Adolf Hitler spilte det demokratiske spillet gjennom fire års valgkamp. I 1933 nådde han målet sitt og ble rikskansler.

Adolf Hitler - portrett av en folkeforfører

Han var doven på skolen og en fiasko som kunster. I årevis levde Adolf Hitler i en dagdrøm, før han oppdaget sitt spesielle talent som folkeforfører. Han kunne overbevise tyskerne om sin idé og forvandlet landet til et nazistisk diktatur.

6. mai 2015

Hitler kommer til makten i Tyskland

Den lave vintersolen skinte over rikskanselliet da Adolf Hitler trådte ut fra bygningen som Tysklands nye rikskansler. For bare et par år siden hadde han fremdeles vært en oppkomling – en som den politiske eliten så på med forakt. “Den bøhmiske korporalen” pleide president Hindenburg å kalle ham. Men etter valget den 30. januar 1933 var rollene byttet om, og Hindenburg måtte gå med på å ta ham i ed som landets nye leder.

Nå sto Hitler i det skarpe vinterlyset, iført flosshatt og diplomatfrakk og klar til å innta rollen som statsmann. På Hotel Kaiserhof, rett overfor rikskanselliet, ventet en skare av hans mest trofaste tilhengere for å feire begivenheten. Hitler strålte av glede og stolthet. Da han trådte inn i salen for å møte forsamlingen, hadde han tårer i øynene, fortalte en av de tilstedeværende senere.

Hyllesten fortsatte om kvelden, da 25 000 medlemmer av partimilitsen Sturmabteilung (SA) marsjerte syngende gjennom Brandenburger Tor og frem til rikskanselliet. Flammene fra faklene deres ga gjenskinn i de blankpolerte støvlene og lyste opp de tyske fanene i flakkende glimt. Foran rikskanselliet gjorde menneskemengden holdt, mens den forventningsfulle summingen gikk over i jubelrop: “Sieg Heil!”

Da ropene tiltok i styrke, trådte Hitler frem i et av de opplyste vinduene og hevet armen til hilsen.

I hele landet – fra Flensburg i nord til München i sør – skrudde innbyggerne ivrig på knottene på radioen for å følge begivenhetene på direkteoverføring fra Berlin. Nazistenes propagandamester Joseph Goebbels hadde trumfet gjennom overfor den statlige radioen at utnevnelsen av Hitler til rikskansler skulle være hele Tysklands kveld.

Alle innbyggere skulle vite at noe nytt var i ferd med å ta form. Nå ville Hitler gjøre opp med det gamle styret, som etter hans mening var basert på “dumhet, middelmådighet, halvhjertede standpunkter, feighet, svakhet og utilstrekkelighet”. Tyskland skulle løftes ut av fattigdommen og den ydmykelsen som kapitulasjonen etter første verdenskrig hadde vært for landet.

Goebbels var ytterst tilfreds da han etter midnatt forlot rikskanselliet “i en sanseløs begeistringens rus”.

Selv kunne Hitler knapt tro at den store dagen endelig var kommet. Han betrodde en av tilhengerne sine at han måtte være reddet gjennom guddommelig inngripen – “jeg holdt jo på å lide skipbrudd, var jo nær ved å kveles i intriger og økonomiske vanskeligheter”.

Etter fjorten års politisk streben – og de siste fire årene som en eneste lang, utmattende valgkamp – var han endelig kommet til makten. Alt han hadde kjempet for så ut til å bli virkelighet.

Hitler var en begavet, men doven gutt



Hitler ble født den 20. april 1889 i Braunau am Inn i det nordlige Østerrike. Faren, Alois Hitler, var en rettskaffen og bestemt tollbetjent.

De to lå i evig konflikt med hverandre, for Alois’ ambisjoner for sønnen var fjernt fra det drømmeren Adolf hadde i tankene. Gutten benyttet enhver anledning til å fortelle faren at han selv aldri skulle sperres inne på et tollkontor, han ville nyte det frie liv som kunstner.

Moren Klara sto for omsorgen snarere enn oppdragelsen, og henne hadde Adolf et nært forhold til. Da gutten var fem år flyttet familien til Linz, og det var her han tilbrakte skoletiden. Adolf var en begavet elev, men han var lat. Han hadde ikke lett for å få venner, og prøvde med alle midler å unngå skolen. Som 16-åring fikk Adolf lov av moren til å slutte på realskolen, uten eksamen. Faren var død to år tidligere og kunne ikke lenger holde ham fast på skolebenken.

Kunstnerdrømmen brast for Hitler

I stedet for skolen brukte Adolf Hitler nå tiden sin på å dagdrømme, tegne, male og gå i operaen. Han var særlig glad i Richard Wagners skjebnetunge fortellinger.

18 år gammel dro Hitler til Wien for å gjøre alvor av kunstnerdrømmene sine. Tidlig på 1900-tallet var byen en storslått metropol. I byens gater møttes folkeslagene fra det vidstrakte østerriksk-ungarske riket; østerrikere, ungarere, polakker og andre folk fra rikets slaviske områder. Kunst, kultur og arkitektur blomstret.

Den unge Hitler lot seg begeistre av møtet med storbyens pulserende liv. Han kunne beundre de monumentale bygningene i timevis, og han var en flittig gjest i operaen.

Snart skulle alt endre seg. Etter at han hadde strøket på opptaksprøven til kunstakademiet to ganger, fikk Hitler høre at han var uegnet som maler, men at han muligens kunne bli arkitekt. Den veien var imidlertid stengt for ham, ettersom han ikke hadde tatt realskoleeksamen. Og med livsdrømmen lagt i ruiner, drev han nå rundt på måfå uten å finne mening med tilværelsen.

I denne perioden fikk han øynene opp for “det andre Wien” – spenningene mellom de ulike folkeslagene, den ulmende misnøyen blant arbeidere og studenter og en følelse av at det gamle keiserriket snart kom til å gå under.

Selv om han ikke led økonomisk nød – etter morens død fikk han offentlig stønad som foreldreløs – var Hitler frustrert. Han følte seg underkjent og utenfor samfunnet. De personlige følelsene hans fikk næring av det han så og hørte fra forkomne skikkelser på herbergene og hospitsene der han bodde.

Jødehatet våkner hos Hitler

Som mange andre på jakt etter en årsak til sin personlige fiasko, kom Hitler til å se på jødene som de skyldige. De antisemittiske pamflettene som ble utgitt i Wien i stort antall, ga ham rett: Jødene hadde gått sammen for å forderve Østerrike.

Ved hjelp av propaganda ødela de arbeidernes kjærlighet til fedrelandet og lokket dem over til den internasjonale marxismen. Hitler ble manisk opptatt av jødene i gatebildet. “Bare i et uhyres, ikke i et menneskes hjerne, kunne det oppstå en plan til en organisasjon hvis virksomhet måtte føre til den menneskelige kulturs sammenbrudd og verdens ødeleggelse,” skrev han senere.

Hitlers antisemittisme var ikke uvanlig i denne perioden. Wiens overborgermester Karl Lueger kombinerte en forbedret sosialomsorg med nasjonalisme og antisemittisme – en cocktail som minnet om den senere nasjonalsosialismen. Lueger var en dyktig taler og hadde en evne til å nå “mannen i gaten” med de enkle budskapene sine.

Gjennom Lueger fikk Hitler sin politiske oppvåkning, og han ble inspirert av Luegers taleteknikk. Men sosialdemokratene, som Hitler for øvrig avskydde, var også en kilde til inspirasjon. Han beundret marsjene deres og evnen til å mobilisere massene med propaganda.

Hitler meldte seg til tjeneste under første verdenskrig



Etter hvert ble Hitler lei av Wien og byens kosmopolitiske uorden. Han reiste til München i Tyskland. Her fortsatte han drømmeriene sine, mens han forsøkte å leve av å male. I mellomtiden presset virkeligheten seg på. 1. august 1914 erklærte Tyskland krig mot Russland, og kort etter var første verdenskrig en realitet.

Hitler meldte seg entusiastisk til militærtjeneste og ble plassert i det 16. bayerske reserve-infanteriregiment. Etter knapt ti ukers trening ble regimentet sendt til vestfronten og kastet inn i et av krigens første blodige slag – slaget ved Ypres i oktober 1914.

Øyenvitner har fortalt hvordan de unge, utrente tyskerne gikk rett mot britene, arm i arm og fulle av selvtillit, mens de sang patriotiske sanger. Britene var langt bedre forberedt, og tyskerne led store tap. Men til tross for grusomhetene, betegnet Hitler krigen som “den uforglemmeligste og største tiden i mitt jordiske liv”. Han følte seg hjemme i soldatfellesskapet og i kamp, der han fikk anledning til å utmerke seg i tjeneste for en stor sak.

Hitler var ved fronten i fire år. Han ble tildelt Jernkorset to ganger, i 1918 til og med av 1. klasse, noe som var helt uvanlig for en korporal. Han var godt likt blant kameratene, men samtidig en einstøing. Han kunne falle i egne tanker, tapt for omverdenen, for så å kaste seg ut i lange utredninger om militærstrategi – noe kameratene hans syntes var upassende.

Under et av de siste britiske gassangrepene ble Hitler blindet og måtte få behandling på et lasarett. Her befant han seg da han fikk vite at Tyskland hadde kapitulert. Meldingen kom som et sjokk for Hitler som – etter eget utsagn – kastet seg på sengen, begravde hodet i puten og gråt.

Hitler oppdager sitt spesielle talent

Etter krigen søkte Hitler tilflukt i kasernen hos regimentet sitt i München, der han prøvde å venne seg til de nye forholdene. Den tyske keiseren hadde abdisert, og Tyskland var omdannet til republikk. Men helt fra starten var demokratiet svakt, truet av bevæpnede grupper og jevnlige opprør.

Hitler følte et sterkt hat til “novemberforbryterne”, politikerne som hadde undergravd Tysklands kampstyrke og tvunget landet til å kapitulere. Tankene hans kretset om revansj og gjenopprettelsen av Tysklands ære.

De retningsløse ideene falt uventet på plass i september 1919. Han var plassert i etterretningstjenesten og fikk i oppgave å holde øye med det lille, nasjonalistiske Deutsche Arbeiterpartei. Hitler falt snart ut av rollen som observatør og kastet seg ivrig inn i den politiske diskusjonen. En måned senere hadde han meldt seg inn i partiet og fikk ansvaret for propaganda og verving av medlemmer.

Partiarbeidet ga Hitler selvtilliten tilbake, og han oppdaget at han hadde evner som taler. Forklaringen om jødenes og kommunistenes forræderi mot det tyske folk vant gjenklang hos mange.

Folk jublet, og salene kokte når Hitler tok av i følelsesladet raseri over Versailles-freden og Tysklands skjebne. Partiets medlemstall steg jevnt, og gjennombruddet kom da et offentlig partimøte i 1920 trakk over 2000 tilhørere. Like etter skiftet partiet navn til Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) og tok hakekorset som symbol.

Nazistenes “ølhallkupp” slo feil

I 1921 gikk Hitler, som nå var blitt partiets leder, i gang med å uniformere NSDAP, som fikk emblemer, armbind og faner. Han opprettet også SA-korpset, som ved å marsjere i gatene skulle tiltrekke sympatisører og skremme nazistenes motstandere

Konflikten om Ruhrområdet, som Frankrike og England hadde tatt som pant etter første verdenskrig, og en galopperende inflasjon, svekket republikken, og flere steder blusset det opp lokale opprør. Hitler hadde sett hvordan Benito Mussolini var kommet til makten i Italia i 1922 ved å la partisoldatene sine, “svartskjortene”, marsjere til Roma. Styret i Tyskland var neppe mer levedyktig enn den regjeringen “Il Duce” hadde veltet, konkluderte Hitler og planla en lignende marsj mot Berlin.

Første skritt var et kupp i den bayerske hovedstaden, München. Om kvelden den 8. november 1923 stormet Hitler inn i ølhallen Bürgerbräukeller, skjøt et skudd i luften med pistolen sin og erklærte at den nasjonale revolusjon var brutt ut. Han hadde imidlertid ikke sikret seg tilstrekkelig politisk støtte, og i løpet av natten fikk de bayerske myndighetene sikret byen mot en nazistisk maktovertakelse.

Da Hitler dagen etter marsjerte seierssikkert gjennom byen med sine menn, ventet det en overraskelse. Ved Odeonplatz ble marsjen møtt av det bayerske politiet, som åpnet ild og drepte 14 nazister.

Hitler tiltalt for høyforræderi

Hitler hadde tatt feil. Tiden var ennå ikke inne for en nazistisk revolusjon. I stedet ble han stilt for retten, tiltalt for høyforræderi. Hitler nektet skyld. Det var makthaverne som var forrædere, påsto han; selv hadde han handlet i nasjonens interesse.

Hitler fant et lydhørt publikum i retten – selv dommerne aksepterte motivene hans og roste nasjonalismen hans. Dommen lød på fem års fengsel, men etter vel ett år ble han løslatt på grunn av god oppførsel.

Hitler måtte erkjenne at han var nødt til å holde seg innenfor lovens rammer hvis han ville innta makten. Han gikk i gang med å gjenoppbygge NSDAP, som nesten var gått i oppløsning mens han var borte.

Rettssaken hadde imidlertid gjort ham landskjent og skaffet partiet mange nye tilhengere, og Hitler trakk fremdeles fulle hus med de flammende talene sine. Av og til gikk han over streken – en samtidig tilskuer fortalte at Hitlers taler var som voldelige overfall – og han fikk derfor taleforbud i store deler av Tyskland.

Men han kunne fremdeles tale i lukkede forsamlinger, og årene 1925-1928 brukte han til å organisere partiet, som fikk avdelinger over hele landet. Samtidig knyttet Hitler til seg nyttige personer, blant dem Joseph Goebbels.

På forsommeren 1929 stilte nazistene til valg som lovlig parti. Det var imidlertid først et år senere at de virkelig fikk vind i seilene. Høsten 1929 kom børs­krakket på Wall Street, som raskt innhentet Tyskland og ødela landets økonomi. Arbeidsledigheten steg til over seks millioner, og inflasjonen nådde nye høyder.

Fremgangen tyskerne hadde opplevd i 1920-årene ble satt over styr på kort tid, og snart sank tilliten til politikerne, som verken klarte å samarbeide eller skape resultater. Nazistene grep sjansen.

Med et velsmurt propaganda­apparat satte de inn frontalangrepet mot det vaklende demokratiet. Hitler selv var partiets mest effektive våpen. Han følte seg tydeligvis utvalgt til å påta seg oppgaven som Tysklands frelser, og tyskerne tok takknemlig imot budskapet hans.

Hitler blir Tysklands fører

Bildet av Hitler som en Messias ble fullendt i hans “Deutschlandflug” (tysklandsflygning). Fra april til november 1932 var han nærmest allestedsnærværende i Tyskland, han fløy fra by til by og deltok i 148 massemøter.

Møtene, som ofte trakk 20 000-30 000 tilhørere, hadde karakter av religiøse vekkelsesmøter når føreren steg ned fra himmelens skyer for å tale til folket.

Berlinernes euforiske hyllest den kvelden i 1933 da Hitler inntok rikskanselliet, gjaldt “føreren, profeten, stridsmannen massenes siste håp, det skinnende symbolet på tyskernes vilje til frihet”, som Goebbels formulerte det.

Hitler var nå leder av en koalisjonsregjering, noe som på ingen måte tilfredsstilte ambisjonene hans. Han aktet ikke å regjere på andres nåde, og skrev omgående ut nyvalg.

Oppbruddsstemningen i befolkningen skulle utnyttes til å sikre mandatet hans som landets nye fører, og ved valget 5. mars 1933 stemte 51,9 prosent av velgerne på partiene som var med i den nye Hitler-styrte regjeringen.

For tyskerne ble det siste sjanse til å gå til stemmeurnene. Straks etter valget gikk Hitler i gang med å bryte ned demokratiet. Den 23. mars fikk nazistene vedtatt en såkalt fullmaktslov. Loven gjorde det mulig for Hitler å regjere uten å gå veien om parlament og president – nå var han reelt enehersker.

Hitler former en nazistisk stat

Hitler prøvde med alle midler å skape det folket og det fellesskapet han hadde fantasert om under vandringene sine i Wien, og opplevd i glimt på de gjørmete jordene ved Ypres. “Vi skal bygge opp et nytt fellesskap av de tyske stammene. Av bønder, borgere og arbeidere skal det igjen oppstå et tysk folk,” lovet han.

Nazifiseringen av den tyske staten var gjennomgripende; alle andre partier enn NSDAP ble forbudt eller oppløste seg selv, politi og domstoler kom under nazistisk kontroll, fagforbund og arbeidsgiverforeninger ble slått sammen i en felles nazistisk arbeidsorganisasjon.

Allerede i 1933 ble 50 000 kommunister og sosialdemokrater fengslet eller internert i de nyopprettede konsentrasjonsleirene. Med Nürnberg-lovene fra 1935 ble jødene fratatt borgerrettighetene, og tre år etter iscenesatte nazistene Krystallnatten, hvor tusenvis av jøder ble myrdet eller fikk alt de eide knust.

Hitler blir "førstesoldat”

I midten av 1930-årene forberedte Hitler andre del av oppgjøret med Versailles-freden; å gjenopprette Tysklands ære. Han ville samle alle etniske tyskere i sitt nye folkefellesskap og skape “Lebensraum” til den voksende befolkningen. Men han ønsket også krig for krigens egen skyld.

Med sine egne opplevelser i tankene sa han at “krig er den beste oppdragelse av tysk ungdom”. Fra 1936 rustet landet kraftig opp; nesten halvparten av de betydelige offentlige utgiftene gikk til militære formål.

Østerrike sto øverst på listen over nye landområder, og for Hitler var det en stor personlig seier, ettersom landets innbyggere stemte for den såkalte Anschluss i 1938 og lot seg innlemme i Tyskland. Året etter tok han Tsjekkoslovakia uten å møte internasjonal motstand.

Først den 1. september 1939, da tyske tropper rullet inn i Polen, erklærte England og Frankrike krig. Hitler tok med begeistring på seg rollen som hærfører: “Jeg ønsker ikke å være annet enn Tysklands førstesoldat,” erklærte han. “Jeg har derfor igjen trukket i uniformen som var mitt aller helligste og mest dyrebare. Jeg kommer ikke til å ta den av før etter seieren – eller så kommer jeg ikke til å oppleve avslutningen.”

Kanskje du er interessert i