Ordflom. Mussolinis retorikk var ikke spesielt avansert, men han hadde et sterkt og billedrikt språk, og en evne til å trollbinde tilhørerne.
© Polfoto/Topfoto

Mussolini ville gjenskape Romerriket

Mussolini ville bli keiser i et nytt romersk imperium. Han var ambisiøs og karismatisk, forførte det meste av sitt folk og oppnådde nesten gudestatus. Under andre verdenskrig tapte han grepet om virkeligheten og endte som Italias mest forhatte mann.

6. april 2016 av Stine Overbye

Mussolini - fra storhet til fall

Skiftet fra begeistret brøl til andektig taushet skjer på brøkdelen av et sekund. Da dørene til balkongen i Palazzo Venezias andre etasje åpner seg ved 22.30-tiden 9. mai 1936, og en middelaldrende mann i svart skjorte og grå uniform trer ut, stiger et jubelbrøl med rundt en kvart million stemmer mot himmelen i den milde vårkvelden. Men straks mannen løfter høyre hånd, forstummer menneskehavet som ved et trylleslag. Hundretusener av øyne ser forventningsfullt opp på skikkelsen som skyter underkjeven frem og plasserer hendene på hoften. Da han med kraftfull stemme forkynner at den italienske hæren har erobret Abessinia (nå Etiopia), går det et sus gjennom forsamlingen.

«Italia har nå fått sitt imperium. Et fascistisk imperium, et fredens imperium, et sivilisasjonens og menneskelighetens imperium», proklamerer han og borer blikket i det jublende folket sitt. «Vil dere vise dere verdige til det?» spør han, og får et øredøvende «JA» til svar. Øyeblikket etter bryter mengden ut i ekstatisk hyllest: «Duce! Duce! Duce!» – Fører! Fører! Fører!

Mannen på balkongen er i italienernes øyne allmektig. Det sies om ham at han har stanset lavastrømmen fra en vulkan med viljens kraft, og at han er mer gud enn menneske. Med seieren over Abessinia stiger anseelsen hans om mulig enda mer – nå fremstår han som den rettmessige arvtageren etter den romerske keiser Augustus, som han selv ynder å sammenligne seg med.

På fjorten år har han gjort Italia til en velsmurt diktaturstat, og i denne stjernestunden er han det nye «imperiets» grunnlegger. Likevel skal han ende med å bli spyttet, trampet og urinert på. Folk skal komme til å juble mens han blir hengt opp til spott og spe.

Forhatt i hele Italia

Benito Mussolini kom fra en vanlig familie fra landsbyen Predappio i Nord-Italia. Moren var lærer, faren grovsmed. Selv hadde han fulgt i morens fotspor og en periode livnært seg som lærer. Som sin far var han glødende sosialist, og til og med en talentfull taler og skribent, så han steg raskt i gradene i Partito Socialista Italiano, der han representerte venstrefløyen. I 1912, i en alder av bare

29 år, ble han utnevnt til sjefredaktør i partiavisen Avanti, den viktigste sosialistiske avisen i landet.

Ung moteløve. Til tross for en litt dandy stil var Benito Mussolini en skarp, venstreorientert journalist og kommentator da dette bildet ble tatt i 1910.

I politiske sammenhenger gjorde Mussolini et stort nummer av å fremstå som en mann av arbeiderklassen, uten mye penger, uflidd og med en fillete lue på hodet. Men på Milanos fasjonable kafeer og restauranter stilte han i dress og bowlerhatt, og fikk snart ry for aldri å takke nei til en drink eller en kopp kaffe når andre ville betale. Noen utpreget selskapsløve var han imidlertid ikke, han hadde det med å mumle bak sammenbitte tenner, stirre fremfor seg med mørkt blikk og eksplodere i raseri hvis noen dristet seg til å si ham imot.

Det var det mange som gjorde. I oktober 1913 skrev han til en venn: «Jeg arbeider som en hund, men blir angrepet fra alle kanter; av prester, syndikalister, alle». Takket være sin hang til polemikk var han med egne ord blitt «Italias mest forhatte mann».

Kastet ut av sosialistpartiet

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, agiterte Mussolini innbitt mot italiensk krigsdeltagelse. Han holdt fast på, som de fleste andre i partiet, at Italia skulle forholde seg nøytralt. «Proletariatet skal ikke stille opp til en angreps- og erobringskrig, for etterpå vil det være like fattig og utnyttet som før», argumenterte han i avisen sin i august 1914.

Få måneder senere hadde han snudd totalt om. I oktober 1914 spurte han retorisk i Avanti: «Vi har privilegiet av å leve i verdenshistoriens mest tragiske time. Ønsker vi – som mennesker og sosialister – å være passive tilskuere til dette store dramaet? Eller ønsker vi å bli ledende aktører?» Svaret kom fra Mussolini selv: Italia måtte gå med i krigen mot keiserrikene Tyskland og Østerrike-Ungarn for å bidra til å få fart på verdensrevolusjonen.

For Mussolini fantes det nå ingen vei tilbake. Han hadde trosset sosialistpartiets nøytralitetspolitikk, og måtte derfor trekke seg fra posten som sjefredaktør. En måned senere ble han i tillegg kastet ut av partiet.

I mai 1915 gikk Italia inn i krigen, og Mussolini vervet seg til aktiv tjeneste ved fronten. I februar 1917 ble han lettere såret da metallstumper fra en eksploderende mortergranat boret seg inn i kroppen hans. Senere fortalte han i det vide og det brede om hvordan han hadde lidd for landet sitt – og det til absolutt ingen nytte. Etter første verdenskrig ble Italia fratatt seierens frukter og fikk ikke de forventede territorialgevinstene i Sør-Tyrol og Lilleasia.

Fascismen vokser frem

I den politiske uroen som fulgte etter krigen, var ikke Mussolini sen om å legge skylden for fiaskoen på regjeringen – og i avisen han selv hadde grunnlagt før krigen, Il Popolo d’Italia, hadde han ubegrenset spalteplass til å lufte raseriet mot det etablerte systemet, og kreve en sterk mann ved roret.

«Italia trenger en leder. En mann som – når det er påkrevd – har kunstnerens følsomme ånd og krigerens sterke hånd. En mann som kjenner og elsker sitt folk, og som kan styre og kue det med vold om nødvendig», erklærte han. Men han unnlot å nevne navnet på den han mente kunne være en egnet kandidat.

Rundt i Italia hadde det etter krigen oppstått en rekke interessegrupper for krigsveteraner som hadde vendt hjem til arbeidsløshet og magre tider. En av disse gruppene hørte hjemme i Milano og hadde Mussolini i sentrum.

I mars 1919 innkalte han til et møte, der det skulle stiftes «et anti-parti som vil gjøre front mot to farer: den bakstreverske høyrefløyen, og venstrefløyens destruktivitet». En brokete skare på omtrent 300 troppet opp til møtet, som resulterte i at fascistbevegelsen ble grunnlagt. Ordet fascist henviste til det antikke romerske maktsymbolet fasces, som var en øks montert på en stabel sammenbundne trestokker. Fasces symboliserte styrke via fellesskap.

Det var vanskelig å gjennomskue nøyaktig hva den nye ideologien gikk ut på. Ved middagsbordet forsøkte Mussolinis eldste datter, niåringen Edda, å spørre ut sin far.

«Hva er fascisme?» spurte hun. «Ti stille og spis», lød svaret.

I begynnelsen var det lettere å se hva Mussolini var mot enn hva han var for. Fienden var alle som ifølge Mussolini hadde sviktet Italia, og det var mange: samfunnets elite, storfinansen, kirken, regjeringen, utlendinger over en lav sko – og så de gamle sosialistene.

Ved parlamentsvalget i november 1919 stilte Mussolini til valg i Milano, men han ble ikke valgt. Da gikk det langt bedre to år senere, da han med sitt Partito Nazionale Fascista oppnådde å få 35 plasser i det italienske parlamentet. Mussolini var nå en politisk aktør som måtte regnes med, men det plutselige gjennombruddet var ikke oppnådd bare ved hjelp av stemmesedler. Fra 1920 gjorde fascistene også systematisk bruk av både brutale overfall og drap på politiske motstandere.

Iført svarte skjorter og utstyrt med batonger og dolker, kjempet voldelige fascistiske bander nesten daglig mot sosialistene i gatene i italienske byer. Mussolini tok ikke aktivt del i kampene, men trakk i trådene fra kulissene. «Når det gjelder politiske maktmidler har vi ingen fordommer. Vi aksepterer dem som er nødvendige, både de lovlige og de såkalt ulovlige», slo han fast.

Terrorkampanjen virket. I løpet av våren og sommeren 1922 erobret fascistene makten i flere byer, en manøver som kostet rundt 2000 menneskeliv. Fascistene var nå den desidert mektigste gruppen i Italia, og tiden var inne til det siste store spranget. I begynnelsen av oktober advarte Mussolini: «Enten gir regjeringen oss makten, eller så tar vi den ved å marsjere mot Roma».

Noen uker senere marsjerte 25 000 svartskjorter med Mussolini i spissen inn i den italienske hovedstaden, i øsende regn. Hæren kunne lett ha stoppet denne maktdemonstrasjonen, men forholdt seg passiv, og 29. oktober utnevnte kongen – Viktor Emanuel 3. – Mussolini til ny regeringssjef.

Mussolini tar ansvaret for brutalt drap

Mussolini innlosjerte seg på femstjernershotellet Grand Hotel, og derfra administrerte han riket sitt. Ektefellen Rachele og barna Edda, Vittorio og Bruno hadde han etterlatt i Milano, for, som han erklærte overfor journalistene som sto i kø for å intervjue ham, ingenting måtte komme i veien for makten. Hemmeligheten bak politisk suksess var «å la sitt hjerte være en ørken», forklarte han, og unnlot å nevne sin jødiske elskerinne, Margherita Sarfatti.

Det første Mussolini gjorde var å sette alle krefter inn på å gjenopprette ro og orden, og mens han sto på døgnet rundt for å skape en sterk stat, strømmet det til nye partimedlemmer. Bare fra oktober 1922 til desember 1923 steg medlemstallet fra 300 000 til 783 000.

Lavere selskapsskatt og kortere arbeidstid var noen av godbitene Mussolini tydde til for å sikre seg folkets gunst. Og ved valget i april 1924 belønnet italienerne ham med å gi fascistene et komfortabelt flertall på cirka 65 prosent av stemmene. Mussolini kunne dermed danne sin egen regjering uten å måtte forhandle med andre.

Men i krokene svirret rykter om valgfusk. I en tale til parlamentet anklaget sosialistlederen Giacomo Matteotti få uker etter valget Mussolini for juks. Det kom til å koste ham dyrt. 10. juni 1924 ble han kidnappet på åpen gate i Roma, og et par måneder senere ble liket funnet i en skog.

Situasjonen var farlig for Mussolini. Selv om det ikke fantes konkrete bevis, pekte alt på ham som drapets opplagte bakmann. En avis skrev det i nokså utilslørte vendinger. Tilliten til Mussolini begynte å slå sprekker. Han var nødt til å handle før andre grep initiativet og tvang ham bort fra regjeringsmakten.

3. januar gikk han derfor på talerstolen i parlamentet med sin sedvanlige myndighet, og tok på seg skylden:

«Jeg erklærer, foran denne forsamlingen og foran det italienske folk, at jeg – og jeg alene – påtar meg det historiske, moralske og politiske ansvar for det som har skjedd».

Deretter lovet han å rydde opp i egne rekker og i hele landet. For å nå det målet, erklærte han, ville det nå bli innført diktatur under hans ledelse.

Mussolini ville være keiser Augustus

De neste årene avskaffet Mussolini pressefriheten og forbød alle andre partier enn sitt eget. Samtidig bega han seg ut på en lang rekke mer eller mindre vellykkede tiltak som skulle forbedre nasjonens økonomi, og ikke minst hans eget omdømme.

Overalt ble det bygd boliger, offentlige bygninger og veier, og på få år ble landets hveteavlinger femdoblet, slik at italienerne ble uavhengige av dyr import. Myrer ble drenert og skogsområder ryddet for å sikre bøndene mer landbruksjord. Men Mussolini klarte verken å avskaffe fattigdommen i Sør-Italia eller å få befolkningstallet til å stige.

I et forsøk på å øke militærets rekrutteringsgrunnlag forbød Mussolini opplysning om barnebegrensning. Samtidig innførte han en egen ungkarsskatt og lav skatt for familier med mer enn fem barn. Mødre til sju barn fikk en medalje, og det var ofte Il Duce selv som overrakte den, i kameraenes blitsregn.

I mediene og på plakater ble italienerne utsatt for massiv propaganda. «Mussolini har fått togene til å holde rutetidene», og «Mussolini har alltid rett», lød et par av slagordene, og på bilder, postkort og filmklipp så man Il Duce posere i utallige situasjoner: Mussolini på løpetur, Mussolini som tørket seg etter en svømmetur, Mussolini på ski og Mussolini som red, fløy, spilte fiolin eller hjalp en bonde med innhøstingen.

Fra balkonger holdt han flammende taler, tiljublet av et trollbundet publikum. Via knitrende høyttalere på torg og plasser kunne italienere i selv de fjerneste avkroker av riket følge med. Ingenting lot til å kunne stoppe Mussolinis seiersgang, og suksessen gikk til hodet på ham: Nå drømte han om å gjenskape det romerske imperiet med seg selv i rollen som keiser Augustus. Byen Roma skulle omskapes for å avspeile arven fra den gamle keisertiden og imperiets gjenfødelse.

«Om fem år skal Roma fremstå som et underverk for alle verdens folkeslag. Stor, velordnet, mektig», proklamerte han i en tale nyttårsaften 1925.

Italienerne forgudet sin sterke mann. Hvert år mottok han over 200 000 fanbrev fra undersåttene sine. Et av brevene var fra en tenåringsjente, som betrodde ham at hun for første gang i sitt liv hadde gått til nattverd. «Jeg ble fylt med håpet om at jeg vil motta både Jesus og Il Duce», skrev hun og tilføyde: «Dere vil begge være på min tunge, bo i mitt stakkars hjerte. Hvor fantastisk».

Og Jesus – eller rettere kirken – var et ømt punkt for Mussolini. Propagandaen hadde riktig nok ført til at Il Duce var på alles lepper – til gjengjeld hadde paven en spesiell plass i de flestes hjerter. Pave Pius 11. var den eneste mannen utenom Mussolini med reell makt i landet, en formidabel mulig rival som det var klokt å stå på god fot med.

Hele livet hadde Mussolini ment at religion var hykleri, og som ung hånet han den katolske kirkens prester ved å kalle dem for «svarte mikrober». Men nå var situasjonen en annen: Mussolini trengte pavens støtte for å styrke sin egen maktposisjon, og ved en overdådig seremoni i Lateranet i Roma i 1929 inngikk han og Pius 11. et forlik. Paven fikk Vatikanstaten i bytte mot å anerkjenne Italias suverenitet. Ved forliket ble katolisismen gjort til statsreligion, i skolene ble det innført obligatorisk religionsundervisning, og samtidig sikret Mussolini seg pavens støtte til regimet.

«Forsynet har sendt oss denne mannen», sa Pius 11. om diktatoren, som i hans øyne hadde gitt Italia tilbake til Gud og Gud tilbake til Italia.

Med ro i egne rekker kunne Mussolini nå vende blikket utover. Han drømte om å gjøre Middelhavet til et italiensk hav, om å la riket sitt vokse. Landet han hadde sett seg ut til sitt første erobringstokt var Abessinia i Øst-Afrika. 3. oktober 1935 meddelte diktatoren at «ikke bare en hær, men et helt folk på 44 millioner sjeler» i dette øyeblikk rullet over grensen til Abessinia.

Kampen var ujevn og brutal. Med sine gamle rifler, sverd og spyd hadde ikke abessinerne en sjanse. Italienerne angrep med bombefly, giftgass, stridsvogner og maskingevær. Etter åtte måneders kamp kunne Mussolini proklamere seier og imperiets gjenkomst.

Mussolini sto sterkere enn noen gang da den spanske borgerkrigen brøt ut senere i 1936. Han hadde sikret seg full støtte til å sende 70 000 italienske soldater i krig for å hjelpe opprørsgeneralen Francisco Franco.

Også Tyskland støttet fascistene i Spania, dermed hadde omstendighetene ført Mussolini og Hitler sammen, som nå kjempet side om side. Hitler var for øvrig en av de få statslederne som hadde anerkjent Italias erobring av Abessinia.

De to regjeringssjefene hadde møtt hverandre i Venezia i juni 1934. Hitler beundret Mussolini og kalte ham en «glimrende statsmann uten sidestykke». Beundringen var imidlertid langt fra gjensidig. I lukket selskap omtalte Mussolini den tyske føreren som «en blikkenslager i regnfrakk», «en grammofon som går i samme spor», og «en dum, liten klovn». Han kritiserte også «den plaprende apens» ideologi, som han kalte «hundre prosent rasistisk».

I november 1936 fikk pipen en helt annen låt. Nå erklærte Mussolini at det var skapt en Roma-Berlin-akse, «som alle de europeiske landene som ønsker fred, kan dreie rundt».

I september året etter dro han for første gang på offisielt besøk til Tyskland, der han skulle få seg en opplevelse for livet. For å imponere Il Duce hadde nazistene skrudd propagandaapparatet på full styrke. Berlin var snudd på hodet, og Mussolini ble overveldet av store parader med uendelige rekker av soldater og en menneskemengde på 800 000 tyskere som hadde trosset regn og torden for å høre ham tale.

Foran begeistrede tyske tilhørere fremhevet Mussolini det ideologiske slektskapet mellom fascistene og nazistene, og slo deretter fast at «Tyskland og Italia er de største og mest autentiske demokratier i verden».

Fascismen vokser frem

I den politiske uroen som fulgte etter krigen, var ikke Mussolini sen om å legge skylden for fiaskoen på regjeringen – og i avisen han selv hadde grunnlagt før krigen, Il Popolo d’Italia, hadde han ubegrenset spalteplass til å lufte raseriet mot det etablerte systemet, og kreve en sterk mann ved roret.

«Italia trenger en leder. En mann som – når det er påkrevd – har kunstnerens følsomme ånd og krigerens sterke hånd. En mann som kjenner og elsker sitt folk, og som kan styre og kue det med vold om nødvendig», erklærte han. Men han unnlot å nevne navnet på den han mente kunne være en egnet kandidat.

Rundt i Italia hadde det etter krigen oppstått en rekke interessegrupper for krigsveteraner som hadde vendt hjem til arbeidsløshet og magre tider. En av disse gruppene hørte hjemme i Milano og hadde Mussolini i sentrum.

I mars 1919 innkalte han til et møte, der det skulle stiftes «et anti-parti som vil gjøre front mot to farer: den bakstreverske høyrefløyen, og venstrefløyens destruktivitet». En brokete skare på omtrent 300 troppet opp til møtet, som resulterte i at fascistbevegelsen ble grunnlagt. Ordet fascist henviste til det antikke romerske maktsymbolet fasces, som var en øks montert på en stabel sammenbundne trestokker. Fasces symboliserte styrke via fellesskap.

Det var vanskelig å gjennomskue nøyaktig hva den nye ideologien gikk ut på. Ved middagsbordet forsøkte Mussolinis eldste datter, niåringen Edda, å spørre ut sin far.

«Hva er fascisme?» spurte hun. «Ti stille og spis», lød svaret.

I begynnelsen var det lettere å se hva Mussolini var mot enn hva han var for. Fienden var alle som ifølge Mussolini hadde sviktet Italia, og det var mange: samfunnets elite, storfinansen, kirken, regjeringen, utlendinger over en lav sko – og så de gamle sosialistene.

Ved parlamentsvalget i november 1919 stilte Mussolini til valg i Milano, men han ble ikke valgt. Da gikk det langt bedre to år senere, da han med sitt Partito Nazionale Fascista oppnådde å få 35 plasser i det italienske parlamentet. Mussolini var nå en politisk aktør som måtte regnes med, men det plutselige gjennombruddet var ikke oppnådd bare ved hjelp av stemmesedler. Fra 1920 gjorde fascistene også systematisk bruk av både brutale overfall og drap på politiske motstandere.

Iført svarte skjorter og utstyrt med batonger og dolker, kjempet voldelige fascistiske bander nesten daglig mot sosialistene i gatene i italienske byer. Mussolini tok ikke aktivt del i kampene, men trakk i trådene fra kulissene. «Når det gjelder politiske maktmidler har vi ingen fordommer. Vi aksepterer dem som er nødvendige, både de lovlige og de såkalt ulovlige», slo han fast.

Terrorkampanjen virket. I løpet av våren og sommeren 1922 erobret fascistene makten i flere byer, en manøver som kostet rundt 2000 menneskeliv. Fascistene var nå den desidert mektigste gruppen i Italia, og tiden var inne til det siste store spranget. I begynnelsen av oktober advarte Mussolini: «Enten gir regjeringen oss makten, eller så tar vi den ved å marsjere mot Roma».

Noen uker senere marsjerte 25 000 svartskjorter med Mussolini i spissen inn i den italienske hovedstaden, i øsende regn. Hæren kunne lett ha stoppet denne maktdemonstrasjonen, men forholdt seg passiv, og 29. oktober utnevnte kongen – Viktor Emanuel 3. – Mussolini til ny regeringssjef.

Brutalt drap utløste en krise

Mussolini innlosjerte seg på femstjernershotellet Grand Hotel, og derfra administrerte han riket sitt. Ektefellen Rachele og barna Edda, Vittorio og Bruno hadde han etterlatt i Milano, for, som han erklærte overfor journalistene som sto i kø for å intervjue ham, ingenting måtte komme i veien for makten. Hemmeligheten bak politisk suksess var «å la sitt hjerte være en ørken», forklarte han, og unnlot å nevne sin jødiske elskerinne, Margherita Sarfatti.

Det første Mussolini gjorde var å sette alle krefter inn på å gjenopprette ro og orden, og mens han sto på døgnet rundt for å skape en sterk stat, strømmet det til nye partimedlemmer. Bare fra oktober 1922 til desember 1923 steg medlemstallet fra 300 000 til 783 000.

Lavere selskapsskatt og kortere arbeidstid var noen av godbitene Mussolini tydde til for å sikre seg folkets gunst. Og ved valget i april 1924 belønnet italienerne ham med å gi fascistene et komfortabelt flertall på cirka 65 prosent av stemmene. Mussolini kunne dermed danne sin egen regjering uten å måtte forhandle med andre.

Men i krokene svirret rykter om valgfusk. I en tale til parlamentet anklaget sosialistlederen Giacomo Matteotti få uker etter valget Mussolini for juks. Det kom til å koste ham dyrt. 10. juni 1924 ble han kidnappet på åpen gate i Roma, og et par måneder senere ble liket funnet i en skog.

Situasjonen var farlig for Mussolini. Selv om det ikke fantes konkrete bevis, pekte alt på ham som drapets opplagte bakmann. En avis skrev det i nokså utilslørte vendinger. Tilliten til Mussolini begynte å slå sprekker. Han var nødt til å handle før andre grep initiativet og tvang ham bort fra regjeringsmakten.

3. januar gikk han derfor på talerstolen i parlamentet med sin sedvanlige myndighet, og tok på seg skylden:

«Jeg erklærer, foran denne forsamlingen og foran det italienske folk, at jeg – og jeg alene – påtar meg det historiske, moralske og politiske ansvar for det som har skjedd».

Deretter lovet han å rydde opp i egne rekker og i hele landet. For å nå det målet, erklærte han, ville det nå bli innført diktatur under hans ledelse.

Mussolini kalte Hitler en ape

De neste årene avskaffet Mussolini pressefriheten og forbød alle andre partier enn sitt eget. Samtidig bega han seg ut på en lang rekke mer eller mindre vellykkede tiltak som skulle forbedre nasjonens økonomi, og ikke minst hans eget omdømme.

Overalt ble det bygd boliger, offentlige bygninger og veier, og på få år ble landets hveteavlinger femdoblet, slik at italienerne ble uavhengige av dyr import. Myrer ble drenert og skogsområder ryddet for å sikre bøndene mer landbruksjord. Men Mussolini klarte verken å avskaffe fattigdommen i Sør-Italia eller å få befolkningstallet til å stige.

I et forsøk på å øke militærets rekrutteringsgrunnlag forbød Mussolini opplysning om barnebegrensning. Samtidig innførte han en egen ungkarsskatt og lav skatt for familier med mer enn fem barn. Mødre til sju barn fikk en medalje, og det var ofte Il Duce selv som overrakte den, i kameraenes blitsregn.

I mediene og på plakater ble italienerne utsatt for massiv propaganda. «Mussolini har fått togene til å holde rutetidene», og «Mussolini har alltid rett», lød et par av slagordene, og på bilder, postkort og filmklipp så man Il Duce posere i utallige situasjoner: Mussolini på løpetur, Mussolini som tørket seg etter en svømmetur, Mussolini på ski og Mussolini som red, fløy, spilte fiolin eller hjalp en bonde med innhøstingen.

Fra balkonger holdt han flammende taler, tiljublet av et trollbundet publikum. Via knitrende høyttalere på torg og plasser kunne italienere i selv de fjerneste avkroker av riket følge med.

Ingenting lot til å kunne stoppe Mussolinis seiersgang, og suksessen gikk til hodet på ham: Nå drømte han om å gjenskape det romerske imperiet med seg selv i rollen som keiser Augustus. Byen Roma skulle omskapes for å avspeile arven fra den gamle keisertiden og imperiets gjenfødelse.

«Om fem år skal Roma fremstå som et underverk for alle verdens folkeslag. Stor, velordnet, mektig», proklamerte han i en tale nyttårsaften 1925.

Italienerne forgudet sin sterke mann. Hvert år mottok han over 200 000 fanbrev fra undersåttene sine. Et av brevene var fra en tenåringsjente, som betrodde ham at hun for første gang i sitt liv hadde gått til nattverd. «Jeg ble fylt med håpet om at jeg vil motta både Jesus og Il Duce», skrev hun og tilføyde: «Dere vil begge være på min tunge, bo i mitt stakkars hjerte. Hvor fantastisk».

Og Jesus – eller rettere kirken – var et ømt punkt for Mussolini. Propagandaen hadde riktig nok ført til at Il Duce var på alles lepper – til gjengjeld hadde paven en spesiell plass i de flestes hjerter. Pave Pius 11. var den eneste mannen utenom Mussolini med reell makt i landet, en formidabel mulig rival som det var klokt å stå på god fot med.

Hele livet hadde Mussolini ment at religion var hykleri, og som ung hånet han den katolske kirkens prester ved å kalle dem for «svarte mikrober». Men nå var situasjonen en annen: Mussolini trengte pavens støtte for å styrke sin egen maktposisjon, og ved en overdådig seremoni i Lateranet i Roma i 1929 inngikk han og Pius 11. et forlik. Paven fikk Vatikanstaten i bytte mot å anerkjenne Italias suverenitet. Ved forliket ble katolisismen gjort til statsreligion, i skolene ble det innført obligatorisk religionsundervisning, og samtidig sikret Mussolini seg pavens støtte til regimet sitt.

«Forsynet har sendt oss denne mannen», sa Pius 11. om diktatoren, som i hans øyne hadde gitt Italia tilbake til Gud og Gud tilbake til Italia.

Med ro i egne rekker kunne Mussolini nå vende blikket utover. Han drømte om å gjøre Middelhavet til et italiensk hav, om å la riket sitt vokse. Landet han hadde sett seg ut til sitt første erobringstokt var Abessinia i Øst-Afrika. 3. oktober 1935 meddelte diktatoren at «ikke bare en hær, men et helt folk på 44 millioner sjeler» i dette øyeblikk rullet over grensen til Abessinia.

Kampen var ujevn og brutal. Med sine gamle rifler, sverd og spyd hadde ikke abessinerne en sjanse. Italienerne angrep med bombefly, giftgass, stridsvogner og maskingevær. Etter åtte måneders kamp kunne Mussolini proklamere seier og imperiets gjenkomst.

Mussolini sto sterkere enn noen gang da den spanske borgerkrigen brøt ut senere i 1936. Han hadde sikret seg full støtte til å sende 70 000 italienske soldater i krig for å hjelpe opprørsgeneralen Francisco Franco.

Også Tyskland støttet fascistene i Spania, dermed hadde omstendighetene ført Mussolini og Hitler sammen, som nå kjempet side om side. Hitler var for øvrig en av de få statslederne som hadde anerkjent Italias erobring av Abessinia.

De to regjeringssjefene hadde møtt hverandre i Venezia i juni 1934. Hitler beundret Mussolini og kalte ham en «glimrende statsmann uten sidestykke». Beundringen var imidlertid langt fra gjensidig. I lukket selskap omtalte Mussolini den tyske føreren som «en blikkenslager i regnfrakk», «en grammofon som går i samme spor», og «en dum, liten klovn». Han kritiserte også «den plaprende apens» ideologi, som han kalte «hundre prosent rasistisk».

I november 1936 fikk pipen en helt annen låt. Nå erklærte Mussolini at det var skapt en Roma-Berlin-akse, «som alle de europeiske landene som ønsker fred, kan dreie rundt».

I september året etter dro han for første gang på offisielt besøk til Tyskland, der han skulle få seg en opplevelse for livet. For å imponere Il Duce hadde nazistene skrudd propagandaapparatet på full styrke. Berlin var snudd på hodet, og Mussolini ble overveldet av store parader med uendelige rekker av soldater og en menneskemengde på 800 000 tyskere som hadde trosset regn og torden for å høre ham tale.

Foran begeistrede tyske tilhørere fremhevet Mussolini det ideologiske slektskapet mellom fascistene og nazistene, og slo deretter fast at «Tyskland og Italia er de største og mest autentiske demokratier i verden».

En stålpakt med nazistene

Besøket overbeviste Mussolini om at nazistene var uovervinnelige og et eksempel til etterfølgelse. Derfor innførte han i 1938 – til sin jødiske elskerinnes fortvilelse – anti-jødiske lover som de som eksisterte i Tyskland.

I mai året etter inngikk Mussolini og Hitler den såkalte stålpakten, som forpliktet Italia og Tyskland til å støtte hverandre i tilfelle «krigerske forviklinger» med tredjeland. Alliansen skulle bli skjebnesvanger for Mussolini og Italia.

Allerede før utbruddet av andre verdenskrig var mange italienere skeptiske til vennskapet med tyskerne. De fryktet at Hitlers evinnelige snakk om krig og ekspansjon skulle bli til virkelighet, og at italienerne i så tilfelle kom til å bli trukket med ut i uoverskuelige problemer. De fikk rett.

Selv om Il Duce i all hemmelighet hadde informert Hitler om at Italia ikke var klar til å gå i krig før «i slutten av 1942», hadde Der Führer ingen planer om å vente så lenge.

1. september 1939 angrep tyskerne Polen, en handling som fikk Storbritannia og Frankrike til å erklære krig mot Tyskland. Andre verdenskrig var i gang, men til tross for stålpakten nølte Mussolini med å blande seg inn.

Først etter at tyskerne i mai 1940 hadde feid gjennom Belgia, Nederland og Frankrike, innså han at Italia var pent nødt til hive seg på seierherrens vogn hvis landet skulle gjøre seg forhåpninger om å få en bit av kaken.

Generalstabssjef Pietro Badoglio advarte Mussolini om at hæren var fullstendig uforberedt, og ikke hadde nok uniformer og våpen. Men Mussolini avfeide ham og forsikret at krigen ville være slutt allerede i september samme år.

«Vi trenger bare noen få tusen døde for å være i stand til å delta i fredsforhandlingene som en krigførende makt», understreket Mussolini.

I juni 1940 beordret han styrkene sine til å angripe Frankrike.

Italias krigsinnsats var en vits

Mussolinis karriere som krigsherre ble en flopp. Han beordret flere store offensiver i Middelhavsregionen, men overalt endte det i fiasko. I Egypt ble italienerne slått tilbake av en langt mindre britisk styrke, og i Hellas hindret bare massiv tysk hjelp en total ydmykelse.

Nederlag fulgte nederlag, samtidig som Mussolinis popularitet dalte. Italienerne hadde begynt å sulte, og det var mangel på alt fra medisiner til klær. Ved fronten måtte soldatene kjempe med helt utilstrekkelig materiell, uten kart, under en elendig organisasjon og uten en sak de for alvor trodde på. Titusener overga seg – mange uten kamp.

Det falt ikke Mussolini inn et sekund at nettopp han var skyld i katastrofene som veltet inn over landet. Han la skylden på sine ledende offiserer og grep til omfattende utrenskninger. Diktatoren led av voldsomme humørsvingninger. Den ene dagen lovet han italienerne en rask seier, for dagen etter å hudflette sine landsmenn. Han kalte dem blant annet «en sauerase» og et «sentimentalt og uverdig folk».

I august 1941 omkom sønnen Bruno i en flystyrt. I tillegg til sorgen slet Mussolini med sterke magesmerter, og mistet alt håret. Den skinnende blanke issen gjorde at han på gater og streder fikk økenavnet «provolone» – etter en rund, gulaktig ost. Det var i det hele tatt så som så med respekten for den en gang så allmektige føreren.

10. juli 1943 gikk allierte styrker i land på Sicilia, og dermed sto det klart at Italia hadde tapt.

To uker senere innkalte det fascistiske storrådet til krisemøte i Palazzo Venezia i Roma, og selv om Mussolini var plaget av magesmerter, møtte han kampvillig opp og holdt en to timer lang tale, der han usammenhengende og med tallrike pauser forsøkte å forsvare seg mot bygene av kritikk. Det hjalp ikke det minste: Etter en avstemning ble Il Duce avsatt som diktator, en beslutning som kong Viktor Emanuel 3. støttet.

«Du er den mest forhatte mann i Italia», sa kongen til Mussolini, som ble arrestert og internert på et tomt skihotell i to tusen meters høyde på Gran Sasso-platået midt i landet. Her, i det eks-Ducen kalte «verdens høyest beliggende fengsel», fordypet han seg i verker av Nietzsche og skrev brev, blant annet et til sin kone. I det forsikrer han at «i 21 år har jeg arbeidet uegennyttig, uten opphør og med fullkommen lojalitet overfor Italia», og at hans «samvittighet er ren».

Dinglende på en bensinstasjon

Under Mussolinis fangenskap erklærte Italia våpenhvile 8. september 1943, og gikk over til de alliertes side.

Før dette skjedde hadde tyskerne satt himmel og jord i bevegelse for å lokalisere Mussolini, fordi de ønsket å plassere ham som leder for en bufferstat i det nordvestlige Italia. Heinrich Himmler gikk så langt som til å konsultere en astrolog for å finne Il Duce. Til slutt klarte tyskerne å finne ham, og 12. september 1943 ble Mussolini befridd under en ekstremt dristig og spektakulær kommandoaksjon (beskrevet i artikkel i Historie nr. 3/2006).

Dersom Mussolini hadde forventet at han skulle gjenvinne fordums storhet som leder i det tyskokkuperte Nord- og Mellom-Italia, den såkalte Salòrepublikken, ble han stygt skuffet. Han var redusert til en marionett i tyskernes hender, og beskrev da også seg selv som «en borgermester som forsøker å stå oppreist i kvikksand».

Til slutt fikk han likevel tatt hevn over svigersønnen, den tidligere utenriksministeren Galeazzo Ciano, som var gift med datteren Edda og hadde vært en av drivkreftene da Mussolini ble avsatt og arrestert i juli. I september 1943 ble Ciano arrestert og senere henrettet som landsforræder.

Fra sin residens i byen Gargnano ved Gardasjøen – der også elskerinnen Clara Petacci befant seg – ga Mussolini dessuten ordre om at alle italienere som grep til våpen mot tyskerne, skulle henrettes. For hver fascist eller nazist som ble drept skulle minst ti antifascister skytes, lød ordren. Men døden var i ferd med å snike seg inn på Mussolini selv.

I begynnelsen av 1945 var det meste av Italia befridd, og i krigens siste dager forsøkte Mussolini å flykte med en tysk militærkolonne som var på tilbaketog nordover. 27. april 1945 ble konvoien stanset og erobret av italienske partisaner. De fant Mussolini skjult under et teppe i en av lastebilene, knugende på to skarpladde våpen.

Viljeløst og uten å yte motstand lot Mussolini seg arrestere og føre til rådhuset i byen Dongo, der han ble gjenforent med elskerinnen Clara Petacci om morgenen 28. april. Samme dag ble paret ved en hastig opprettet standrett dømt til døden ved skyting. Dommen ble eksekvert kl. 16.10. Mussolini døde uten verdighet. Han reiste seg ikke opp, han så ikke på eksekusjonspelotongen, men ble skutt sittende overskrevs på en stol med ryggen til.

Samme natt ble likene fraktet med lastebil til Piazzale Loreto i Milano. Tidlig om morgenen 29. april ble de dumpet i støvet på torget. Ryktet spredte seg lynraskt, og byens borgere strømmet til fra alle kanter for å ta avskjed med den forhatte diktatoren. Med stokker eller bare never hamret folk løs på Mussolinis lik, som også ble trampet, spyttet og urinert på.

Som en siste ydmykelse ble han og Clara Petacci hengt opp med hodene ned, dinglende fra halvtaket på en bensinstasjon. I samme by som Benito Mussolini hadde innledet sin oppstigning til maktens tinder, var det vanærte liket hans nå utstilt til spott og spe.

Kanskje du er interessert i