Pol Pot
Røde Khmer-bevegelsen skjøt ikke så mange, for patroner var en dyr importvare. De fleste henrettelser foregikk med en tung jernstang.
© Shutterstock

Pol Pot: Den gåtefulle massemorderen

Som barn var Pol Pot en vennlig og populær gutt, men som voksen ble han en av historiens mest hensynsløse og brutale bødler. For å skape idealsamfunnet tømte han Kambodsjas byer for mennesker. Han sendte hele befolkningen i arbeidsleire, og drepte hver fjerde av sine landsmenn. Selv levde Pol Pot en svært anonym og tilbaketrukken tilværelse.

8. september 2016 av Stine Overbye
Svart røyk veltet opp fra bålet av bildekk, planker og utrangerte møbler. I den brennende haugen av gammelt rusk og rask lå liket av Pol Pot. Om kvelden 15. april 1998 hadde han fortalt sin kone at han følte seg uvel. Øyeblikket etter hadde han sovnet inn, trolig på grunn av et hjerteinfarkt. Dermed fikk et 73-årig liv en nådig avslutning – ganske ulik den døden Pol Pot hadde påført rundt 1,7 millioner av sine landsmenn.

Da Pol Pot kom til verden i en liten avkrok nord for Kambodsjas hovedstad Phnom Penh i oksens år 1925, sto det på ingen måte skrevet i stjernene at han en dag ville gå over i historien som en brutal og kynisk folkemorder.

Gutten, som ved fødselen ble kalt Saloth Sar, hadde et mildt og følsomt gemytt, akkurat som horoskopet hans tilsa. Ifølge de astrologiske spådommene kunne han bli farlig hvis han var sint, men den siden av personligheten hans var det ingen som merket noe til under oppveksten – tvert imot.

Blant kameratene gikk han for å være en morsom og vennlig fyr som aldri gjorde en flue fortred. Han var aldri noe skolelys, men kom seg gjennom på et vis.

Bare på ett punkt skilte Saloth Sar seg ut fra omgivelsene sine: I et landsbysamfunn av fattige risbønder kom han fra en velstående familie. De hadde til og med nære bånd til kongehuset.

Takket være de gode forbindelsene sine ble Saloth Sar som tiåring i 1935 tatt opp på den ettertraktede katolske skolen Ecole Miche i Phnom Penh. Gutten strøk på den ene eksamenen etter den andre, og han hadde heller ikke spesielt stor suksess med fritidsinteressene fiolinspill og teater.

Tross sine boklige begrensninger klarte Saloth Sar i 1949 å få et legat til å studere naturvitenskap i Paris. En slik sjanse var forbeholdt de få, og det var skjebnesvangert at den skulle gå akkurat til Saloth Sar. Oppholdet i Frankrike fikk avgjørende betydning, ikke bare for ham, men for hele Kambodsja.

I hjemlandet hadde Saloth Sar aldri vist den minste interesse for politikk, men i det franske studentmiljøet fikk han øynene opp for verdens urettferdighet. Mange av medstudentene hans var svorne kommunister som beundret sovjetlederen Stalin, og Saloth Sar deltok i studiesirkler der Kambodsjas fremtid ble diskutert: Hvordan kunne landet løsrive seg fra den franske kolonimakten, og hvem skulle overta makten?

I 1952 meldte Saloth Sar seg inn i det franske kommunistpartiet. Senere samme år dro han tilbake til Kambodsja, uten en eneste bestått eksamen i bagasjen, men med en nyvakt politisk bevissthet og drømmen om å skape et klasseløst og uavhengig Kambodsja.

Ved hjemkomsten fikk Saloth Sar et sjokk: Det Kambodsja han hadde vært borte fra i tre år, var et land i krig. Kampen mot det franske koloniherredømmet hadde gradvis utviklet seg til en blodig borgerkrig. Militæret patruljerte overalt i Phnom Penh, og fattigdommen var enda mer iøynefallende enn før. 

Pol Pot var svært karismatisk, og var på overflaten en vennlig og sjarmerende mann. 
© Polfoto/Corbis

Pol Pot styrer mot revolusjon

I 1953 ble Kambodsja uavhengig av Frankrike, som samlet alle krefter om krigen i Vietnam. Mot løftet om å bekjempe kommunistene fikk kong Sihanouk overdratt total makt, men hadde kambodsjanerne håpet på fredeligere tider, ble de sørgelig skuffet. Utover på 1960-tallet ble krigen i nabolandet Vietnam trappet opp, og Kambodsja ble trukket inn i konflikten.

Kort tid etter at han var kommet hjem fra Frankrike, meldte Saloth Sar seg inn i det illegale Indokinas Kommunistiske Parti. Partiet opererte i det skjulte – det samme gjorde Saloth Sar, som begynte å føre et dobbeltliv.


Mens han planla en væpnet revolusjon og opererte under flere forskjellige dekknavn, blant annet Pol, arbeidet han som lærer ved en fransk privatskole. 

Her underviste han i fransk, historie og geografi, og elevene var svært begeistret for den kunnskapsrike og bereiste læreren. Han gikk alltid i hvit skjorte og mørkeblå bukser, og var blid og smilende – i motsetning til sin kone, Khieu Ponnary. Hun var også lærer, men av den strenge og gretne sorten. 

På skolen avslørte Saloth Sar aldri sine politiske sympatier. Han holdt en lav profil, men ingen som møtte ham kunne unngå å legge merke til den karismatiske utstrålingen hans.


I 1963 ble Saloth Sar valgt til generalsekretær for Kambodsjas kommunistiske parti, som han tre år før hadde vært med på å stifte i et skur ved jernbane-stasjonen i Phnom Penh.

Samtidig med at Saloth Sar overtok formannsposten i partiet, valgte kong
Sihanouk den harde linje overfor kommunistene. De ble jaget vilt. Mange ble arrestert og henrettet, og enda flere måtte gå under jorden. Saloth Sar flyktet ut i jungelen. Her holdt han seg de neste sju årene i skjul i forskjellige leirer, mens han på avstand trakk i trådene for å få styrtet kong Sihanouk.
Det var imidlertid en annen mann som klarte å styrte statsoverhodet, nemlig høyrelederen og generalen Lon Nol, som i mars 1970 gjennomførte et fredelig statskupp.
Mens Sihanouk hadde kjempet for å håndheve Kambodsjas nøytralitet, slo Lon Nol inn på en ny linje. Han rakte velvillig ut en hånd til USA. Amerikanerne fikk blant annet lov til å benytte baser i Kambodsja til angrep mot Vietnam.

De neste fem årene herjet borgerkrigen i Kambodsja, og mens den avsatte Sihanouk tidligere hadde bekjempet kommunistene med alle midler, gikk han nå sammen med gamle fiender i kampen mot en felles fiende – Lon Nol og hans militærregime. Med et uttalt mål om å få Sihanouk tilbake til makten, innledet Saloth Sar og hans nystiftede geriljabevegelse, Røde Khmer, en væpnet kamp mot det forhatte militærstyret.

Støtten i befolkningen var enorm, særlig på landsbygda, der bøndene ble teppebombet av amerikanske B-52-fly. Flyenes oppgave var å avskjære Viet-congs forsyningslinjer, som gikk fra Nord- til Sør-Vietnam via det østlige Kambodsja. Men ofrene var i stor grad sivile kambodsjanere. De hadde ingenting med krigen å gjøre, men mistet likevel familier og hjem under de massive amerikanske bombeangrepene.

«Bror nummer én», som Saloth Sar ble kalt av geriljasoldatene sine, kunne ikke ha ønsket seg en mer fruktbar grobunn for sin planlagte revolusjon. Befolkningen på landsbygda var klar til å støtte hvem det måtte være så lenge det førte til forandring. 

Med magen full av ris fra bøndene, og bevæpnet med våpen fra sine nordvietnamesiske allierte, tok Røde Khmer kontrollen over det ene området etter det andre. 


Etter voldsomme kamper i hovedstadsområdet var slaget vunnet våren 1975: Lon Nol og hans støttespillere flyktet fra det sønderskutte Phnom Penh, og 17. april 1975 våknet innbyggerne opp til en ny tid.

Maskingeværene var tause, måneders granatregn avtok, og i hovedstaden var det usedvanlig stille. Men da barføtte geriljasoldater i svarte bomullsdrakter og med rødrutete tørkler marsjerte gjennom byens boulevarder i morgengryet, brøt jubelen løs.

Phnom Penhs innbyggere tok imot opprørerne som etterlengtede frihetshelter. Ennå var de lykkelig uvitende om at hjernen bak maktovertagelsen hadde et sosialt eksperiment i tankene der de skulle være forsøkskaniner. Men den uvanlig varme aprildagen skulle ikke bli mange timer gammel før Phnom Penhs befolkning fikk en forsmak på lidelsene de hadde i vente. 

Barn og tenåringer utgjorde en svært stor del av Røde Khmer-styrken.

© Polfoto/Corbis

Pol Pot tømmer byene for folk

Under eksilet i jungelen hadde Saloth Sar lagt store og detaljerte planer for Kambodsjas fremtid. Med revolusjonen skulle en ny tidsregning begynne, 1975 var år null, og fra den ene dagen til den neste skulle Demokratisk Kampuchea, som var nasjonens nye navn, bli en klasseløs bondestat. 


Penger skulle avskaffes, og religion forbys. Alle skulle være like, gå i samme type klær og arbeide for samme sak som brødre.

Saloth Sar var ikke selv i Phnom Penh 17. april 1975, men det var på hans ordre at det nye regimet få timer etter maktovertagelsen gikk i gang med å tømme hovedstaden for dens to millioner innbyggere. Alle ble satt på gaten, syke og døende ble beordret ut av sengene sine på sykehusene. I et uoverskuelig kaos ble hele byens befolkning ført inn i en gigantisk kolonne. En flom av mennesker marsjerte så ut til storkollektiver der de fra nå av skulle dyrke ris.

I tumultene ble familier splittet, og svakelige og gamle som ikke kunne gå, ble henrettet. Etter som timene og dagene gikk, døde ytterligere 10 000 mennesker under den lange marsjen ut til rismarkene.

Mønsteret fra Phnom Penh gjentok seg over hele landet, og etter mindre enn en uke lå alle byer øde.

Ved kontrollposter langs veiene ble innbyggerne forhørt om bakgrunnen sin. Intellektuelle og folk med høy utdannelse ble oppfordret til å melde seg til å stå for nasjonens gjenoppbygning. Men alle som fulgte oppfordringen, fikk en brå slutt på livet. Saloth Sar fryktet motstand fra landets elite, og derfor gjorde Røde Khmer kort prosess med de beleste: De ble ført bort og henrettet.

23. april 1975 vendte Saloth Sar i all diskresjon tilbake til spøkelsesbyen Phnom Penh. Mens han tok seg rundt i de øde gatene og så de forlatte husene og de mennesketomme butikkene, kjente han smaken av seier. Han personlig hadde tatt knekken på imperialismen og fordrevet amerikanernes marionetter. For første gang på over 20 år sto han uten fiender, og med seiren var veien banet for idealsamfunnet hans. 

Støtten til Pol Pot forsvinner

Saloth Sar sin personlige fortid bak seg. Han kuttet alle bånd til familien og kalte seg nå Pol Pot.

Etter å ha jobbet døgnet rundt kunne han i august 1976 presentere en fireårsplan for partiledelsen. Nøkkelordene i planen var oppbygging og forsvar. Når det gjaldt oppbyggingen, skulle hele landet gjøres om til en stor rismark og eksportoverskuddet fra avlingene brukes til å bygge nye fabrikker. Her skulle det produseres hverdagsartikler som møbler, sko, klær, tepper og såpe.

«Så lenge vi har ris, har vi alt», het det i Pol Pots mantra. I likhet med risproduksjonen var nasjonens forsvar av avgjørende betydning. Pol Pot understreket stadig at statens fiender måtte elimineres.

«Hvis vi er trege og svake, vil fienden sabotere landet», sa han.

Av frykt for å bli utsatt for et attentat førte Pol Pot en tilværelse i dekning. Han var på vakt overfor alt og alle, alltid omgitt av livvakter, og i stedet for å vise seg offentlig i egen person lot han ministrene sine stå frem. Bortsett fra partiledelsen var det få som visste hvem landets virkelige makthaver var. 


Ikke engang Pol Pots søsken ante at broren deres var blitt statssjef.

Planen som Pol Pot hadde lagt for landet skulle snart vise seg å slå feil. Han hadde vært altfor optimistisk i beregningene av risproduksjonen: Samme hvor mye befolkningen slet på rismarkene – stort sett 16 timer i døgnet – var det ikke mulig å få en avling på tre tonn per hektar, slik Pol Pot forlangte.


Før revolusjonen hadde rishøsten i Kambodsja vært rundt ett tonn per hektar. Det tredobbelte av dette var ganske enkelt en umulighet.

For det første hadde ikke kambodsjanerne tilstrekkelig med gjødsel og landbruksmaskiner. Mange av dem var dessuten oppvokst i byene og hadde ikke det fjerneste begrep om landbruk. 


Resultatet var at risen ikke kunne brødfø befolkningen, og allerede høsten 1975 begynte de å sulte. I begynnelsen fikk kambodsjanerne mellom en halv og en hel blikkskål med ris om dagen, men rasjonen ble mindre og mindre, og snart dekket de utleverte riskornene knapt nok bunnen av skålen.

Selv om store deler av landet var rammet av hungersnød, ignorerte Pol Pot den katastrofale utviklingen. Målet hans var å tjene penger på riseksport. Samtidig som hans egne landsmenn døde som fluer av sult, sykdom og utmattelse, dirigerte Pol Pot store lastebiler ut til kollektivene for å beslaglegge halvparten av avlingene.

Med hungersnøden ble folkets støtte til revolusjonen raskt mindre, og situasjonen ble ikke bedre av at Pol Pot blandet seg opp i selv det mest private: Kambodsjanerne hadde vært troende buddhister i flere tusen år, men nå ble religion betraktet som en rivaliserende ideologi. Pagoder, templer og klostre ble rasert eller gjort om til torturfengsler, og det var få av landets omtrent 50 000 munker som unnslapp og unngikk henrettelse.


Personlige eiendeler fantes knapt nok lenger. Alt fra gryter og kyllinger til kveg og ploger ble konfiskert. Ingen skulle eie mer enn andre. Det eneste innbyggerne fikk råderett over var en svart drakt, et tørkle, en blikkskål og en skje. Skålen og skjeen var i bruk under fellesspisingen, som var nok et upopulært inngrep i privatlivet: Tradisjonelt hadde familiene vært samlet om måltidet og snakket om stort og smått, men fra midten av 1975 måtte alle innta måltidene i spisesaler som var overvåket, og der menn, kvinner og barn satt hver for seg.

Pol Pots økonomiske strategi var å gjøre bybefolkningen til bønder og omdanne hele
Kambodsja til en stor rismark.
I forsøket på å utrydde politiske motstandere fra Lon Nol-regimet henrettet Røde Khmer i løpet av et år fra september 1975 omtrent 200 000 tidligere soldater, politifolk og embetsmenn. Men til tross for utrenskningene dukket fiender stadig opp overalt, selv i partiet. Det mente i hvert fall Pol Pot, som anklaget forræderne for å ha skylden for landets krise.

«En sykdom har rammet partiet. Vi kan ikke lokalisere den nøyaktig. Vi har lett etter disse mikrobene uten hell. De har skjult seg, men etter hvert som vår sosialistiske revolusjon skrider frem, vil vi finne frem til disse stygge mikrobene», advarte Pol Pot under et partimøte i desember 1976.

I en radiooverført tale anslo han noen måneder senere at to prosent av befolkningen (det tilsvarer rundt 140 000 mennesker) var «sabotører, fiender eller forrædere». De skulle utryddes som om de var bakterier.

Pol Pot beordrer politiet til å slakte døgnet rundt

Folkene fra sikkerhetstjenesten Santebal hadde lenge hatt hendene fulle, men med Pol Pots nye forordninger steg arbeidsbyrden deres til nye høyder: Ut fra filosofien om at det var bedre å drepe ti uskyldige enn å la én skyldig gå fri, innledet Santebal en regelrett menneskejakt på antatte fiender.

Og dem var det nok av: Folk med briller ble betraktet som intellektuelle, og måtte derfor dø. Det samme gjaldt utlendinger og innbyggere med utenlandske ektefeller, ettersom de var under mistanke for å være hemmelige agenter. I 1978 ble omtrent 400 000 mennesker i landets østlige del slaktet, fordi de ifølge Pol Pot hadde «khmerkropp, men vietnamesisk sinnelag».

Også i partiledelsen fløt blodet. Under tortur ble ministre og distriktsledere tvunget til å tilstå alle slags synder – for eksempel at de var late eller hadde «feil innstilling». Begge deler førte til henrettelse. Med seg i døden tok de ulykkelige hele familiene sine: barn, koner, foreldre – alle. 

I tillegg kom personer som de i desperasjon hadde stammet frem navnet på under tortur.

Bare et fåtall ble skutt, for det var en altfor dyr henrettelsesmetode. I stedet fikk ofrene bakhodet knust med en jernstang eller magen sprettet opp. Det er også eksempler på at nyfødte ble kastet opp i luften og spiddet på bajonetter.

Massegravene over hele landet var etter hvert fulle av lik, men utrenskningene hadde fremdeles ikke den ønskede effekten. Regimet sto i problemer til halsen, folket sultet, og Pol Pot så fortsatt forrædere og sabotører overalt.

For å redusere faren forskanset han seg bak høye murer i skiftende og alltid tungt bevoktede residenser i og rundt Phnom Penh. Her var han omgitt av tjenestefolk som konstant fryktet for sine liv. Når Pol Pot fikk vondt i magen, antok han at det skyldtes forsøk på forgiftning. Dermed ble kokken henrettet. Hvis strømmen gikk, eller vannforsyningen ble avbrutt, måtte oppsynsfolkene bøte med livet for dårlig arbeid. 
Kambodsja var et hermetisk lukket land i tre-fire år. Folkemordet ble ikke dokumentert før Røde Khmer var nedkjempet.
© Polfoto/Corbis

Vietnam fordrev Røde Khmer  

Marerittet var først over mot slutten av 1978, da hjelpen utenfra endelig kom.

Etter at Røde Khmer gjentatte ganger hadde angrepet vietnamesiske landsbyer og myrdet sivilbefolkningen langs grensen, var det slutt på Vietnams tålmodighet. I desember 1978 sendte landet en massiv invasjonsstyrke inn i Kambodsja. Vietnameserne forventet hard motstand, men møtte i stedet et folk som var dødelig svekket av sult, sykdom og utmattelse.

Den stridsvante vietnamesiske hæren kunne uten problemer jage Røde Khmer på flukt. I januar 1979 inntok de spøkelsesbyen Phnom Penh. Bortsett fra et tykt lag støv overalt, sto hovedstaden som da innbyggerne ble kastet ut vel tre et halvt år tidligere.

Etter vietnamesernes invasjon gikk omfanget av kambodsjanernes lidelser gradvis opp for omverdenen. Lik og likdeler stakk opp fra massegraver, fengslene var fulle av torturinstrumenter og skamferte menneskekropper, og innbyggerne fortalte de mest uhyggelige historier om mishandling, hungersnød og politisk terror.

Hovedmannen Pol Pot var forsvunnet. Klokken åtte om morgenen 7. januar 1979 hadde han lettet i et helikopter med kurs mot sikkerheten i Thailand.

Mens Røde Khmer de neste ti årene kjempet en forgjeves kamp for å gjenerobre Kambodsja og styrte landets nye pro-vietnamesiske regjering, gjemte Pol Pot seg i en leir i jungelen på grensen mellom Kambodsja og Thailand.

Her arrangerte han studiesirkler for partisanene. De fikk undervisning i politikk og samfunnsfag av høytstående Røde Khmer-folk. Yndlingslæreren var Farfar 87 alias Pol Pot, som ifølge elevene «snakket som en far til sine barn» og var «morsom og varm».
Forhørssenteret Toul Sleng, også kalt S-21, er et monument over ekstreme lidelser. Her torturerte barnebødler rundt 17 000 mennesker til døde.

Intern skueprosess mot Pol Pot

I begynnelsen av 1980-årene døde Pol Pots kone Khieu Ponnary. Da hadde hun gjennom flere år vært mentalt syk. I 1985 giftet den da 60 år gamle partisanlederen seg med den rundt 30 år yngre Mea Son. Hun fødte året etter Pol Pots eneste barn, datteren Sitha.

Den vesle familien levde i en årrekke et noenlunde fredelig liv i jungelen, men da Røde Khmer midt på 1990-tallet var preget av frafall og intern splittelse, brøt Pol Pots paranoia igjen ut i lys lue.

Den aldrende og nå nesten hvithårete eksdiktatoren var overbevist om at noen partikamerater planla et kupp mot ham. I juni 1997 pusset han derfor livvaktene sine ikke bare på den antatte hjernen bak kuppet, forhenværende forsvarsminister Son Sen, men også på hans kone og parets familie, i alt 14 barn og voksne. Alle ble først skutt og så overkjørt av en lastebil gjentatte ganger.

De barbariske drapene fikk Ta Mok, Røde Khmers øverste militære leder, til å frykte at han sto for tur til å bli eliminert. Derfor ga han ordre om at Pol Pot skulle pågripes. Sammen med konen og datteren flyktet Pol Pot inn i jungelen. Da han ble tatt tre dager senere var han avkreftet, og mer død enn levende.

Ved en skueprosess i jungelen ble den synlig svekkede Pol Pot dømt til livsvarig husarrest 25. juli 1997, dels for drapet på Son Sen og hans familie, dels for forræderi mot Røde Khmer.

«Død over forræderen Pol Pot, han har blod på hendene», skrek tilhører-skaren, som besto av Pol Pots tidligere beundrere. Pol Pot selv satt på en trestol og støttet seg til en bambusstokk.

Mens han var i husarrest ga Pol Pot 23. oktober 1997 et helt eksepsjonelt intervju til den amerikanske fjernsyns-journalisten Nate Thayer. Pol Pot snakket om sin egen nært forestående død, og svarte på spørsmål om folkemordet han var ansvarlig for:


«Når det gjelder min samvittighet og mitt kall, har jeg ikke noe problem. Vi begikk feil, men målet mitt var å gjennomføre en revolusjon, ikke å drepe mennesker. Se på meg, ser jeg kanskje ut som en brutal mann?» spurte han retorisk og svarte selv: «Nei!»

De neste månedene ble Pol Pot stadig dårligere. Til slutt kunne han knapt puste uten oksygenmaske.


Da han klokken åtte om kvelden 15. april 1998 som vanlig slo på radioen for å høre på nyhetene, mistet han det siste av livskraften. Dagens hovedoppslag var at fangevokterne ville overgi ham til en internasjonal domstol, slik at han kunne bli rettsforfulgt for forbrytelser mot menneskeheten.

Etter nyhetssendingen fortalte Pol Pot sin kone at han følte seg trøtt og uvel. Minutter senere hørte hun ham trekke sitt siste sukk. 

Kanskje du er interessert i