Mens president Nixon fastholdt at seieren var nær, kunne fjernsynet vise bilder av livredde barn under et napalmangrep mot landsbyen Trang Bang i 1972.

© Corbis

My Lai-massakren: Her tapte USA Vietnamkrigen

16. mars 1968 våknet innbyggerne i landsbyen My Lai til sin aller siste dag. Tidlig om morgenen rykket amerikanske soldater inn mellom hyttene. Få timer senere var landsbyen en rykende ruin, og overalt lå likene av drepte vietnamesere. Da massakren ble kjent i USA, snudde stemningen seg mot krigen.

22. februar 2018 av Stine Overbye

Da de amerikanske soldatene nærmet seg landsbyen ved åtte-tiden om morgenen, tok innbyggerne vennlig imot dem. 

To ganger tidligere hadde amerikanere vært på besøk i landsbyen, og fått vann til å slukke tørsten. 

Som takk hadde soldatene delt ut sigaretter til de voksne og medisiner til de syke, mens barna fikk godteri.

Men denne gangen kom amerikanerne i et annet ærend, det følte landsbyboerne på seg. Og skulle noen ha vært i tvil, ble de overbevist da en bonde ble meid ned av en maskingeværsalve. Like før hadde han rakt fram hendene for å vise at han ikke bar våpen.

Samtidig med at mannen sank livløs sammen på bakken, begynte soldatene å skyte på alt som beveget seg: fugler, høns, kveg – og mennesker. 

I panikk flyktet flere av landsbyens innbyggere ut i rismarkene eller inn i hyttene sine. Mange ble meid ned under flukten.

Aksjon mot partisaner

Kvelden før, 15. mars 1968, hadde det amerikanske Charlie-kompaniet blitt brifet om morgendagens oppgave. Kompanisjef Ernest Medinas ordre til mennene var like enkel som den var brutal:

Finn og nedkjemp Vietcong-soldater og sympatisørene deres.

“Når dere forlater landsbyen skal det ikke være noen igjen som kan stå eller gå, og ingenting som kan vokse,” understreket Medina.

Ifølge USAs militære etterretning opererte kommunistenes 48. bataljon fra landsbyen Tu Chung, som var en del av den større byen Song My i Sør-Vietnam cirka 100 kilometer sør for Da Nang. Det var i denne landsbyen – som på de amerikanske kartene feilaktig ble kalt My Lai – at Charlie-kompaniet skulle jage geriljasoldater fra Vietcong.

Klokken var rundt halv åtte om morgenen den 16. mars da de første amerikanske helikoptrene landet et par hundre meter vest for byen. 

Like etter stormet soldatene inn i My Lai (Tu Chung), der de begynte å gjennomsøke hyttene og drive innbyggerne sammen midt i landsbyen.

Løytnant Calley og mennene hans fra Charlie-kompaniets 1. tropp konstaterte raskt at det var mange eldre, kvinner og barn i landsbyen, men ingen menn i våpenfør alder. I Calleys øyne var det ikke et fnugg av tvil: 

Mennene var ute og kjempet – altså måtte landsbyen være et støttepunkt for partisaner.

Med redde øyne fulgte de forsvarsløse vietnameserne soldatene som gikk fra hytte til hytte og kastet håndgranater inn i noen av dem. 

Amerikanerne stakk ned flere av innbyggerne med bajonetter, og de som forsøkte å slippe unna, ble straks gjennomhullet av skudd. 

En kvinne, en mann og en liten gutt så sitt snitt til å løpe, og reagerte ikke da en soldat ropte stopp til dem på vietnamesisk. Soldaten skjøt dem alle tre, slik han hadde fått ordre om.

Vietnameserne som var samlet i grupper på den åpne plassen i landsbyen, ble kommandert ned i grøftene. 

Dersom de nektet, ble de brutalt skubbet. I et desperat forsøk på å beskytte barna sine, kastet mødrene seg oppå dem og tagg igjen og igjen om nåde, men forgjeves. Soldatene stilte seg opp på rekke med automatvåpnene sine. 

Calley åpnet ild mot menneskemassen i grøften, før han ga ordre til folkene sine om at de skulle gjøre det samme.

De rundt 100 amerikanske soldatene ankom My Lai i helikoptre. Oppdraget deres var å bekjempe kommunistiske partisaner, men de fant bare sivile i landsbyen.

© RONald Haeberle/Getty

Overgrep mot kvinner

Magasin etter magasin ble tømt inn i haugen av vietnamesere. Først da det ikke lenger var noen som rørte på seg, innstilte amerikanerne skytingen. 

En liten gutt hadde mirakuløst overlevd skuddsalvene, men da han gråtende kravlet fram fra haugen med lik ble han skubbet tilbake igjen og skutt.

Et annet sted i landsbyen hadde en gjeng soldater funnet en gruppe kvinner, deriblant en jente på cirka 13 år.

“Jeg synes vi skal finne ut hva hun er laget av,” flirte en av soldatene. “Vietcong-drops,” gliste en annen og antydet at jenta lå med menn fra Vietcong. Flere av soldatene begynte å rive klærne av henne, midt mellom brennende hytter og døde mennesker.

Jentas mor forsøkte å skyve soldatene unna, men ble sparket overende og banket opp. “Hør, hva skal vi gjøre med dem?” spurte en av soldatene. “Skyt dem,” svarte en annen, før maskingeværilden brakte løs igjen og beinstumper fløy gjennom luften.

I de følgende timene ble flere av kvinnene massevoldtatt. Etter å ha forgrepet seg på en ung kvinne, presset en soldat geværløpet opp i underlivet på henne og trykket av.

Et skrikende barn ble like etter stukket ned med bajonett, og en gammel mann ble kastet i en brønn sammen med en håndgranat. 

En gutt på bare et par år løp storgråtende bort til en haug med lik og tok en av de døde i hånden. Han ble drept med ett enkelt skudd. 

Neste post var å skyte alle husdyrene i landsbyen, før samtlige hytter ble brent ned og alle avlinger ødelagt.

24 år gamle Hugh Thompson var pilot på et rekognoseringshelikopter. Fra luften fulgte han vantro massakren, mens han kretset over landsbyen og slapp ned røykgranater for å markere hvor det lå sårede sivile som trengte hjelp.

Sjokkert så han hvordan landsmennene hans fulgte røyksignalene og drepte de sårede. I et forsøk på å stoppe det som foregikk, landet Thompson og besetningen hans mellom en gruppe soldater og et rom der en gruppe vietnamesere hadde søkt dekning.

Thompson truet med å åpne ild mot sine egne hvis de fortsatte galskapen. I siste sekund klarte han og mannskapet hans å redde rundt 15 sårede og blødende vietnamesere om bord.

Ved middagstid forstummet våpnene i My Lai. Landsbyen var forvandlet til et rykende inferno av nedbrente hytter, og overalt lå det lemlestede lik i blodpøler.

Da de rundt 100 soldatene i Charlie-kompaniet trakk seg tilbake, etterlot de seg en spøkelsesby hvor alt liv var tilintetgjort.

Nærmere 500 vietnamesere – hovedsakelig barn, kvinner og eldre, alle sammen ubevæpnede – var blitt drept. Den eneste amerikaneren som var såret var en soldat som hadde kommet i skade for å skyte seg selv i foten da han renset pistolen sin. 

My Lai var fullt av lik, nærmere 500 sivile ble drept under amerikanernes jakt på vietnamesiske partisaner.

© Ronald Haeberle/Getty

Massakre dysset ned

Allerede samme dag begynte det å gå rykter i den amerikanske basen om Charlie-kompaniets massakre, men hærledelsen gjorde alt for å dysse ned saken og konkluderte med at det ikke var grunnlag for en offisiell undersøkelse.

Det var utelukkende fordi en amerikansk soldat i Vietnam, Ronald Ridenhour, ville det annerledes, at sannheten om massakren kom på avisenes førstesider.

Den 22 år gamle Ridenhour hadde ambisjoner om å bli journalist. Han fikk først høre om angrepet på My Lai et par måneder etter massakren, og begynte straks å grave i saken. 

Over en øl i militærleiren fortalte en av mennene fra Charlie-kompaniet ham om hendelsen. “Vi gikk inn i byen og slaktet alle innbyggerne, hele landsbyen ble utslettet,” sa soldaten, ille til mote.

Opplysningen sjokkerte Ridenhour og fikk ham til å spørre ut andre soldater fra kompaniet om hendelsen. 

Skyldbetynget innrømmet de hva som hadde skjedd. Mange unnskyldte seg med at de hadde drept landsbyboere som allerede var såret “for å få en slutt på lidelsene deres”. Enkelte av soldatene la imidlertid ikke skjul på at de var stolte over seieren i My Lai. Andre fortalte at de hadde nektet å delta i massakren og var blitt hånet og kalt sveklinger.

En av hærens fotografer, Ronald Haeberle, hadde vært med under angrepet på My Lai for å dokumentere kampen mot Vietcong. 

I stedet vendte han hjem med fotografier av lemlestede lik – bilder som han stilte til rådighet for Ridenhours private undersøkelse.

Ridenhour skaffet seg også adgang til hærens rapport om My Lai-operasjonen og kunne til sin forbløffelse lese at amerikanerne – ifølge Charlie-kompaniets sjef Ernest Medina – hadde drept 90 mennesker i hard kamp, alle sammen fiendtlige soldater og ingen sivile. 

Den opplysningen stemte dårlig overens med vitneutsagnene Ridenhour hadde samlet inn.

Da Ronald Ridenhour vendte hjem til USA etter å ha fullført tjenestetiden i Vietnam, satte han seg ned og skrev et brev. 

Over tre sider beskrev han i hovedtrekk redslene i My Lai, og i slutten av mars 1969 – litt over et år etter massakren – sendte han 30 eksemplarer av brevet til fremtredende politikere i Washington, blant annet til den nytiltrådte presidenten Richard Nixon. 

Til Ridenhours overraskelse var det knapt noen av mottakerne som reagerte på skrivet. Én av dem, kongressmedlemmet Morris Udall, la imidlertid press på Pentagon for å få undersøkt saken til bunns.

Da alle innbyggere i My Lai var drept, gikk soldatene i gang med å ødelegge avlingene, drepe husdyrene og sette fyr på hyttene. Etter fire timer var landsbyen lagt i ruiner.

© Ronald Haeberle/Getty

Over 400 vitner avhørt

Sommeren 1969 ble løytnant Calley, lederen av Charlie-kompaniets 1. tropp, kalt hjem til USA. 

Selv ante han ikke hvorfor, men håpet at det var for å motta en æresbevisning. Det skulle han ikke. 

I stedet ble han arrestert, og i september samme år ble han tiltalt for drap på sivile vietnamesere.

To måneder senere, i november 1969, fylte massakren førstesider over hele verden. Time, Life, Newsweek og alle de andre store mediene rapporterte i detalj om overgrepet. 

En avis, Cleveland Plain Dealer, trykte i tillegg noen av Haeberles bilder av de lemlestede likene. 

Nyheten traff den amerikanske befolkningen som et knyttneveslag. 

I forveien hadde amerikanerne og resten av verden over en lang periode blitt fôret med reportasjer fra Vietnam, og detaljene fra den hensynsløse krigen ble daglig utpenslet i mediene.

Likevel kom det som et sjokk at amerikanske soldater kunne gå så langt som til å slakte uskyldige barn, kvinner og gamle. På dette tidspunktet var krigsmotstanden i ferd med å vinne fram, parallelt med at troen på en amerikansk seier svant. Amerikanerne hadde begynt å tvile på om det i det hele tatt var mulig å få en verdig utgang på krigen i det vesle asiatiske landet mer enn 11 000 kilometer unna USA.

Fjernsynet viste stadig nyhetsreportasjer fra kamper som var alt annet enn ærerike, og fredsaktivistene beskyldte USA for å begå overgrep mot vietnamesere.

Hittil var alle beskyldninger blitt blankt avvist av Pentagon, men i tilfellet My Lai var kjennsgjerningene ikke til å komme utenom: Bildene av døde, lemlestede barn og hauger med sammenfiltrede lik talte sitt eget brutale språk.

I november 1969 innledet det offisielle USA under ledelse av general William R. Peers en omfattende undersøkelse av My Lai-massakren.

I de neste fire månedene ble over 400 vitner avhørt. Avhørene utgjorde deler av grunnlaget for den såkalte Peers-rapporten. På mer enn 20 000 sider ble massakren og hærens forsøk på å dekke over begivenhetene gjennomgått.

Under avhørene forklarte en av hovedpersonene, løytnant Calley, at “jeg oppfatter kommunismen på samme måte som en sørstatsmann oppfatter negrene.

Jeg er i og for seg ikke rystet over at jeg drepte de menneskene i My Lai – jeg kunne ikke finne på å drepe for fornøyelsens skyld.

Vi var ikke i My Lai for å drepe mennesker, vi var der for å drepe en ideologi som har bolig i – jeg vet ikke helt – sjakkbrikker, flekker, kjøttklumper.

Jeg var ikke i My Lai for å drepe tenkende mennesker, jeg var der for å ødelegge en uhåndgripelig idé. Personlig drepte jeg ikke noen vietnamesere den dagen, jeg representerte bare USA, landet mitt,” sa han.

I mars 1970 var Peers-rapporten ferdig, og den konkluderte med at soldatene fra Charlie-kompaniets 1. tropp hadde drept “minst 175-200 vietnamesiske menn, kvinner og barn, hvorav tre eller fire sannsynligvis tilhørte Vietcong”.

Ifølge Peers-rapporten omfattet lovbruddene i My Lai i tillegg til drap både voldtekt og sodomi, samt lemlestelse og overfall på sivile.

Ved rettsoppgjøret som fulgte ble til sammen 14 militærfolk satt på tiltalebenken, og den 16. mars 1971 – nøyaktig tre år etter grusomhetene i My Lai – begynte juryen på arbeidet. 

LES MER: Få alle detaljer om Vietnamkrigen her

Bare én ble dømt

Etter to uker var juryens avgjørelse klar. For de aller fleste ble titalen frafalt, og løytnant William Calley var den eneste som ble dømt for massakren. 

Juryen fant Calley skyldig i drap på minst 22 sivile, og han ble dømt til fengsel på livstid.

Tiltalen om overlagt drap og beordringen av “en ulovlig handling” (det vil si drap) mot kompanisjef Ernest Medina ble endret til uaktsomt drap, ettersom juryen konkluderte med at Medina ikke hadde tilstrekkelig kontroll over sine underordnede i Charlie-kompaniet. 

Og ettersom Medina ifølge juryens mening ikke visste hva soldatene hans egentlig foretok seg i My Lai, ble han til slutt frikjent. Heller ikke de offiserene som var anklaget for å ha forsøkt å dekke over massakren ble kjent skyldige.

Calleys livstidsdom utløste et ramaskrik i USA, og ifølge en meningsmåling mente åtte av ti amerikanere at han overhodet ikke burde vært dømt. 

Både krigsmotstandere og forkjemperne for krigen hevdet at det dreide seg om et justismord: 

Krigstilhengerne argumenterte med at Calley bare hadde gjort sin plikt, mens motstanderne på sin side innvendte at Calley var gjort til syndebukk for massakrene som etter hvert var blitt hverdagskost i Vietnam.

Anklagene burde snarere ha vært rettet mot regjeringen og høytstående militære som for eksempel general Willam Westmoreland. 

Fram til midten av 1968 hadde han kommandoen over de amerikanske styrkene i Vietnam, og derfor var han den hovedansvarlige for sammenbruddet av den militære disiplinen, het det i argumentasjonen.

Når alt kom til alt slapp William Calley betydelig billigere: Allerede tre dager etter domsavsigelsen beordret president Nixon ham overført til husarrest i Fort Benning i Georgia. 

Senere ble dommen endret, først til 20 års fengsel og senere 10 års fengsel. Men etter å ha sittet tre og et halvt år i husarrest ble Calley løslatt i 1974. 

Drevet av hevntørst

Det nøyaktige dødstallet i My Lai ble aldri fastslått, men anslagene går fra 109 til 507 drepte. Det yngste offeret hadde enda ikke feiret sin første fødselsdag, det eldste var 82 år.

I tiden etter My Lai forsøkte de soldatene som hadde deltatt i massakren å forklare hvorfor det hadde gått så galt den dagen. 

Hat og hevntørst var ord som gikk igjen i begrunnelsene. Mange hadde vært vitner til grusom mishandling begått av fienden, William Calley hadde for eksempel opplevd at en soldat ble tatt til fange av Vietcong og flådd levende. 

Bare huden i ansiktet var igjen da Calley fant den døde og lemlestede mannen dagen etter kidnappingen. 

Calley hadde også sett en gammel, sørvietnamesisk mann bryte sammen i krampegråt da han åpnet en krukke som kommunistene hadde etterlatt utenfor døren hans. Den inneholdt en blodig masse av hår, beinstumper og kjøtt – restene av sønnen hans.

Brutaliseringen gjennomsyret begge sider i krigen. Amerikanske soldater kunne finne på å skyte blink med sivile som mål, bare for underholdningens skyld. 

Det hører dessuten med til historien at Charlie-kompaniet flere ganger før massakren hadde blitt beskutt i området rundt My Lai, der flere soldater var blitt drept av snikskyttere og landminer. Bare to dager før blodbadet i My Lai ble fire amerikanske soldater sprengt i stykker av en mine.

“Det begynte å bre seg et intenst ønske om hevn, et ønske som også omfattet folk i landsbyene, fordi vi følte at de alle sammen – uansett om de var kvinner, gamle menn, våpenføre menn eller barn – var en del av problemet,” forklarte sersjant Kenneth Hodges.

En annen soldat, Varnado Simpson, sa at massakren i stor grad ble utløst av en automatisk reaksjon som var helt uunngåelig i krig:

“Den dagen i My Lai var jeg personlig ansvarlig for å drepe 25 mennesker. Gamle menn, kvinner, barn. Fra å skyte dem til å skjære over halsen på dem, skalpere dem, skjære av dem hendene, skjære ut tungene deres. Jeg gjorde det, alt sammen. Da jeg først var i gang, ble hele treningen, hele programmeringen til å drepe, aktivert. Det er det som skjer når man går i krig. Jeg skammer meg, jeg er lei for det, og jeg føler skyld. Men jeg gjorde det.”

LES MER

● Nigel Cawthorne: Vietnam – a War Lost and Won, Arcturus Publishing Ltd., 2003 ● Christian G. Appy: Vietnam – The Definitive Oral History Told from all Sides, Ebury Publishing, 2006 ● Stuart Murray: Vietnam War, Dorling Kindersley, 2005

Kanskje du er interessert i