General Eisenhower sa om Patton at «han var den perfekte leder i kamp. Det er ingen overdrivelse å si at Patton skremte fienden fra sans og samling».

© Wikimedia

George Patton: Den gale cowboy-generalen

På overflaten var general Patton en vulgær, bannende kjekkas. Men bak det brautende ytret gjemte det seg en genial taktiker som kunne skremme selv Adolf Hitler. I spissen for den 3. armé regisserte han den raskeste fremrykningen verden hadde sett.

14. september 2015 av Jannik Petersen

Patton taler til et overfylt fotballstadion

"Vi har den beste maten, de beste våpnene og den beste kampmoralen. Ved Gud, jeg får plutselig helt vondt av de pappskallene som må møte oss!» George S. Patton må ta en kort pause mens jubelen legger seg.

Generalen er i gang med å snakke seg varm på et fotball­stadion der 92 000 soldater fra USAs 3. armé er samlet. Han skal snart lede dem i kamp mot tyskerne i Frankrike.

«Hensikten med krig er ikke at du skal dø for ditt land, men å la den andre dusten ofre livet for sitt», forklarer Patton. Han er selv fra en familie med stolte militærtradisjoner, og nå er det omsider hans tur til å utmerke seg. Patton mener at styrkene hans må se på krigen på samme måte.

«Når du om 30 år sitter med barnebarna på fanget, så slipper du å si at du bare skuffet møkk i Louisiana under andre verdenskrig».

Patton må vente på debuten

Da den allierte invasjonsbølgen skyller inn over strendene i Normandie i juni 1944, er Patton imidlertid ikke med. Hans 3. armé skal først settes inn når feltmarskalk Montgomery har etablert et solid brohode i Frankrike.

Planen passer Patton dårlig. Montgomery er hans største rival i kampen om heder og ære – og det irriterer fortsatt Patton grenseløst at briten halvannet år tidligere fikk all oppmerksomhet under deres felles aksjon mot tyske Rommel i Nord-Afrika. Patton mener dessuten at Montgomery fører gammeldags krig, og ikke har større taktiske evner enn «en simpel militærkokk».

Da de alliertes øverstkommanderende, general Eisenhower, omsider setter 3. armé inn i kampene, får tyskerne merke alle Pattons innestengte frustrasjoner og skyhøye ambisjoner. Med stor aggressivitet overfaller 3. armé de tyske divisjonene som strømmer til Normandie for å bremse invasjonen.

Pattons måte å føre krig på skiller seg markant fra de andre allierte hærledernes. Han mener ikke at fiendeland først må beskytes med artilleri, før hæren kan sendes frem. I stedet slår han til der tyskerne minst venter det. Og når Patton først har fått hull på forsvaret, sender han stridsvognene sine dypt inn bak tyskernes linjer. Dermed må fienden trekke seg tilbake eller bli omringet.

«Jeg er ikke interessert i å motta en masse rapporter om at vi holder posisjonen vår. La tyskerne gjøre det, vi skal hele tiden fremover. Vi er slett ikke interessert i å holde noe som helst», innprenter Patton sine offiserer.

Pattons taktikk virker. I løpet av bare 14 dager nedkjemper 3. armé tyskerne i Bretagne og støter 250 kilometer frem til Chartres, en times kjøring fra Paris. Patton er i gang med sitt helt personlige triumftog, og sender få dager senere et kortfattet telegram til Montgomery:

«Har pisset i Seinen». På sitt sedvanlige kjepphøye vis får Patton fortalt rivalen at 3. armé ligger langt foran den forsiktige britiske hæren og kan rykke inn i Paris når som helst.

 

To dager etter at den 3. armé krysset Rhinen, gikk Patton selv over Tysklands største elv. Midt på pongtongbroen åpnet han gylfen for å late vannet. Deretter sendte Patton et telegram til Eisenhower: «Jeg har akkurat pisset i Rhinen. For guds skyld, send mer drivstoff».

Drivstoff er Pattons evige hodepine

Æren av å befri Frankrikes hovedstad tilfaller etter politisk tautrekking imidlertid 2. franske panserdivisjon, som er en del av stridsvognstyrken i 3. armé. Befrielsen koster Patton dyrt, fordi han de neste dagene må dele sine sparsomme forsyninger med Paris' innbyggere, som desperat mangler mat og drivstoff.

Nettopp drivstoff er Pattons evige kilde til bekymring. Han har stridsvogner og pansrede personellkjøretøy som hver dag bruker minst 1,3 millioner liter bensin. Men fordi 3. armé rykker uhørt raskt frem, er det vanskelig for forsyningstroppene å holde følge.

Dessuten sluker de andre allierte armeene i Nord-Frankrike også daglig millioner av liter drivstoff, og forsyningsstyrkene får sjelden tilstrekkelig med bensin i land til alle. Likevel klarer Patton i slutten av august å innta byene Reims, Troyes og Commercy i det nordøstlige Frankrike. Særlig angrepet på Commercy foregår akkurat slik pansergeneralen helst vil ha det:

«Oberst Clarke ledet et kompani stridsvogner. De krysset broen over elven Mosel og angrep fire tyske kanoner. Han stormet inn som i en westernfilm, mens han skjøt med alt han hadde. Akkurat som vi har prøvd å lære dem», forteller en stolt Patton til krigskorrespondentene i hovedkvarteret.

Luftstøtte er Pattons våpen

I tillegg til generalens dristighet og taktiske list skyldes 3. armés raske fremrykning støtte fra luften. Patton har satt seg grundig inn i hvordan et moderne flyvåpen arbeider, og knytter dessuten et nært vennskap med brigadegeneral Otto Weyland. Hans 19. taktiske luftkommando gjør en enorm innsats for å holde farten oppe i Pattons evige offensiv.

«Om dagen hang jagere konstant i luften foran general Pattons tanks. Flyene lokaliserte fiendens stridsvogner, soldater og kanoner, og kunne sette dem ut av spill før våre tanks møtte dem. Vi kastet ganske enkelt lærebøkene og fant opp våre egne regler», forteller Weyland om samarbeidet. Andre allierte generaler følger fremdeles anvisningene om bare å tilkalle fly når patruljer har oppdaget en tallrik fiende utenfor rekkevidde av kanoner.

Patton er full av begeistring for sin enestående luftstøtte, og sørger for at hans lovord til flygerne når frem til basene deres, sammen med kassevis av god fransk vin, Luger-pistoler og andre suvenirer som 3. armé erobrer fra depotene til den fordrevne okkupasjonsmakten.

Kravet om rask fremrykning skyldes imidlertid ikke bare Pattons brennende ambisjoner om å gå over i historien som den største generalen noensinne. Det ligger også taktiske tanker bak. En offensiv i høy fart fører til færre tap hos angrepsstyrken, fordi fienden aldri får ro til å etablere et effektivt forsvar, men hele tiden blir presset tilbake.

Julius Cæsar viser Patton veien

Patton har en uvanlig evne til å finne godt egnede steder å føre armeen forbi naturlige hindringer. Hemmeligheten hans ligger gjemt i en bok som ledsager Patton hele veien gjennom Frankrike: Julius Cæsars nesten 2000 år gamle verk «Gallerkrigen». Som Patton sier, med et skjevt smil:

«Han der gamle, skallete romeren var en av verdenshistoriens beste til å lese terrenget. Og daler og elver ligger jo ennå der de lå i Cæsars dager. Når jeg jager nazister og kommer til en elv eller et høydedrag, trenger jeg derfor bare spørre meg selv om hvor det romerske hønsehodet kom over. Som jeg pleier å si: Hvis det var bra nok for Julius, er det bra nok for George».

17. september når Patton frem til Metz. Med sine 43 forsvarsanlegg blir byen kalt Vest-Europas sterkeste festningsanlegg, og her har tyskerne tenkt å kjempe til det siste. Fra Metz er det lett å forsvare veiene frem til Luxemburgs sørlige grense og Tysklands vestgrense.

Fart og overraskelsesangrep har så langt vært Pattons sterkeste våpen, men nå må han brått omstille seg til å kjempe på en fastlåst front mot en urokkelig fiende. Slaget blir en katastrofe for 3. armé. Ved Metz bruker Patton tre måneder på å nedkjempe fort etter fort. 29 000 amerikanere blir drept eller såret.

«De elendige tyske jæklene ga meg min første nesestyver», skriver Patton i rapporten til sin overordnede, general Omar Bradley.

«Jeg anmoder om et hevnangrep fra luften, og håper at du kan skaffe meg de største og hesligste bombene slik at vi kan sprenge fortet i fillebiter og bare la det være et hull igjen i bakken».

De allierte mangler imidlertid forsyninger, og derfor får ikke Patton sitt massive luftbombardement. I stedet kritiseres han voldsomt for urimelig høye tapstall, og får til slutt en krystallklar ordre fra Eisenhower om å omringe Metz med en mindre styrke og la hovedstyrken fortsette fremrykningen mot Tyskland.

Støtten kommer til Patton

Patton innleder nå fremstøtet mot Tysklands vestgrense, der Siegfriedlinjen utgjør neste store hinder. Tyskerne kaller forsvarslinjen for Vestmuren, og den må Patton slå hull i. Snø og kulde legger imidlertid en demper på planene. Weylands effektive luftstøtte kan heller ikke hjelpe, for flygerne ser ingenting i snøstorm.

Mens det ser som mørkest ut, får Patton en telefon som endrer alt. Samtalen kommer fra Weyland, som nettopp har vært i møte med Eisenhower.

«George, jeg har nettopp – på dine vegne – forpliktet 3. armé til en satans stor operasjon», forteller Weyland.

«Hva skal vi?» spør Patton.

«Vi skal trenge gjennom Siegfriedlinjen, sette kursen mot Berlin og vinne krigen. Du får alle fly i luftrommet over Europa til å bane vei for deg».

«Det var som pokker», svarer en lykkelig Patton. Endelig får han samme støtte som Montgomery. Endelig kan han utfolde seg fritt og skrive navnet inn i historiebøkene ved siden av legendariske generaler som Napoleon og Cæsar.

Ardenner-offensiven smadrer planene

Operasjon Tink settes straks i gang, og Weylands fly begynner de første taktiske bombardementene av Siegfriedlinjen og området bak. Men 16. desember går Nazi-Tyskland plutselig til motangrep og overrasker amerikanerne i Ardennene – det kuperte skogsområdet der Luxemburg, Belgia og Tyskland møtes. Patton må straks kullkaste alle planer og sette farten nordover. 200 000 tyske soldater truer med å trenge amerikanernes 9. og 1. armé tilbake, erobre havnebyen Antwerpen og avskjære forsyningslinjene til de allierte hærene.

Under et krisemøte 19. desember med Eisenhower, Bradley og alle de andre toppgeneralene lover Patton at han kan sette seks divisjoner – over 60 000 menn – inn i et angrep mot tyskerne allerede tre dager senere.

De andre generalene ler, for Pattons 3. armé befinner seg langt fra Ardennene, og krigsmaskinen hans er akkurat nå stilt inn for å angripe mot øst. Men Patton holder ord. Med en av militærhistoriens mest imponerende logistiske prestasjoner endrer 3. armé retning og når frem til Ardennene på rekordtid.

Dårlig vær, forvirring og iherdig kjempende tyske styrker gjør Ardennerslaget langt og blodig. Hver morgen står Patton tidlig opp og kjører ut til enheter i direkte kamp med tyskernes styrker. Hans tilstedeværelse er med på å høyne kampmoralen og sikre avgjørende gjennombrudd. I motsetning til flere av kollegene gjør Patton det til en dyd å følge et råd fra USAs borgerkrigshelt general
Sherman, som skrev i sine memoarer: «En leder må være ved fronten hos sine soldater. Hjernen bak operasjonen bør konstant være synlig, og hans energi må kunne føles».

Montgomery får all støtte


Endelig i slutten av januar er de siste restene av tyskernes offensiv nedkjempet, og Patton kan igjen se mot øst. Han håper at operasjon Tink skal gjenopplives, men blir stygt skuffet. Politikerne beslutter 29. januar 1945 at Montgomerys storoffensiv fra Nederland inn mot Hitlers krigsindustri i Ruhrdistriktet skal ha høyeste prioritet og tilføres alle nødvendige ressurser.

Montgomery overtar straks hele amerikanernes 9. armé, og har også fangarmene ute etter Pattons 3. armé, som imidlertid slipper med å avgi to divisjoner. Likevel er Patton rasende. Amerikanerne leverer nemlig alle våpen, alt drivstoff og flest soldater, mens britene får all æren.

Amerikanerne blir imidlertid ikke satt helt ut av spill. Eisenhower har lagt til grunn at amerikanernes 1., 3. og 15. armé rykker frem mot Rhinen over en bred front fra Luxemburg til Sveits. De tre armeene skal trekke tyske soldater vekk fra Montgomerys frontavsnitt.

Det er fremdeles knapt med forsyninger, så Patton får vite at han bare kan regne med drivstoff og ammunisjon så lenge Montgomerys offensiv ikke er kommet over Rhinen. Han har det altså travelt – og det er slik han liker det.

Patton blir borte i ett døgn

Byen Trier er Pattons første mål, men for å innta den strategisk viktige byen ved Mosel trenger han en ekstra stridsvogndivisjon. Eisenhower er villig til å låne ut en slik i 48 timer. Hvis Trier ikke er inntatt etter to døgn, må Patton levere stridsvognene tilbake, slik at de kan inngå i en reservestyrke som skal sikre Montgomery mot flere tyske utfall.

Miner og hard motstand forsinker imidlertid Pattons fremrykning, og ved mørkets frembrudd den andre dagen er de 48 timene gått. Styrkene hans kan fremdeles bare skimte Triers forsteder. Patton gir derfor sine menn ordre om å sperre kommunikasjonslinjen til Eisenhower og ignorere alle henvendelser fra ham. Deretter innleder han et siste intensivt angrep. Mindre enn et døgn senere leverer en ordonnans et lyntelegram fra Eisenhower:

«Det trengs fire hele divisjoner for å innta Trier. Du har bare to. Sving utenom byen, og fortsett inn i Tyskland».

Patton tar frem blyanten sin og skriver på telegrammet: «Har inntatt Trier med to divisjoner. Hva skal jeg gjøre? Overgi byen til tyskerne igjen?»

Fra Trier fortsetter Patton videre mot Koblenz og svinger deretter ned langs Rhinen. Han er på jakt etter et sted å komme over den brede elven som i århundrer har utgjort et naturlig forsvar og beskyttet Tyskland mot fiendtlige invasjoner. Rhinen er den siste alvorlige hindringen som kan stanse de alliertes fremrykning.

Patton "slår" Montgomery igjen

Samtidig som Patton stormer frem, følger Montgomery sin faste taktikk med å beskyte det utvalgte invasjonsområdet med tungt artilleri. Felttoget har snart vart i én måned. Fienden vet hvor angrepet vil komme, men de har likevel ingenting å stille opp med fordi overmakten er for stor.

Churchill gjør til og med forhåndsopptak av en hyllesttale til Montgomery. Den skal kringkastes på radio når britene krysser elven. I talen priser Churchill feltmarskalken sin for å ha gjennomført verdenshistoriens første vellykkede angrep over Rhinen.

Ved daggry 22. mars – noen timer før Montgomery etter planen skal krysse elven – ringer Patton sin øverstkommanderende, general Bradley:

«Bradley, ikke si det til noen. Jeg er kommet over», forteller Patton.

«Mener du Rhinen?»

«Jepp. Jeg snek en hel divisjon over i natt. Men det er så få prøyssere i nærheten at de ikke har oppdaget det ennå. La oss holde det hemmelig litt til», sier Patton før han legger på. Igjen har han hatt suksess med sitt eget munnhell: «Det stedet der fienden mener elven er umulig å krysse, er som regel det dårligst forsvarte».

Sent på dagen ringer Patton igjen:
«For guds skyld, fortell hele verden at vi har krysset Rhinen. Vi skjøt ned 33 fly da de kom for å ødelegge pongtongbroene våre. Hele verden skal vite at 3. armé kom over før Monty hadde startet», roper Patton begeistret.

Med dårlig skjult adresse til Montgomerys forestående angrep sender Bradley omgående ut et kommuniké til verdenspressen: «Uten støtte fra luftbombardement, røykslør, artilleribeskytning eller fallskjermsoldater har USAs 3. armé i dag, 22. mars klokken 22, krysset Rhinen».

Faktisk er ikke 3. armé de første til å krysse Rhinen. Noen dager tidligere har USAs 1. armé erobret en bro over Rhinen som tyskerne ikke hadde rukket å sprenge i luften. Likevel holder Patton på å sprekke av stolthet over nok en gang å ha slått Montgomery.

Hitler fryktet Patton

23. mars har de allierte etablert seg på østsiden av Rhinen. Tyskland er så godt som slått. Patton har spilt en viktig rolle i det uunngåelige tyske nederlaget – så viktig at Hitler uttaler at «den gale cowboy-generalen er de alliertes farligste mann».

I Tyskland håndhever Patton et strengt forbud mot å ha seksuell kontakt med tyske kvinner. Da Patton sender 3. armé inn i Tsjekkoslovakia, lager han derfor et kamprop som skal motivere de krigstrøtte soldatene til å kjempe igjen: «Videre til Tsjekkoslovakia og fraternisering».

Tsjekkoslovakerne er allierte, og Pattons soldater får derfor ha nærkontakt med lokale kvinner. Som Patton sier til general Bradley:

«Hvordan i svarte tror du man stopper en hær med et slikt kamprop?»

Kanskje du er interessert i