Den eneste overfloden Sovjetunionen kunne fremvise, var under militærparadene på Den røde plass i Moskva.

© Getty Images

Tsjernobyl og Gorbatjov tok knekken på Sovjetunionen

I flere tiår var Sovjetunionen en av verdens supermakter. Riket rådde over verdens største hær, atomvåpen og et imperium av kommunistiske lydriker. Men for 25 år siden brøt den sovjetiske verden plutselig sammen. Årsaken var... utmattelse.

14. april 2017 av Benjamin Thomas Christensen

Våpenkappløp ødela økonomien

På papiret var Sovjetunionen en militær mastodont som var like slagkraftig som sin erkerival USA. Realiteten var en helt annen.

Våpenkappløpet under den kalde krigen hadde kostet formuer, trukket ressurser fra alle andre sektorer og lammet blant annet industrien, som måtte arbeide med nedslitte maskiner.

I 1980-årene hadde den sovjetiske økonomien kurs mot avgrunnen, men regimet kunne ikke gi opp i våpenkappløpet med USA – selv om utgiftene til militæret var statens største utgiftspost.

Det førte til at Sovjetunionen måtte bruke tolv prosent av sitt bruttonasjonalprodukt (BNP) på militæret, mens amerikanerne kunne nøye seg med seks prosent.

Den økonomiske prioriteringen lønnet seg bare på det militære området. Et eksempel var langtrekkende atombombefly. I 1981 hadde Sovjetunionen 5000 av dem, mot amerikanernes 4000.

Langt ifra alle var begeistret over den økonomiske prioriteringen, for den gikk hardt utover sivilsamfunnet, som ikke fikk tilgang til de samme materielle godene som i Vesten.

Reformene hjalp ikke

Den svake industrien, som ikke kunne oppfylle etterspørselen etter varer, medførte ekstrem vareknapphet.

For eksempel måtte sovjetborgerne vente 10-15 år på en ny bil, fordi bilindustrien bare dekket 45 prosent av etterspørselen.

Da Mikhail Gorbatsjov ble utnevnt til generalsekretær for det kommunistiske partiet i 1985 – og dermed landets leder – så han ingen annen utvei enn å gi de enkelte sovjetrepublikkene større økonomisk selvstyre.

Resultatene uteble, for tiår med forsømmelse av produksjonsapparatet gjorde det umulig å snu utviklingen på kort tid.

Dessuten manglet det utenlandsk valuta til investeringer i nye maskiner.

I stedet blottla Gorbatsjovs reformer i slutten av 1980-årene regimets manglende evne til å få industrien til å produsere nødvendige varer.

Ulikheten gjorde befolkningen rasende

Til tross for kommunismens løfte om likhet var sovjetbefolkningen på mange måter delt i et A- og et B-lag.

Mens flesteparten av befolkningen måtte stå i lange køer for å få tak i helt vanlige dagligvarer, handlet toppene i kommunistpartiet i hemmelige luksusforretninger.

Her kunne pamper, KGB-offiserer og hærledelsen kjøpe vestlige luksusprodukter som parfyme, sigaretter og vin.

På samme måte kunne de spise på fine restauranter som var stengt for de brede lag. Og de hadde sine egne kjørefelt på innfartsårene til Moskva.

Afghanistan ødela Den røde armés anseelse

Første juledag 1979 sendte Sovjetunionen de første av i alt 115 000 soldater inn over grensen til nabolandet Afghanistan.

Samtidig landet 7000 elitesoldater i blant annet hoved­staden Kabul. Målet var å hjelpe landets kommunistiske regjering.

Det sto snart klart at Den røde armé hadde store vanskeligheter med å knekke motstanden fra landets muslimske krigere, mujahedin, og de nordafghanske krigsherrene.

Til tross for Sovjets militære og tekniske overlegenhet klarte de bare å få kontroll over de viktigste byene, mens landområdene forble på afghanske hender.

I 1982 hadde krigen utviklet seg til en brutal stillingskrig, der Den røde armé utførte straffeaksjoner mot sivilbefolkningen som hevn for afghanske drap på sovjetiske soldater.

Den røde armé kunne beseires

Først i 1989 trakk Mikhail Gorbatsjov de siste soldatene ut. Invasjonen hadde påført Sovjetunionen enorme økonomiske og militære tap. Minst 14 000 soldater var drept i krigen.

Fiaskoen i Afghanistan sto i skjærende kontrast til Den røde armés anseelse fra andre verdenskrig.

Samme år som Sovjet ga opp Afghanistan, brøt det ut opprør i blant annet DDR, Ungarn og Tsjekkoslovakia.

I de tre landene hadde Den røde armé tidligere knust folkelige opprør. Nå hadde den ingenting å stille opp med, og snart spredte oppløsningen seg til Sovjetunionen. 

Sovjet begynte en gradvis tilbaketrekning fra Afghanistan i 1988, mens afghanske mujahediner brukte amerikanske bakke til luft-missiler.

Tsjernobyl avslørte partiets propaganda

Klokken var 21.02 da nyhetsoppleseren i Sovjetunionens statlige nyheter 28. april 1986 leste opp følgende:

«En ulykke har funnet sted på atomkraftverket Tsjernobyl. En av verkets atomreaktorer er skadet. Konsekvensene av ulykken er i ferd med å bli utbedret. Alle berørte har fått assistanse».

Nyhetsoppleseren nevnte ikke at titusener av ukrainere i det berørte området var evakuert.

Det ble heller ikke nevnt at atomkraftverket sendte ut radioaktivt materiale over store deler av Sovjetunionen, eller at regjeringen i Moskva motvillig slapp nyheten etter at svenske forskere hadde slått alarm på grunn av radioaktivt nedfall i Norden.

Den største skandalen var likevel at sovjetiske borgere først hørte om katastrofen over to døgn etter at den fant sted. Tsjernobyls reaktor nr. 4 eksploderte nemlig allerede tidlig om natten 26. april.

Misnøyen vokste frem i gatene

Motstanden mot Sovjet-regimet var synlig i den kommunistiske hovedstaden i slutten av 1980-årene.

Med krav om flere og bedre varer og et oppgjør med den omfattende korrupsjonen gikk titusenvis av rasende sovjetborgere ut i gatene i Moskva.

Men til forskjell fra tidligere sovjetiske ledere satte ikke Mikhail Gorbatsjov hardt mot hardt.

Befolkningen oppdaget snart at regimet ikke lenger forsvarte seg – og at demonstranter verken ble deportert eller drept når de sto frem offentlig. Den synlige misnøyen førte til at enda flere fikk mot til å protestere.

Katastrofen medførte tillitsbrudd

Da Gorbatsjov mer enn to uker etter ulykken første gang viste seg på landsdekkende fjernsyn for å snakke om katastrofen, unnlot han å nevne flere vesentlige detaljer. Han sa for eksempel ikke at det hadde gått nesten to døgn før evakueringen av innbyggerne begynte.

I de følgende månedene lekket sannheten om atomkatastrofen likevel ut i sovjetiske medier, fordi uavhengige journalister plukket fra hverandre løgn etter løgn.

Ulykken endte med å bli et av de alvorligste tillitsbruddene mellom regime og befolkning i sovjettidens historie.

Mange innbyggere så etter dette på de statskontrollerte mediene som noen som primært hadde til oppgave å dekke over kommunistpartiets feil.

Kjernekraftulykken på atomkraftverket Tsjernobyl svekket for alvor den sovjetiske befolkningens tiltro til mediene. Løgn etter løgn ble avslørt.

© Getty Images

Kanskje du er interessert i