Et maleri av franskmannen Henri Philippoteaux fanger øyeblikket der Napoleons kyrasserer kaster seg mot Wellingtons infanteri. 10 000 ryttere deltok i de forgjeves angrepene som kostet begge sider dyrt.

Slaget ved Waterloo: Europas fremtid ble avgjort på én ettermiddag

Napoleon erklærer krig for å redde tronen eller miste den for alltid. Alt går som planlagt da keiserens hær rykker frem og går til angrep på britene ved Waterloo. Men så melder en gammel fiende sin ankomst.

26. april 2018 av Else Christensen og Esben Mønster-Kjær

Walterloo ble til slagmark

Kaptein John Kincaid har fri utsikt over den kommende slagmarken. Mens mange andre deltakere i slaget ved Waterloo aldri ser mer enn jorden rett foran nesetippen, kan den britiske offiseren skue i alle retninger utover det bølgende belgiske terrenget.

Han tilhører en enhet av grønnkledde skarpskyttere i en bred sandgrav foran hertugen av Wellingtons slaglinje. Resten av koalisjonshæren – briter, nederlendere og soldater fra flere tyske stater – står bak en lav åsside noen hundre meter lenger bak.

Den gode utsikten har sin pris, for de britiske skarpskytterne er blant de første som lider tap denne sommerdagen.

«En kanonkule kom, Gud vet hvorfra, og fjernet hodet på en offiser», skriver Kincaid i sine memoarer. Over kornåkrene kan kapteinen se at Napoleons franske hær er ferdig med å stille opp i slagorden. Snart følger hundrevis av skudd da et mektig batteri på 80 kanoner åpner ild rett sør for sandgraven, der Kincaids skarpskyttere venter med nervøse blikk.

Klokken er rundt 11.30 om formiddagen 18. juni, og slaget om Europas fremtid har begynt. Etter utmattende marsjer og hissige kamper skal den avgjørende styrkeprøven vise om keiser Napoleons tid er over for godt, eller om verdens mektigste feltherre vil klare å ta tilbake makten og igjen få et helt kontinent til å skjelve.

Napoleon innledet offensiven før slaget ved Waterloo

Tre dager tidligere, 15. juni 1815, hadde Napoleon krysset den fransk-belgiske grensen med hæren sin. Hele Europa var forent mot ham, og Frankrikes keiser måtte slå først hvis han skulle ha en sjanse i oppgjøret med den mektige alliansen. På den belgiske siden av grensen sto to fiendtlige styrker som fristende mål: Blüchers prøyssere og den britiske hertugen av Wellingtons sammenraskede tropper fra fem forskjellige stater.

Til sammen talte de allierte enhetene rundt 230 000 mann mot Napoleons 130 000. Men hvis han kunne møte dem enkeltvis, kunne keiseren slå dem i tur og orden. Den strategien hadde han lyktes med mange ganger før.

Med falske rykter fikk Napoleon sendt Wellington på villspor slik at han kunne angripe og slå Blücher alene i slaget ved Ligny 16. juni. Mens prøysserne flyktet, vendte keiseren seg mot den britiske feltherren og forfulgte ham i øsende regnvær hele neste dag.

Om morgenen 18. juni meldte franske speidere at Wellingtons tropper var i ferd med å stille opp til slag sør for småbyen Waterloo. Nå hadde keiseren sjansen til å utslette britenes felthær og kanskje slå dem helt ut av krigen.

Men Napoleon tok seg god tid, for ifølge speiderne flyktet Blücher og det meste av hæren hans østover mot den tyske grensen, jaget av marskalk Emmanuel de Grouchy og en sterk fransk styrke. Keiseren utsatte derfor angrepet til junisolen hadde tørket de regn­våte jordene slik at artilleriets blytunge skyts ikke skulle sette seg fast i gjørma.

Utpå formiddagen var keiseren fornøyd med underlaget, og de franske kanonene ble kjørt i stilling. Snart gjallet deres tordnende symfoni over området.

Franske soldater sluttet seg til Napoleon i hopetall mens han gikk mot Paris.

© Bridgeman

Kanoner skulle ordne opp ved Waterloo

Napoleon var utdannet artillerist, og en av hans mest brukte taktikker gikk ut på å samle kanonene sine på ett sted langs fronten og bruke dem til å blåse et gapende hull i fiendens linje.

«Det er med artilleri man fører krig», pleide keiseren å si. Når kanonene hadde gjort sitt blodige arbeid, kunne infanteri og ryttere rykke frem og sikre den endelige seieren.

Denne formiddag bukserte artillerikuskene 80 kanoner ut på jordet foran Wellingtons østlige fløy. 48 av dem var kraftige bronsemonstre som i den franske hæren var kjent som «keiserens unge døtre». De skjøt med massive jernkuler på tolv pund, mens vanlige kanoner avfyrte kuler på seks til ni pund. Kaptein Kincaid og de andre mennene i Wellingtons hær som kunne se Napoleons artillerister gjøre seg klar, hadde god grunn til å være urolige.

Bakken dirret da det store batteriet satte i gang bombardementet. Kanonkuler hvinte flatt over kornåkeren mot Welling­tons tropper, og granater trakk hvite røykspor fra brennende lunter mens de seilte i en krum bane mot målet 700 meter unna.

«En fiendtlig granat delte oversersjanten i to», fortalte en britisk sersjant etter slaget, «fortsatte og rev hodet av en grenader og eksploderte en meter fra meg slik at jeg ble kastet minst to meter opp i luften». Sersjanten slapp unna med et forbrent kinn og uniformen i filler. Han fikk samlet seg akkurat i tide til å hindre en ung rekrutt i å stikke av.

I løpet av den neste halve timen avfyrte artilleristene 2700 kuler og 900 granater. Napoleon betraktet det storslåtte bombardementet fra utsiktspunktet nær vertshuset La Belle Alliance, og herfra så Wellingtons stilling ut til å være et inferno av ødeleggelse.

Effekten var imidlertid ikke så stor som keiseren trodde. Mens andre feltherrer stilte troppene opp til forsvar på de høyeste punktene i terrenget, plasserte Wellington alltid soldatene et kort stykke lenger bak. På baksiden av høyden var soldatene bedre skjermet mot kanonene.

På slagmarken ved Waterloo ble effekten av Wellingtons knep forsterket av den fuktige jorden. Kanonkuler som normalt ville sprette bortetter eller trille i høy fart, ble bremset før de pløyde seg gjennom enheter i tett formasjon. Og granater boret seg halvveis ned i jorden før de eksploderte, noe som dempet virkningen. Bombardementet var derfor ikke så ødeleggende som den franske keiseren forestilte seg.

Prøysserne meldte sin ankomst til Waterloo

Kunne Napoleon sett hertugen av Wellington, ville han oppdaget at motstanderen igjen og igjen speidet mot øst. Den britiske feltherren ventet nemlig på prøyssiske forsterkninger. Den gamle stabukken Blüchers hær var ikke knust slik Napoleon trodde.

Etter nederlaget to dager før hadde han befalt tilbaketog nordover slik at han kunne forene seg med Wellington når hæren hans var kampklar igjen. Den alltid forsiktige Wellington hadde bare dristet seg til en styrkeprøve ved Waterloo fordi Blücher lovet hjelp. Prøysserne sto ved Wavre bare 16 kilometer unna og kunne være på plass i løpet av dagen.

Napoleon visste godt at prøyssiske enheter var i nærheten. Det hadde en rapport fra marskalk Grouchy opplyst. Men keiseren tok opplysningen rolig, for ifølge fiendtlige krigs­fanger var Blüchers hær sterkt medtatt etter slaget ved Ligny, og flere kolonner trakk seg angivelig tilbake mot den tyske grensen. Prøysserne ved Wavre kunne umulig utgjøre en slagkraftig styrke, men for sikkerhets skyld befalte Napoleon Grouchy å ta seg av saken.

«Hans majestet ønsker at du går mot Wavre og dermed nærmere oss», lød instruksen fra Napoleons stabssjef, marskalk Jean-de-Dieu Soult. Klokken 13, da de franske kanonene hadde drønnet ved Waterloo i mer enn en time, innså Napoleon at det hadde vært klokere å kalle Grouchys 33 000 mann til seg. På veiene langt mot øst så han nemlig marsjerende prøyssere i kikkerten.

Keiseren kunne ennå rekke å avblåse slaget, men da ville de to fiendene slå seg sammen, og det var akkurat det han hadde prøvd å unngå. Alternativt måtte Wellington beseires før Blüchers prøyssere nådde frem.

Gjennom hele sin dramatiske karriere hadde Napoleon tatt sjanser og stolt på at hans evner ville gi ham suksess. Forsiktighet lå ikke til hans natur, så beslutningen tok nesten seg selv.

«I morges hadde vi 90 prosents sjanse for å vinne. Den er fortsatt 60 prosent», sa keiseren til marskalk Soult. Napoleon regnet med at det ville ta en stund før prøysserne nådde frem, og det franske infanteriet var klart til angrep.

I et hjørne av slagmarken prøvde Napoleons bror Jérôme å erobre godset Hougoumont. Kampen ble et blodig mareritt som la beslag på store franske styrker.

© National Museums of Scotland

Napoleons slagplan sporet av

En halv time etter at keiseren hadde sett prøyssere i horisonten, satte 18 000 franske soldater i gang. Fire divisjoner rykket frem mot den delen av Wel­ling­tons linje som artilleriet hadde bearbeidet.

Menneskemassen utgjorde et imponerende og fryktinngytende skue. «Vi så Bonaparte selv ta oppstilling i veikanten rett foran oss», husket den britiske kaptein Kincaid. «Hvert regiment brøt luften med brølet ‘Keiseren leve’, når de passerte».

Trommeslagerne markerte takten, mens den enorme massen av blåkledde franskmenn langsomt nærmet seg. I de 15 minuttene det tok å krysse dalen mellom hærenes linjer, skjøt Wellingtons kanoner løs med kuler, granater og kardesker – ammunisjon av små jernkuler som ble spredt ved avfyringen som skudd fra et haglgevær.

En fransk bataljon hadde knapt gått hundre skritt før sjefen ble dødelig såret. Et øyeblikk senere falt en kompanisjef, etterfulgt av fanebæreren. Når hull i formasjonen skulle fylles av andre soldater, ble det ropt «Trekk sammen!».

Tross ildstormen fortsatte de franske soldatene fremover, og Kincaids skyttere måtte flykte fra stillingen i sandgraven foran Wellingtons linje. De stilte opp blant britisk infanteri og gjorde seg klar til å ta imot angrepet.

«Da spissene av deres kolonner viste seg over høyderyggen, fikk de slik en salve fra forreste geledd at de vaklet», husket Kincaid. «Men så fortsatte de, oppmuntret av sine modige offiserer, som danset rundt og svingte med sablene foran dem». Franske bataljoner i marsjkolonne foldet ut til linjeformasjon, og muskettene lynte. Gjennom kikkerten fulgte Napoleon dramaet fra høyderyggen.

«Ansiktet hans lyste av tilfredshet», så en fransk stabsoffiser. «Alt gikk godt, og det var ingen tvil om at han i det øyeblikket trodde at slaget var vunnet». Også de franske infanteristene i forreste linje luktet seier. «Vic­toire!» jublet noen allerede.

Seiersgleden var imidlertid for tidlig. «Pass på, kavaleri!» rakk en fransk soldat å rope før rødkledde britiske dragoner dukket opp. Led­saget av gjennomborende trompetsignaler kastet 2600 ryttere seg over franskmennene.

«Et sant blodbad fulgte», beskrev en fransk korporal. Infanteriet kunne bare motstå rytterangrep ved å skifte formasjon til karré – en hul firkant med bajonetter på alle kanter. Men det var for seint. Skulle franskmennene redde livet måtte de flykte, og en flodbølge av soldater og britisk kavaleri skylte ned fra høydedraget. Det store angrepet var over.

Keiserens eneste trøst var dragonenes uforsiktighet, som førte dem for langt frem, rett i armene på de franske kavalerireservene.

Nye strategier skulle snu slaget

Napoleons slagplan hadde slått feil, og de neste franske angrepene måtte improviseres. Initiativet lå ikke hos keiseren. Han tilbrakte mesteparten av dagen bak den franske slaglinjen, bøyd over kartene mens han mottok meldinger og stanget åndsfraværende i tennene med et halmstrå. Tretthet og dårlig helse tappet ham for energi, og hemoroider gjorde det smertefullt for ham å sette seg på hesten og følge sine tropper i kamp. Den oppgaven overlot han i stedet til marskalk Michel Ney.

Ney hadde kjempet konstant i mer enn 20 år, og gikk for å være den modigste soldaten i Napoleons hær. Som taktiker var han ingen stor begavelse, men keiseren mente han var ideell til å lede frontal­angrepene som skulle bryte gjennom fiendens linje og vinne.

Det tallsterke franske artilleriet hadde gjenopptatt sitt bombardement, og stadige tap tvang Wellington til å flytte styrkene rundt. Ney fanget opp bevegelsen fra sin plass i salen nær fortroppen. Han var i dalen mellom de to hærene, der utsynet var begrenset, og for ham kunne det se ut som om fienden trakk seg tilbake.

Marskalken bestemte seg for å angripe. Men det franske infanteriet var enten i kamp, i ferd med å hente seg inn etter nederlaget tidligere på dagen eller sto oppstilt for å ta imot prøysserne. Hærens store rytterreserver måtte stå for det avgjørende støtet mot fienden.

Ney inntok derfor ledelsen for 5000 såkalte kyrasserer – Europas beste slagrytteri. Geledd etter geledd av hester med kavalerister iført skinnende hjelmer og panser satte seg i bevegelse.

«Ingen ord kan beskrive den følelsen vi merket ved synet av de tungt bevæpnede skikkelsene på vei mot oss», skrev en ung britisk offiser etter slaget.

Jorden skalv under de tusenvis av hovene, mens kavaleriet arbeidet seg opp skråningen i trav. Tempoet ble holdt nede inntil videre, slik at enhetene skulle holde formasjonen og hestene skånes til det avgjørende øyeblikket.

Da marskalken passerte over bakkekammen, ble han møtt av britiske, nederlandske og tyske bataljoner oppstilt i karréer, klar til å ta imot stormen. Bajonetter pekte i alle retninger fra de firkantede formasjonene, og gjorde det umulig for ryttere å trenge inn blant infanteriet. Likevel fortsatte marskalken fremover med kavaleriet. 150 meter fra fienden gjallet horn­signaler, og rytterne slo over i galopp. Muskettsalver brakte, og kuler slo mot hjelmer og brystpanser.

«Som en voldsom haglskur mot glassruter», beskrev et vitne. Menn og hester stupte, men angrepet fortsatte, og frykten alene truet med å få karréer til å gå i oppløsning. Soldatene holdt imidlertid stand, selv rekruttene. Frustrerte franske ryttere fant ingen hull i formasjonene og måtte nøye seg med å skyte mot de tette formasjonene med rytter­pistolene. Så drev britisk kavaleri kyrasserene tilbake.

Men kampen var på langt nær over. Det franske artilleriet gjenopptok beskytningen, og de tettpakkede karréene utgjorde perfekte mål. Imens tilkalte marskalk Ney enda flere kavalerienheter og forberedte et nytt angrep. Snart galopperte tusenvis av menn igjen frem.

Duellen mellom Neys ryttermasser og Wellingtons infanteri utviklet seg til en blodig stillstand. Ifølge noen kilder angrep den utholdende marskalken tolv ganger, og til slutt var noen enheter for utmattet til å kjempe. Infanterister og ryttere sto få meter fra hverandre, for slitne til å bruke våpnene.

Uten infanteri klarte ikke Ney å slå hull på karréene, og etter flere timers kamp måtte han omsider gi opp.

Napoleon prøvde seg ikke på noen genistreker ved Waterloo. Taktikken besto av ødeleggende bombardementer etterfulgt av intense frontalangrep. 

© Art Gallery of New South Wales

Garden skulle redde dagen

Mens rytterangrepene mot Wellingtons sentrum sto på, nådde de første prøysserne frem og kastet seg mot Napoleons flanke. Flere nærmet seg på veiene fra øst – nettopp den situasjonen Grouchys 33 000 mann skulle ha forhindret.

16 kilometer unna var marskalken i ferd med å angripe Blüchers baktropp ved Wavre. En general tryglet ham om i stedet å marsjere i retning av kanontordenen ved Waterloo, men Grouchy aktet å adlyde Napoleons ordre til punkt og prikke. Wavre var målet.

Keiseren måtte klare seg selv, og tiden var i ferd med å renne ut. Han hadde bare ett kort igjen å spille, men det var til gjengjeld også sterkt: garden. Keiserens elitetropper ble holdt i reserver til nettopp øyeblikk som disse der alt sto på spill. Ni bataljoner av de erfarne krigsveteranene satte i marsj mot Wellingtons svekkede sentrum.

Napoleon ledet dem personlig til bunnen av dalen, der han overlot kommandoen til marskalk Ney, som skulle lede dem opp skråningen til den endelige seieren. Gardistene rykket frem skulder ved skulder, mens trommevirvler markerte takten. De skyhøye bjørneskinnsluene deres fikk dem til å se ut som kjemper, og en stigende nervøsitet spredte seg blant Welling­tons soldater.

«Nå får vi svi», mumlet en britisk offiser. Hertugen av Wellington observerte det hele fra ryggen av hesten sin, Copenhagen, og på avstand virket han iskald som alltid.

«Gi meg natt», hørte de nærmeste ham hviske, «eller gi meg Blücher».

De første som prøvde å sperre veien for gardistene, var tyske rekrutter fra fyrstedømmet Braunschweig. De ble feid til side, og det samme skjedde kort etter for to bataljoner fra Nassau.

Keisergarden fortsatte fremover, forbi lik og ødelagte kanoner. Neste motstandere var britiske gardister, som gikk til motangrep og tvang franskmennene bakover. En skudduell spredte seg langs fronten, og her hadde britene fordelen. De sto på en lang linje, mens de franske gardistene ennå var i kolonneformasjon, klar til å fortsette fremover.

Tap tynnet ut de franske geleddene, og da en britisk bataljon angrep dem i flanken, skjedde det umulige: Keiserens garde begynte å vike.

Napoleons hær brøt sammen, og slaget ved Waterloo var over

Gardens tilbaketog fikk franske soldater langs hele fronten til å miste motet. Prøysserne på flanken kunne trenge frem, og oppe på høyderyggen fanget Wellington opp situasjonen. Han smekket kikkerten sammen, løftet hatten og befalte angrep langs hele linjen.

Napoleon hadde tapt. Hans hardt pressede hær gikk i oppløsning, mens paniske soldater flyktet sørover. Fiender nærmet seg allerede, og han måtte trekke seg tilbake, omgitt av en bataljon fra garden, som trakk seg tilbake i perfekt orden – en øy midt i kaoset.

Tilbake på slagmarken senket roen seg, mens prøyssere forfulgte de franske soldatene, og Wellingtons tropper falt om av utmattelse der de sto. Tapene var gruoppvekkende.

«Det 27. regiment lå bokstavelig talt dødt i karré nær oss», beskrev kaptein Kincaid. «Vår divisjon, som hadde bestått av nærmere 5000 mann ved slagets begynnelse, var redusert til en enkelt linje skyttere». Wellington og Blücher mistet til sammen 24 000 mann, mens 41 000 franskmenn ble drept, såret eller tatt til fange. Slagmarken var forvandlet til en kirkegård som rystet selv den hardkokte Wellington.

Dette siste store blodbadet brakte til gjengjeld fred til Europa. Mer enn 20 års konstante kriger var omsider over, og Napoleons utrolige karriere slutt. For den store feltherren selv ventet eksil på øya St. Helena langt borte i Sør-Atlanteren, der han ble sittende og gruble over sitt store nederlag ved Waterloo.

Waterloo var Napoleons siste slag - få et overblikk over alle Napoloenskrigene her eller prøv en måneds gratis digitalt abonnement på HISTORIE på nettbrett, mobil og PC/Mac. 

Les mer

Peter Hofschröer: The Waterloo Campaign I & II, Greenhill Books, 1999. Robert Kershaw: 24 Hours at Waterloo – 18 june 1815, WH Allen, 2014.

Kanskje du er interessert i