90 000 kvinner gikk på barrikadene 23. februar 1917 i protest mot den stigende fattigdommen forårsaket av det rike, russiske tsarstyret. Det ble startskuddet til den russiske revolusjon, som banet veien for Vladimir Lenins maktovertakelse og opprettelsen av Sovjetunionen.

© Wikimedia Commons

Den russiske revolusjon rystet verden

2017 markerer hundreåret for den russiske revolusjon, som ble gjennomført av Vladimir Lenin og hans kommunistiske kumpaner. 300 års eneveldig tsarstyre ble avløst av et kommunistisk diktatur som sendte Russland ut i en langvarig borgerkrig og innvarslet seks tiår med kald krig mellom Øst og Vest.

2. mai 2017 av Andreas Ebbesen Jensen

Startskuddet til den russiske revolusjon, som veltet tsarstyret og la fundamentet til opprettelsen av Sovjetunionen, ble avfyrt på begynnelsen av 1917. Og det var landets undertrykte og underbetalte kvinner som hadde fingeren på avtrekkeren.

23. februar gikk mer enn 90 000 kvinnelige arbeidere til streik i hovedstaden Petrograd (St. Petersburg i dag) og demonstrerte mot landets tsar Nikolaj 2. med skilt som “Ned med tsaren” og “Nei til krigen”.

Russlands involvering i 1. verdenskrig hadde sendt de fleste menn bort fra kornmarken og ut på slagmarken, og landets matvareproduksjon hadde sunket drastisk. 

Og mens sulten gnaget hos den menige russer og de måtte stå i kø for å få fingrene i et enkelt stykke brød, levde en liten herskende klasse rundt tsaren, godseierne og fabrikkeierne i overdådig luksus.

Men i slutten av februar 1917 hadde kvinnene fått nok. De satte hælene i bakken og forlangte forandringer og mer medbestemmelse. Og snart fulgte resten av arbeiderklassen etter.

Den russiske revolusjon hadde gått inn i sin første akt - bedre kjent som februarrevolusjonen. Snart sluttet tsarens soldater seg til kampen mot Nikolaj 2., som abdiserte 15. mars 1917 og kort etter ble sendt i fangenskap i Selo ved St. Petersburg og senere i Tobolsk i Sibir sammen med resten av familien.

Ikke abonnent? Få bladet her:

Den russiske revolusjon banet vei for Lenin

Etter 300 års enevelde hadde Romanov-familiens diktatur blitt knust i hendene på arbeiderklassen de så lenge hadde tråkket på.

Tsarstyret ble avløst av en provisorisk regjering under ledelse av fyrst Georgij Lvov og senere advokaten Aleksandr Kerenskij. Flertallet i det nyopprettede, revolusjonære rådet, bedre kjent som sovjeten, hadde tillit til at den nye regjeringen ville innfri februarrevolusjonens krav om “brød, fred og jord”.

Det trodde ikke den marxistiske revolusjonære Vladimir Lenin på.

Siden et mislykket kuppforsøk mot tsarstyret i 1905 hadde Lenin levd i eksil i Europa, men med gjennomføringen av den suksessfulle februarrevolusjonen, vendte han tilbake til Petrograd for å føre den russiske revolusjon inn i sin avgjørende fase.

Vladimir Lenin fordømte den nye, provisoriske regjeringen, som hovedsakelig besto av representanter for den herskende klassen (godseiere og fabrikkeiere) og kalte til kamp mot regjeringen og landets fortsatte deltagelse i verdenskrigen.

I sine såkalte ‘aprilteser’ ga Vladimir Lenin oppskriften på hvordan den russiske revolusjon skulle utforme seg: All makt skulle overlates til et system av arbeider- og bondesovjeter, alle fabrikkene skulle nasjonaliseres, og Russland skulle bygges opp omkring en sentralstyrt, kommunistisk økonomi.

I kampskriftet ‘Revolusjonens lære’, som ble utgitt i juli 1917, legger Lenin Russlands fremtid i hendene på arbeiderklassen.

“Bare de revolusjonære arbeiderne er, hvis de støttes av de fattigste bøndene, i stand til å bryte kapitalistenes motstand, å føre folket frem til overtakelse av jorden uten erstatning, til fullstendig frihet, til seier over hungersnøden, til seier over krigen, til en rettferdig og varig fred”.

Til å fordrive den provisoriske regjeringen fra maktens sentrum og ut i glemselen pekte Lenin ut sine tilhengere i Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti, bedre kjent under navnet bolsjeviker (etter det russiske ordet for “flertall”, bolsjinstvo).

Den russiske revolusjon gikk nå inn i sin avgjørende fase.

Den russiske revolusjon skapte Sovjetunionen

Andre del av den russiske revolusjon ble kjent som Oktoberrevolusjonen og kulminerte 25. oktober 1917. Her koordinerte Lenins høyre hånd og formann for Petrograd-sovjeten, Lev Trotskij, et statskupp mot den provisoriske regjeringen i Petrograd.

Opprøret ble gjennomført av arbeidermilitser fra det kommunistiske Bolsjevikpartiet og forløp nesten uten blodsutgytelser.

Med ett var den russiske revolusjon forvandlet fra en oppstand fra arbeiderklassen til en ny politisk virkelighet med bolsjevikene og Vladimir Lenin i spissen. Men den nye maktovertakelsen forløp ikke uten motstand.

Partiene Mensjevikene (“Minoritet”) og De sosialrevolusjonære vokste også ut av oppstandene under den russiske revolusjon, men de var imot bolsjevikenes maktovertakelse. 

De fryktet at Sovjetene ikke var klar til å overta makten og lede Russland i riktig retning.

Ved valget til den grunnlovgivende forsamlingen få uker etter Oktoberrevolusjonen, fikk de ikke-bolsjevikiske partiene flertall. 

Det endret likevel ikke bolsjevikenes krav om at delegatene i forsamlingen skulle underlegge seg den nye sovjetregjeringen, Folkekommissærenes råd.

Forsamlingen nektet, men bolsjevikene ga seg ikke, og Lenin løste problemet ved å løse opp den nye, grunnlovgivende forsamlingen med hjelp fra soldatene som hadde sluttet seg til bolsjevikene etter gjennomføringen av den russiske revolusjon.

Bolsjevikene fikk monopol på makten og gjennomførte det kommunistiske styret som marxisten Vladimir Lenin hadde drømt om i flere tiår. Men ‘de rødes’ maktovertakelse kom ikke uten kamp.

Den russiske revolusjon utløste borgerkrig

I 1918 skiftet Bolsjevik-partiet navn til Det russiske kommunistiske parti, og kort etter den russiske revolusjon begynte Lenin og hans støttespillere forfølge personer som styret kategoriserte som “folkets fiender”. 

Det gjaldt eksempelvis prester, medlemmer av andre politiske partier og personer som hadde hatt forbindelser til tsarstyret.

Da bolsjevikene innfridde løftet om å trekke Russland ut av verdenskrigen i 1918, gikk ikke-bolsjevikene til væpnet kamp mot kommunistene, og sommeren 1918 var en blodig borgerkrig mellom ”de røde” (bolsjevikene) og ”de hvite” (ikke-bolsjeviker) en realitet.

Den tidligere tsar Nikolaj 2. og hans familie satt i fengsel i Tobolsk, men faren for at han skulle bli befridd og gi fienden en stor symbolsk seier, var overhengende. 

Bolsjevikene bestemte seg derfor for å flytte Romanov-familien til Ipatiev-huset i Jekaterinburg på østsiden av Uralfjellene.

Mens kampene tilspisset seg, innså bolsjevikene at de var nødt til å løse problemet en gang for alle og kvitte seg med Nikolaj 2. og hans arving. For sikkerhets skyld ble resten av familien også dømt til døden uten rettergang.

Ordren kom fra høyeste hold. Lenin var selv med på å ta avgjørelsen som ble ført ut i livet natt til 17. juli 1918 av kommandanten Jakov Jurovski.

“Eksekutivkomiteen for Urals råd av arbeider-, bonde- og soldatrepresentanter har bestemt at dere skal henrettes”, leste han med høy stemme da han sto ansikt til ansikt med Nikolaj 2. og hans kone samt deres fem barn og fire tjenestefolk i Ipatiev-huset.

Zaren rakk bare å få stammet frem et “hva?”, før Jurovski trakk pistol og skjøt ham flere ganger i brystet og hodet. Skuddene utløste et inferno i det vesle, halvmørke rommet. Resten av tsar-familien kastet seg ned på gulvet mens kulene fløy gjennom rommet.

Nikolaj 2., hans kone og barn lå døde på gulvet da kruttrøyken hadde lagt seg. Like etter drepte de andre vaktene hoffdamen og andre døtrene, Olga, Tatiana og Anastasia.

Borgerkrigen mellom de røde og hvite kastet Sovjetrussland ut i en dyp økonomisk og sosial krise. Kamphandlingene endte i slutten av 1920 med seier til bolsjevikene.

I 1922 ble Sovjetunionen dannet. Etter Lenins død i 1924 tok Josef Stalin landet i sitt jerngrep.

Kanskje du er interessert i