Vladimir Lenin var en karismatisk sosialist som kunne samle tusenvis av tilhørere når han holdt sine tordentaler mot tsaren.

© Bridgeman

Lenin revolusjonerte Russland med tysk støtte

Den russiske revolusjon i 1917 var en av de viktigste hendelsene i nyere tid, og Vladimir Lenin ble hyllet som helten som egenhendig reddet Russland. Men uten den tyske keiserens økonomiske støtte hadde det aldri blitt noe av revolusjonen.

2. mai 2017 av Else Christensen

Det store, svarte lokomotivet gled tøffende inn på stasjonen i Petrograd – dagens St. Petersburg. Toget stanset med et langt sukk og spydde ut en sky av damp som la seg som et teppe rundt de ventende på perrongen. 

Selv om klokken hadde passert midnatt, hadde flere tusen mennesker møtt opp. Nå strakte de hals for å se passasjerene som steg forsiktig ut av vognene og ned på perrongen.

De færreste visste hvordan mannen de ventet på så ut. Men ut fra alt oppstyret rundt en av passasjerene, en liten mann med tynt, rødt hår og skjegg, forsto de snart hvem hovedpersonen var: Vladimir Lenin – mannen som hadde lovet dem å avskaffe tsarregimets sult, nød og undertrykkelse og gi makten til småkårsfolk. 

De flokket seg rundt ham mens han trosset reisetrettheten og snakket seg varm om revolusjonen han snart skulle lede. Talen ble fulgt av jubelrop og klappsalver fra arbeidere og sjøfolk som hadde møtt mannsterkt opp på perrongen, men i krokene ristet hans mer erfarne støttespillere på hodet. 

Lenin hadde vært i eksil i ti år, og var i utakt med virkeligheten, mente de. I flere tiår hadde sosialistene forgjeves forsøkt å omstyrte tsarveldet. Dessuten tappet første verdenskrig nå revolusjonsbevegelsene for kampdyktige unge menn. 

Denne aprilnatten i 1917 var det absolutt ingenting som tydet på en nært forestående samfunnsomveltning i Russland.

Men Lenin fikk rett. Mindre enn ett år senere hadde han gjennomført revolusjonen, avskaffet tsardømmet og fått Russland ut av krigen. Samtidig hadde han skapt fundamentet for en stat som ble en av århundrets absolutt mektigste.

Opprørslederen gjorde det imidlertid ikke alene. Dokumenter fra britisk, sveitsisk og svensk etterretningstjeneste, prøyssisk politi, det tyske utenriksdepartementet og russiske arkiver avslører at den tyske keiser Vilhelm 2. i perioden 1915-1918 støttet Lenin og hans forbundsfeller med mer enn 26 millioner mark, omtrent en halv milliard kroner i dagens valuta.

Uten den tyske keiserens penger og andre bidrag i form av blant annet sprengstoff og transporthjelp, ville det aldri blitt noe av revolusjonen, mener historikere.

Lenin og keiseren var et umake par

Utad virket alliansen usannsynlig. Som sosialist var Lenin innbitt motstander av alt som smakte av kongehus og nedarvede privilegier, og han burde derfor avsky keiseren. I tillegg kom det faktum at den tyske keiseren var fetteren til Lenins erkefiende, russiske tsar Nikolaj 2.

I virkeligheten hadde Lenin og den tyske keiseren en sterk felles interesse av å fjerne tsaren fra makten. For Lenin sto tsaren i veien for innføringen av en sosialistisk republikk. 

For keiser Vilhelm var problemet mer presserende: Et av hans ambisiøse mål for første verdenskrig – som han selv hadde vært med å starte – var å innlemme en rekke russiske randstater i et kommende Stor-Tyskland. 

Men tsaren hadde inngått en allianse med Storbritannia og Frankrike, og nå sto Vilhelm i stedet midt i en ubehagelig tofrontskrig. For å få Russland til å trekke seg ut av krigen, slik at han kunne konsentrere seg om vestfronten, måtte Vilhelm altså gå annerledes til verks. Han måtte velte tsaren innenfra.

Keiserens plan var vidløftig, men ikke helt urealistisk. Siden slutten av 1800-tallet hadde den russiske befolkningens misnøye med den eneveldige tsaren økt jevnt. På landet sultet bondebefolkningen. I byene levde arbeiderne i fattigdom og elendighet, med arbeidsdager på opptil 11,5 timer og en lønn som knapt dekket husleien.

Streiker og fagforeninger var strengt forbudt, og vanlige demokratiske rettigheter eksisterte ikke. Folkets utilfredshet hadde nådd toppen 22. januar 1905, da en fredelig bønn om hjelp foran tsarens residens, Vinterpalasset i Petrograd, hadde endt i en massakre på den ubevæpnede menneskemengden. 

Hendelsen utløste en årrekke med demonstrasjoner og opptøyer, som alle ble slått ned med hard hånd. I 1912 ble streikende gruvearbeidere meid ned av tsarens soldater. Omtrent 200 døde. Mange av de sårede ble skutt mens de forsøkte å krype i dekning.

LES MER: Sett deg inn i forløpet og konsekvensene av Den russiske revolusjon

Tsar Nikolaj 2. og keiser Vilhelm 2. var fettere, men vennskapet fikk en brå slutt med utbruddet av 1. verdenskrig.

© Corbis/Polfoto

Mellommannen melder seg

Første verdenskrig sendte tusener av unge russere i døden og forsterket motviljen mot tsaren, men to forhold hindret motstanden i å bli effektiv: tsarens hardhendte undertrykkelse av politiske motstandere og splittelsen motstanderne imellom – ikke bare mellom sosialister og liberal-demokrater, men også innenfor de enkelte fraksjonene. 

Her øynet keiser Vilhelm og den tyske regjeringen en sjanse. Kunne de hjelpe riktig mann frem slik at han kunne samle og mobilisere folkets raseri mot tsaren, ville monarkiets dager være talte og en fredsslutning innen rekkevidde.

Løsningen fikk tyskerne nærmest bokstavelig talt servert på et sølvfat. Mens krigen vinteren 1914-1915 gikk på blodig tomgang, og diplomatene rev seg i håret for å finne en utvei, kom det et brev til det tyske utenriksdepartementet. 

Brevets avsender var Alexander Helphand, en russisk sosialist, som etter opptøyene i 1905 var blitt tvunget i eksil. Helphand tilbød en fiks ferdig fremdriftsplan for revolusjonen og Russlands uttreden av krigen:

Først skulle sosialister gjennomføre en storstreik. Streiken ville føre til en revolusjonær bevegelse, som med voldelige opptøyer og sabotasje ville gjøre samfunnet umulig å styre og krigen umulig å føre. Særlig skulle veier og broer i byene og ut mot fronten ødelegges. 

Mens samfunnet gikk i oppløsning, ville sosialistene gripe makten, tvinge tsaren av tronen og slutte fred med tyskerne. Alt Helphand trengte var penger – mye penger – litt sprengstoff og tyskernes samarbeidsvilje.

Tyskerne var i utgangspunktet skeptiske. Utenriksdepartementet ble allerede nedrent av folk som påsto at de mot passende betaling kunne sette i gang mytteri i svartehavsflåten, opprør blant ukrainske bønder eller massedemonstrasjoner i Petrograd. 

Foreløpig hadde ikke tyskerne fått noe igjen for pengene, men Helphand hadde en trumf i bakhånd; som det første og viktigste ledd i planen skulle tyskerne sørge for «finansiell støtte til den sosialdemokratiske russiske flertallsfraksjonen. Lederen kan treffes i Bern», skrev Helphand.

Den «russiske flertallsfraksjonen» var bolsjevikene, og lederen var Lenin. Navnet «bolsjeviker» – «flertall» på russisk – var imidlertid sterkt misvisende, for Lenins fraksjon utgjorde bare et mindretall blant Russlands sosialistiske tsarmotstandere. 

For Tyskland var bolsjevikene og Lenin likevel attraktive. I motsetning til mange andre av tsarens motstandere, ønsket de nemlig å avslutte krigen så snart som mulig.

Helphand kjente Lenin fra før. I perioder hadde trykkpressen som mangfoldiggjorde Lenins sosialistiske skrifter, stått i Helphands leilighet. 

I likhet med Helphand levde Lenin i eksil i Europa, der han hadde gjort seg bemerket som en av sosialismens ledende tenkere. 


Lenin brukte årene før revolusjonen på å tale sin sak rundt omkring i Europa.

© Corbis/Polfoto

Hans personlige glød og standhaftighet ga Lenin stor gjennomslagskraft, og tilbudet om kontakt med den kamplystne bolsjeviken fikk tyskerne til å se på Helphands forslag med reell interesse. 

Lenin avviste tysk våpenhandler

Med det tyske utenriksdepartementets velsignelse pakket Helphand i mai 1915 kofferten, dro til Bern i Sveits, troppet opp på Lenins stamrestaurant og ble invitert hjem til Lenin for å drøfte sakene i mer private omgivelser.

Begge hevdet senere at det ikke kom noe ut av møtet. Til tross for sitt revolusjonære sinnelag hadde Helphand et frynsete rykte blant andre sosialister. 

Han var utdannet samfunnsøkonom, men i eksil hadde han blant annet livnært seg som våpenhandler i Konstantinopel, og han var dessuten kjent for en overdådig livsstil og et hemningsløst forbruk av dyre viner, store sigarer og blonde kvinner. 

Lenin hadde god grunn til å si nei takk, og det var også det han etter eget utsagn gjorde. Etter å ha stemplet Helphand som en «tysk sosialsjåvinist», sendte Lenin ham på dør. «Såret lusket Helphand bort med halen mellom beina», fortalte Lenin senere.

Historikerne vet ikke om Lenin pyntet på sannheten, eller om Helphand klarte å skaffe seg kontakter blant andre fremtredende bolsjeviker, men mye tyder på at Helphands besøk i Bern ikke var helt forgjeves.

Kort tid etter begynte penger, våpen og sprengstoff å flyte fra Tyskland inn i Russland via hovedstaden i det nøytrale Danmark. De første krigsårene var København et samlingssted for forretningsfolk, spekulanter og svartebørshandlere, som alle forsøkte å bruke krigen til personlig vinning. 

Som mange andre handelsdrivende slo Helphand seg opp på å selge alskens eksistensmidler til de krigførende landene: Edelmetall, brukte biler, fiskebåter, konjakk, kondomer og medisin var blant varene som fløt i en jevn strøm mellom København, USA, Storbritannia, Frankrike og Russland. 

Helphand ansatte den polske immigranten Jakob Hanecki – en aktiv sosialist som også hadde kjent Lenin i årevis – som bokholder, og mange av handlene deres var reelle nok, men ikke alle posteringer tålte dagens lys. 

Det ble for eksempel overført store beløp uten at det fremgikk hvilke varer som inngikk i handelen, og historikere regner med at pengene gikk til våpenkjøp eller pengeoverføringer til bolsjevikene.

Dokumenter i det tyske utenriksdepartementets arkiv viser at Helphand i slutten av 1915 ba om 20 millioner rubler – omtrent 186 millioner kroner i dag. For dette beløpet lovet han en fullstendig revolusjon i Russland. Få dager etter fikk han den første utbetalingen på en million rubler, viser kvitteringen.

Revolusjonen kunne settes i gang. 

Lenin på helvetesreise til Russland

Pengene finansierte i første omgang propagandaskrifter og -skilt. Også streikekomiteene fikk en kapitalinnsprøyting, slik at bolsjevikene kunne opprettholde presset på landets økonomi.

I starten var resultatene skuffende. Det brøt bare ut streik noen få steder, og tsaren klamret seg stadig til makten. Sakte, men sikkert begynte den tysk-finansierte propagandaen imidlertid å gjøre sin virkning. 

Soldater deserterte, og i byene bredte uroen seg. Streikene og demonstrasjonene ble hyppigere, frem til Russland i mars 1917 befant seg på randen av et regulært sammenbrudd. Selv de soldatene som tsaren sin vane tro sendte ut for å slå ned opprøret, ble revet med. 

I stedet for å skyte mot demonstrantene senket de geværene og skiftet side. Opprørerne avsatte tsaren og utnevnte en midlertidig regjering sammensatt av liberale krefter fra den lovgivende forsamlingen, Dumaen.

Lenins øyeblikk var kommet, men bolsjeviklederen satt fast i Bern. Mellom ham og Russland lå det Tyskland han som russer måtte betrakte som fiendeland. 

Samtidig hadde Russlands allierte Frankrike og Storbritannia forbudt ham gjennomreise, fordi de også var av den oppfatning at Lenin hadde til hensikt å trekke Russland ut av krigen.

For tyskerne var situasjonen kritisk. Dersom Lenin ikke nådde hjem i tide, kunne andre krefter og bevegelser, som ikke ønsket å slutte fred med Tyskland, gripe makten. Keiserens store sjanse – og millioner av tyske mark – ville dermed være tapt. 

Lenin var også sterkt oppsatt på å reise, uavhengig av om det ble med tyskernes hjelp.

«Vi blir nødt til å reise, om det så skulle bli gjennom helvete», tordnet han mot sine nærmeste forbundsfeller. Dokumenter i det tyske utenriksdepartementet avslører hvordan Helphand sammen med tyskerne fant en løsning: Lenin skulle settes på et tog utelukkende til ham og følget hans, som besto av 31 familiemedlemmer, venner og medarbeidere. 

Toget skulle kjøre gjennom Tyskland, før selskapet tok ferje til Sverige. Derfra skulle togturen fortsette gjennom det russisk-styrte Finland til Petrograd. Hele ferden måtte holdes hemmelig, men for å ha en forklaring i tilfelle noe kom ut, inviterte tyskerne en rekke andre eksilrussere med på toget.

Ruten var, skulle det hete seg, «en spesialtransport for russere som ønsket å vende hjem til sitt gamle fedreland».

Lenin stilte også betingelser: «Togvognene må ha eksterritoriale rettigheter. Verken pass eller personer skal kontrolleres», forlangte Lenin, som dessuten inngikk en avtale med tyskerne om at de underveis skulle forsyne ham og selskapet hans med mat og drikke.

Reisen begynte 9. april 1917 og varte i sju tålmodighetskrevende døgn. Det var trangt om plassen og knapt med mat om bord, dermed gikk folk hverandre på nervene. Særlig Lenin, som var travelt opptatt med å forfatte revolusjonære skrifter, klagde over det til tider høyrøstede selskapet.

Etter tre dagers skrangletur fikk Lenin og følget hans et kjærkomment avbrekk i reisen, da de tok ferje fra Sassnitz i Tyskland til Trelleborg i Sverige. Her ble de mottatt med en stor buffet. Verten var ingen ringere enn Jakob Hanecki, Helphands bokholder.

Mens resten av selskapet spiste, trakk Hanecki og Lenin seg tilbake for å drøfte utviklingen i Russland. Fire dager senere ankom Lenins tog stasjonen i Petrograd.

Landsforræderen Lenin

Offisielt rettferdiggjorde Lenin tyskernes hjelp ved å si at «hvis de tyske kapitalistene er så dumme at de hjelper oss tilbake til Russland, graver de sin egen grav». Tyskerne så imidlertid helt annerledes på det.

«Lenins innreise i Russland har lykkes. Han arbeider helt som ønsket», skrev den tyske etterretningstjenesten i Stockholm til generalstaben i Berlin, kort etter bolsjeviklederens ankomst i Petrograd. 

Tyskerne hadde god grunn til å være fornøyd med Lenin, som straks holdt flammende taler mot den én måned gamle provisoriske regjeringen.

«Den nye regjeringen fortjener ikke mer enn den gamle å bli skånet. Helt i overensstemmelse med sin kapitalistiske karakter fører den samme imperialistiske plyndringskrig», tordnet han. Tyskerne godtet seg.

«Lenins propaganda er av det slaget som har vist seg å ha størst virkning på massene», het det i en rapport til den tyske regjeringen 5. juli 1917. Få dager senere tikket nok en melding inn:

«Nå er det ikke lenge til Lenin og hans gruppe tar roret, og dermed kommer freden».

Den provisoriske regjeringen så nå Lenin som en rival, og forsøkte å få ham satt ut av spill. I den sammenhengen var Lenins forbindelse til Tyskland beleilig. Tross Lenins og de tyske myndighetenes intensjoner hadde de ikke klart å holde forbindelsen skjult. 

Ved Lenins avreise fra Sveits hadde en gruppe på rundt hundre rasende russere møtt opp på perrongen, der de kom med sinte tilrop som «svin», «provokatør» og «Vilhelm betaler reisen din». Lenins tilhengere på stasjonen forsøkte å overdøve tilropene ved å synge «Internasjonalen».

Sommeren 1917 arbeidet den provisoriske regjeringen på høygir for å bevise forbindelsen og dermed kunne dømme Lenin for forræderi. Vitner ble innkalt og avhørt, og flere kompromitterende opplysninger kom frem. 

Foran Lenins hovedkvarter delte Lenins folk ut ikke bare penger, fortalte et vitne, men også skilt med slagord som «Ned med den provisoriske regjeringen» og «Ned med kapitalen». 

Navnet Jakob Hanecki dukket opp igjen og igjen, men til tross for russiske myndigheters intensive avhør, greide de ikke å finne beviser for de økonomiske transaksjonene mellom Tyskland og bolsjevikene.

Oktoberrevolusjonen

Imens gikk første verdenskrig russerne imot. Siden juli 1917 hadde tyske styrker rykket sterkt frem, og 3. september 1917 inntok de Riga, hovedstaden i Latvia, bare noen hundre kilometer i luftlinje fra Petrograd. 

Tysklands hærledelse jublet, men embetsmennene i det tyske utenriksdepartementet var ikke i tvil om at suksessen like mye skyldtes hjelpen til Lenin og hans fraksjon.

Samtidig var bolsjevikenes fremgang tydelig i russiske gater, på landet og ved fronten. Soldater deserterte. Arbeidere overtok fabrikkene. Matvaremangelen grep om seg. Og for å sikre seg lojalitet fra menige soldater, måtte regjeringen løslate bolsjevikledere de hadde fengslet i forbindelse med sommerens opptøyer.

Lenin, som hadde dratt til Finland i august for å unngå å bli fengslet, innså at det var nå eller aldri. Tidlig i oktober dro han hjem til Petrograd og ble en ledende kraft i opprøret som nå rystet alle deler av det russiske samfunnet. 

Mens arbeiderne streiket, beslagla bøndene jorden som før hadde tilhørt store gods. Soldater i hopetall forlot fronten for å komme hjem og få sin del av de nye jordstykkene. 7. november 1918 (25. oktober

ifølge den russiske kalenderen, derav navnet oktoberrevolusjonen, red.) var landet i en slik tilstand av oppløsning at bolsjevikene med hjelp fra de røde gardene – bevæpnede arbeidermilitser – lett kunne tvinge den provisoriske regjeringen ut av Vinterpalasset i et ublodig kupp. Lenin var nå statsleder.

På treårsdagen for oktoberrevolusjonen rekonstruerte bolsjevikene stormingen av Vinterpalasset. Forestillingen trakk 100 000 tilskuere, og blant de medvirkende var 125 ballettdansere og 100 sirkusartister.

© Corbis/Polfoto

Freden kostet Russland dyrt

Den tyske keiserens innblanding var imidlertid ikke forbi med revolusjonen. En endelig fredsslutning trakk ut fordi Lenin var avhengig av andre partier og fraksjoner for å kunne beholde makten, og få av dem hadde lyst til å slutte en egen fred med erkefienden Tyskland.

 For å fremskynde freden overførte det tyske finansdepartementet 15 millioner mark – omtrent 300 millioner kroner i dag – til bolsjevikene allerede i dagene umiddelbart etter revolusjonen. Pengene var øremerket politisk propaganda som skulle overbevise tvilerne.

I mars 1918 fikk Lenin og keiseren omsider det de drømte om. Med en fredstraktat underskrevet i Brest-­Litovsk sluttet Russland og Tyskland fred. 

For Lenin var prisen høy; russerne mistet et landområde på størrelse med Argentina – inkludert de baltiske landene og Ukraina – og en tredjedel av rikets befolkning. Store kull- og oljeforekomster og halvparten av rikets industri gikk samtidig til tyskerne.

Få måneder senere fikk Lenin til gjengjeld oppfylt et annet stort ønske. 17. juli 1918 henrettet en styrke under ledelse av bolsjeviken Jakov Jurovskij tsar Nikolaj 2., hans kone Aleksandra og parets fem barn. På den måten sikret Lenin seg at tsarveldet aldri kom til å ha noen kraft i Russland mer. 

Kanskje du er interessert i