Umar (lengst fram) ledet den muslimsk-arabiske ekspansjonen i ti år.

Kalifatets seierstog

Bare noen tiår etter profeten Muhammeds død i 632 e.Kr. hadde tilhengerne hans skapt ett av de største rikene som verden noensinne hadde sett. Verken de bysantinske eller persiske imperiene kunne stå seg mot de trossikre arabiske krigerne.

3. februar 2018 av Magnus Västerbro

Det har blitt kalt det mest avgjørende enkeltslaget i verdenshistorien. Likevel er det ukjent i store deler av den vestlige verden. Stedet var det kuperte landskapet ved elven Jarmuk, omtrent seks mil sørøst for Golan-høyden, på grensen mellom det som i dag er Israel, Jordan og Syria. I begynnelsen av august i 636 e. Kr. møttes to veldige hærer akkurat her – det begynte med en del innledende, mindre kamper etter som styrkene samlet seg. Så startet det veldige slaget som skulle pågå med økende intensitet i sju dager. I det ene hjørnet sto den romerske armeen med minst 50 000 mann. Vestromerriket hadde falt mer enn to hundre år tidligere, men riket besto i øst, med sentrum i den mektige byen Konstantinopel.

I senere historiografi ble dette riket ofte kalt Bysants, men de som bodde der kalte seg med den største selvfølgelighet for romere – de sporet sin historie minst tusen år tilbake i tid, til den romerske republikkens første dager. 

Heraklios mot Khalid ibn al-Walid

Foran dem sto en betydelig mindre armé, kanskje halvparten så stor, bestående av arabiske krigere som hadde samlet seg under islams fane og dratt ut for å erobre verden. Uten forvarsel hadde de ridd fra den arabiske halvøya og trengt inn i den rike provinsen Syria der de hadde vunnet flere kjappe seire, blant annet ved å erobre den viktige byen Damaskus. Derfor hadde den romerske keiseren, Heraklios, sett seg nødt til å marsjere dem i møte. Heraklios satset alt på ett kort – hele den keiserlige hæren var samlet for en gang for alle å knuse den uventede utfordreren.

SVINDLEREN SOM SOLGTE EIFFELTÅRNET

Den muslimske styrken ble ledet av Khalid ibn al-Walid, en general som skulle komme til å gå over i historien som en like dyktig feltherre som Aleksander den store, Hannibal eller Napoleon. I sin lange karriere i krigens tjeneste skal han ha deltatt i nesten hundre slag uten å ha tapt et eneste ett av dem.

De arabiske krigerne hadde veldig skiftende utrustning avhengig av rang og personlig rikdom. Lederen til venstre er kledd i hjelm og brynje mens bueskytteren bærer vanlige, enkle klær.

© Angus McBride/Osprey

Slaget ved Jarmuk varte i sju dager

Den romerske hæren var tallmessig overlegen og gikk til angrep. I første omgang ble de muslimske styrkene presset tilbake av den disiplinerte motstanderen. Ifølge enkelte kilder skal det på dag to ha vært nær en romersk seier da den arabiske fronten begynte å svikte og så ut til å skulle bryte sammen. Ifølge legenden skal kvinnene i den arabiske leiren da ha kommet halsende anført av Hind, en av den avdøde profeten Muhammeds koner, skjelt ut de mennene som hadde begynt å flykte og oppfordret dem til å kjempe til døden.

De holdt stand til slutt. I nattens løp kunne de arabiske styrkene omgruppere seg, og slaget fortsatte. Langsomt begynte det romerske stormløpet å gi seg, og initiativet ble overlatt til den arabiske siden. Om morgenen den sjuende dagen ga Khalid ibn al-Walid ordre til et endelig angrep – og den romerske hæren ble knust. Soldatene flyktet, og det ble et fryktelig blodbad. 

Araberne – en ny verdensmakt

Med ett slag hadde keiserens hær gått tapt, og hele Syria kom på arabiske hender. Å beskrive det som hadde skjedd som en sensasjon er å si det mildt. En ny makt hadde steget inn på verdens arena – araberne.

MAKTKAMP URARTET TILL SKREKKVELDE

Til ganske nylig hadde de vært nesten helt ukjente, eller betraktet som ubetydelige barbarer. I den romerske krigshåndboken Strategikon, som antagelig ble skrevet på slutten av 500-tallet e.Kr., var det utførlig beskrevet hvilken taktikk som skulle brukes mot alle rikets tenkelige fiender – frankere, lombarder, avarer, slavere og tyrkere. Men araberne var ikke nevnt med et ord. Likevel hadde de vist at de kunne beseire datidens mektigste nasjon. Hvordan var det mulig? Og hva ville skje etterpå? Mange trodde at den plutselige invasjonen bare var et kort
plyndringstokt som snart ville være over. Men det viste seg at araberne hadde langt større ambisjoner enn som så. 

Ifølge muslimsk tradisjon åpenbarte engelen Gabriel seg for Muhammed og ga ham budskapet til Koranen.

Startet med Muhammed

Det hele hadde begynt med Muhammed, en kjøpmann fra byen Mekka, som lå strategisk til midt på den arabiske halvøya. Muhammed, som ble født rundt 570 e.Kr., tilhørte den viktige stammen Quraysh, som hadde dominert Mekka i lang tid. I 40-årsalderen mente han at han mottok visjoner fra Gud, Allah, og erklærte seg som profet. Han la fram en lære som skulle bli kalt islam – budskapet var at det bare fantes én Gud, nemlig Allah, og at dette i virkeligheten var den samme gud som jødene og de kristne dyrket.

Muhammeds budskap, som ble fremsatt som en forbedret versjon av de tidligere trosretningene, inneholdt tanken om at den siste tid var nær og at Allah snart skulle komme for å dømme alle mennesker. For å forberede seg på dette gjaldt det straks å underkaste seg Guds vilje, å leve et godt, gudfryktig og barmhjertig liv – samt å spre budskapet om Allah til andre. 

Kalif Umar samlet muslimene

På denne tiden var de forskjellige arabisktalende folkene dypt splittet, og de lå ofte i
kamp med hverandre. Etter mye motgang lyktes Muhammed med noe banebrytende – han samlet flesteparten av stammene og fikk dem til å godta hans lære som den eneste gyldige. Rett etter profetens bortgang i 632 e.Kr. så det ut til at hans livsverk skulle gå til grunne i indre stridigheter.

“THE HE-SHE-LADIES” MUNTRET OCH OPPRØRTE LONDON I 1870

Da sto to av Muhammeds nærmeste menn fram, svigerfaren Abu Bakr og en mann som het Umar. Det var Umar som med tittelen kalif, samfunnets leder, kom til å dominere den islamske bevegelsen i de neste tiårene. Sammen med andre muslimske ledere bestemte han seg for å gå til angrep på de vantro makthaverne som hersket utenfor den arabiske halvøya.

Det var flere grunner til denne beslutningen. For det første var det en religiøs overbevisning, en tanke om at det var deres skjebne og Guds vilje at islam skulle utbres over hele verden. På dødsleiet skal Muhammed ha bedt sine følgesvenner om ikke å hvile før alle mennesker på jorden hadde anerkjent Allah som den eneste sanne gud. 

I 732 ble en muslimsk hær stanset av frankiske styrker i Poitiers. Muslimene beholdt imidlertid kontrollen over deler av Spania fram til 1492.

© Getty

Samtidig fantes det en sterk krigersk tradisjon hos de arabiske stammene. Og siden alle nå tilhørte samme religion og troen forbød dem å krige mot hverandre, måtte de rette sin energi og virketrang ut over hjemlandets grenser.

Senere års forskning har vist at store grupper av arabisktalende mennesker hadde flyttet ut fra sine opprinnelige hjemtrakter forut for denne prosessen. Mange av de utflyttede araberne sluttet seg villig til den muslimske hæren der den trengte fram. 

Bysants og Persia kollapset

Det viste seg også at araberne trådte inn på verdens scene på et enestående gunstig tidspunkt. Datidens virkelige stormakter, Bysants og Persia, hadde brukt mange år på å bekjempe hverandre. Først hadde persiske styrker trengt dypt inn på Bysants områder og plyndret og herjet hele veien fram til Konstantinopels porter. Da hadde den kristne keiseren Heraklios erklært en hellig krig hvor perserne ble beskrevet som ondskapens håndlangere. Bysants vant til slutt en overbevisende seier, men da var begge de veldige rikene fullstendig utmattet av den ødeleggende krigen.

UNGE GUTTER BLE NAZISMENS SOLDATER

Da så de arabiske armeene gikk til angrep, ble rikenes avmakt avslørt. Etter nederlaget i slaget ved Jarmuk klappet store deler av det bysantinske veldet sammen som et korthus, og de arabiske armeene kunne raskt legge under seg mye av det vi i dag kaller Palestina, Syria, Irak og Egypt. Deretter fortsatte den arabiske ekspansjonen. Det persiske riket ble slått i en rekke slag, helt til den siste sjahen, Yazdegerd III, ble drept under flukt fra sine fiender i 651. 

Mobilitet og hurtighet

Seierherrene hadde vunnet forbløffende fort. For mange virket det som om det faktisk sto en guddommelig vilje bak det som skjedde. Og de muslimske lederne ble fylt av en urokkelig selvtillit.

I begynnelsen var armeene relativt enkelt utstyrt, men de var svært erfarne, godt organisert og ledet av dyktige offiserer. Til forskjell fra sine motstandere var de vant til å leve uhyre enkelt og forflytte seg kjapt. Ofte hadde ikke styrkene deres med forråd i det hele tatt. I stedet måtte hver kriger bære med seg det han trengte av mat, og resten ble tatt ved plyndring. Dette ga dem en mobilitet og hurtighet som ofte overrasket motstanderne.

På 900-tallet ble Spania styrt fra Abd-er-Rahmans hoff i Cordoba.

© Getty

Skapte et dynasti 

I årene som kom fortsatte den arabiske ekspansjonen til tross for at det brøt ut borgerkrig i det nye rikets sentrum. Kalif Umar ble drept, og etter ham fulgte to ledere som også ble drept ganske snart – en av dem var Ali, Muhammeds søskenbarn og svigersønn. Tilhengerne hans skulle senere komme til å skape en egen variant av islam som ble kalt «shia”, etter shia ali, som betyr Alis parti, noe som etter hvert skapte splid i den nye bevegelsen. Men de interne kampene tok slutt da en mann som het Muawiyah ble ny kalif, og makten dermed gikk over til en annen, mektig familie. Det såkalte omayyadiske dynastiet var et faktum. 

Hersket fra Spania til India

Det var på omayyadenes tid, i årene 661–750, at det samlede muslimske veldet nådde sin største utstrekning.
I øst nådde de arabiske armeene helt fram til India og dagens Pakistan. I disse landene møtte man innbitt motstand, og ekspansjonen gikk langsommere enn før. Men til slutt klarte den nye verdensmakten å beseire sine fiender – blant annet kinesiske armeer, og etter hvert opprettet de en arabisk garnison så langt borte som i Samarkand. Vestover hadde omayyadenes krigere tatt veien langs kysten av Nord-Afrika og nådd helt bort til dagens Marokko og videre inn på den iberiske halvøya. Det gotiske kongedømmet i det som i dag er Spania og Portugal ble slått i ett eneste lynkjapt felttog i 711 e.Kr. Ikke før de var kommet et stykke inn i vår tids Frankrike, etter slaget ved Poitiers i 732, klarte man å stoppe omayyadenes fremrykning. 

Umma – kalifens rike

I slutten av denne epoken hersket kalifen i Damaskus over et samlet muslimsk rike som ble kalt umma og var blitt et imperium, større enn til og med Romerriket hadde vært da det var på sitt mektigste. Ekspansjonen hadde slått verden med rådvill undring. Men kanskje enda mer overraskende var det faktum at erobringene kom til å bestå. De folkene og nasjonene som ble styrt av det arabisk-muslimske kalifatet, lot langt på vei til å akseptere sine nye herskere.

Det nye veldet hentet mange trekk fra sine forgjengere, de bysantinske og persiske rikene. På mange måter lot man ganske enkelt den erobrede befolkningen fortsette å leve omtrent som før – administrasjonen fortsatte på samme måte som tidligere, men nå med arabere øverst i hierarkiet. 

Arabiske ryttere i bokillustrasjon fra Bagdad på 1200-tallet.

© Ullstein/All over Press

Ekstra skatt for ikke-muslimer

I den vestre delen av riket ble gresk brukt som administrasjonsspråk i lange tider, og i de østlige delene måtte man greie seg med persisk til begge langsomt ble erstattet av arabisk. Erobrerne bosatte seg som regel i helt nybygde byer, eller
i nye kvartaler ved siden av sine undersåtter. Det hersket relativt stor religiøs toleranse i riket. Det fant ikke sted noen tvangskonverteringer, men alle ikke-muslimer måtte betale en ekstra skatt. Kristne, jøder og de perserne som fulgte den zoroastriske læren kunne fortsette å utøve sin religion omtrent som før.

HVORDAN OPPSTO MYTEN OM FARAOS FORBANNELSE?

Dermed gikk det også lang tid før størstedelen av folket i det nye muslimske veldet faktisk skiftet religion. Ifølge mange forskere var dette en prosess som antakelig ikke var fullført før omkring år 1000 e.Kr. 

Abbasidene tok over kalifatet

Da var også det forente muslimske veldet allerede historie. Det omayyadiske dynastiet var etter hvert blitt stadig mer upopulært. Enorme rikdommer strømmet inn til hovedstaden Damaskus, og herskernes fråtsende luksus vakte motvilje hos mer puritanske muslimer som ville vende tilbake til den asketiske varianten av islam som man trodde hadde preget tiårene etter profeten Muhammeds død.

Samtidig vokste misnøyen med arabernes privilegerte status i det vidstrakte riket. Ifølge islams lære skulle alle muslimer være like mye verdt – da kunne man ikke bare la araberne få særbehandling, tenkte mange. Misnøyen vokste, og til slutt brøt det ut revolusjon. Et nytt dynasti grep makten, de såkalte abbasidene. De hadde gjort behendig bruk av mange forskjellige gruppers frustrasjon, men da de hadde overtatt kalifatet, gikk de sin egen vei. 

Bagdad erstattet Damaskus

Det nye dynastiet gjorde Bagdad til hovedstad og forvandlet byen til en verdensmetropol. Samtidig markerte abbasidenes velde slutten på den arabiske ekspansjonen. Nå mistet de i stedet etter hvert makten over riket. Al-Andalus, dagens Spania, rev seg løs, i likhet med de østligste regionene. Snart kunne man ikke benekte forandringen. Det fantes ikke lenger noe sammenhengende muslimsk imperium.

Kanskje du er interessert i