Hungersnød, tvangskollektivisering av landbruket, politiske domstoler og sibirske fangeleire. Stalin holdt Sovjetunionen i et jerngrep av frykt og terror.

Josef Stalin - en tyrann blir til

Faren banket ham, og på skolen lærte han å angi kameratene. Stalin fikk innblikk i en diktators blodige praksis alt som gutt, men hans oppvekst måtte holdes hemmelig. Alle Stalins kamerater fra barndommen risikerte derfor å lide en grufull skjebne.

30. juni 2015 av Flemming Kyed

Josef Stalin - 50 år og på toppen

I 1929 kunne Josef Stalin feire 50-årsdagen. For tyrannen og massemorderen ble det en god dag – og et godt år. Gratulantene strømmet til fra hele det enorme landet, både underdanige arbeidere og bønder kom til hovedstaden Moskva for å hylle den reelle eneherskeren over Sovjetunionen.

I de foregående årene hadde Stalin sørget for å få fjernet all opposisjon og sementert sin makt – selv om han formelt ikke besatt noen poster i statsapparatet. Både byer og fjell var blitt oppkalt etter den kopparrete mannen fra Georgia, og arbeidsplasser hadde enstemmig vedtatt resolusjoner som hyllet “Den store lederen”.

Det var blitt helt naturlig å ære ham med svulstige lovord og titler som “Mannen av stål”, “Den nye Lenin”, “Jernsoldaten”, “Fredens geni”, “Alle arbeidende menneskers velgjører”, “Den geniale lederen” og mye annet.

I takketalen på fødselsdagen sa Josef Stalin blant annet: “Dere skal ikke tvile på, kamerater, at jeg også i fremtiden vil vie all min styrke til arbeiderklassens sak, til den proletariske revolusjon, til verdenskommunismen. Alle mine evner og – om nødvendig – mitt blod. Dråpe for dråpe.”

Manipulerte seg til makten

Fem år tidligere, i 1924, døde Vladimir Lenin, den unge Sovjetstatens ubestridte leder. På det tidspunktet var det langt ifra sannsynlig at hans etterfølger ville bli georgieren Stalin. Flere andre sto lenger fremme i arvefølgen – navn som Grigorij Zinovjev, Lev Kamenjev, Nikolaj Bukharin og fremfor noen Leo Trotskij. De hadde alle spilt en større rolle i begivenhetene som førte til tsarens fall i 1917 og opprettelsen av Sovjetunionen. De sto også den avdøde Lenin nærmere, og hadde til og med langt bedre utdannelse og sto politisk sterkere enn Stalin.

Men de fire brukte for mye av tiden på ideologiske diskusjoner om oppbygningen av kommunistenes kommende Utopia, mens Stalin tok seg av langt mer praktiske oppgaver internt i kommunistpartiet. Han var partiets generalsekretær, og det ga ham et avgjørende forsprang. Han var i en posisjon der han gradvis, og nesten umerkelig, kunne fylle postene i partisystemet med sine egne tilhengere. Han var mer interessert i makt enn i de andres vidløftige diskusjoner.

Da han døde, etterlot Lenin seg et testamente der han advarte mot Stalins brutalitet og karaktersvakhet, og i klare ordelag anbefalte at han ble fjernet fra posten som generalsekretær. Der de to mennene tidligere hadde arbeidet godt sammen, hadde det de senere årene oppstått større og større uenigheter.

“Etter at kamerat Stalin ble generalsekretær har han konsentrert en enorm makt på sine hender. Jeg er ikke overbevist om at han alltid vil forstå å bruke denne makten med forsiktighet,” skrev Lenin og tilføyde: “Stalin er for grov.”

Stalin greide imidlertid å tone ned og til dels hemmeligholde disse avsnittene i testamentet, helt til han var så sterk at ingen lenger kunne stå i veien for ham. I årene fra 1924 til 1929 spilte Stalin på hele sitt store repertoar som intrigemaker og satte sine rivaler til lederposten opp mot hverandre mens han fremstilte seg selv som den fornuftige, sentrumsøkende kandidaten til makten.

Han inngikk en midlertidig allianse med Zinovjev og Kamenjev i et forsøk på å kneble Trotskij politisk og ta fra ham kontrollen over Den røde armé. Men da Zinovjev og Kamenjev presset på for å få Trotskij fjernet for godt, avviste Stalin dette på det mest bestemte: “Vi er ikke enige med Zinovjev og Kamenjev. Vi vet at metoden med øksehogg og blodsutgytelse er farlig og smittsom. I dag skjærer vi bort én mann, i morgen en annen, i overmorgen en tredje, og hva er det da igjen av partiet?” spurte han og høstet bifall.

Senere skulle han komme til å beordre Leo Trotskij drept med nettopp en isøks, få Zinovjev og Kamenjev skutt etter skueprosesser, og for øvrig få de aller fleste av de applauderende partitoppene henrettet eller plassert i arbeidsleire.

På den måten spilte han høyre ut mot venstre i partitoppen og fikk gradvis ryddet all opposisjon av veien.

Forfalsket sin barndom

I 1929 var det mange som var nervøse for den nye eneherskeren i Sovjetunionen. Men få ante omfanget av uhyrlighetene han skulle komme til å iscenesette frem til sin død i 1953.

Et forsiktig anslag går ut på at sovjetkommunismen er ansvarlig for 20 millioner menneskers død gjennom hungersnød, henrettelser, intern fordrivelse og deportasjon til arbeidsleire. Dødstallet kan for det meste føres direkte tilbake til Josef Stalin. Han sa selv at han sov best etter en god kveldsøkt, som for det meste besto i å underskrive hundre- eller tusenvis av dødsdommer.

Han tilintetgjorde selveierbøndene, tok livet av en stor del av sine egne partikamerater, drepte tusenvis av offiserer i hæren, for ikke å snakke om akademikere og kunstnere, prester, administratorer, industriledere. Enhver – reell eller innbilt – opposisjon og en stor del av hans egne håndlangere ble ofre for et av historiens mest omfattende terrorregimer. Selv frimerkesamlere som kunne tenkes å ha utenlandske kontakter, ble sendt til Sibir.

Hva som var Stalins personlige drivkraft, hersker det fremdeles stor uenighet om. Søkte han makten for maktens egen skyld? Eller det var et dyptliggende behov for å fremstille seg selv som en historisk skikkelse på høyde med Vladimir Lenin som lå bak? Det fins ikke noe entydig svar; heller ikke barndommen i det mektige fjellandskapet i Georgia gir forklaringen. Men fra oppveksten bar han med seg opplevelser som preget ham i voksen alder; konflikter, nederlag og seire som var med på å forme den despoten Stalin utviklet seg til.

Hvordan barndommen hans egentlig fortonet seg, er det ikke lett å si noe om, for Stalin og hans kumpaner sørget for at flere av vennene og andre øyenvitner fra barne- og ungdomsårene ble brakt til taushet eller forsvant slik at de ikke senere kunne avlegge vitnesbyrd. I stedet konstruerte regimet myter og legender om livet til “Den store lederen” og i dag kan det derfor være vanskelig å finne frem til sannheten.

En ting som er sikkert er at navnet “Stalin” (Stålmannen) var et revolusjonært pseudonym som han tok i 1912. I virkeligheten het han Josef Vissarionovitsj Dsjugasjvili. Akkurat når han ble født er ikke kjent, men offisielt ble fødselsdagen angitt til 21. desember 1879.

Stalin ble elsket av mor, men tuktet av far



Josef Dsjugasjvili kom til verden i Katedralgate 10 i den lille byen Gori i Georgia i Kaukasusfjellene. Det var mer snakk om et skur med to rom, jordgulv og utett tak enn et hus i vanlig forstand. Beskjedne oppvekstvilkår for en mann som skulle komme til å bli en av de mektigste og mest fryktede mennene i verdenshistorien.

Foreldrene var begge frigitte livegne bønder, og på den unge Josefs identitetspapirer fra tsartiden sto det: “Bonde fra Gori i Tbilisi-regionen”. Moren Ekaterina holdt hjemmet sammen ved å ta seg arbeid som vaskehjelp og syerske. Faren Vissarion – eller “Beso” som han ble kalt – var voldelig og fordrukken, og var ikke særlig interessert i familien. Uten større hell forsøkte han å livnære seg som skomaker.

Det gjorde at han kunne anses som “småborgerlig” i den sovjetiske terminologien som senere ble etablert, men heldigvis for sønnens revolusjonære karriere gikk det så dårlig med farens forretning at han måtte ta seg arbeid på en skofabrikk i den georgiske hovedstaden Tbilisi. Derfor kunne Stalin senere – med en viss rett – briske seg med at han var en sønn av proletariatet. Det var et adelsmerke de færreste ledende figurene i kommunistpartiet kunne skryte av.

Faren Beso banket Josef fra gutten var liten, og han slo også sin kone. Hun kunne på sin side finne på å ta igjen og gjorde ellers sitt beste for å forsøke å beskytte enebarnet Josef. Hun hadde vært gravid flere ganger, men barna var dødfødt eller døde like etter fødselen.

Lille Josef ble overkjørt

Stalins barndom har flere likhetspunkter med Adolf Hitlers: Også tyskernes senere diktator vokste opp med en voldelig far og en beskyttende mor. På mange punkter var livsløpene deres så like at de nesten ble hverandres speilbilder.

Som barn gikk Josef under tilnavnet “Soso” – et georgisk kjælenavn for Josef. Rundt femårsalderen fikk han kopper, og resten av livet var ansiktet merket av arrene etter koppene. På et tidspunkt ble gutten overkjørt av en hestevogn slik at den venstre underarmen ble stiv.

Den kvestede armen skulle senere gi ham fritak fra militærtjenesten under tsaren. Han fikk også varige mén etter en alvorlig blodforgiftning. Da han senere ble hersker førte de mange skadene til at de offisielle bildene av “Stålmannen” måtte retusjeres og manipuleres kraftig.

Som åtteåring begynte Josef på en religiøs grunnskole i Gori. Tross den dårlige armen var han fysisk sterk og litt av en slåsskjempe som ikke fant seg i noe fra klassekameratene. På skolen var han flink og briljerte særlig med en glimrende hukommelse, noe folk som senere havnet i klammeri med ham skulle erfare – ofte med fatale følger.

“Soso” var et meget viljesterkt og målbevisst barn. Tilsynelatende evnet han ikke å inngå i likeverdige relasjoner med vennene sine. Han kunne bare omgås andre barn hvis de lot ham få viljen sin. Målet hans var å være fryktet av de andre, forteller en tidligere medelev som også noterer at “Soso” aldri gråt og aldri viste medfølelse overfor andre. Han var også helt blottet for den fandenivoldske humoren som ellers var og fremdeles er en vesentlig del av den georgiske folkesjelen.

Skolekameraten mener at det var farens harde og urettferdige avstraffelse av sønnen som med tiden gjorde Josef så “hard og hjerteløs”. Fritiden tilbrakte Josef gjerne i fjellene rundt Gori. Han elsket det barske landskapet, men var ingen dyreelsker – en av hans yndlingssysler var å kaste stein etter fuglene. Senere i livet dyrket han en spesiell form for jakt, som besto i å skyte dyr som ble blendet av lyset fra en billykt.

Som ung var det ikke leksene Josef helst leste, men heroiske romaner om georgiske folkehelter. En av disse heltene hadde tilnavnet “Koba”, og det ble det første av en lang rekke tilnavn Josef ga seg selv – og forlangte at omgivelsene skulle bruke.

Skulle bli prest

Den dypt alkoholiserte Beso forlot familien da Josef var fylt 10 år. Det er også mulig at han ble kastet på dør av kona – det er ikke helt klart. Han sendte aldri penger hjem til familien, men det fortelles at han på et tidspunkt hentet Josef til Tbilisi og fikk satt ham i lære på skofabrikken der han selv arbeidet. Hvis historien er sann, fikk moren satt en stopper for planen. Hun ville ha Josef tilbake på skolebenken, og hun fikk viljen sin.

Den korte lærlingtiden på skofabrikken er den eneste perioden der “Verdensproletariatets store leder” beskjeftiget seg med manuelt arbeid. Lærlingtiden var også siste gang Josef så sin far. Etter dette hadde de to ingen kontakt, og det er det siste sporet etter Beso.

Stalin kom med flere forklaringer på sin fars skjebne. Trolig døde han i 1906. Josefs skoletid ble et par år lengre enn det som var vanlig. Om det skyldtes den alvorlige trafikkulykken eller oppholdet på skofabrikken er ikke klart. Et annet forstyrrende element i Josefs oppvekst var en forhatt tsarforordning som forbød undervisning på det georgiske morsmålet. Dermed måtte skoleelevene tillegge seg russisk som nytt morsmål, og det var med på å nøre opp under en revolusjonær og nasjonalistisk entusiasme blant dem.

Som skoleelev var Stalin frekk og vanskelig, forteller bl.a. den anerkjente Stalin-biografen Robert C. Tucker. Blant medelevene var Stalin mer fryktet enn respektert, men rent faglig befant han seg blant de beste i klassen.

Han var såpass skoleflink at han fikk seg et beskjedent legat etter at moren sto litt på for ham. Det gjorde det mulig for ham å flytte til Tbilisi i 1894 og skrive seg inn på det ortodokse teologiske seminaret. Moren håpet inderlig at han skulle kvalifisere seg til prestegjerningen. Da Stalin som enehersker flere år senere besøkte henne i Georgia, ga hun uttrykk for sin skuffelse over at han aldri hadde blitt prest. Det skal ha moret diktatoren stort.

Det er mer enn tvilsomt om Stalin noen gang delte morens ambisjoner på hans vegne. Men presteseminaret i Tbilisi var i virkeligheten en fattig og talentfull gutts eneste mulighet til å videreutdanne seg i Georgia på denne tiden. Tsarregimet var ikke interessert i å opprette universiteter som kunne fungere som revolusjonære arnesteder i det urolige Georgia. Velstående georgiere var henvist til å sende sine sønner til et universitet i selve Russland. På den måten, håpet regimet, ble de unge russifiserte.

Stalin på seminaret

Presteseminaret hadde en lojal russisk ledelse som de georgiske elevene lå i konstant konflikt med. Det gikk så langt at en rektor i 1880-årene hadde blitt stukket i hjel av en elev. Seminaret var fullt av opprørske unge som grep denne ene sjansen til å få en utdannelse – uten at de nærte noen interesse for utdannelsens religiøse innhold.

Faktisk ble seminaret, i mangel av et universitet, akkurat det myndighetene fryktet; en utklekkingsanstalt for revolusjonære. Seminaret var en kostskole med streng disiplin. Ved siden av religion var undervisningen konsentrert om klassiske språk, historie og matematikk, mens moderne språk og naturvitenskap ikke sto på timeplanen. Aviser og verdslige romaner var forbudt.

Studenter ved presteseminaret beskrev i ettertid stedet som en blanding av militærleir og fengsel. Overtredelse av reglene ble straffet med isolasjon i en egen straffecelle.Elevene var imidlertid ikke begrenset til bare å oppholde seg i seminarets bygninger – et par timer om dagen kunne de bevege seg fritt utenfor. Denne friheten benyttet mange elever seg av, blant annet til å danne hemmelige studiesirkler. Av protokollene fremgår det at Josef Vissarionovitsj var en ulydig elev som gjentatte ganger ble straffet for å lese forbudt litteratur og for ikke å vise respekt for lærerne og ledelsen.

Det ble ofte foretatt razziaer på studentenes værelser, og ledelsen fikk studentene til å spionere på hverandre. Det fins ingen avgjørende bevis – men likevel sterke indisier – for at den unge Stalin allerede på dette tidspunktet var utspekulert nok til å spille på to hester og angi sine rivaler blant medstudentene. På studiekameratene virket han uhyre nærtagende – selv uskyldig erting besvarte han med knyttnever.

Senere sa han at det var seminaret og dets “jesuittiske” metoder som gjorde ham til revolusjonær: “De spionerte, snoket, krøp inn i våre sjeler og krenket oss konstant,” uttalte han senere. På en måte kan man si at han var en mønsterstudent på seminaret – metodene lærte han seg å beherske til fingerspissene.

Satset på revolusjonen

Ikke lenge etter at han begynte på prestestudiet, fikk den unge Josef en gryende interesse for marxismen, og han sluttet seg til en hemmelig studiekrets som ble ledet av en eldre elev. Men det lå ikke for Josef å delta i noe som andre ledet. Han sprengte raskt gruppen og etablerte en rivaliserende krets under egen ledelse. Gruppen fikk fatt i et eksemplar av Karl Marx' verk “Das Kapital” – i russisk oversettelse, for Stalin fikk aldri lært seg tysk.

I 1898 ble Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, som det senere kommunistpartiet sprang ut av, dannet. Samme år sluttet Josef Vissarionovitsj seg til en georgisk gruppe som var tilknyttet det nye partiet. Gruppen het Mesame Dasi (Gruppe tre) og var ledet av en tidligere elev fra presteseminaret. De unge revolusjonære holdt også møter med utilfredse jernbanearbeidere i Tbilisi.

I begynnelsen gjorde Josef det svært godt i studiene på seminaret, men hans revolusjonære interesser tok opp mer og mer av tiden. Han mistet tilsynelatende motivasjonen til å fullføre studiene, og i 1899 forlot han seminaret uten eksamen. I den senere legenden om Stalin heter det at han ble utvist for marxistisk virksomhet. Men mye tyder på at han hadde kommet så langt på etterskudd med studiene og sto i et så kraftig motsetningsforhold til seminarets ledelse, at han valgte å komme en utvisning i forkjøpet ved å gå selv.

Han forlot seminaret med et bunnløst hat til det, til kirken, til borgerskapet, til tsarveldet og til autoritetene i sin alminnelighet. Ironisk nok har mange ment at han senere forvandlet hele Sovjetunionen til en forstørret og grotesk utgave av presteseminaret – med spionasje, intriger, angiveri og isolasjonsceller. Han byttet bare ut Vårherre med partiet og seg selv som den absolutte autoriteten, og som tillegg til de plagsomme lærernes repertoar la han arbeidsleire, skueprosesser, planlagt hungersnød og henrettelser ved nakkeskudd.

Kanskje du er interessert i