Britiske soldater går til motangrep under slaget ved Ypres i 1914.

© Topfoto/Polfoto

Vestfronten frøs fast i skyttergravenes helvete

Første verdenskrigs soldater dro ut for å sikre seieren før jul. I stedet skulle de tilbringe de neste fire årene under jordens overflate. Skyttergravene ble deres beste venn.

14. februar 2017 av Boris Koll

Krigen er ikke det eventyret menig John Laing hadde forestilt seg. 

Sammen med kameratene fra Black Watch Regiment dukker han hver gang et hvin fra himmelen forteller at nok en tysk granat er på vei ned.

Det er 15. september 1914, og angrepet har pågått hele dagen. Skottene kommer seg ingen vei, for foran dem kneiser åskammen Chemin des Dames, som tyskerne kontrollerer. 

Og bak dem bukter Aisne-elva seg, uten det minste ly for fiendens skudd.

Laing er trett, våt og sulten. Den lave skyttergraven han gjemmer seg i, er en av krigens første. 

Spadene ble først stukket i den franske jorden dagen før, og skottene har gravd hele natten. Mat har de ikke fått, for beskytningen er så intens at ingenting kan bringes frem til forreste linje. 

Og så regner det. Tunge dråper faller i en endeløs strøm, og den kalkholdige jorden greier ikke å suge opp vannet raskt nok, så bunnen i skyttergraven er en eneste stor dam. Laings støvler er gjennomvåte, men han er i det minste like hel, enn så lenge.

Timene sleper seg av gårde. For å fordrive tiden fisker han frem dagboken og skribler ned et par setninger:

«Granatene faller i ett sett. Har mistet troppføreren. Han var den første som falt her i morges, og flere andre er såret. Kompaniet vårt har bare én av fire offiserer igjen. Tåken ligger fortsatt tett, og det regner kraftig».

Langs vestfronten i Frankrike er flere millioner menn låst fast på samme måte som John Laing. Ingen kan se for seg at de skal bli stående her de fire årene den trøstesløse skyttergravskrigen varer.

Tyskernes plan gikk i vasken

Stillstanden ved Aisne-fronten vitnet om at den store tyske krigsplanen hadde slått feil.

Generalene hadde trodd at de kunne løpe Frankrike over ende i et lynfelttog som bare skulle vare i seks uker.

I de varme augustdagene 1914 gikk alt omtrent som ventet. Tyske armeer stormet gjennom det nøytrale Belgia og inn i Nord-Frankrike, som bare ble forsvart av få franske og britiske tropper.

De seierrike kolonnene fortsatte fremover og kom helt til Paris-traktene. Så gikk Frankrikes hær til motangrep.

Slaget ved Marne-elva begynte 5. september, og i tre blodige dager manøvrerte millionhærene mens de hamret løs på hverandre. Utfallet var uvisst, frem til de tyske generalene innså at de risikerte et uopprettelig nederlag.

9. september – samme dag som Frankrike etter planen skulle ha vært slått – innledet de tyske troppene et tilbaketog.

Franske og britiske styrker opptok forfølgelsen, og i et par euforiske dager trodde generalene deres at de skulle vinne krigen.

Men Tysklands hær var langt ifra slått. Retretten varte bare frem til elva Aisne. Her gjorde tyskerne holdt og anla stillinger på åskammen Chemin des Dames.

Nå var skyttergravskrigen i gang.

Høsten 1914 forsvant soldatene fra jordens overflate.

© Getty Images

Aisne-slaget var en vekker

Hvis noen i august 1914 hadde spurt en hvilken som helst offiser om det var mulig å vinne ved å grave seg ned, ville vedkommende blitt sett på som en tulling.

Gjennom historien hadde finurlige trekk og dristige angrep avgjort kriger. Men ved Aisne fikk begge sider et varsel om nye tider.

I 1919 skrev sir John French, som hadde ledet britene i Frankrike fem år tidligere:

«Det er lett å være etterpåklok, men jeg kan ikke la være å forundre meg over at ingen av oss hadde innsett hva moderne geværer og maskingeværer ville føre med seg. De tidoblet den defensive partens styrke mot angriperne. Det var kampene ved Aisne-elva som åpnet alles øyne».

Slaget begynte 13. september, da britiske og franske ingeniørtropper anla pongtongbroer mens granatene haglet over dem. Infanteriet krysset elva, og på motsatt side tok de seg opp skråningene på Chemin des Dames.

Imens meide tyske våpen angriperne ned i en slik grad at fremrykningen gikk i stå før de nådde toppen.

Dagen etter innså sir John French at mennene hans ikke hadde noen mulighet for å drive tyskerne ut av stillingene sine.

I stedet ga han britiske soldater ordre om også å grave seg ned.

Befalingen viste seg vanskelig å utføre, for spader var ennå ikke en del av britenes utrustning.

Patruljer måtte lete etter graveredskaper på områdets forlatte gårder, før de allierte soldatene kunne ta de første spadestikkene.

Øverst på åskammen gjorde de tyske soldatene seg klar til motangrep. Franskmennene og britene skulle kastes tilbake i Aisne-elva før de rakk å grave seg for dypt ned i skråningen. Men det var for sent.

Da de tyske soldatene stormet nedover Chemin des Dames, løp de inn i en storm av prosjektiler.

I likhet med fiendene sine opplevde tyskerne hvor risikabelt det var å angripe skyttergraver, og de ble slått tilbake med voldsomme tap. Begge sider forsto at fronten var frosset fast, og prøvde å finne en mer velegnet slagmark.

Kappløpet mot havet

Slaget ved Aisne hadde vist at prisen for å bryte gjennom en befestet frontlinje var høy. Det var omtrent umulig også.

Derfor måtte krigen føres et annet sted. Ingen generaler var på dette tidspunktet klar til å anerkjenne at dette oppgjøret ikke kunne vinnes med raske marsjer.

Skyttergraver pløyde gjennom hele Frankrike fra Alpene til Aisne-elva, men begge hærer hadde fortsatt åpne flanker mot nord, og dermed søkte generalene dit.

I september gikk startskuddet til det som skulle bli kjent som «kappløpet mot havet».

Strategien gikk ut på å gå rundt fiendens frontlinje på nordsiden og deretter rulle alle stillingene opp fra siden.

De allierte gjorde et forsøk i provinsen Picardie 17. september 1914, tyskerne ved byen Albert lenger nord 25. september, og de allierte igjen ved Arras 1. oktober.

Styrkenes manøvrer foregikk til fots, til hest, i lastebiler og fremfor alt med tog. På den franske siden av fronten la troppetransporter beslag på samtlige nordgående jernbaner.

Mellom 14. og 17. september ble 800 000 franske og britiske soldater flyttet i en operasjon som omfattet mer enn 6000 avganger.

Transporten av det 1. britiske korps på rundt 30 000 mann krevde 51 togsett med 50 vogner hver til tropper og 13 til materiell.

Kappløpet pågikk i halvannen måned over en avstand på 320 kilometer. Når den ene hæren prøvde å svinge rundt fronten i nordenden, flyttet også fiendens tropper frem og gravde seg ned.

Det fikk styrkene til å virke som to gigantiske ploger som begge etterlot en lang fure av skyttergraver bak seg.

I slutten av oktober var troppene fremme ved Nordsjøen, nærmere bestemt ved den belgiske byen Nieuport. Troppene sto med støveltuppene i vannkanten, og de hadde ikke mer åpent land å manøvrere på.

Det store kappløpet gjennom Nord-Frankrike hadde endt uavgjort. To parallelle linjer av skyttergraver strakte seg fra sjøen helt til den sveitsiske grensen.

Angriperne var til fots, så offensiver kunne ikke foregå raskere enn soldatene var i stand til å gå.

© Topfoto/Polfoto

Tyskerne satte inn alt

Den fastlåste situasjonen som soldatene hadde opplevd ved Aisne, gjentok seg langs hele vestfronten høsten 1914.

Stillstanden satte særlig tyskerne under press. De hadde også en østfront som skulle bemannes, og den russiske hæren var i ferd med å vokse seg gigantisk.

Samtidig manglet Tyskland råstoff til å føre en langvarig krig, så det begynte å haste med en avgjørelse i vest.

Når det ikke lenger var mulig å marsjere utenom fronten, måtte troppene trenge gjennom den, mente den tyske overkommandoen.

En serie av offensiver ble satt inn ved den belgiske byen Ypres, som ble forsvart av britiske enheter. De tyske angrepene besto av flere dårlig trente reserveregimenter med helt ferske nyinnkalte.

En av dem var en 25-årig soldat ved navn Adolf Hitler. Den 173 cm høye og spinkle mannen var blitt avvist da han møtte til sesjon i den østerriksk-ungarske hæren våren 1914. Men i Tyskland var ikke militærlegene så kresne.

Hitler ankom vestfronten som soldat i det 16. bayerske reserveregiment, som ble kastet inn i slaget ved Ypres. Tidlig om morgenen 29. oktober fikk Hitler sin første frontopplevelse.

«Fra avstand nådde tonene av en sang våre ører, nærmere og nærmere, fra kompani til kompani, og mens døden høstet i våre rekker, stemte vi alle i: ‘Deutschland, Deutschland über alles, über alles in der Welt’», skrev Hitler senere om angrepet i sitt ideologiske manifest Mein Kampf.

Men virkelighetens fremrykning var en katastrofe. 349 mann ble meid ned på kort tid, og de overlevende ble holdt fanget i en dødelig kryssild. Hitler og regimentets rester unnslapp bare fordi de treffsikre britene gikk tom for ammunisjon.

Slaget ved Ypres fortsatte med uforminsket styrke i én måned, og i løpet av den perioden ble Hitlers kompani redusert fra 250 til rundt 50. Underveis hadde han selv funnet en vei bort fra blodbadet.

Like etter den skremmende ilddåpen ble Hitler satt til å løpe med meldinger i regimentets hovedkvarter, og han tilbrakte resten av første verdenskrig fem mil bak fronten.

Hvis soldatene ikke hadde noe å gjøre, tok de seg gjerne en lur.

© M. Evans/Scanpix

Fire år i skyttergravene

Slaget ved Ypres påførte begge sider enorme tap. Britene mistet 58 155 mann, og dermed hadde den gamle, profesjonelle hæren fått dødsstøtet.

De erfarne veteranene som kom til Frankrike tre måneder tidligere, var borte, og deres plass ble overtatt av rekrutter med få måneders utdannelse bak seg.

Blant de mange som ikke klarte seg gjennom høsten, var skotske John Laing. Under en brutal nærkamp ble han gjennomboret av tyske bajonettstikk.

Han overlevde kampen, og hæren fraktet Laing og tusenvis av andre sårede fra Ypres hjem til sykehus i Storbritannia. Skotten havnet i den walisiske byen Cardiff, der han døde 19. november 1914.

Dagboken han ble brakt tilbake til Skottland, og fins i dag på Black Watchs regimentsmuseum i byen Perth.

Blodbadene ved Ypres ga ingen resultater. Tyskerne sendte enhet på enhet frem mot britenes skyttergraver, men de brøt ikke gjennom.

«Vi er hjemme før jul!» hadde de tyske, franske og britiske soldater optimistisk fortalt sine kjære og hverandre da de dro i krigen i august 1914.

Men de som ikke ble drept, såret eller tatt til fange skulle, feire jul fire ganger i skytter-gravene. De var fanget i en krig som ikke kunne avgjøres med våpen.

Kanskje du er interessert i