Etter flere feilslåtte aksjoner fikk Fidel Castros opprørshær overtaket. Regimet bukket under, og opprørerne dro triumferende inn i Havana.  

© Lester Cole/Corbis & Bettmann/Corbis

Fidel Castros rebeller veltet Cubas diktator

Opprørslederen Fidel Castro vil styrte den forhatte kubanske diktatoren Batista. Fra bare 20 opprørere vokser hæren jevnt til flere tusen, og snart må Batista erkjenne at hans dager som president er talte.

26. april 2018 av Ebbe Rasch

På Cuba kommer forandringer som regel fra sjøsiden. I 1492 ankom Kristoffer Columbus' flåte til Cuba og begynte et nytt kapittel i verdenshistorien. 

I 1895 seilte José Martí til Cuba og innledet krigen som løsrev landet fra de spanske koloniherrene. Og 2. desember 1956 nærmer 82 skjeggete menn seg kysten av Cuba i en lekk motorbåt.

Båten heter Granma, og lederen om bord er Fidel Castro. Den utrangerte lystyachten er ikke noe imponerende syn, men Castro og reisefellene hans har store ambisjoner. De forlot Mexico sju dager tidligere for å starte en revolusjon på Cuba, og styrte diktatoren Batista.

Reisen har langt fra gått som planlagt. Turen over havet har vært hard for den knapt 18 meter lange Granma, som bare er bygd for tolv personer. 

Opprørerne har lastet den til bristepunktet med våpen og ammunisjon. Båten putrer så langsomt av gårde at Castro og kameratene hans er 48 timer forsinket.

Radioen om bord virker ikke. Dermed kan de ikke komme i kontakt med de medsammensvorne som venter på land. På toppen av det hele er Granma i ferd med å gå tom for drivstoff, så kaptein Norberto Collado Abreu søker mot nærmeste kyst: Playa las Coloradas. Det er imidlertid et dårlig landgangsted.

Den sumpete kyststrekningen er dekket av siv, og de utmattede opprørerne greier ikke å slepe de tunge våpnene sine i land. 

Dessuten vet de at regjeringssoldatene er etter dem, så de forlater båten i all hast og trekker innover i landet. Inn mot Sierra Maestra-fjellene ved byen Santiago de Cuba i den fattige østlige provinsen. 

Cubas diktator, Fulgencio Batista, hadde tatt makten ved et militærkupp i 1952. 

© Bettmann/Corbis

Batistas folk i sus og dus

Santiago er Cubas nest største by, men landets rikdom er langt fra likelig fordelt. I hovedstaden Havana er det leger, skoler og mat til de fleste. Pengene kommer fra turister fra USA, som tar inn på luksushoteller, spiller på kasinoene og bruker formuer på rom og sigarer. 

President Batistas regime har ikke bare gode forbindelser til USAs regjering, men også til den amerikanske underverdenen, og gangsteren Meyer Lansky har gjort Havana til Karibias svar på forlystelsesbyen Las Vegas.

Mens Batistas håndlangere kjører rundt i blankpolerte amerikanske biler inne i Havana, sliter lutfattige arbeidere på de amerikanskeide sukkermøllene på landsbygda. 

Utenfor hovedstaden er fattigdommen stor. Befolkningen sulter, barnedødeligheten er høy, og de fleste arbeider hardt på åkrene fra de er små. De som ikke tjener penger på Batistas regime, er etter hvert temmelig lei av generalen som har tatt president-embetet ved et militærkupp i 1952.

Batista var demokratisk valgt og ganske godt likt som president i 1940-44, og stilte til valg på nytt i 1952. En meningsmåling som ble offentliggjort kort før valget, viste imidlertid at Batista ikke var den mest populære kandidaten, og i frykt for å tape valget gjennomførte han et kupp. 

Fidel Castro arbeidet på det tidspunktet som advokat på et mindre kontor i Havana, og ville selv stille til valg. 

Han var aktiv i opposisjonspartiet Partido Ortodoxo, som siden 1947 hadde kjempet mot den utbredte korrupsjonen i statsapparatet, og ville gjennomføre reformer for å gi befolkningen på landsbygda bedre levevilkår. Men Batistas kupp forpurret med ett Castros politiske ambisjoner.

Første angrep mislyktes

I Havana møtte Castro mange andre Batista-motstandere. De bestemte seg for å gripe til våpen for å styrte diktatoren, og 26. juli 1953 var de klare til sin første aksjon, et angrep på Moncada-kasernen i Santiago og en mindre militærforlegning i Bayamo. 

Opprørerne ville stjele våpen til den videre kampen, og ved daggry slo de til. Begge angrepene feilet imidlertid fatalt. De i alt 160 opprørerne ble oppdaget før de fikk gjennomført overraskelses-angrepet. 

I mindretall og med lette håndvåpen var de sjanseløse i åpen skuddveksling. Regjeringssoldatene drepte 61 opprørere.

Resten av opprørerne – deriblant Fidel Castro og broren Raúl – flyktet og gjemte seg i de uveisomme Sierra Maestra-fjellene, men regjeringssoldater fant dem kort etter og tok dem til fange. 

Bare personlige kontakter i militæret reddet Fidel fra å bli skutt av fangevokterne, og i den dramatiske rettssaken som fulgte forsvarte Fidel Castro seg selv. Før domsavsigelsen holdt han den berømte fire timer lange talen som siden fikk tittelen “Historien vil frikjenne meg”.

Her la han frem sin visjon for fremtidens Cuba, hvor arbeiderne blant annet skulle ha del i virksomhetenes overskudd og de amerikanskeide sukkerplantasjene fordeles mellom bøndene. 

Castro rettferdiggjorde angrepene på kasernene med at Batista var en tyrann, og påsto at man i fremtiden ville se tilbake på en eventuell dom som en feiltagelse. 

Den veltalende advokaten slapp unna dødsstraffen han var forespeilet, men ble idømt 15 års fengsel.

Straffen skulle sones i et fengsel på øya Isla de Piños, som i dag heter Isla de la Juventud. Men etter å ha vært sperret inne i mindre enn to år, ble han og de andre opprørerne benådet. Straks etter reiste Castro til Mexico.

Castro ville helst ha reist hjem til Cuba i et sjøfly, men hadde bare råd til den gamle motorbåten Granma. 

© Bettmann/Corbis

KGB nektet å hjelpe

De feilslåtte angrepene hadde lært Castro at en revolusjon krevde bedre forberedelse, og han gikk straks i gang.

Opprørslederen samlet en gruppe likesinnede rundt seg og kalte hæren sin for “Movimiento 26 de Julio” – 26. juli-bevegelsen – etter den dagen opprørerne hadde angrepet kasernene på Cuba. 

Gruppen fikk kontakt med noen krigsveteraner som kunne hjelpe med våpentrening, og oppsøkte dessuten en agent fra den sovjetiske etterretningstjenesten KGB, som de håpet ville hjelpe med finansieringen av våpen og annet utstyr. KGB bet ikke på, men opprørerne klarte å samle inn midler hos eksilkubanere i USA.

Castro innså at en åpen krig mot Batistas sterke militærmakt ville være håpløs. Den eneste måten han kunne knekke militærregimet på, var ved en geriljakrig. Velvalgte operasjoner ville med tiden svekke regjeringshæren og legge press på Batistas regime. 

Opprørerne var sikre på at de raskt ville få stor folkelig støtte – særlig fra Cubas fattige befolkning i den østligste delen av landet – og Fidel Castro begynte å forberede reisen tilbake til hjemlandet.

Den opprinnelige ideen var å kjøpe et Catalina-sjøfly, men det hadde de ikke råd til. I stedet skaffet en våpenhandler dem den noe tilårskomne motorbåten Granma, og 26. november 1956 kastet de loss med kurs for Cuba.

20 mann igjen i hæren

Ifølge planen skal opprørernes ankomst på Cuba falle sammen med en generalstreik, men overfarten tar lengre tid enn beregnet. 

For å kunne tilbakelegge distansen har de med seg 8000 liter ekstra dieselolje, og ettersom båten dessuten er lastet med tonnevis av våpen, ammunisjon, proviant og 82 mann, ligger den dypt i vannet. 

Den svake motoren greier knapt å drive Granma gjennom bølgene, og opprørerne kommer frem to døgn senere enn Castro hadde håpet.

På land venter rundt 50 Batista-motstandere med jeeper, lastebiler, drivstoff, mat og kassevis med våpen, men radioen om bord på Granma er defekt, og opprørerne får ikke avtalt et møtested. Og etter den temmelig kaotiske landsettingen blir situasjonen enda verre for den bare 82 mann sterke opprørshæren.

Som forventet får de hjelp av de lokale bøndene, som gir de sultne soldatene proviant og hjelper dem med å finne veien. Men 5. desember er det slutt på hellet. Guiden som har ført dem gjennom fjellene, angir dem til myndighetene, og Batistas soldater sporer opp opprørerne.

Uten de tunge våpnene som de måtte etterlate på Granma, er Castros menn sjanseløse mot regjeringssoldatene. Opprørssoldatene forsøker desperat å flykte, men blir meid ned i stort antall.

Flere av dem som greier å stikke av er hardt såret, og i kaoset som oppstår under skuddvekslingen kommer opprørerne bort fra hverandre. Først flere dager senere finner de sammen igjen og gjør opp status over tapene. 

Bare 20 mann har overlevd. Blant dem Fidel og Raúl Castro, deres nære venn Camilo Cienfuegos og Che Guevara, som er hardt såret av et skudd i beinet.

Opprørerne har ikke mat, Batistas soldater er på sporet av dem, og hvis de blir funnet er alt håp om en vellykket revolusjon ute. Men Fidel Castro er ukuelig optimist. “Vi vinner denne krigen! Kampen er bare så vidt begynt”, sier opprørslederen til kameratene sine.

De forkomne soldatene bruker litt tid på å slikke sårene sine på skjulestedet i fjellene, men i ukene som følger slutter flere seg til Castros hær.

Snart er de klare til å fortsette kampen. Taktikken er å angripe mindre militærforlegninger i fjellet for å stjele våpen og etter hvert ta kontroll med området. Første mål er en liten militærpost ved La Plata-elva, der rundt 15 regjeringssoldater er utstasjonert. 

De nå 32 opprørerne er til sammen utstyrt med 17 rifler, to maskinpistoler, et hagl-gevær, noen få håndgranater og noen dynamittkubber. Forlegningen har en maskingeværstilling, og de 15 soldatene har amerikanske M1 Garand-våpen.

17. januar 1957 kl. 14.40 signaliserer to salver fra Fidel Castros Thompson-maskinpistol at angrepet er i gang. Flere av opprørerne har akkurat fått stukket et våpen i hånden, men de skyter med alt de har mot de overraskede regjeringssoldatene.

Samtidig bombarderer de husene i leiren med håndgranater og dynamittkubber, men effekten uteblir. Sprengstoffet viser seg å være defekt, men skytevåpnene fungerer fint. 

Da kruttrøyken etter skytingen legger seg, har opprørerne drept fem soldater og tatt tre til fange, mens de siste sju har flyktet. Utbyttet blir åtte M1-er, en Thompson-maskinpistol, 1000 patroner og en hel del proviant. Revolusjonshæren har vunnet sin første seier.

Batista er rasende over at det velsmurte militærmaskineriet hans ikke klarer å uskadeliggjøre de primitivt utstyrte opprørerne i Sierra Maestra. 

Presidenten vet utmerket godt at opprørerne er avhengige av hjelp fra lokalbefolkningen, så som hevn gir han ordre om at flyvåpenet skal bombe en rekke gårder i området. Det får imidlertid en helt annen virkning enn forventet. Batistas hevn styrker folkets støtte til Castro.

Opprørerne levde særdeles primitivt i fjellene øst på Cuba. De var avhengige av hjelp fra lokale bønder, og våpnene – som for eksempel denne Springfield M1 Garand – hadde de stjålet fra Batistas soldater. 

© Ullstein Bild & Bettmann/Corbis

Mislykket attentatforsøk

Motviljen mot Batista brer seg, og også i hovedstaden gir kubanere tydelig uttrykk for sterk misnøye med presidenten.

13. mars 1957 stormer en gruppe studenter fra universitetet i Havana presidentpalasset for å drepe Batista. Attentatet er imidlertid dårlig forberedt. Studentene kommer seg inn i palasset, men de finner ikke presidentens gemakker. Det ender med at samtlige blir arrestert eller skutt på stedet.

Samtidig har lederen av gruppen, Jose Antonio Echeverria, tiltvunget seg adgang til en radiostasjon. Han er sikker på at aksjonen går etter planen, og kunngjør derfor Batistas død, helt til teknikerne kutter strømmen. 

På vei bort fra radiostudio kolliderer Echeverria ved et uhell med en patruljebil. Han havner i en skuddveksling med politiet, og blir drept. Straks etter dementerer stats-radioen nyheten om Batistas død.

I Sierra Maestra har Castro og kameratene hans mer hell med seg. Etter La Plata-aksjonen vinner den stadig voksende skaren av opprørere, som nå er kjent som “Los Barbudos” – de skjeggete – flere seire, og lokale bønder gjennomfører en rekke effektive sabotasjeaksjoner for å hjelpe opprørerne.

De sprenger broer i luften, klipper telefonledninger og brekker opp togskinner. Den ødelagte infrastrukturen vanskeliggjør militærets operasjoner, og i mai er Castro klar til sitt neste trekk: angrepet på basen i Uvero. 

Militærforlegningen er med 53 regjeringssoldater en noe mer risikabel aksjon enn Castros tidligere operasjoner, men geriljalederen setter 80 tungt bevæpnede opprørssoldater på oppgaven. Etter 20 minutters skyting er kampen over. 

Batistas styrker har drept seks opprørere, men selv mistet 14 soldater. Resten overgir seg, og Castros menn plyndrer basen for våpen og ammunisjon.

Opprørssoldater tror på seier

Uvero er en viktig seier for opprørerne. Aksjonen foregår i fullt dagslys, det er et frontalangrep, og opprørerne har kapret viktige forsyninger. 

Fidel Castros kamerater er etter hvert temmelig lei av å bo under primitive forhold i fjellene og av den konstante mangelen på basale nødvendigheter som mat og tobakk, men Uvero-aksjonen styrker soldatenes moral og gir dem tro på at det er mulig å vinne over regjeringsstyrkene. 

Blant Batistas rundt 30 000 soldater er det omvendt, de blir mer og mer redde for den voksende geriljahæren.

Presidenten har ikke råd til å lide flere nederlag i Sierra Maestra, og han trekker hæren ut av området. Det gir ham mulighet for å bruke flere ressurser på å holde den folkelige oppstanden nede.

I mange byer er demonstrasjoner mot Batistas styre blitt hverdagslig – mest markant i Santiago de Cuba, der Frank País holder til. Han er leder for 26. juli-bevegelsens gruppe i byen og gjør et stort arbeid for å tale revolusjonens sak. 

País får lokale studenter til å organisere motstandsaksjoner og rekrutterer dessuten folk til opprørshæren. Han har nettopp vendt hjem til Santiago etter et møte med Fidel Castro i opprørernes hemmelige leir i fjellene, men politiet har sporet opp skjulestedet hans.

Politisjefen José Salas Cañizares gir ordre om å omringe País' hus. País klarer å flykte i siste øyeblikk, sammen med Castro-sympatisøren Raúl Pujol, som også gjemmer seg i huset. 

Men en tyster ser de to mennene løpe bort og varsler politiet. Cañizares' betjenter arresterer Frank País og Raúl Pujol og kjører dem et par gater unna. Så drar de opprørerne ut av bilen, tvinger dem ned på kne, og henretter begge to ved nakkeskudd.

Dobbeltmordet fører til omfattende demonstrasjoner i Santiago. Befolkningen mobiliserer til generalstreik, og militæret, som har vært grunnlaget for Batistas maktovertakelse og fulgt ham i tykt og tynt, begynner å vakle i troen på presidenten. 

På den store flåtestasjonen i den viktigste havnebyen på sørkysten av Cuba, Cienfuegos, ulmer et opprør fordi offiserene er misfornøyde med at Batista rutinemessig utnevner personlige venner uten kvalifikasjoner til ledere i marinen. Og 5. september 1957 bryter det ut mytteri.

Med hjelp fra 26. juli-bevegelsen overtar soldatene fra flåtestasjonen hele byen uten større vanskeligheter. Opprørerne befester strategisk viktige stillinger og avventer Batistas mottrekk.

Presidenten sender store styrker mot byen, men den første angrepsbølgen kjører direkte inn i et bakhold og blir utradert av mytteristene. Opprørerne kan imidlertid ikke fortsette med å holde de Batista-tro soldatene i sjakk. 

Flyvåpenet blir satt inn, og selv om noen piloter slipper bombene sine i havet for ikke å drepe sine landsmenn, får regjerings-soldatene etter hvert nedkjempet det omfattende opprøret.

De siste opprørerne forskanser seg på San Lorenzo-skolen. Hæren kjører fire tanks i stilling og skyter på skolen. Til slutt må opprørerne overgi seg. Da de forlater bygningen blir, alle sammen skutt. 

Da opprørerne skulle finne et hovedkvarter i Havana, valgte de det nye Hilton-hotellet. Til stor underholdning for enkelte av gjestene. 

© Lester Cole/Corbis

USA trekker støtten

Batista har riktig nok vunnet slaget, men er på vei til å tape krigen. Den amerikanske regjeringen hadde anerkjent Batistas styre straks etter kuppet i 1952 og støttet ham med blant annet militært materiell og opplæring av personell. 

Men i 1958 innser regjeringen i Washington at de kanskje satser på feil hest. De trekker tilbake støtten, noe som er et alvorlig nederlag for diktatoren.

I et siste forsøk på å knuse opprørshæren setter Batista inn en større offensiv i Sierra Maestra. Aksjonen får navnet Operasjon Verano og blir satt i gang sommeren 1958.

Castros hær består av bare 2000- 3000 geriljakrigere, og Batista sender 12 000 soldater inn i fjellene for å nedkjempe dem. Det burde gi regjeringsstyrkene en vesentlig fordel, men mange av soldatene er ferske rekrutter, og opprørerne kjenner fjellene godt etter å ha tilbrakt flere år i området.

Etter bare to trefninger har regjeringshæren mistet 126 mann, og general Eulogio Cantillo, som leder Operasjon Verano, bestemmer seg for å trekke seg tilbake. Regjeringssoldatenes moral synker ytterligere, og det blir etter hvert klart at Batista ikke kan beholde makten i landet.

Regjeringssoldater holder stand rundt omkring i landet, men de er sjanseløse overfor opprørshæren, som er støttet av et stort flertall av befolkningen. I løpet av november og desember inntar opprørerne de største provinsbyene, og nyttårsaften 1958 erkjenner Batista nederlaget. 

Den nå forhenværende presidenten stapper flere kofferter fulle av hard valuta og flyr ut av landet klokken tre om natten.

De skjeggete har vunnet. Fidel Castro lar seg først hylle i Santiago de Cuba, og kjører deretter i et seiersopptog gjennom landet til Havana. I hovedstaden overtar han det nybygde Hilton-hotellet, og begynner straks et hardhendt oppgjør, der hundrevis av antatte Batista-sympatisører blir henrettet. 

Opprørerne gjennomfører reformene sine, men har etter 60 år ved makten vist seg å være like lite villige til å godta forandring som det Batistas regime var. 

Vil du oppleve stedene der historiens revolusjoner har funnet sted?

HISTORIE dro til Cuba for å få den dramatiske historien fra de som opplevde den.

Nå drar vi ut i verden igjen.

Bli med oss på vårt neste historiske eventyr og finn en "EXPEDITION" som passer deg her 

Les mer

Richard Gott: Cuba – A New History, Yale University Press, New Haven, 2004. Paul J. Dosal: Cuba Libre: A Brief History of Cuba, Harlan Davidson, Wheeling, 2006. Clifford Staten: The History of Cuba, Palgrave Macmillan, New York, 2003. 

Kanskje du er interessert i