Douglas MacArthur

MacArthur lovet seier før jul, men gikk på et sviende nederlag. Han ga alle andre skylden.

© Getty/All Over

Douglas MacArthur: Militært geni led sit største nederlag

Høsten 1950 er Douglas MacArthur en levende legende. Under andre verdenskrig knuste han Japans hær, og nå står han klar til å felle det kommunistiske Nord-Korea. Bare to ting står i veien: 300 000 kinesere og geniets sviktende dømmekraft.

19. januar 2017 av Martin Landin og Esben Mønster-Kjær

Ryktene svirrer blant soldatene i 8. kavaleriregiment: En sørkoreansk divisjon skal ha blitt overrumplet og massakrert av kinesere.

Det skal visstnok ha skjedd en for en knapp uke siden. Kalenderen viser 1. november 1950, og amerikanere, sørkoreanere og soldater fra flere andre land rykker så raskt frem som NordKoreas snødekte fjell tillater.

General Douglas MacArthur, sjefen for den mektige FN-styrken, har beordret full fart nordover – helt til elven Yalu, som utgjør grensen til Kina.

Målet er å kaste ut kommunistene og gjenforene Korea til ett land. MacArthur har lovet seier før jul, og scenariet virker realistisk, for den beseirede nordkoreanske hæren gjør ingen nevneverdig motstand lenger. Kulde og snø er nå de største hindringene.

Til tross for frosten er soldatene i 8. kavaleriregiment derfor optimistiske da de går til ro ved landsbyen Unsan.

Plutselig brytes stillheten av skingrende toner fra fjellsidene. Det høres ut som en slags sekkepipe, tenker noen.

Men det er signalhorn amerikanerne hører. De blåser til angrep, og like etter kommer en menneskemengde løpende ut av mørket. Kineserne angriper fra tre sider samtidig og bryter uten vanskeligheter gjennom de amerikanske stillingene.

Lenger bak forsøker noen soldater å danne en ny linje, men de er sjanseløse. De fremadstormende kinesiske soldatene lar seg ikke stanse. Flukt er nå eneste utvei. 

En amerikansk offiser samler en konvoi på ti lastebiler og beordrer tilbaketog. Men det er akkurat det kineserne har regnet med, og de ligger i bakhold lenger fremme.

Maskingeværsalver pisker gjennom kjøretøyene, og bare noen få amerikanere overlever massakren.

Ved soloppgang eksisterer ikke 8. kavaleriregiment mer. De amerikanske soldatene er drept, fanget eller på flukt i små grupper – til fots og uten våpen. Kineserne har trukket seg tilbake til de utilgjengelige fjellene.

Kanskje var overfallet ved Unsan en advarsel til general MacArthur om at han skulle stoppe fremrykningen. Men han tolker ikke situasjonen slik.

Koreakrigen er så godt som vunnet, fastslår MacArthur fra hovedkvarteret sitt i Tokyo, 2500 kilometer unna. Vel har et par kinesere blandet seg inn, men det gjør ikke noe til eller fra. 

Offensiven skal fortsette. Hovmodet hans skal vise seg å koste soldatene i Korea dyrt.

Materielt var USA langt sterkere enn sine fiender – men det hjalp ikke mye i fjellterrenget i Korea.

© Granger/Polfoto

MacArthur gikk etter Det hvite hus

Krigshelten MacArthur er vant til å fortelle andre hvordan virkeligheten er. I løpet av karrieren har han mottatt mer enn hundre medaljer, og hjemme i USA er den fandenivoldske og alltid skråsikre generalen elsket; barn, gater og parker er i årevis blitt oppkalt etter ham.

Republikanerne vurderte å lansere MacArthur som presidentkandidat både i 1944 og i 1948, og smigeren har ikke gått egoet hans hus forbi. Det fins ikke riktigere sted å avslutte karrieren enn i Det hvite hus. Men først har generalen noe annet å avslutte: Koreakrigen.

Oppgjøret begynte 25. juni 1950, da 200 000 nordkoreanere uten varsel strømmer over grensen til Sør-Korea. Kommunistregimet i nord vil gjenforene landet med makt. FN vedtar å gå inn, og MacArthur, nå 70 år gammel, får kommandoen over verdenssamfunnets hær.

«Mac» stanser med nød og neppe nordkoreanerne før hele Sør-Korea har falt. I en måned kjemper de to hærene en knallhard stillingskrig om den siste ubesatte spissen av sørkysten. Så slår MacArthur tilbake.

Generalen har bestemt seg for å landsette styrker ved havnebyen Inchon, langt bak fiendens linjer. Ingen i Was-hington har tro på at invasjonen kan lykkes, men MacArthur insisterer:

«Vi skal gå i land ved Inchon, og jeg kommer til å knuse dem!» erklærer han med sin sedvanlige bestemthet. 

Generalens kritikere er ikke overbevist, men ingen våger å protestere. MacArthur iverksetter operasjonen 15. september – og den blir hans største seier noen gang.

Amerikanerne kommer i land med minimale tap, og de truer med å avskjære hele den nordkoreanske hæren i Sør-Korea. MacArthurs dristige trekk tvinger fienden på panisk flukt hjemover.

Generalen er på pletten, klar til å ta imot hederen. Under et besøk ved fronten har han en haug med reportere på slep mens han besiktiger seks stridsvogner de amerikanske soldatene har uskadeliggjort.

Plutselig kommer et par prosjektiler susende forbi ham. MacArthur står helt i ro og bemerker bare tørt at de nordkoreanske snikskytterne ikke er særlig godt trent.

Tolv dager etter landgangen ved Inchon er nesten hele Sør-Korea under hans kontroll. Den plutselige triumfen kommer overraskende på hærsjefene og presidenten i Washington, som ikke har tenkt på neste steg. 

MacArthur, derimot, er ikke i tvil: Han vil fortsette over grensen og utslette Nord-Korea som stat.

Triumfen ved Inchon, som bare MacArthur hadde tro på, har gjort ham vanskelig å motsi. Under tvil gir president Harry Truman grønt lys til å fortsette.

MacArthur på en av sine lynvisitter i Korea. Generalen sørget alltid for å forlate fronten tidlig nok til å kunne overnatte i sitt behagelige hovedkvarter i Japan.

© Corbis/Polfoto

MacArthur tromler nordover

Før MacArthur starter fremrykningen, deler han hæren i to. Walton «Bulldog» Walker, som nådde til topps som pansergeneral under andre verdenskrig, har så langt ledet bakkestyrkene i Korea. 

Nå må han avgi halvparten til general Ned Almond, en av MacArthurs spyttslikkere. Dermed har ikke FN-hæren lenger noen øverstkommanderende ved fronten – MacArthur vil styre alt fra Japan.

Delingen fører til hoderisting blant hærsjefene i USA. Den strider mot all militær logikk, men generalene som kunne ha grepet inn, frykter MacArthur. Mens de ennå bare var troppssjefer, var han divisjonssjef. 

Under andre verdenskrig, da de steg mot toppen, hadde han for lengst nådd opp dit. Derfor kan MacArthur, som ofte omtaler seg selv i tredje person, gjøre som det passer ham.

Mens FN-styrkene ruller inn i Nord-Korea i oktober 1950, holder han hoff i Japan. I MacArthurs hovedkvarter i Tokyo kryr det av beundrende journalister.

De følger rett i hælene på ham og skriver artikler om den store feltherrens bedrifter. Offiserene i staben hans er jafolk.

Den viktigste oppgaven er å bekrefte hans oppfatning av virkeligheten. Den gode stemningen blir særlig opprettholdt av MacArthurs godt dresserte etterretningssjef, general Charles Willoughby.

Han griper straks inn da CIA melder om kinesiske troppebevegelser. Ifølge rapporter er 300 000 soldater i ferd med å bli samlet nær elven Yalu på grensen til Nord-Korea.

Willoughby toner ned trusselen i sine rapporter til MacArthur, som sender innholdet videre til Washington. Budskapet er at kineserne ikke tør å stille seg i veien for den amerikanske hæren. USA har atomvåpen, det har ikke Kina.

Dermed er saken ute av verden i MacArthurs øyne. Offensiven fortsetter, og seieren kan være i boks før jul.

MacArthur ser ingen fare

15. oktober 1950 har presidenten et møte med hærføreren sin på Wake Island, en liten atoll i Stillehavet. Truman vil drøfte Kina og samtidig forsøke å sette seg i respekt hos MacArthur.

Generalen markerer sin ringeakt fra begynnelsen. I stedet for å gjøre honnør gir han presidenten hånden, som om de to er likemenn. Truman velger å ignorere fornærmelsen, og går i stedet rett på sak: Er det virkelig utenkelig at Kina griper inn i Koreakrigen?

«Kineserne kan høyst få 50-60 000 mann over Yalu», svarer MacArthur.

«De mangler flyvåpen. Hvis de prøver seg, vil det bli den største nedslaktingen i menneskehetens historie nå som vi har baser til flyvåpenet vårt i Korea», forsikrer MacArthur presidenten.

Det selvsikre budskapet gjør at Truman og staben lar være å etterlyse informasjon på detaljnivå. De får aldri drøftet hvilke planer MacArthur har i bakhånd hvis kineserne likevel blander seg.

Tilbake i Tokyo gir MacArthur de to sjefene sine i Korea beskjed om å «presse fremover i full fart, og med full utnyttelse av hele styrken». 

Han er sikker på at det siste strekket mot elven Yalu bare er opprydningsarbeid. Derfor får han til og med omdirigert ammunisjonsforsyninger som er på vei til Korea.

19. oktober sniker de første kinesiske soldatene seg over Yalu i ly av natten. Amerikanske fly oppdager dem ikke.

Stormen bryter løs

Knappe to uker senere, 1. november, massakrerer kineserne 8. kavaleriregiment. Men de forsvinner igjen like fort som de dukket opp, og det blir med det ene angrepet. 

MacArthur konkluderer med at styrkene hans bare har blitt angrepet av noen kinesiske frivillige som har sluttet seg til Nord-Koreas hær.

I ukene etter tar FN-enhetene flere kinesiske fanger. De forteller samstemt at massive styrker skjuler seg i de koreanske fjellene. 

Men rapportene kommer ikke lenger enn til etterretningssjef Willoughbys bord. Han vet at det ikke vil hjelpe karrieren hans hvis han kommer med historier om spøkelseskinesere på fjelltopper.

Willoughby bekrefter i stedet det MacArthur allerede er sikker på: Det fins ingen kinesisk trussel. 6. november blir det sendt ut en melding om at den endelige seieren er så godt som vunnet.

MacArthur får ikke flere advarsler. Rundt midnatt 25. november starter den kinesiske storoffensiven. Langs fronten i Nord-Korea – og ikke minst bak den – rammer bølge etter bølge av angrep FN-styrkene fra alle kanter.

Dagen før har Willoughby kommet til at det kan være så mange som 71 000 kinesere i Korea. 

Det virkelige tallet er 300 000. I ly av natten forlater de skjulestedene sine og stormer frem.

Paniske radiomeldinger spraker inn fra desperate tropper. Ved 9. amerikanske infanteriregiment strømmer rop om hjelp inn fra alle enheter:

«De er overalt», «Hver gang vi stopper dem, kommer det flere», «Vi kan ikke holde dem tilbake lenger, det er så mange av dem», «Dette kan bli den siste meldingen dere hører fra oss».

Noen menn når ikke engang å komme seg ut av soveposene, men blir stukket i hjel av kinesernes bajonetter. Bare noen få offiserer viser handlekraft denne natten. 

En av dem er løytnant Gene Takahashi, som er av japansk avstamning.

«Fall tilbake!» roper han, mens han løper gjennom infernoet. «Hold sammen! Slutt opp om meg!»

Takahashis tropp er så godt som eliminert, men de som er igjen, følger etter ham. Det samme gjør flere menn fra andre tropper. Takahashi fører dem tilbake til en høyere posisjon i fjellsiden.

Her holder de stand så lenge som mulig, helt til kineserne overmanner dem og tar Takahashi og noen få andre til fange. 

Mange andre offiserer får panikk, og tenker bare på å redde seg selv. Enhetene blir splittet opp, og de overlevende begynner en hodekulls flukt sørover.

Det som skulle ha vært siste strekk av en seiersmarsj, er på få timer forvandlet til et av de mest ydmykende nederlagene i amerikansk militærhistorie.

MacArthur vil atombombe Kina

Mens FN-styrkene flykter sørover, forsøker MacArthurs stabsoffiserer å stoppe dem. Et tilbaketog vil knuse generalens drøm om en siste seier og et fortjent inntog i Det hvite hus.

MacArthur selv nekter å ta ansvar for katastrofen. Han irettesetter «uvitende journalister som ikke ser forskjell på planlagt tilbaketrekning og flukt». 

Samtidig krever han tillatelse til å bombe mål på den kinesiske siden av grensen. For en gangs skyld er svaret et nei, for presidenten frykter at krigen skal eskalere.

Kineserne har ikke atomvåpen, men det har deres kommunistiske brødre i Sovjetunionen.

De neste dagene svinger MacArthurs humør kraftig. I det ene øyeblikket snakker han om evakuering av FN-hæren fra Korea, i det neste krever han bruk av atomvåpen. 

I pressen tordner han mot Washington, som han mener har sviktet ham og styrkene hans.

Sikksakk gjennom dødspasset

Mens hovedkvarteret i Japan kjemper for MacArthurs troverdighet, kjemper soldatene i Korea for livet. For 8. regiment, som led store tap mot kineserne 25. november, går det fra vondt til verre.

Regimentet er en del av 2. amerikanske divisjon, som utgjør baktroppen for hele FN-hæren. 

Kinesiske granater har allerede begynt å falle over hovedkvarteret hans da divisjonssjef Laurence «Dutch» Keiser beordrer tilbaketog.

Veien sørover er smal, med topper og skråninger på begge sider. Terrenget er perfekt for et kinesisk bakhold. Men ruten er også den raskeste fluktveien, så Keiser nøler ikke. Han beordrer avgang natt til 30. november.

Forrest kjører fem stridsvogner for å rydde eventuelle hindringer av veien. Resten følger i en lang kolonne: jeeper med offiserer, flere stridsvogner med infanterister på taket, lastebiler fulle av våpen, ammunisjon og personell, samt ingeniørsoldater bakerst. 

Konvoien har knapt kjørt en kilometer før kineserne åpner ild fra begge sider. «Full fart forover!» lyder ordren til de fem første stridsvognene. De kraftige motorene gasser opp, og panserkjøretøyene brøyter seg gjennom alle hindringer.

Men lenger bak har konvoien problemer med å holde følge. De ubeskyttede jeepene og lastebilene blir knust av mortergranater og maskingevær, og andre må stoppe for å plukke opp mannskapet deres.

Noen kilometer lenger fremme ligger passet. Den knappe 500 meter lange strekningen er så smal at kjøretøy ikke kan passere hverandre. Hvis bare én stridsvogn går i stå her, er det ute med hele 2. divisjon.

Fortroppen rydder straks veien for utbrente kjøretøy – etterlatenskaper fra en tyrkisk FN-brigade som ble angrepet samme sted dagen før.

Deretter fortsetter de fem stridsvognene inn i passet. Kineserne har tilsynelatende trukket seg ut av området, for styrken kommer gjennom uten å bli angrepet.

Men fienden venter på hovedstyrken. Da resten av 2. divisjon følger etter, åpner kinesiske soldater ild fra skjulte stillinger, og en veritabel nedslakting begynner.

Amerikanerne er lette mål, der de løper i sikksakk mellom de bratte skråningene. Lik hoper seg opp på veien, men mennene i kjøretøyene lenger bak er nødt til å kjøre over dem. Nøler de, er det deres tur til å bli truffet.

Da general Keiser når frem til passet, er divisjonen hans i rask oppløsning. Bare noen få besvarer kinesernes ild, og ingen offiserer ser ut til å ha ledelsen.

Keiser selv er en av de heldige som slipper levende fra blodbadet. Men av hans over 11 000 menn, som til vanlig utgjør 2. divisjon, er det bare 5300 igjen.

MacArthur når til veis ende

Rundt jul i 1950 er FN-styrkene presset tilbake til utgangspunktet, 38. breddegrad.

24. desember sender MacArthur en ønskeliste til Washington. Den består av 34 kinesiske mål han vil slippe atombomber på. 

Den gamle generalen vil heller risikere å utløse tredje verdenskrig enn å innrømme at hans militære dømmekraft har sviktet.

Truman har forbudt MacArthur å uttale seg til journalister, men de neste månedene holder han likevel flere pressekonferanser.

Her lar han USAs «svake ledere» få gjennomgå, og 11. april får Truman endelig nok. Han gir MacArthur sparken for ikke å respektere presidentens autoritet.

Avskjedigelsen kommer som et sjokk på både pressen og den amerikanske befolkningen, som reagerer prompte:

«Sjelden har en mer upopulær mann sparket en mer populær mann», skriver Time Magazine. 

Senatorer fra den politiske høyrefløyen krever Truman arrestert og foreslår MacArthur som presidentkandidat ved valget i 1952. Millioner av tilhengere trekker ut i gatene for å hylle den falne krigeren.

Da presidenten ga MacArthur sparken, visste han at det ville bli bråk. Nyheten fikk Trumans popularitet til å stupe.

© Corbis/Polfoto

Det blir holdt en senatshøring for å undersøke årsaken til oppsigelsen av MacArthur, men da detaljene kommer frem, begynner stjernen hans å falme.

Republikanerne finner en annen krigshelt til presidentkandidat, general Dwight Eisenhower.

MacArthur har aldri tilgitt at Eisenhower ble like berømt som ham under andre verdenskrig.

De neste ti årene holder eks-generalen lav profil. Han har passert 82 år da han i 1962 holder sin siste tale. Stedet er militærakademiet West Point, og MacArthur sparer ikke på kruttet:

«Skyggene blir lengre for meg. Tussmørket er her», forkynner han i sin karakteristiske pompøse stil. MacArthur taler om Gud, plikt og fedreland før sin store finale: «Jeg tar nå et siste farvel».

Da MacArthur dør to år senere, bestemmer president Lyndon B. Johnson at han skal begraves på statens bekostning. Korea er glemt. Det samme er soldatene han drev frem til nederlag.

Kanskje du er interessert i