Tyskernes julesanger og juletrær gjorde så stort inntrykk på de franske og britiske soldatene at de la ned våpnene for å feire høytiden sammen med fienden i ingenmannsland.

© BRIDGEMAN

Våpenhvile i julen: Soldatene feiret jul med fienden

Den 24. desember 1914 inntraff alle generalers mareritt: Soldatene la ned våpnene og feiret jul med fienden. Tyskere, franskmenn og briter strømmet ut mellom skyttergravene, sang julesanger, utvekslet gaver og spilte fotball mot hverandre. Til slutt måtte generalene gripe til harde straffer for å gjenopprette kampmoralen.

11. desember 2015 av Pelle Stampe

"Stille Nacht, heilige Nacht"

Enkelte skudd brøt stillheten denne frostklare julaften formiddag 1914, men ellers var alt rolig langs fronten i Belgia – for første gang siden tyskerne invaderte landet fire måneder før.

Allerede om kvelden 23. desember ble skytingen innstilt, og etter hvert som den 24. skred frem, ble stillheten mer og mer uttalt. Stemningen i de franske og britiske skyttergravene var trykket.

Befalet var sikre på at stillheten var et dårlig tegn; at tyskerne forberedte et massivt angrep. Speidere hadde nemlig observert hektisk aktivitet bak de tyske linjene, men de ble ikke kloke på mønsteret i de tyske bevegelsene.

Da de første lysene dukket opp på kanten av de tyske skyttergravene ved mørkets frembrudd, svarte de britiske og franske troppene derfor straks med å skyte mot dem.

Til soldatenes store overraskelse besvarte ikke tyskerne ilden. I stedet ble den påfølgende stillheten brutt av en vakker tenor akkompagnert av en kornett.

Stille Nacht, heilige Nacht,” sang stemmen, som virket overjordisk vakker i det sønderskutte landskapet.

Etter det første verset stemte de andre tyske soldatene i. Enkelte modige britiske soldater stakk hodet opp over kanten på skyttergraven og så at lysene som de hadde skutt mot, var små juletrær pyntet med levende lys.

For hver 20. meter sto et tre, og tyske soldater sto fullt synlige ved siden av dem og sang julesangene sine.

Da sangen tonet ut, ble det helt stille. Den engelske løytnanten Charles Bairnsfather beskrev opplevelsene sine i et brev: “Jeg krøp opp av skyttergraven min og gikk langs kanten bort til et tørt sted og kikket utover slagmarken.

Fra der jeg sto kunne jeg se både de lange skyttergravene våre som gikk i sikksakk, og tyskernes. Skyttergravene deres var opplyst av små juletrær som minnet meg om scenelysene i et teater. Enhetene våre var helt fortryllet av tyskernes sang, og etter flere minutters stillhet reagerte de som om de var tilskuere.

Det brøt ut klappsalver og jubelrop. Deretter hørtes sanger flere steder i skyttergravene våre. Jeg kommer aldri til å glemme det. Det var et av mitt livs største øyeblikk.”

Krigen skulle bare vare i seks uker

Det kom overraskende både på den tyske overkommandoen og landets menige soldater at krigen fremdeles var i gang da kalenderen viste 24. desember 1914.

Tyskernes opprinnelige strategi beskrev en rask krig på to fronter mot vest og mot øst: Materiell overlegenhet skulle sikre dem seieren over den mannsterke, men gammeldagse russiske hæren, og et samtidig lynangrep gjennom Belgia bak de franske forsvarslinjene skulle knekke den franske hæren allerede før den nådde å mobilisere.

Deretter kom britene til å avstå fra en landgang på det europeiske kontinentet, og etter bare seks uker kom krigen til å være vunnet.

Tusener og atter tusener av tyskere meldte seg frivillig i iveren etter å oppfylle Tysklands skjebne som Europas absolutte stormakt. De dro mot fronten fulle av patriotisme, mens de sang “Ausflug nach Paris. Auf wiedersehen auf dem Boulevard” – Utflukt til Paris. På gjensyn på boulevarden.

 

I begynnelsen så tyskerne på krigen mot Frankrike og Storbritannia som en utflukt: De regnet med å nå Paris på seks uker og være hjemme igjen til jul. Men krigen trakk ut i årevis.

© ULLSTEIN BILD

Fastkjørt i gjørma

Den tyske strategien var for optimistisk. På østfronten hadde overkommandoen undervurdert tsarens vilje til å ofre sitt eget folk og sende millioner av fattige russere til fronten som kanonføde.

Dermed kunne ikke den tyske hæren frigjøre soldater til vestfronten. Men til tross for troppemangel gikk tyskernes angrep på det nøytrale Belgia uten problemer.

Den godt utbygde tyske jernbanen transporterte raskt over halvannen million soldater, og Belgia falt i løpet av tre uker. Deretter satte den tyske hæren kursen direkte mot Paris.

Men den tyske etterretningstjenesten hadde ikke tatt høyde for standarden på de belgiske og franske veiene. Derfor gikk transporten av tropper mye langsommere enn forventet.

Samtidig var høsten 1914 usedvanlig våt. Regnet skylte vekk grunnen under jernbanesporene, og tungt materiell kjørte seg fast på de gjørmete grusveiene. Franskmennene fikk dermed tid til å mobilisere, og britiske tropper rakk å komme til unnsetning.

Helvete på jord

Britene og franskmennene gravde seg ned overfor tyskernes linjer, og det ble starten på en fire år lang skyttergravskrig, der hver meter som ble vunnet ble betalt med tusenvis av menneskeliv.

I desember 1914 strakte skyttergravene på vestfronten seg fra kysten av Nordsjøen til den sveitsiske grensen. De var befestet med piggtråd, sandsekker og maskingeværstillinger, og låste vestfronten fast i et jerngrep.

Forholdene i skyttergravene ble etter kort tid umenneskelige. De var under konstant bombardement fra fiendens kanoner. Jorder og enger ble pløyd opp av granateksplosjoner, og uavbrutt regn gjorde det enda verre.

Landskapet ble forvandlet til en eneste sump av gjørme, blod og avføring, og mange skyttergraver ble oversvømt. Plankebroene sank ned i det slimete mudderet, og soldatene måtte holde seg i konstant bevegelse for ikke å synke nedi.

Stanken var enda verre. Råtnende lik hang fast i piggtråden og fløt i vannet som hadde samlet seg i granatkraterne. Personlig hygiene var umulig, og latriner en sjeldenhet.

Diaré og dysenteri spredte seg raskt og forverret forholdene ytterligere. Tyskeren Otto Dix oppsummerte opplevelsene ved vestfronten: “Utøy, rotter, piggtråd, granater, gjørme, lik, blod, bunkere av jord, sigaretter, boksemat, skitt, kuler, ild og stål. Det er det krigen var. Det er djevelens verk.”

De tyske skyttergravene utviklet seg i løpet av få uker til en gjørmete sump på grunn av alt regnvannet. Det ble snart umulig å finne en tørr flekk å sove på.

© ULLSTEIN BILD

Krigstrettheten bredte seg

På grunn av stillstanden og de utålelige forholdene, bredte det seg en felles forståelse blant soldatene på begge sider av fronten. “Lev og la leve,” kalte de den.

Soldatene unnlot å skyte ved spisetider, og artilleriet skjøt ofte for langt med vilje. En nylig ankommet tysk feltprest beskrev forholdene ved frontavsnittet sitt i Nord-Frankrike: “Fiendene har ligget overfor hverandre i flere uker, uten at den ene siden har gjort den andre noe.

De franske troppene består ikke av annet enn gamle veteraner som er glade når fienden lar dem være i fred. Og tyskerne angriper ikke, fordi de umulig kan trenge gjennom her. På den måten er det inngått en ordløs kontrakt.”

Mange steder lå fiendens skyttergrav bare 30-50 meter unna, og i løpet av desember begynte soldatene på begge sider å rope slagord mot krigen – “Á bas la guerre!”, “Nie wieder Krieg!” og “Down with the war!” – når artilleriet tidde, og befalet ikke var i nærheten.

Våpenhvile under begravelser

Da julen nærmet seg, tok flere tyske offiserer initiativ til våpenhvile uavhengig av hverandre, slik at begge sider kunne begrave sine døde. Mange av likene hadde ligget i månedsvis i ingenmannsland. Offiserene møttes under hvite flagg for å forhandle avtalene.

En engelsk offiser fortalte hvordan han opplevde 23. desember: “Alle mennene våre gravde graver, og deres menn gjorde det samme. Etterpå virket det naturlig å hilse på hverandre.

Vi møttes på midten, håndhilste og utvekslet sigaretter. De var ekstremt høflige, og det var en voldsom klikking med hælene.”

Kontakten mellom fiendene var etablert, og da tyskerne satte opp juletrær og begynte å synge julesanger, var det naturlig å fornye våpenhvilen. Etter julesangene ropte de tyske soldatene på gebrokkent engelsk: “We not shoot. You not shoot. You come out. We come out.”

Den tyske kapteinen Josef Sewald beskrev opplevelsen av julaften: “Jeg ropte til fiendene våre at vi ikke ønsket å skyte, og at vi i stedet skulle inngå en julevåpenhvile.

Først var det stillhet, så jeg ropte igjen og inviterte dem over. Britene ropte “Ikke skyt!”, og en offiser kom opp fra deres skyttergrav, og jeg gjorde det samme. Så møttes vi og ga hverandre litt forsiktig hånden.” Enkelte steder ble det til og med avtalt at våpenhvilen skulle gjelde helt til det nye året. 

De tyske soldatene feiret jul under et halvtak bak fronten. Grantre, pynt, gaver og sjokolade var fraktet til fronten med eget tog slik at keiserens soldater virkelig skulle få feire jul.

© ULLSTEIN BILD

Julefred i ingenmannsland

Da våpenhvilen var avtalt, strømmet tyske, franske og britiske soldater ut i ingenmannsland mellom skyttergravene: “Hvilket syn; små grupper av tyskere og briter sto og snakket langs omtrent hele fronten!

I mørket kunne vi høre latter og se blussende fyrstikker. Der de ikke kunne snakke sammen, gjorde de seg forstått med tegn og fakter. Alle så ut som om de kom godt ut av det med hverandre. Her sto vi og snakket og lo med menn som vi bare få timer før hadde ønsket å drepe,” skrev en britisk korporal.

Det ble utvekslet gaver i form av feltrasjoner, sigaretter, alkohol og sjokolade, og soldatene byttet på å synge vemodige sanger om hjemlandet. De mest foretaksomme gikk straks i gang med å handle til seg ettertraktede suvenirer som beltespenner og knapper.

Soldatene på begge sider oppdaget at fienden var unge menn med samme interesser, håp og drømmer som de selv. Både menige og offiserer ble enige om at krigen skyldtes løgn og propaganda fra generaler og politikere.

Selv om de risikerte å få alvorlige problemer, deltok også offiserene fra begge sider i julefreden. “Hva skulle vi ellers gjøre? Skyte?” spurte en engelsk offiser senere. “Vi kunne ikke skyte ubevæpnede menn, og vi kunne ikke la dem komme ned i skyttergravene våre.

Det eneste fornuftige å gjøre var å møte dem på halvveien. Riktignok havnet vi i trøbbel da vi gjorde det, men det er vanskelig å se hva vi ellers skulle ha gjort.”

Fotballkamper dysset ned

I romjulen fortsatte de vennskapelige møtene i ingenmannsland. Mange kom på så god fot med fiendens soldater at de utvekslet adresser og avtalte å brevveksle med og besøke hverandre når krigen var slutt.

I ånden av vennlig konkurranse og godmodig erting, gjorde de menige soldatene flere steder langs fronten avtaler om å avgjøre krigen med fotballkamper.

Frosten hadde satt inn, og dermed var den gjørmete bakken i ingenmannsland blitt så hard at den kunne brukes som bane. Hjelmer ble lagt ut som målstenger, og baller ble laget av strømper eller luer fylt med høy eller stoffbiter. Enkelte soldater hadde til og med ordentlige fotballer med seg.

En tysk offiser skriver følgende om en av kampene i dagboken sin: “Britene hadde med seg en ordentlig fotball fra skyttergraven sin, og snart var en livlig kamp i gang. Det var helt vidunderlig, men også veldig merkelig.

De britiske offiserene hadde det på samme måte. Slik klarte julen, kjærlighetens fest, å gjøre dødsfiender til venner for en stund. Jeg fortalte dem at vi heller ikke ønsket å skyte andre juledag.

De var enige. Om kvelden spurte de britiske offiserene om vi kunne spille en større fotballkamp dagen etter.”

En del fotballkamper ble forhindret av offiserer som syntes det var å gå for langt i den vennskapelige omgangen med fienden, og offisielt fant kampene aldri sted. Den tyske krigssensuren tillot ingen beretninger om julefred og fotball, i britiske og franske aviser ble det som foregikk tonet ned.

De britiske avisene fikk bare lov til å fortelle om julefreden som enkeltstående episoder på ubetydelige frontavsnitt, mens den tyske avissensuren forbød all omtale av den uautoriserte freden.  

© MARY EVANS

Generalene grep inn

Da juledagene var over, ble skytingen gjenopptatt flere steder langs fronten. Offiserer på begge sider ønsket å dra fordel av situasjonen ved å beordre overraskelsesangrep.

Soldatene hadde også hele tiden vært klar over at krigen uvegerlig kom til å begynne igjen: “I dag holder vi fred. I morgen slåss jeg for mitt land, og du slåss for ditt. Lykke til,” sa en tysk soldat til en brite.

Krigen kom imidlertid først i gang igjen for alvor da de øverstkommanderende grep inn. Generalene besøkte fronten og truet alle som hadde deltatt i våpenhvilen med krigsrett.

I flere tropper kom det nesten til mytteri da soldatene nektet å gjenoppta krigshandlingene: “Skyt, ellers gjør vi det, og det blir ikke på fienden!” skrek offiserene våre. Og så måtte vi skyte, men ingen falt. Vi brukte den dagen og den neste på å prøve å skyte stjernene ned fra himmelen,” fortalte en tysk soldat.

Mange av troppene på begge sider ble avløst av nye, som ikke hadde opplevd julevåpenhvilen – og av nye rekrutter med patriotiske drømmer om heltegjerninger.

Mange av de tyske soldatene ble sendt til de verste stedene på østfronten som straff for julefreden, og alle tyske soldater som hadde britiske eller franske suvenirer ble truet med anklager om forræderi.

Etter julefreden i 1914 sverget de øverstkommanderende på begge sider på at det aldri skulle oppstå en uoffisiell våpenhvile igjen. Derfor beordret de bombardement og angrep på alle store helligdager i resten av krigen.

Og selv om våpenhvilen noen steder varte helt til nyttår, var krigen langs vestfronten i full gang igjen ved inngangen til det nye året.

Medmenneskeligheten og nestekjærligheten kunne bare stoppe politikernes og generalenes krig i et kort øyeblikk. Nasjonalisme, stormaktsdrømmer og en foreldet militær tankegang kom til å koste i alt 18 millioner mennesker livet i årene 1914-1918.

Kanskje du er interessert i