Skyttergravene forsvant langs fronten ved Verdun. Eksplosjoner fikk dem til å rase sammen, og de forpinte soldatene måtte innrette seg i gjørmete granathull.

Slaget ved Verdun skulle drukne Frankrike i blod

Første verdenskrig: Da tyskerne angriper ved Verdun i 1916, er målet å drukne Frankrike i blod. Slaget ved Verdun skal utløse så store tap at den franske hæren går til grunne. Tungt artilleri og 140 000 mann står klare til ordne det.

4. november 2015 av Esben Mønster-Kjær

Helvete bryter løs i Verdun

Morgensolen forsvant bak kaskader av jord som ble kastet i været av granatene. Franske soldater brølte av frykt idet de hoppet for livet ned i skyttergraven. Soldatene hadde regnet med en fredelig morgen 21. februar 1916 – akkurat som alle andre morgener det siste halvannet året. Siden de første månedene av første verdenskrig hadde det vært stille og rolig på fronten ved Verdun.

Nå kom det plutselig en storm av tyske 210-mm-granater fra himmelen. De falt i en nesten loddrett vinkel og boret seg ned i bakken før de eksploderte. Hele grupper av soldater ble begravd levende når tilfluktsrommet kollapset.

Så beveget infernoet av stål, jord og røyk seg videre. Granatregnet falt over det franske området der hovedkvarterene og forsyningslagrene lå. Felttelefonene ble stille – fordi eksplosjoner hadde kappet de nedgravde ledningene eller utslettet mottakeren. Etter 15 minutter begynte alt forfra igjen. De tyske kanonene fyrte tilbake mot de forreste franske stillingene, der noen soldater hadde dristet seg frem for å se til de sårede.

Slaget om Verdun var i gang – en utslettende duell der kanonene på begge sider konkurrerte om å overøse motparten med mest mulig død og lidelse. Bombardementet ville fortsette uten pause i ti måneder – ti måneder i det som tyske og franske soldater samstemt kalte helvete på jord.

Kynisk plan skulle vinne krigen

Blodbadet ved Verdun overgikk alt den grusomme skyttergravskrigen hittil hadde utsatt Europas armeer for. Ingen steder sto kanonene tettere under første verdenskrig, og enheter ble revet i stykker i et grufullt tempo.

Planen for blodbadet var det én enkelt mann, general Erich von Falkenhayn, som sto bak. Han var sjef for den tyske generalstaben og skulle derfor legge en strategi som kunne vinne krigen – en oppgave han la hele sin sjel i. Falkenhayn trodde ikke på «det store gjennombruddet» som skulle bringe hærene opp av skyttergravene. Som én av svært få hadde han forstått at langtrekkende
kanoner og maskingeværer gjorde det umulig å føre manøverkrig. Han ville i stedet lokke fienden til å begå selvmord.

«Innenfor vår rekkevidde har vi objekter som den franske generalstaben er villig til å forsvare til siste mann», skrev Falkenhayn i et memorandum til Tysklands keiser. «Gjør de det, vil Frankrikes styrker forblø». Stedet han hadde blinket seg ut på kartet, var Verdun.

Byen lå i et fremspring i fronten, og i 1916 utgjorde den Frankrikes eneste fotfeste øst for elva Meuse. Den franske stoltheten tillot ikke noe tilbaketog fra denne lille biten av fedrelandet, som ifølge propagandaen var uinntakelig på grunn av sine underjordiske betongfort.

Sett fra Falkenhayns side av fronten var Verdun en dødsfelle. Tyske stillinger omga byen på tre sider, og hvis han gikk til angrep, ville de franske styrkene ha så liten plass å forsvare seg på at selv de forreste og mest utsatte skyttergravene måtte fylles med tropper. Her var de lette mål for artilleri. Falkenhayn sendte derfor 1220 kanoner og 140 000 mann til Verdun-området, der de forberedte et knusende støt mot 13 kilometer frontlinje. Men han innviet ingen i det sanne formålet med den djevelske planen.

Da kanonbombardementet ved Verdun startet, trodde selv kronprins Vilhelm av Preussen, som skulle lede det store fremstøtet, at målet var å erobre byen. Den tyske hæren måtte betale dyrt for at Falkenhayn var så hemmelighetsfull.

Flammekasteren var et perfekt våpen mot skyttergraven, men også upraktisk og risikabel for brukeren. Foto: M. Evans/scanpix

Slaget ved Verdun innledes med et voldsomt bombardement

Verdun-offensiven begynte med brølet fra en enkelt, gigantisk jernbanekanon. Granaten på 750 kilo forlot løpet, suste 20 kilometer gjennom den lyse morgenhimmelen og knuste et hjørne av byens katedral. Så stemte resten av det tyske artilleriet i, og historiens hittil største bombardement var i gang. Franske observasjonsfly rapporterte at landskapet bak den tyske fronten var et stort hav av munningsglimt.

Bombardementet fulgte en detaljert plan der mål ble utpekt for hver type skyts. Artilleri­stillinger ble utsatt for en blanding av sprenggranater og giftgass som gjorde at bare noen få franske skudd ble avfyrt motsatt vei. Granatregnet fortsatte time etter time og steg i intensitet klokken 15, før det plutselig stilnet klokken 16. Da hørtes tyske rop: «Los» – av gårde.

Gråkledde skikkelser reiste seg fra skyttergravene og rykket raskt frem mot sønderbombede franske stillinger. De angrep ikke i tette skytterrekker slik franskmenn og briter pleide. I stedet besto første bølge av stormtropper av små grupper som beveget seg smidig gjennom terrenget mot svake punkter i den franske forsvarslinjen. Tyskerne hadde lært av blodbadene de første årene av krigen.

De franske soldatene prøvde å forsvare seg, men bombardementet hadde hatt sin ødeleggende effekt. Rester av enheter ble drevet bakover, og sperreild fra tyske kanoner sørget for at forsterkninger ikke nådde frem.

Ved solnedgang hadde angriperne slått dype hull i den franske fronten. Og hittil var bare en liten del av styrken sendt i kamp, for dagens oppgave gikk ut på å teste forsvarets krefter.

Da slaget ved Verdun begynner, rykker tyske styrker frem i et tempo som ikke er sett siden krigens begynnelse. Men de overrumplede franskmennene rir den første krisen av og starter en seig forsvarskamp. Soldatene på begge sider blir sjanseløse ofre i artilleriets langstrakte duell.

Legg musepekeren over ikonene og les mer om slagets utvikling

Frankrike søkte en frelser

Dag to av angrepet, 22. februar, bød på nok en dag med solskinn og katastrofer for Verduns forsvarere. Tidlig om morgenen sto franske soldater klar til å storme frem og erobre de tapte stillingene tilbake, slik generalene alltid forlangte.

I stedet ble de ofre for enda et drepende bombardement, etterfulgt av den tyske totaloffensiven. «Vi skal holde stand mot Fritzene selv om bombardementet er et helvete», rapporterte en fransk oberst fra frontlinjen. Ordene var mer et uttrykk for desperat håp enn kjølig realisme. I to dager kjempet lemlestede franske enheter desperat, mens de ble drevet tilbake fra stilling etter stilling. Så brøt forsvaret sammen.

Under første verdenskrig medførte det større tap å angripe enn å forsvare seg, men i Verdun-offensivens første dager var regnestykket omvendt. Franske styrker som forsvarte høydene nord for Verdun, bukket under for granater og nærkamper. Plutselig kunne tyskerne marsjere gjennom landskapet i et tempo ingen hadde sett siden 1914.

I den franske hærens overkommando bredte panikken seg, og stabsoffiserer snakket om å evakuere Verdun. Det ville spart hæren for enorme lidelser, men når det kom til stykket, torde ingen å ta en beslutning som ville medføre prestisjetap for hæren. I stedet skulle en ny sjef ta kommandoen i byen.

Valget falt på en general ved navn Philippe Pétain. Han hadde et godt rykte, men ble først og fremst utpekt fordi troppene hans var klar til kamp. Ingen visste imidlertid hvor generalen var, selv om horder av ordonnanser gjennomsøkte Pétains hovedkvarter. Midt i jakten satte en adjutant seg diskret inn i en bil og kjørte til et hotell i Paris.

Her bedyret vertinnen rolig at hun ikke kjente til noen general. Men adjutanten ga seg ikke. Det sto ikke bare om liv og død, men også om selve fedrelandet, ba han innstendig. Det patriotiske fremstøtet virket. Kvinnen ga opp og lot masekoppen slippe inn. Foran en dør sto to langskaftede støvler ved siden av et par feminine tøfler. Da den gikk opp, sto Pétains høye skikkelse i åpningen – iført slåbrok.

Generalen lyttet kort og avga deretter sin befaling. Neste morgen ville han begi seg til Verdun for å gjøre sin plikt overfor fedrelandet. Denne natten ville han gjøre sin plikt overfor kvinnen som kunne høres bak ham.

Pétain overtar ledelsen av slaget ved Verdun

Pétain gikk for å være en sær type blant sine likemenn. Før krigen hadde han interessert seg for moderne våpens ildkraft der andre offiserer trodde på ærerike stormangrep, og karrieren hadde gått helt i stå i 1914.

Krigen endret alt. Mens andre ble «sendt til Limoge» – den franske hærens slang for tvungen pensjon – steg Pétain raskt i gradene. En ung kaptein ved navn Charles de Gaulle roste den nye sjefen ved Verdun slik:

«En leder steg frem og lærte sine menn å skille det virkelige fra det innbilte og det mulige fra det umulige». Pétain etablerte hovedkvarter like utenfor Verdun og forlangte å få mer artilleri. Så ga han seg til å ringe rundt til generalene som hadde tropper i kamp.

«Jeg har kommandoen. Hold stand. Fortell det til troppene. Jeg stoler på deg», var den korte beskjeden. Så snakket han med sjefingeniøren som hadde inspisert den eneste veien mellom Verdun og resten av Frankrike – en kjerrevei med ett spor i hver retning.

«Holder veien?» spurte Pétain.

«Det gjør den», var svaret. Selv om det krevde en gigantisk innsats, kunne en jevn strøm av forsterkninger og forsyninger inn til byen opprettholdes. Så begynte han å peke ut forsvarslinjer i flere lag og artilleristillinger på et stort kart over slagmarken.

«Spar på kreftene. Motoffensiven vil komme senere», het det i instruksen til troppssjefene. Ildkraft og ikke overmot skulle bevare Verdun på franske hender. Når de avga rapport hver morgen, ville Pétain bare vite én ting: «Hva har kanonene dine foretatt seg? Spar detaljene til senere».

Budbringere hadde sammen med båregruppene krigens farligste jobb. Foto: SZ Photo/Scanpix

Nye utfordringer oppstår under slaget ved Verdun

General Pétain var knapt ankommet Verdun-fronten før en katastrofal nyhet innløp 25. februar: Fort Douaumont, den sterkeste av områdets underjordiske festninger, hadde falt uten kamp. Tapet gjorde den franske hæren til latter og ga tyskerne kontroll over et perfekt utsiktspunkt der de kunne overvåke området nord for Verdun.

Den nye øverstbefalende ba om forsterkninger for å danne en ny fransk frontlinje og bremse fiendens fremrykning. Som en av de første enhetene satte Pétain inn det 33. regiment, som han selv hadde ledet før krigen.

Regimentet avløste restene av en fransk styrke som forsvarte landsbyen Douaumont. De nyankomne troppene hadde bare så vidt rykket inn før tyskerne angrep. Knatrende franske maskingeværer tynnet voldsomt ut i de feltgrå rekkene, men stormløpet fortsatte inn mellom husene, der en voldsom kamp med håndgranater og bajonetter utspilte seg.

Tyskerne inntok Douaumont og ble kastet ut igjen av franske motangrep, men vendte tilbake i et fornyet fremstøt. Imens byttet de to hærenes kanoner på å bombardere klyngen av hus. Først ble Douaumont lagt i ruiner, og deretter knuste granater også murrestene. Hvitt støv på bakken var det eneste sporet etter de ødelagte hjemmene.

33. regiment led tunge tap, blant dem den respekterte unge kapteinen Charles de Gaulle, som ble hardt såret og tatt til fange. Men sammen med andre nyankomne enheter lyktes det å stabilisere fronten. For første gang siden offensiven startet, rykket de tyske divisjonene nesten ikke frem 27. februar.

Oppbremsingen skyldtes ikke bare Pétain og hans forsterkninger, for trass i de mange suksessene hadde kampene tappet tyskerne for krefter. Det krevde overmenneskelige anstrengelser å flytte kanonene frem over jord som var kvernet opp av granater og deretter forvandlet til gjørme av mildværet.

Derfor innstilte kronprins Vilhelm av Preussen første runde av offensiven. Han hadde nesten greid å erobre Verdun og dermed uvitende spolert Falkenhayns plan om å la den franske hæren forblø. I stedet fortsatte slaget.

Soldatene var kanonføde

Da tyskernes lynoffensiv mot Verdun gikk i stå, begynte et langt og utmattende slag. I mars angrep tyske tropper vest for elva Meuse for å drive Pétains artilleri bort fra sterke stillinger. Franskmennene var forberedt, og denne gangen måtte angriperne kjempe hardt for hver meter jord. Den verste trusselen i frontlinjen var likevel ikke fiendtlige soldater, men det ustanselige bombardementet. Altfor ofte ble troppene også beskutt av sitt eget artilleri, som siktet for kort eller hadde for slitte løp til å treffe målet.

Høyden Mort-Homme og Høyde 304, begge skråninger der tyskerne kjempet seg opp, minnet om vulkaner innhyllet i tykk røyk fra eksplosjoner. Midt i infernoet kjempet infanteristene for livet i bunnen av vannfylte granathull.

En fransk kaptein førte 9. april 175 mann frem for å forsvare en stilling. Instruksen fra sjefen var klar: «Tyskerne massakrerer dere til siste mann den dagen det passer dem, og det er deres plikt å falle». Men angrepet kom aldri, og kapteinen så ikke en eneste tysker de fire døgnene han holdt linjen. Det var utelukkende granater som reduserte kompaniet hans til 34 mann, og flere av dem mistet forstanden.

Tyskerne hadde etter hvert innsatt 2200 kanoner ved Verdun, mens Pétain hadde klart å samle 1777. Selv om han tryglet og bannet, kunne han ikke lette hærens overkommando for flere våpen. Han måtte finne andre måter å bedre kampmoralen på.

Frankrike tålte mest i slaget ved Verdun

Pétains sterkeste våpen mot tyskerne ble rask avløsning av troppene ved Verdun. Annenhver dag trakk han en desimert divisjon tilbake fra fronten for å hvile ut i leirer langt bak fronten.

«Først kom skjelettene av kompanier, anført av en såret offiser som støttet seg til en stokk», skrev et øyenvitne. «Alle marsjerte, eller rettere trippet av gårde med små skritt mens de svaiet som fylliker. Jeg hørte noen si: ‘Det er ikke lenger en hær. Det er lik’».

En ung offiser som ledet en gruppe overlevende fra Verdun, så Pétain betrakte opptoget fra veikanten. Generalen hadde tårer i øyekroken. Men han var nødt til å sende nye divisjoner inn for å utstå granatregnet.

Troppene på vei mot Verdun sang ikke slik franske soldater ellers alltid gjorde på marsj. Noen enheter begynte også å breke som offerlam når de trampet mot fronten og det uunngåelige blodbadet. Men de adlød, og takket være Pétains avløsningssystem hadde hver soldat mulighet for å vende tilbake i live, kanskje til og med med alle lemmer i behold.

Slik var det ikke på tysk side. Enhetene oppholdt seg lenge i forreste linje, mens de løpende fikk tilført nye soldater som erstatning for tapene. 1. mai, da 40 franske divisjoner hadde vært i kamp ved Verdunfronten, var det tilsvarende tyske tallet bare 27. Soldatene forsto at et dødelig eller invalidiserende sår var nesten uunngåelig.

Utmattelsesslaget fortsatte uten noen ende i sikte, mens tapstallet i hver hær nærmet seg 200 000 døde. Så stanset plutselig de tyske angrepene. Ved elva Somme lenger nord innledet britene en stor offensiv 1. juli 1916, og den tyske hæren måtte bruke alle sine krefter på å forsvare den truede sektoren. I stedet kunne franskmennene møysommelig erobre tilbake terreng frem til kanonene omsider stilnet i november – ti måneder etter at slaget begynte.

Alle tapte slaget ved Verdun

Kronprins Vilhelm nådde aldri de siste kilometerne frem til byen, og Falkenhayns plan om å årelate den franske hæren hadde påført ham like høye tap. Helvetet ved Verdun slukte tid, tropper og materiell som Tyskland ikke kunne unnvære, og slaget var med på å bane vei for nederlaget i 1918.

Verdun fikk også store konsekvenser for Frankrike. Hæren var utslitt, og da soldatene ble sendt frem til nye, selvmorderiske angrep i 1917, gjorde de mytteri. Halvparten av de franske divisjonene nektet å adlyde ordre.

Den eneste generalen som ble verdsatt av soldatene for omsorgen han viste, måtte innsettes som øverstkommanderende, og Pétain klarte å gjenskape hærens kampkraft. Da krigen omsider sluttet, hadde han sikret seg et ettermæle som fedrelandets redningsmann. Men det varte bare til den neste krigen.

I 1940 feide Hitlers tropper over Frankrike, og Pétain gikk i spissen for en samarbeidsregjering for å skåne folket for ytterligere ofre. Det fikk han ingen takk for. Hans gamle beundrer Charles de Gaulle ledet i 1945 det hevngjerrige Frankrike, som satte Pétain i livsvarig fengsel som forræder.

Brutal gravferd for 130 000 etter slaget ved Verdun

Minnesmerket ved Verdun inneholder skjelettrester av 130 000 menn som ikke kunne identifiseres etter slaget. Granater hadde sprengt dem i fillebiter.

I toppen av beinhusets fyrtårn lyser en lanterne over slagmarken etter mørkets frembrudd. Foto: AKG Images

Etter første verdenskrig så franskmennene tilbake på slaget om Verdun med en blanding av stolthet og gru. Begge følelser kom til uttrykk i det kombinerte minnesmerket og mausoleet som ble innviet på den gamle frontlinjen i 1932. Foran bygningen ligger Frankrikes største militærkirkegård med 16 000 graver som er markert med hvert sitt kors og navneskilt. Inne i det dystre beinhuset ligger 130 000 navnløse døde.

Misforholdet mellom de to tallene vitner om den grusomme virkningen av granatene som forvandlet Verdun til helvete på jord i 1916. Stålbiter rev opp soldatenes kropper, og nye eksplosjoner kastet likene i alle retninger. Bare noen få kunne identifiseres da kanonene stilnet i 1918.

Kanskje du er interessert i