Den britiske feltherren Bernard Montgomery anses for å være en av andre verdenskrigs store helter.

Montgomery var en av andre verdenskrigs store profiler

Han slo Rommel i Nord-Afrika, planla D-dagen og mottok tyskernes kapitulasjon. Montgomery var en av krigens store helter, men huskes like mye for sine sære sider.

13. juli 2015 av Erik Bork

Montgomery melder sin ankomst

«Sett dere!» kommanderer den spinkle mannen med det spisse ansiktet som kommer ut foran brakken sin. Han stirrer ut over de solbrente offiserene fra britenes 8. armé og presenterer seg som Bernard Montgomery. Med pipende stemme, blottet for patos, går han i gang med å legge frem strategien for offiserene.

De 50-60 mennene som er samlet har ikke særlig store forventninger til møtet med sin nye øverstkommanderende. I over et år har britene kjempet mot det tyske Afrikakorpset under ledelse av feltmarskalk Rommel. Det har vært et eneste langt nederlag til nå, med tusenvis av drepte. Rommel er uovervinnelig. Denne dagen, 13. august 1942, er nok en deprimerende, brennhet dag i den egyptiske ørkenen.

«Vi vil stå fast og kjempe. Det skjer ikke flere tilbaketog. Jeg har gitt ordre om at alle instrukser om tilbaketrekning skal brennes», tordner Montgomery. Offiserene måper.

«De som mener at vi ikke kan slå Rommel, kan pelle seg ut herfra med én gang. Jeg tåler ikke tvilere», fortsetter han.

Ingen reiser seg, og i de neste minuttene vokser mennenes selvtillit langsomt. Montgomery slår fast at samtlige soldater de neste ukene skal mosjonere og drive skytetrening. Samtidig forsikrer han at 8. armé vil bli forsterket med flere tusen friske britiske soldater og 300 amerikanske Sherman-stridsvogner. Dermed kommer arméen opp i cirka 220 000 mann.

Så hever han stemmen: «Rommel og hans hær skal jages langt ut av Afrika!»

Montgomery var ikke førstevalget

54 år gamle Bernard Law Montgomery har fått sitt livs sjanse i Nord-Afrika. Statsminister Winston Churchill trenger desperat en seier over nazistene, og bestemte derfor allerede på våren å skifte ut den militære ledelsen i Afrika.

Churchills førstevalg var general William Gott, men han omkom få uker før tiltredelsen da flyet hans ble skutt ned av tyskerne nær Kairo. På kort varsel falt valget derfor på den ukarismatiske Montgomery, som så langt bare hadde gjort seg bemerket ved å redde sine menn levende hjem fra Dunkerque i 1940.

Utenom det var Montgomery kjent som en kompetent militærteoretiker – og en kverulant som rakket ned på både underordnede og overordnede hvis de ikke adlød ham. Under sitt første møte med Churchill tillot Montgomery seg til og med å avslå både sigar og drinker fra den joviale statsministeren etter en middag.

Churchill måtte derfor hoste opp noen uvanlige argumenter da han skulle forklare hvorfor nettopp Montgomery var rett mann til rollen som øverstbefalende i ørkenkrigen: «Når han er ubehagelig overfor omgivelsene sine, vil han også være ubehagelig overfor fienden», forklarte Winston Churchill sine skeptiske tilhørere.

Duellen mellom Montgomery og Rommel begynner

De britiske soldatene i den nordafrikanske ørkenen vekkes brått av lysglimt og lyden av hule drønn. Det er bare to uker siden Montgomery tiltrådte. I skjæret av månen ser soldatene Rommels panserdivisjon rulle mot de britiske stillingene ved Alam Halfa rett sør for nøkkelbyen el-Alamein.

En offiser haster til Montgomerys telt for å informere om at tyskerne er på vei. Han vekker generalen, men reaksjonen på beskjeden er ikke som forventet: «Perfekt! Det kunne ikke vært bedre!», sier Montgomery og legger seg til å sove igjen.

Helt siden Montgomery overtok kommandoen over ørkenhæren, har han vært overbevist om at Rommel ville prøve å angripe nettopp Alam Halfa og så gå mot el-Alamein. Derfor har Montgomery brukt alle krefter på å befeste Alam Halfa. De britiske styrkene skal bli stående og ikke la seg lokke ut i åpent terreng, der de er lett bytte for de tyske kanonene. Hvis bare britene holder seg til den strategien, kan Montgomery godt sove videre.

Han får rett. I seks dager hamrer Rommels panserdivisjoner løs på Alam Halfa uten at britene flytter på seg. Til gjengjeld lar Roy­al Air Force bombene hagle over tyskerne, og til slutt må Rommel trekke troppene sine tilbake. Det er kanskje ikke store slaget, men det er en enorm moralsk seier for britene.

For første gang har Rommel måttet vike. Samtidig er det en stor strategisk seier for Montgomery, som forutså Rommels trekk.

Minnene fra første verdenskrig

Kvelden 23. oktober 1942 er det helt stille. Ved en utsiktspost litt utenfor el-Alamein står Montgomery i tusmørket sammen med stabsoffiseren Freddie de Guingand. De neste timene vil bli helt avgjørende for ørkenkrigens videre forløp. Slaget om Alam Halfa var bare en forsiktig innledning. Nå kommer det virkelige oppgjøret.

For Montgomery er det langt fra første gang han står klar til å møte sin skjebne på slagmarken. Nøyaktig 28 år tidligere, under første verdenskrig høsten 1914, lå han i skyttergraven ved den fransk-belgiske grensen da han mottok kommando­ropet «Angrip!»

Sammen med en liten bataljon stormet Montgomery frem mot de tyske stillingene i det han senere beskrev som «et regn av kuler fra rifler og maskingeværer og et sant uvær av granatsplinter».
Han løp fremst, men kom ikke langt. Allerede etter noen meter snublet han over sabelen som hang i beltet. Og da han endelig kom seg på beina igjen, oppdaget han at de fleste rundt ham var drept. Montgomery ble altså reddet av sin egen klossethet.

Kort etter ble han truffet i høyre lunge og gikk i bakken midt på slagmarken. En soldat som prøvde å hjelpe ham i sikkerhet, ble truffet i hodet, og de neste timene lå Montgomery i ingenmannsland uten å bevege seg. Med en død kamerat over seg.

Hevnens time er kommet

28 år senere står Montgomery ved el-Alamein. Hevnens time er kommet. Nøyaktig klokken 21.25 gir han signal om Operasjon Lightfoot, og så begynner det ødeleggende artilleribombardementet. I halvannen time sender 680 britiske kanoner en tordenbyge over de tyske stillingene, før infanteriet rykker frem.

Tyskerne er helt uforberedt. Rommel har til og med gitt seg selv permisjon for å dra på et kuropphold i Østerrike. I all hast må han nå reise tilbake til fronten. Men den legendariske «Ørkenreven» kommer for sent. Etter ti dager – 2. november – trenger de første britiske enhetene supplert med australske, sørafrikanske og newzealandske styrker gjennom tyskernes forsvarslinjer.

Den allierte seieren er total da den tyske generalen von Thoma blir tatt til fange og ført til det britiske hovedkvarteret. Montgomery inviterer ham på middag mens kanonene buldrer i det fjerne. «Han er en veldig trivelig fyr og snakker gjerne om de siste hendelser», skrev Montgomery i dagboken.

Myten om Montgomery blir til

Hjemme i Storbritannia er Winston Churchill i fyr og flamme over nyheten om Rommels tilbaketrekning: «Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen», konstaterer statsministeren i London.

Mens britene fester, utnytter Montgomery medgangen og innleder en heseblesende jakt på tyske tropper langs den libyske kysten. Montgomery lar seg ikke blende av populariteten, men bestemmer seg for å utnytte situasjonen fullt ut.

Mellom de mange trefningene på slagmarken holder han flere strategimøter med sine adjutanter. De er imponert over generalen og oppfordrer ham til å forsterke ryktet sitt for å oppnå samme heltestatus blant soldatene som «Ørkenreven» Rommel har.

Det er adjutantene som finner på at Montgomery skal bytte ut uniformen med noe som skiller seg mer ut: en baskerlue med to store emblemer som normalt ikke opptrer side om side, nemlig Montgomerys generalemblem og emblemet fra Royal Tank Regiment. Samtidig får han en stor strikkegenser trukket over hodet slik at han – ifølge omgivelsene – går fra å se ut som en engelsk general til «en uflidd bohemkunstner».


Både vellykket og irriterende

Med sitt nye inntrykk som folkelig, fremgangsrik og usårbar når general Montgomerys selvtillit uante høyder i ørkenkrigens siste måneder. Problemet er bare at han nå må samarbeide med de amerikanske generalene – og det passer ham absolutt ikke.

29. mars 1943 kommer den amerikanske general Dwight D. Eisenhower for første gang inn døren til Montgomerys hovedkvarter i Tunis. De to generalene skal legge en felles strategi for den videre fremmarsjen i Nord-Afrika og den senere landgangen i Sør-Europa. Men møtet blir en fiasko.

«Han egner seg sikkert ypperlig til å drive med politikk. Men krigføring har han ikke det minste peiling på. Han bør holdes helt unna slikt», noterte Montgomery senere om Eisenhower. Eisenhower gjorde seg også tanker om Montgomery: «Han er utvilsomt dyktig, men svært innbilsk. Han er så stolt over det han har oppnådd at han aldri mer vil la seg drive til å ta et eneste skritt før han er helt sikker på at det blir en suksess».

Amerikanernes oppfatning blir bekreftet da Montgomery velger å inngå et veddemål med Eisenhowers stabsjef, W.B. Smith. «Hva gir du meg hvis troppene mine når frem til kystbyen Sfax i begynnelsen av april?» ypper Montgomery. Smith tror at Montgomery tuller, og lover derfor Montgomery «hva som helst» dersom han faktisk når frem.

Noen måneder etter veddemålet, 10. april, tikker det inn et telegram til Eisenhowers hovedkvarter i Alger. Her slår Montgomery fast at han er fremme ved Sfax og dermed har vunnet veddemålet. Derfor vil han gjerne ha et amerikansk B-17-bombefly, en «flygende festning», som sin personlige eiendom. Det skal dessuten ha en full besetning, på amerikanernes lønningsliste.

Eisenhower kan nesten ikke tro sine egne øyne. Han oppfatter Montgomerys krav som direkte frekt, men han må innrømme at det vil se dumt ut hvis en amerikansk general bryter løftet til en populær britisk kollega, og 16. april kan Montgomery tre inn i sin egen «flygende festning».

Allerede måneden etter gir de tyske troppene opp Nord-Afrika, og blant dem som tas til fange i mai 1943, er den italienske generalen Giovanni Messe, som har kjempet på tysk side. Tradisjonen tro inviterer Montgomery sin slagne motstander på middag, før han konfiskerer Messes luksuriøse husvogn med marmorbad. Vognen skal følge Montgomery resten av krigen.

D-dag venter lenger fremme

2. januar 1944 lander en gretten Montgomery i London. Etter suksessen i Nord-Afrika hadde han og de øvrige allierte styrkene gjennomført en landgang på Sicilia og tatt seg langt opp i Italia. Men erobringene krevde store kamper, og samarbeidet mellom Montgomery og de amerikanske generalene hadde vært den rene katastrofen.

De var grunnleggende uenige om den overordnede strategien, og flere ganger endte samarbeidet i et innbyrdes kappløp om å nå først frem til en bestemt by. Til slutt ble Montgomery kalt hjem og satt til å lede en oppgave som passet ham: å forberede D-dagen, landgangen i Normandie.

Straks etter hjemkomsten oppretter Montgomery hovedkvarter i privatskolen St. Paul’s i hjertet av London. Der tilbrakte Montgomery sin ungdom, fra han var 14 til 18 år – en tid han mest husker for lærernes fysiske avstraffelse og slåsskampene med skolekameratene.

I det hele tatt tvinger hjemkomsten Montgomery til å stå ansikt til ansikt med en fortid han i mange år har gjort alt for å glemme. Han har verken hatt kontakt med sin mor eller noen av de sju søsknene mens han har vært på felttog, og bare sporadisk skrevet til sin sønn, den 16 år gamle David, som han har innkvartert hos rektor Reynolds i Hindhead i Sør-England.

Rektoren har fått strenge instrukser om at gutten under «ingen omstendigheter» får dra på besøk til sin farmor, og Reynolds skal i det hele tatt avvise «ethvert råd» fra alle medlemmer av familien Montgomery. Det dårlige forholdet til familien skyldes at Montgomery har hatt en alt annet enn lykkelig barndom. Faren var biskop og aldri hjemme, og moren viste – ifølge Montgomery – «en merkbar mangel på kjærlighet». Hun slo sine barn.

Verst er det likevel at gjensynet med England vekker minnene om Montgomerys største sorg til live – tapet av kona Betty. De giftet seg i 1927, og ekteskapet hadde endret hele Montgomerys personlighet. Ifølge omgangskretsen gikk Bernard fra å være brysk og innadvendt til å bli glad og munter. Men bare ti år senere ble Betty bitt av et insekt og fikk blodforgiftning.

Konas død var et knusende tap for Montgomery, og han inviterte verken Bettys eller sin egen familie til begravelsen. De eneste som deltok var tre av kollegene hans, som aldri hadde møtt henne. Etter det byttet Montgomery ut familien med militæret.


Gode nyheter fra Vestfronten

Endelig – 6. juni 1944 klokken 03.00 om morgenen – faller de første bombene over det tyske kystforsvaret i Normandie. Fem timer senere er hele horisonten dekket av allierte skip, og de neste timene stormer 150 000 soldater inn på kysten. Historiens største landgangsoperasjon er i gang, og Montgomery er general for hele arméen.

Akkurat som under ørkenkrigen er Erwin Rommel motstanderen, og nøyaktig som sist er den tyske feltmarskalken fraværende da slaget begynner – denne gangen er han på vei til konas 50-årsdag da de allierte slår til.

De neste dagene rykker Montgomery frem, mens det gamle fiendskapet med de amerikanske generalene blusser opp på ny. Dwight D. Eisenhower er de allierte styrkenes øverstkommanderende i Europa, og sammen med resten av de amerikanske generalene synes han at Montgomerys fremrykning går for sakte.

Amerikanernes vurdering bekreftes da det kommer frem at Montgomery gir seg tid til å ha kjæledyr i hovedkvarteret. Eller som han selv skrev i et brev til en bekjent: «Jeg har nå seks kanarifugler, en turteldue, to hunder. Den ene er en foxterrier som BBC-journalister har gitt meg, og den har jeg kalt Hitler. Den andre er en gyllen cockerspaniel. Jeg kaller ham for Rommel. Både Hitler og Rommel blir slått når det er nødvendig. De er vant til å bli straffet».

Hver dag øker presset på Montgomery for at troppene hans skal rykke raskere frem, og i september 1944 utformer Montgomery endelig en plan for hvordan hærenhetene hans skal erobre broer over Rhindeltaet i Nederland. Offensiven skal danne grunnlag for en fremrykning mot tysk industri i Ruhrdistriktet i Tyskland.

Planen er imidlertid uhyre risikabel. Etterretningsrapporter forteller at det står to SS-stridsvogndivisjoner i nettopp dette området. Men Montgomery feier advarslene til side. Han er trygg på sine egne evner – og så vidt han vet er tyskernes armeer i oppløsning. Men denne gangen tar generalen feil.

En bro for mye

I dagene rundt 17. september blir nærmere 20 000 britiske, amerikanske, kanadiske og polske fallskjermtropper sluppet over området omkring broene i Nederland som en del av Operasjon Market Garden. Men noen av troppene lander altfor langt unna målet og løper også inn i de to kamplystne SS-divisjonene. Av 9000 mann som hopper ut rundt Arnhem, kommer bare 2400 seg tilbake til allierte linjer. Resten blir drept eller tatt til fange.

Montgomery må innrømme at tyskernes motstand var mye hardere enn beregnet. Men hovedansvaret for fiaskoen legger han hos amerikanerne, som – mener han – sviktet styrken i Arnhem, og de neste månedene blir han stadig mer besatt av tanken på uenighetene som hersker mellom ham og de amerikanske generalene.

I desember 1944 skriver han i et brev til den britiske krigsministeren, James Grigg: «Den elendige amerikanske planen for å vinne krigen er dømt til å mislykkes. Krigen vil fortsette».

Nå har Eisenhower imidlertid fått nok av den egenrådige briten, som tilsynelatende er ute etter herredømmet over alle allierte styrker i Vest-Europa. På et møte 30. desember i Ver­sailles er Eisenhower klar til å sparke Montgomery, som må innrømme nederlaget. Han sender et brev til Eisenhower, der han lover fra nå av å stå hundre prosent bak den amerikanske øverstkommanderende.

Britenes største triumf

I løpet av våren 1945 er det bare et spørsmål om tid før Nazi-Tyskland faller – men samtidig innser politikerne i de vestlige landene at de ikke lenger bare kjemper mot tyskerne, men også mot Stalin om kontrollen over Østersjøen. Det blir derfor Montgomerys oppgave å krysse Elbe og ta seg til Lübeck for å avskjære Den røde armé fra å marsjere oppover danske Jylland. Det målet når Montgomery 2. mai.

Dagen etter hører han lyden av et militærkjøretøy utenfor leiren på Lüneburger Heide i Nord-Tyskland. I bilen sitter det fem tyske offiserer – blant dem sjefen for den tyske marinen, admiral von Friedeburg, i full uniform og svarte støvler. Montgomery kommer ut og nærmer seg langsomt: «Hvem er dere?» roper han.

Tolken opplyser navn og rang på de fremmøtte tyskerne. Den lavest rangerte er major, men det gjør ikke Montgomery mindre skeptisk: «Jeg har aldri hørt om dere! Hva vil dere? Hvordan våger dere å ta med en major inn i mitt hovedkvarter!?»

Etter utbruddet får de tyske offiserene likevel lov til å forklare at de er sendt fra rikspresident Karl Dönitz for å anmode britene om å ta imot overgivelsen av tre tyske arméer. I første omgang vegrer Montgomery seg, men etter en god lunsj blir partene enige. De siste månedene av krigen har Montgomery blitt holdt utenfor de betydningsfulle slagene, men nå står han plutselig midt i begivenhetenes sentrum.

Regnet siler ned 4. mai da noen hastig tilkalte journalister stiller opp utstyret i Montgomerys hovedkvarter. Like etter gjør han sin entré sammen med admiral von Friedeburg, kontréadmiral Wagner, general Kinzel, oberst Poleck og major Freidel. I stillhet skriver tyskerne under på et dokument som deretter overleveres til Montgomery.

«Jeg vil nå underskrive på vegne av den allierte øverstkommanderende, general Eisenhower», erklærer den britiske generalen høytidelig før han setter pennen til papiret. De tyske styrkene i Nederland, Nordvest-Tyskland og Danmark – til sammen mer enn én million soldater – har dermed overgitt seg til Montgomery. Det blir den største delovergivelsen under andre verdenskrig og en stor personlig seier for den kontroversielle generalen.

Montgomery er i krigens siste dager tilbake i begivenhetenes sentrum – elsket av befolkningene i de befridde landene og omstridt blant politiske ledere og militære kolleger. En posisjon han bevarte helt til sin død i 1976.

Kanskje du er interessert i