De amerikanske soldatene prøvde å rydde tunnelene med gassgranater, men det lyktes sjelden. Vietcong tvang dem ut i bitre underjordiske nærkamper – mann mot mann.

© Polfoto/Corbis & Getty Images

Vietcong utkjempet krigen i underjordisk tunnelnettverk

Mens amerikanerne under Vietnamkrigen bombet Cu Chi-provinsen sønder og sammen, gravde Vietcong seg ned. Den kommunistiske geriljaen overlevde i avanserte tunnelkomplekser som inneholdt våpenindustri, lasaretter og skoler. De 250 kilometerne med tunneler i Cu Chi var en viktig årsak til at geriljaen ved hjelp av enkle midler og oppfinnsomhet kunne overvinne verdens mest velutrustede hær.

22. februar 2018 av Thomas Kokholm

Nam Thuan lå stille og lyttet i det fuktige mørket i den smale tunnelen. Han kunne høre de amerikanske soldatene snakke sammen over gjemmestedet hans. 

Som kommunistisk partisekretær for landsbyen Phu My Hung hadde han fått i oppdrag å forsinke de amerikanske soldatenes fremrykking mot landsbyen. 

Det hadde ikke gått særlig bra i første omgang. Han hadde hatt to fjernutløste miner, men den ene var han kommet til å sprenge for tidlig og uten effekt, og den andre hadde ikke fungert.

Spørsmålet var nå om amerikanerne hadde funnet inngangen til tunnelen som han hadde flyktet ned i. En eksplosjon ga svaret. Amerikanerne hadde sprengt vekk lemmen over inngangen, og lys strømmet ned i tunnelen. Det var det Thuan hadde håpet på. 

Nå måtte amerikanerne stanse og vente på at tunnelen ble undersøkt og ødelagt. Men først måtte de forbi ham. Og så lenge de ikke brukte gass skulle han nok klare seg, tenkte Thuan fortrøstningsfullt.

Faren hans hadde i sin tid kjempet mot franskmennene fra tunneler som denne. Og Thuan var en av de få som kjente utformingen av de 12 kilometerne med tunnel landsbyboerne og geriljaen hadde gravd i løpet av de tre årene som var gått siden amerikanerne rykket inn i 1965.

Thuan ventet en time, helt til lyden av et helikopter fortalte ham at fienden
hadde tilkalt sine spesialtrente tunnelsoldater – tunnel rats

Litt jord drysset ned gjennom inngangshullet. Nå kom de! Et par militærstøvler ble synlige, så et par bein. Thuan løftet AK-47-en og skjøt fienden to ganger i underkroppen. 

Tunnelrottene hadde en livsfarlig jobb. De utfordret Vietcong-soldatene på deres egen hjemmebane. 

© Flickr

Mens amerikanerne løftet sin dødelig sårede kamerat opp igjen fra hullet, skyndte Thuan seg lenger inn i tunnelen til neste kampposisjon, som var sjakten som førte til en tunnel dypere nede. 

Sekundet etter at Thuan hadde hoppet ned i sjakten, fyrte amerikanerne av pistolene sine inn i den øverste tunnelen for å bane vei før de selv krøp inn. Lyset fra to kraftige lommelykter avslørte hvor langt de var kommet.

Thuan ventet til de var like ved, så stakk han overkroppen opp av sjakten og fyrte av hele magasinet i AK-47-en. Tunnelen eksploderte i munningsglimt og skrik. Så ble det stille.

Like etter kunne Thuan fra en ny posisjon oppe på bakkenivå konstatere at amerikanerne trakk seg tilbake til basen. 

Det gjorde de alltid om kvelden. Om natten kom Vietcong-geriljaen opp av tunnelene, og da var de amerikanske soldatene utsatte mål.

Thuan satset på at fienden ville komme tilbake neste dag. Det gjorde de. Denne gangen lot han dem trenge lenger inn i tunnelsystemet, helt ned til det nederste nivået. 

Han ventet på dem oppe ved enden av en loddrett sjakt. Da lyset fra lommelyktene avslørte at amerikanerne var like under ham, slapp han en håndgranat i hodet på dem. 

Så smekket han igjen lemmen til sjakten, og kastet en sandsekk og seg selv oppå før granaten eksploderte. Amerikanerne døde.

Et helt samfunn under bakken

Tunneler ble brukt mange steder under Vietnamkrigen, men de største kompleksene fantes i Cu Chi-provinsen i Sør-Vietnam. Der lå det såkalte Iron Triangle – Jerntriangelet. 

Det var et område som startet bare 30 kilometer nord for hovedstaden Saigon, og var dominert av den kommunistiske Vietcong-geriljaen. 

Omtrent 250 kilometer med tunneler forbandt Cu Chi-provinsens byer og landsbyer, helt fra Saigons forsteder til grensen mellom Vietnam og Kambodsja. 

Noen av tunnelene stammet fra uavhengighetskrigen mot franskmennene fra 1946 til 1954, andre var bygd etter at krigen mellom Nord- og Sør-Vietnam var brutt ut.

Cu Chi-provinsens leirholdige jord var perfekt til utgraving av tunneler, som skjulte og beskyttet Vietcong-geriljaen i forbløffende grad. 

Da amerikanerne gikk inn i krigen i 1965, var tunnelsystemet allerede så utbygd at det kunne motstå angrepene fra verdens mest slagkraftige hær.

Tunnelkompleksene hadde som regel tre nivåer, noen ganger fire. I denne underjordiske verdenen var det oppholdsrom, soverom, kjøkken, brønner, latriner, feltlasaretter, verksteder til våpenproduksjon, matlagre og skoler til barna. 

Under nesten hver eneste landsby i Cu Chi-provinsen lå et større eller mindre tunnelkompleks med forbindelse til andre landsbyer og Vietcong-baser i jungelen.

Den kommunistiske geriljaen hadde sitt utspring i Sør-Vietnams landområder, og hadde større støtte blant de fattige bøndene enn amerikanerne i første omgang var klar over. 

Tunnelene ble til i et samarbeid mellom Vietcong og landsbyboerne. At systemene i Cu Chi ble så omfattende som de ble, skyldtes i høy grad lokalbefolkningens eget initiativ og engasjement.

Ingen kunne ha forutsett dette, ikke engang de sentrale planleggerne i den nordvietnamesiske generalstaben.

Utgravingen foregikk for hånd og med enkle redskaper. Et gravelag på tre mann kunne bevege seg et sted mellom 30 centimeter og et par meter fremover på en arbeidsdag.

Forbindelsesgangene måtte ifølge Vietcongs manualer ikke være bredere enn 1,2 meter og ikke smalere enn 0,8 meter. 

Høyden fikk ikke være mer enn 1,8 meter eller mindre enn 0,8 meter. Dessuten måtte det være minst 1,5 meter fra tunnel-taket til jordoverflaten.

Fjerning av den oppgravde jorden ble en vitenskap. Jorden måtte ikke bli liggende i hauger som kunne ses fra amerikanske fly eller av fiendens patruljer. 

I områder som hadde vært utsatt for teppebombing av amerikanernes store B-52-fly, kunne vietnameserne ganske enkelt kaste jorden i bombekraterne. 

Den kunne også tømmes i elver eller spres på åkrene. Det måtte bare skje ytterst diskré. Noen ganger måtte kvinnene smugle små porsjoner jord ut i bunnen av leirkrukker, foran nesen på fienden.

Felle: Vietcong lagde enkle feller med stående bambusspyd. 

© Osprey Publishing, Polfoto/Corbis & Flickr

Vietcong kunne gjøre seg usynlig

Tunnelene hadde et utall inn- og utganger, slik at geriljaen ikke risikerte å bli fanget i dem. Alle innganger var skjult med små lemmer som var kamuflert med blader og svært vanskelige å få øye på. 

Lemmene var med vilje laget så små at vietnameserne – som er lavere og spinklere enn amerikanerne – bare såvidt kunne klemme seg gjennom.

Tunnelsystemene og de mange inn- og utgangene ble brukt taktisk i kamp. Geriljasoldatene kunne plutselig dukke opp og angripe, forsvinne igjen og dukke opp et nytt sted, for så å forsvinne en gang til. 

I begynnelsen skapte det stor forundring og frustrasjon hos amerikanerne at fienden ofte var som sunket i jorden.

De amerikanske soldatene lærte snart spillet, men for hver tunnel de fant, forble tre uoppdaget. Og selv når amerikanerne fant en tunnel, oppdaget de ofte ikke kompleksets fulle omfang.

Det var nemlig også kamuflerte lemmer mellom de forskjellige tunnelnivåene, og amerikanerne nådde sjelden dypere ned enn til første nivå.

Lemmene var bare en av mange gjennomtenkte konstruksjonsmessige løsninger. Noen av tunnelene var for eksempel fylt helt opp med vann på en kort, buet strekning. 

Med dette enkle vannlåsprinsippet kunne Vietcong-soldatene beskytte seg mot gassen amerikanerne ofte brukte når de prøvde å rydde et tunnelkompleks.

Hvis amerikanerne vågde seg ned i tunnelene, var de ikke bare truet av Vietcong-soldater som plutselig hoppet frem fra et innhukk i tunnelen og fyrte løs på få meters avstand. 

De måtte også passe seg for sinnrikt konstruerte feller. Det kunne for eksempel være fallgruver med stående bambusspyd som spiddet den som falt ned på dem.

Vietcong brukte dessuten såkalte booby traps – minefeller som besto av en sprengladning som inntrengeren selv utløste via en snubletråd. Skjulte feller tok livet av mer enn ti prosent av alle amerikanerne som døde i Vietnam.

Ironisk nok var det ofte amerikanerne selv som hadde levert sprengstoffet. Vietcong ble eksperter på å bygge om og gjenbruke udetonerte amerikanske bomber og granater. 

Selv amerikanernes etterlatte colabokser kunne brukes. De ble fylt med sprengstoff og omdannet til håndgranater eller booby traps.

Vietcong-geriljaen kunne bare overleve under bakken fordi tunnelkompleksene var så praktisk innredet. 

Lufte-kanaler, sanitet, vannforsyning og kjøkkenfasiliteter fungerte optimalt, slik at beboerne kunne opprettholde et noenlunde velfungerende hverdagsliv.

Likevel var livet under jorden psykisk og fysisk anstrengende for Vietcong-soldatene og familiene deres. 

Under bombing kunne de bli tvunget til å oppholde seg under bakken i dagevis, noen ganger til og med i flere uker.

Underernæring og sykdommer var utbredt i de fuktige tunnelene. Særlig var malaria og parasitter et stort problem. I tillegg var tunnelene fulle av rotter og giftige kryp som slanger, skorpioner, edderkopper og kjempetusenbein.

Historiens mest bombede sted

Cu Chi-provinsen ble et av de mest sønderbombede og krigsherjede områdene i historien.

Amerikanernes kjemiske krigføring med det beryktede stoffet Agent Orange, som fikk bladene til å falle av trær og busker, forvandlet sammen med bombene den frodige jungelen til et goldt og trøstesløst landskap.

I januar 1966 iverksatte amerikanerne Operation Crimp. B-52-bombefly teppebombet Cu Chi-provinsen massivt, før 8000 amerikanske og en del australske soldater rykket inn for å drive Vietcong ut. Operasjonen ble ikke noen suksess. 

Geriljaen gjemte seg under bakken, og de tunnelene amerikanerne fant ble bare overfladisk undersøkt og ødelagt.

Til tross for det dårlige resultatet iverksatte amerikanerne året etter Operation Cedar Falls etter samme modell. 

Denne gangen deltok 30 000 mann, og store områder av Jerntriangelet ble ryddet med bulldosere. 750 Vietcong-soldater ble drept, og 280 ble tatt til fange. 

Operasjonens taktiske sjef, Jonathan O. Seaman, hevdet overfor pressen at han hadde forvandlet det berømte Jerntriangelet til «en militær ørken». 

Men så snart operasjonen var overstått, kom de mange overlevende geriljasoldatene opp fra tunnelene og fortsatte kampen. 

Denne gutten ble såret da amerikanske soldater kastet håndgranater ned i en tunnel.

© Polfoto/Topfoto

Tunnelrotter skulle rydde opp

Etter hvert innså amerikanerne at hvis de skulle fjerne Vietcong fra et område, så var det ingen vei utenom – de måtte ned i tunnelene selv. 

Geriljaen tvang dermed verdens mest høyteknologiske hær ut i en primitiv mann mot mann-krig i deres egne huler.

De fleste amerikanske soldatene opplevde de fuktige, smale og mørke gangene som klaustrofobiske, og mange fikk panikk når de ble beordret ned dit. 

Det potensielt dødelige møtet med Vietcong-soldater, kombinert med booby traps og alskens giftige kryp, ble en altfor sterk blanding. 

Det sto klart at amerikanerne trengte soldater med helt spesielle egenskaper og instinkter til denne formen for krigføring.

Kaptein Herbert Thornton ble satt til å bygge opp en ny spesialstyrke, som raskt fikk tilnavnet tunnel rats (tunnel- rottene). Han samlet en gruppe frivillige, som meldte seg til den farlige oppgaven for å bevise sitt mot under ekstreme forhold. 

Mange av dem var små, vevre menn av puertorikansk eller meksikansk opprinnelse som var rundt 160 centimeter høye.

Tunnelrottenes erfaring viste at det mest anvendelige overlevelsesutstyret i Cu Chi-tunnelene var grunnleggende ting som kniv, pistol og lommelykt. Det ble raskt standardutstyr.

Til tross for at amerikanerne etter hvert disponerte disse spesialtrente tunnelrottene som avdekket og ødela en rekke tunneler, ble bruken av dem aldri helt effektiv, og ga ikke ønsket resultat. Det var fremdeles plent umulig å fordrive Vietcong.

Risbønder knekte amerikanerne

Tet-offensiven, som Vietcong innledet i januar 1968, ble et klimaks i tunnelkrigen. 

Ved hjelp av forbindelsestunnelene kunne Vietcong gjennomføre koordinerte og totalt overraskende angrep overalt i Sør-Vietnam, til og med inne i hovedstaden Saigon.

Mot slutten av krigen mistet tunnelene til gjengjeld gradvis sin betydning. 

Dels ble en del av dem etter hvert ødelagt av amerikansk bombardement, dels ble Vietcong-geriljaen sterkt redusert på grunn av tap og gradvis erstattet av regulære styrker fra den nordvietnamesiske hæren.

For de vietnamesiske kommunistene er tunnelene i Cu Chi imidlertid fremdeles et symbol på det vietnamesiske folkets utholdenhet og motstandskraft.

De store amerikanske styrkene ble gradvis brutt ned av geriljasoldater som kunne slå til når og hvor de ville, og som kompenserte for mangelen på tanks, napalm og bombefly med oppfinnsomhet, list og en helt særegen psyke.

Les mer

Gordon L. Rottman: Viet Cong and NVA Tunnels and Fortifi-cations of the Vietnam War, Osprey Publishing, 2006. Tom Mangold & John Penycate: The Tunnels of Cu Chi, Hodder and Stroughton, 1985. 

Kanskje du er interessert i