Zapatas opprørshær lignet mer på bønder enn soldater. De var ofte utstyrt med håpløst utdaterte våpen.

© Polfoto/Corbis

Mexicos Robin Hood gjorde blodig opprør

Emiliano Zapata ville bare at den brutale jordeieren skulle gi jorden tilbake til indianerbøndene. I stedet satte han hele Mexico i brann. I ti blodige år kjempet Mexicos rebeller for rettferdighet.

10. februar 2017 av Hans Henrik Fafner

Gruppen av menn har ventet skeptisk og nølende i flere timer utenfor et gods sør i Mexico. Gruppens anfører, opprørslederen Emiliano Zapata, skal møte en oberst fra regjeringshæren. 

Obersten, Jesús Guajardo, har informert Zapata om at han vil gå over til opprørerne med hele regimentet sitt.

Zapata trenger sårt både soldater og ammunisjon, for i ni år har han kjempet utrettelig for jordreformer.

Porten til godset går opp. En av oberstens menn forteller at det venter middagsmat og kaldt øl der inne. Zapata rister av seg mistroen. Så velger han ti av mennene sine og rir inn.

Innenfor porten blir Zapata hilset velkommen av en æresgarde. De skyter to skudd i luften, men da det tredje skuddet i salutten skal lyde, retter de geværene mot Zapata. 

Det er et bakhold, iscenesatt av presidenten. En byge av kuler gjennomhuller Zapata. Den meksikanske revolusjons største helt er død før han treffer bakken. 

I godseiernes vold

Da revolusjonen brøt ut ni år tidligere, i 1910, hadde diktatoren Porfirio Díaz sittet ved makten i 34 år. 

Han styrte landet etter en oppskrift bestående av bestikkelser, brutal undertrykkelse av Mexicos bønder og arbeidere, og eliminering av alle som sto i veien for regimet hans.

I byene levde fabrikkarbeiderne under kummerlige forhold, og med en så elendig dagslønn at de knapt kunne brødfø familiene sine. Livet var ikke lettere på landsbygda. 

Noen bønder eide fremdeles sin egen jord, men godseierne konfiskerte mer og mer av landet. Hvis bøndene våget å protestere, svarte godseierne med å brenne eller oversvømme landsbyene deres. 

Deretter kunne bøndene bare overleve ved å arbeide for godseieren. 

På godsene måtte arbeiderne som regel handle i godsets butikk til skyhøye priser, og mange godseiere var heller ikke fremmed for å fuske med lønnsutbetalingen for å sikre at arbeideren ble peon, gjeldsslave. 

Det var ikke uvanlig at godseierne solgte arbeidere til hverandre. Mange godseiere tok seg dessuten friheter som droit de seigneur – retten til å tilbringe den første natten med en hvilken som helst jomfru på godset. 

Hvis gjeldsslavene forsøkte å flykte, ble de jaget av rurales, president Díaz' paramilitære korps, som tok livet av dem for å statuere et eksempel.

Blodige gatekamper hørte til revolusjonens orden, og både kvinner og barn ble vervet som soldater.

© Polfoto/Corbis

Diktatorens feilgrep

Mexicos lutfattige befolkning hadde levd i Díaz' jerngrep i 32 år, da han selv uforvarende ga startskuddet til revolusjonen. 

I 1908 ble han intervjuet av en amerikansk journalist, og i et øyeblikks overmot gjorde han det klart at Mexico nå var klart for et demokratisk styre. 

Samtidig meddelte han at han ikke kom til å stille til valg i 1910, og oppfordret nye kandidater til å melde seg.

Díaz mente ikke et ord av det han sa, og regnet neppe med at noen ville våge å utfordre makten hans. Men motstanden kom i en uventet skikkelse.

Francisco Madero var en radmager mann med et tynt fippskjegg som dekket over en vikende hake. 

Han var vegetarianer, spiritist og dessuten sønn av en av Mexicos mest velstående familier.

Madero mente selv at han var et medium som jevnlig ble kontaktet av ånder, blant annet i skikkelse av hans egen lillebror, som døde bare fire år gammel. 

I 1908 hadde åndene gitt Madero beskjed om at han sto overfor en stor, nasjonal oppgave.

I området der han kom fra hadde Madero vært vitne til hvor brutalt Díaz' rurales hadde oppløst en demonstrasjon. 

Han var overbevist om at åndene ville at han skulle etablere demokrati og levelige forhold for de fattige i Mexico. 

Han brukte en del av sin personlige formue til å kjøpe opposisjonsaviser, der han beskrev sine visjoner og ambisjonen om å bli Mexicos nye president.

Familieforhold gjorde at Díaz ikke uten videre kunne eliminere ham, slik han ofte gjorde med motstandere.

Maderos politiske løfter om sosial rettferdighet fikk gehør i befolkningen, og han ble møtt av begeistrede masser da han dro gjennom landet i 1910. 

Díaz fulgte skrekkslagen med, og på valgdagen fengslet han Madero for oppfordring til væpnet opprør. 

Díaz inntok atter en gang presidentposten, men Maderos ord hadde satt i gang et skred.

Zapata tok opp kampen

En av dem som hadde fulgt Maderos valgkamp med stor interesse, var Emiliano Zapata. Til tross for sine bare 31 år var Zapata blitt valgt til landsbyleder i Anenecuilco i delstaten Morelos.

Zapata kom fra en av landsbyens relativt velstående familier og levde av å utføre transportoppgaver med de ti muldyrene sine. 

Han var en liten, mørk mann av blandet indiansk og spansk avstamning, med et smalt ansikt og en imponerende bart. 

Klesstilen hans var overdådig, med en enorm sombrero og mange sølvknapper, men til tross for et litt jålete ytre var han en beskjeden og tilbakeholden mann som var høyt respektert i landsbyen. Dessuten var han en uvanlig dyktig rytter.

En yndet folkesport var å stenge en villhest inne i en innhegning, der den ble tirret av charros, meksikanske cowboyer på hesteryggen. 

Den rytteren som skulle utføre kunststykket, kastet seg over på hesten. Det foregikk naturligvis uten sal eller seletøy, og hestens manke var bundet, slik at rytteren utelukkende kunne holde seg fast ved hjelp av musklene i beina. 

Etter sigende var det ingen i Mexico som kunne måle seg med Zapata i denne kunsten.

I tillegg til lidenskapen for hester var Zapata spesielt glad i kvinner og hanekamper – og han hadde et dyptfølt forhold til jorden som i generasjoner hadde tilhørt landsbyen hans. 

Zapata hadde opplevd hvordan godseiere hadde satt fyr på hele landsbyer, og visste at det bare var et spørsmål om tid før også hjemstedet Anenecuilco måtte overgi seg. 

Godset i nabolaget hadde allerede beslaglagt en stor del av landsbyens jord, og landsbyrådets forsøk på å få den tilbake via lovens vei var mislykket. 

Ifølge myndighetene var det en sak mellom landsbyen og godseieren. Zapata oppfordret bøndene i Anenecuilco til å plante frøene sine i en urtepotte, for jorden kom de ikke til å få tilbake.

Kvinnene fulgte ofte mennene i revolusjonen. Noen bisto med praktiske gjøremål, andre gikk med i kampene som krigere. 

© Polfoto/Corbis

Zapata går i krig

Våren 1910 hadde Zapata fått nok. Han samlet en hær på 80 menn og tok jorden tilbake med makt. 

Overraskende nok dukket presidentens rurales aldri opp. De ville normalt ha gjort kort prosess med de opprørske bøndene, men president Díaz hadde andre problemer.

Samtidig med at bøndene i Anenecuilco feiret seieren, hadde presidentkandidaten Madero rømt fra fengselet til Texas i USA. 

Herfra skrev han løpesedler om at han var Mexicos rettmessige president, og at revolusjonen skulle begynne søndag 20. november klokken 18.00. 

Selv ville Madero denne dagen krysse grensen til Mexico med en styrke på 400 mann, skaffet til veie av onkelen hans. 

Da Madero møtte onkelen den avtalte dagen, hadde han imidlertid bare samlet et par stykker. Dermed måtte en skuffet Madero gi opp planen. 

Men budskapet hans var blitt lagt merke til av Mexicos befolkning.

Opprøret sprer seg 

På dagen – 20. november 1910 – fulgte opprørere fra den nordlige provinsen Chihuahua Maderos oppfordring. I sør fulgte andre bønder Zapatas eksempel og tok jorden sin tilbake.

Kampene bredte om seg, og hadde i 1911 spredt seg til 18 av Mexicos 31 delstater. Da innså Díaz sitt nederlag og gikk i eksil i Frankrike.

Madero sikret seg makten i presidentpalasset, og de revolusjonære la ned våpnene. Zapata ga sin fulle støtte til Madero, for det var hans ord som hadde inspirert ham til å gjøre opprør mot godseierne. 

Zapata følte seg derfor sikker på at rettferdigheten nå ville seire, og sa til en journalist at han ville avvæpne mennene sine og gå tilbake til å dyrke jorden han eide. For, som Zapata sa:

«Det eneste jeg ville da jeg gikk inn i revolusjonen var å beseire det diktatoriske regimet, og det er nå oppnådd».

Zapata blir lokket i en felle og drept. Kort etter går hæren hans i oppløsning. Carranza, som året etter selv blir offer for et attentat, står bak drapet på Zapata. 

Splid mellom Madero og Zapata

Men uenigheten mellom de to mennene, som hadde virket uatskillelige under kampen mot Diáz, ble snart tydelig.

Maderos planer var luftige, og noen grunnleggende forandringer hadde han ikke i tankene. Zapata, derimot, hadde kjempet for helt konkrete jordreformer, som nå lot vente på seg. 

Det føltes som status quo for bøndene i Morelos, og i likhet med mange andre revolusjonære mente Zapata at han var blitt forrådt av idolet sitt, og han grep igjen til våpen. 

Madero håpet at de to mennene tross alt ville komme til enighet, og sendte i 1911 en mann ut for å forhandle med Zapata. Men reaksjonen var bitter:

«Jeg har vært Maderos mest trofaste partisan. Men det er jeg ikke lenger. Madero har forrådt både meg, hæren min, befolkningen i Morelos og hele nasjonen». 

Zapata ba utsendingen om å gi Madero en beskjed:

«Fortell ham dette: Om en måned kommer jeg til å være i Mexico City med 20 000 mann, og da skal jeg ha fornøyelsen av å gå opp til Chapultepec-slottet (presidentboligen, red.) og dra ham ut og henge ham fra et av de høyeste trærne i parken».

Muligheten for en fredelig løsning var ikke-eksisterende, og krigen brøt igjen ut i Morelos. Kampene var rå, og spredte seg raskt til andre stater i sør. 

Det ble snart satt inn en ny øverstkommanderende for militæret, Juvencio Robles. Under diktator Díaz hadde Robles lært hvordan opprør brutalt skulle bekjempes, og Madero hadde problemer med å styre Robles. 

Han fikk tilnavnet «Fakkelen», fordi han yndet å brenne ned landsbyene han mistenkte for å samarbeide med de revolusjonære. 

Selv fikk Zapata i disse årene tilnavnet «Attila fra sør», fordi han alltid henrettet fangene sine.

Maderos styre kulminerte med decena trágica – de ti tragiske dagene 9.-19. februar 1913 – da den brutale og fordrukne general Huerta nedkjempet president Maderos styrker. 

Huerta, med tilnavnet Sjakalen, ga ordre om at Madero skulle skytes på stedet.

Zapata nektet å anerkjenne den brutale generalen, som deretter satte alt inn på å få bukt med den seiglivede rebellen.

Zapatas seier

Huerta vurderte å deportere hele Morelos’ sivilbefolkning, som han mistenkte for å være zapatister, brenne ned landsbyene deres og la en ny befolkning bosette seg i området. 

De dramatiske meldingene fikk hundrevis av bønder til å slutte seg til Zapata. 23. april 1913 gikk han til angrep på Huertas garnison på 500 mann i byen Jonacatepec.

Etter 36 timer falt byen, og Zapata sikret seg garnisonens enorme våpenlager.

Inspirert av Zapatas suksess i sør blusset oppstanden mot Huerta opp i nord. Opprørsledere tok kampen opp mot både Huerta og hverandre, og Mexico ble forvandlet til et slaktehus. 

Økonomien stupte på grunn av Huertas manglende evner som president, og sivilbefolkningen led under sykdomsepidemier og sult.

15. juli 1914 innså Huerta at spillet var tapt, og flyktet ut av landet. De neste årene avløste svake ledere hverandre, og først i 1917 klarte de revolusjonære å bli enige om å innsette den tidligere guvernøren, Venustiano Carranza, som ny president.

Zapata hadde i flere år holdt seg utenfor maktkampene i nord. Han hadde slått seg ned i landsbyen Tlaltizapán i Morelos, der han forsøkte å gjennomføre visjonene sine om lokalt demokrati og felles eierskap til produksjonsmidlene. 

I begynnelsen satte Zapata sin lit til president Carranza.

Men da den nye forfatningen hans, som ellers var full av løfter om sosial rettferdighet, ikke nevnte jordreformer med et ord, erklærte Zapata igjen krig mot styret.

De neste to årene hersket uroen igjen i Morelos. Tropper med regjeringssoldater ble overfalt, og regjeringsembetsmenn mistet livet i tur og orden.

Den ene dusøren etter den andre ble utlovet, men førte ikke til noe resultat, for befolkningen holdt hardnakket hånden over den nå legendariske Zapata.

I 1919 ble oberst Guajardo fengslet fordi han hadde drukket seg full i tjenesten. Zapata skrev til Guajardo i fengselet og oppfordret ham til å slutte seg til opprørerne.

Men brevet ble snappet opp av vaktene, og Guajardo fikk valget mellom å lokke Zapata i en felle eller bli henrettet for forræderi.

Han valgte det første, og 10. april 1919 ble Zapata offer for et bakholdsangrep.

Neste dag ble Zapatas lik vist frem på torget i nabobyen Cuautla. Først nektet befolkningen å tro at helten deres kunne være død.

Men i ukene etter gikk sannheten opp for dem. Zapatas hær gikk i oppløsning, og Morelos ble inntatt av regjeringsstyrkene.

21. mai 1920 ble president Carranza drept i et attentat, og den nye presidenten, den tidligere opprørslederen Álvaro Obrégon, erklærte revolusjonen for avsluttet.

Jordreformene Zapata hadde ofret livet for ble aldri gjennomført.

Zapata fikk ikke gjennomført jordreformer, men har siden inspirert den indianske befolkningens kamp for en bedre tilværelse.

© Polfoto/Corbis

Kanskje du er interessert i