I november 1953 ble 9000 franske soldater satt i land i Dien Bien Phu-dalen i Nord-Vietnam. Fem måneder senere var alle enten døde eller tatt til fange. 

© Scanpix/AFP

Vietnamesisk bondehær veltet det franske koloni-imperiet

Våren 1954 lokket franske kolonistyrker den vietnamesiske kommunisthæren i en dødsfelle i en avsidesliggende dal i Nord-Vietnam. De franske styrkene hadde som mål å knuse den vietnamesiske opprørshæren etter åtte års blodig jungelkrig. Det skulle gå fryktelig galt.

20. februar 2018 av Morten Rendsmark

Vietnam/1953-54

Under 2. verdenskrig kjemper Vietnams frigjøringshær – Vietminh – mot de japanske invasjonstroppene. Etter krigen erklærer Vietminh Vietnam selvstendig. Det får landets koloniherre, Frankrike, til å innlede en årelang og blodig kamp mot Vietminh. 

I samme øyeblikk som granaten slo ned lyste det gult og oransje, mens svart røyk, metallsplinter, steiner og jord sprutet i alle retninger. 

Soldatene kastet seg flatt på magen og holdt seg for ørene. Over de franske skyttergravene og bunkerne regnet det opptil 60 granater i minuttet fra vietnamesernes kanoner i fjellene.

Eksplosjonene blåste de franske soldatene i fillebiter og fikk skyttergravene til å rase sammen. Rundt granathullene lå det kroppsdeler på alle kanter – en avrevet arm eller en fot i en støvel.

Andre soldater ble revet opp av metallsplinter eller fikk indre blødninger i lungene på grunn av trykkbølgene fra eksplosjonene. Stanken av avføring spredte seg over skyttergravene. Det var tarm-gasser fra de døde og sårede som hadde fått revet opp magen.

Ifølge den franske militærlegen Paul Grauwin kunne man knapt høre noen smertehyl fra de sårede ettersom de var i sjokk på grunn av det massive bombardementet.

Partisaner i jungelen

Bombingen av den franske militær-befestningen i Dien Bien Phu-dalen fant sted 13. mars 1954 i det nordlige Vietnam. Angrepet innledet et 56 dager langt slag mellom franske kolonistyrker og den kommunistiske frigjøringsbevegelsen – Vietminh.

Helt siden slutten av 2. verdenskrig ni år tidligere hadde Vietminh ført en væpnet kamp mot det franske koloni-styret i Vietnam. På få år hadde opprørerne fått kontrollen over de jungelkledde fjellene nord i Vietnam. 

Vietminhs taktikk var bakholdsangrep mot de franske militærkonvoiene, forsyningstransporter og marsjerende kolonner. Til slutt ble de franske garnisonene i større fjellbyer fullstendig avskåret. Selv store lastebilkonvoier eskortert av bemannede panservogner, ble nedkjempet før de rakk frem.

Store franske styrker bestående av elitefallskjermtropper og fremmed-legionærer måtte flykte gjennom jungelen mens de ble forfulgt av Vietminh-soldater. 

En fransk garnison på 2100 mann hadde gitt opp å holde stand i en grenseby nær Kina. De trakk seg tilbake sørover for å slutte seg til andre franske styrker. Bare 185 soldater slapp gjennom. Resten ble drept, tatt til fange eller deserterte.

De franske troppene var først i sikkerhet når de kom frem til det flate og åpne landskapet i Tonkin-deltaet lenger sør. Her var opprørerne sjanseløse mot de franske kamp- og bombeflyene.

Inne i jungelen var Vietminh til gjengjeld i sikkerhet for det franske luft-våpenet. Pilotene kunne rett og slett ikke se partisanene under trekronene og den tette vegetasjonen.

I årene etter 2. verdenskrig utkjempet de franske kolonistyrkene i Vietnam en nådeløs jungelkrig mot frigjøringshæren Vietminh. Kolonistyrkene kontrollerte det meste av Sør-Vietnam, mens Vietminh kontrollerte store deler av Nord-Vietnam. 

© Ullstein Bild

Vietminh skulle lokkes i dødsfelle

For å snu krigen i fjellene opprettet den franske generalen Henri Navarre et såkalt “luftstøttet brohode” – en militærbase der alle tropper og forsyninger ble fløyet inn. Det var en helt ny og uprøvd strategi som skulle lokke Vietminh til å angripe over åpent land, hvor erfaringene viste at franskmennene var sterkest.

Som et ledd i denne taktikken hoppet derfor franske fallskjermsoldater ut over Dien Bien Phu-dalen 20. november 1953 og jaget en Vietminh-garnison på flukt. I løpet av tre dager landsatte franskmennene 9000 soldater fra luften. 

De franske styrkene satte straks i gang med å grave skyttergraver og bygge opp bunkeranlegg til den forestående kampen mot Vietminh.

Den franske militærbasen i Dien Bien Phu-dalen kom til å bestå av i alt ni befestede stillinger som lå spredt på strategiske steder langs den 15 kilometer lange og fem kilometer brede dalen. Skyttergravene og bunkerne ble bygget av bjelker, jord og sandsekker, og rundt de befestede stillingene etablerte franskmennene minefelter og rullet ut flere kilometer piggtråd.

Midt i dalen anla de en midlertidig flyplass der tomotors transportfly og kampfly kunne ta av og lande. Transport-flyene forsynte basen med tonnevis av ammunisjon og 10 lette kampvogner som ble sluppet ut med fallskjerm i smådeler og deretter satt sammen igjen av mannskapet på bakken. De befestede stillingene ble også utrustet med kanoner­ og mortere.

Store deler av dalen besto av rismarker som ga fritt utsyn over den flate dalbunnen. All annen vegetasjon ble fjernet. Planen var at det flate landet mellom skyttergravene og fjellskråningene skulle bli en veritabel dødsfelle. 

De franske offiserene forventet at Vietminh ville forsøke å storme basen. De ville da bli fanget i det åpne landskapet slik at bombefly og maskingevær lett kunne nedkjempe styrkene som stormet frem. 

Rismarkene og områdene som var ryddet skulle være en dødssone ingen kunne slippe gjennom. Nå skulle Vietminh få merke en gang for alle hva en moderne, velutrustet europeisk hær kunne klare.

Titusener hjalp Vietminh

Den militære lederen av Vietminh, general Vo Nguyen Giap hadde kommandoen over til sammen 110 000 soldater. Flere av dem hadde vært i trenings-leire i Mao Zedongs kommunistiske Kina, der de også hadde fått en god del våpen og annet utstyr.

Giap tok den franske utfordringen om et avgjørende slag i dalen. Han sendte 40 000 mann gjennom jungelen og tok selv kommandoen. 

I tillegg deltok titusenvis av bønder i marsjen. De hjalp til med å rydde stier, bygge broer og kamuflere veier. For eksempel bygde de broer under vannoverflaten i elvene slik at de franske observasjonsflyene ikke kunne se dem.

Jordveier ble kamuflert ved å binde tau mellom trestammene og stramme dem til. På den måten bøyde de trekronene over veiene. Bøndene slepte også tunge kanoner gjennom jungelen. Ofte måtte det flere titalls menn til for å dra et kanonløp oppover leirete fjellskråninger og slepe det videre på smale fjellstier.

Atter flere tusen bar kasser med granater og patroner frem til fjellene rundt Dien Bien Phu. Hele denne enorme logistikkoperasjonen lyktes stort sett uten at de franske flyene kunne gjøre den minste skade.

De 40 000 Vietminh-soldatene snek seg opp på fjellene rundt Dien Bien Phu og gravde huler til kanonene inn i fjellskråningen, slik at de ble beskyttet mot granater fra de franske kanonene i dalen og mot bomber fra fly.

I tillegg plasserte de antiluftskytskanoner som skulle hindre de franske transportflyene i å lande på de to landingsbanene i Dien Bien Phu og ødelegge alle forsøk på å slippe forsyninger ned i dalen med fallskjermer. 

Utlendinger kjempet for Frankrike

Flesteparten av soldatene som slåss for Frankrike ved Dien Bien Phu var ikke franskmenn, men tyskere og nordafrikanere.

De døde i tusentall for Frankrike ved Dien Bien Phu, men faktisk var bare én av tre av de franske soldatene franske. Rundt 10 000 av de totalt 15 000 “franske” soldatene var tyske krigsveteraner, afrikanske soldater fra de franske koloniene i Nord-Afrika eller folk fra den thailandske minoritets-befolkningen i Nord-Vietnam og Laos.

Thaiene kjempet på fransk side fordi vietnameserne hadde behandlet dem som undermennesker i flere århundrer. Thaiene foretrakk derfor et fransk kolonistyre fremfor et vietnamesisk styre. Selv etter Dien Bien Phu og Vietminhs overtagelse av Nord-Vietnam kjempet thai-partisanene videre. 

Angrep i ly av mørket

Fra radiolytteposter som snappet opp Vietminhs radiokommunikasjon hadde franskmennene fått beskjed om Giaps fremmarsj. De var imidlertid skråsikre på at det ikke var mulig å transportere tunge kanoner hundrevis av kilometer gjennom jungelen til Dien Bien Phu.

Den 13. mars 1954 ga Giap ordre om å angripe. Bombingen av de franske feltskansene begynte klokken 17.00 og varte i to timer. Tidspunktet var valgt helt bevisst. 

De franske flyene ville ikke greie å rekke frem til Dien Bien Phu før det ble mørkt, og de kunne heller ikke operere i mørket. Det kunne derimot Vietminhs stormtropper. De var trent til å manøvrere i mørket og var derfor eksperter på nattkamp.

Giap angrep først den befestede stillingen “Beatrice”, som hadde plassert seg på fire topper nordøst i dalen og ble forsvart av en bataljon fremmed-legionærer på rundt 550 mann. Det var bare en liten befestning, men Giap ville ta de små franske stillingene først, slik at han kunne stramme grepet om hovedbefestningen midt i dalen.

Stormtropper løp over stilling

Vietminhs pionertropper hadde gravd skyttergraver flere netter i strekk. De gikk fra foten av fjellskråningene og frem til de franske minefeltene og pigg-trådrullene foran “Beatrice”. I ly av bombingen gravde Vietminh-soldatene seg helt frem til ca. 50 meter fra de franske stillingene.

Mens solen gikk ned løp et par tusen Vietminh-soldater fremoverbøyd gjennom skyttergravene. De første som hoppet opp av gravene var stormpionerene som bar på lange bambusrør fylt med sprengstoff. 

De løp frem og dyttet rørene inn mellom piggtråden, sprengte dem og laget på den måten stier gjennom minefeltene og rullene med piggtråd.

Eksplosjonene var signalet til stormtroppene, som løp frem mot de franske stillingene gjennom åpningene i piggtråden. Fremmedlegionærene, som ofte var tyske veteraner fra 2. verdenskrig, var alene og kunne ikke få forsterkninger fra andre stillinger der det også hersket kaos på grunn av vietnamesernes bombing. 

I tillegg utførte Viet-minh skinnangrep på andre franske stillinger for å skape mer forvirring. Under bombingen traff en salve granater “Beatrice”s kommandobunker, som raste sammen og begravde majoren, adjutanten og en løytnant levende.

Like etterpå lød stemmen til en tysk legionær over en sprakende feltradio:

“Alle er døde”, og så ble forbindel-sen brutt.

De andre stedene fortsatte kampene til langt ut på natten. Vietminh stormet skyttergravene, og her fortsatte slaget med håndgranater og skytevåpen på kloss hold.

En vietnamesisk troppefører kastet en ti-kilos sprengladning inn i en fransk bunker, men sto selv så nær bunkeren at store mengder glødende granatsplinter på størrelse med maiskorn boret seg inn i kroppen på ham.

Et kunstig, hvitt lys skinte med jevne mellomrom over “Beatrice” når lysrakettene blusset opp og dalte ned over stillingene. Det oppsto nærkamper med geværkolber, bajonetter og bare nevene. 

Sporadiske skytekamper fortsatte til langt på natt, med enkelte grupper legionærer som holdt stand i maskin-geværreder eller bunkere med skyteskår. Etter hvert ebbet skytingen ut, og til slutt ble det stille.

Av de 550 legionærene på “Beatrice” kom bare cirka 110 soldater seg unna i ly av mørket og forvirringen. I morgen-timene kom de frem til den befestede stillingen “Dominique” en kilometer lenger nede i dalen. Resten var blitt drept eller tatt til fange. Omtrent 600 Vietminh-soldater hadde mistet livet, mens 1000 var såret.

40 000 vanlige Vietminh-soldater og tusenvis av bønder slepte kanoner på flere tonn gjennom den tette vietnamesiske jungelen til det endelige oppgjøret med den franske hæren.

© Army Museum

Thai-styrke flyktet

Neste ettermiddag gjentok Vietminh taktikken mot den franske stillingen “Gabrielle”, med omtrent samme forløp og utfall. Tidlig om morgenen prøvde en mindre fransk styrke å komme “Gabrielle” til unnsetning. Styrken ble imidlertid tvunget tilbake av Vietminhs kanonstillinger i fjellene rundt.

Den tredje befestede franske stillingen, “Anne-Marie”, falt uten kamp. Den ble holdt av thaier, som var en etnisk minoritet i Vietnam. De hadde et hundre år gammelt fiendskap med vietnameserne og foretrakk derfor fransk kolonistyre fremfor vietnamesisk selvstendighet. 

Thai-soldatene hadde imidlertid en annen militær bakgrunn enn de europeiske soldatene og var vant til å kjempe som partisaner og ikke i skyttergraver.

Utslettelsen av “Beatrice” og “Gabrielle” hadde svekket kampånden deres, og dessuten befant familiene deres seg i landsbyer som lå i områder som Vietminh kontrollerte. 

I flere netter hadde Vietminh-soldater sneket seg inn blant thaienes skyttergraver og spredt flygeblad der de oppfordret dem til å desertere. I ly av morgentåken den 17. mars forsvant stort sett alle thaiene, og “Anne-Marie” måtte gis opp.

Flyplassen under ild

Frem til slutten av mars rokkerte Giap troppene sine. Han hadde bare få mann i den vestlige delen av dalen, og forsterket derfor disse. Giap sammenliknet dalen med en skål, der Vietminh satt på kantene og franskmennene i bunnen. 

Dermed kunne Vietminh-soldatene skyte på de franske stillingene uansett hvor de befant seg. Det var imidlertid en viss begrensning på bruken av artilleriet fordi lagrene av granater skulle brukes til bombing like før Vietminh-soldatene stormet de franske stillingene.

Den 30. mars var Giap klar til å angripe det franske hovedkvarteret midt i dalen. Det besto av fem befestede stillinger som omkranset flyplassen. 

Fra 30. mars til 5. april stormet Vietminh-troppene særlig østsiden, der “Elaine” og “Dominique” lå. Taktikken var den samme som på “Beatrice” og “Gabrielle” med kvelds- og nattangrep, men i mye større omfang.

Vietminh inntok deler av stillingene, men ble raskt drevet tilbake igjen. Tapene begynte å svekke Vietminh-soldatenes moral. Nærmere 5000 døde i masseangrepene, mens 8000 ble såret.

Giaps hær hadde ingen lasaretter eller leger. Dermed ble det vanskelig å gi sårede noen behandling. Enkelte Vietminh-enheter som derfor nektet å angripe ble truet med henretting.

Vietminh bytter taktikk

Det gikk raskt opp for Giap at moralen i hans egne rekker kunne bli svekket, og han skiftet taktikk. I stedet for storstilte masseangrep anla pionerene flere kilometer med angrepsskyttergraver. 

Samtidig var franskmennenes hovedflyplass i den sentrale delen av dalen blitt satt ut av spill med artilleribeskytning. 

Det siste transportflyet landet 28. mars. Kort tid etter ble det skutt i filler av Vietminhs artilleri. Deretter fikk basen bare forsyninger droppet med fallskjerm, noe som også betydde at det var flere tusen som ikke kunne evakueres med fly.

Vietminh fikk plassert antiluftskyts like i nærheten av den franske hovedbasen, noe som tvang pilotene til å fly høyere når de skulle slippe forsyninger. Hittil hadde de gått helt ned til 600 meter. Nå måtte de holde seg i 2,5 kilometers høyde. 

Det betydde at mange av fallskjermene med livsnødvendige forsyninger til de franske troppene ble tatt av vinden og landet blant Vietminh-enheter i stedet. Det fantes en reservelandingsbane nær den sørlige stillingen “Isabelle”, men den var også ubrukelig på grunn av artilleri og antiluftskyts.

Kampfly og transportfly fortsatte imidlertid å fly fra de franske basene lenger sør. Transportflyene slapp napalm-bomber over de stedene der det var observert ild fra kanonmunninger. Ifølge en av de vietnamesiske generalene tok ikke den brennende napalmen motet fra enhetene hans:

“Fiendens napalmbomber satte både stein og jord i brann. Men til tross for at det brant på kroppene deres, kjempet mennene videre. Kanonene våre fortsatte å skyte mot fienden”.

Napalmbombene hadde faktisk ingen større effekt. I fjellene var jungelen ofte innhyllet i fuktig tåke, og napalmen satte sjelden større områder i brann. 

Når de traff et mål, var det ofte ren flaks fordi napalmbombene reelt sett bare var store tanker som ble skjøvet ut av transportflyene med muskelkraft.

Kampfly med bomber under vingene hadde større treffsikkerhet. De stupte i rett linje mot et mål, slapp bombene og snudde i siste øyeblikk før de traff fjellsidene. 

Men Vietminhs kanon-stillinger var gravd inn i skråningene eller sto i kalksteinshuler, og dermed krevde det et direkte treff for å sette en kanonstilling ut av spill. Det hendte svært sjelden.

Bare ca. 3000 av 11 000 franske krigsfanger fra Dien Bien Phu overlevde Vietminhs fangeleire. På det lille bildet ses den franske offisersstaben få dager før det siste slaget. Ingen av dem ble noen gang sett igjen.

© Scanpix/AFP/Corbis

Desertører gravde seg ned

Situasjonen var nå i ferd med å bli des-perat ved den franske hovedbasen i Dien Bien Phu. Utenfor basens feltlasarett lå lik stablet i hauger. 

En granat slo på et tidspunkt ned mellom kroppene og slynget lik og kroppsdeler til alle kanter. Store, blåglinsende spyfluer svermet over de døde og sårede.

En rekke enheter som besto av marokkanere og vietnamesere i fransk tjeneste ga opp kampen. De gravde små huler i skrentene ved Nam Yum-elven og la seg i skjul her. 

Om natten snek de seg ut for å finne forsynings-konteinere som hadde landet i nærheten av elva. De slepte disse tilbake til hulene og ble derfor kalt for “rottene” av de soldatene som fortsatt kjempet.

Etter hvert som antall døde og sårede steg, kom det nye tropper til basen i fallskjerm, slik at antallet soldater som reelt sett tjenestegjorde på fransk side i Dien Bien Phu totalt kom opp i 15 000.

Giap mottok også forsterkninger fra Vietminh-styrker i nabolandet Laos. I løpet av april fortsatte Vietminhs pionerer arbeidet med å grave skyttergraver, og til slutt var hovedbasen stort sett omringet av vietnamesiske skyttergraver.

>> Les om Vietnamkrigen i vårt store tema

Nektet å heise det hvite flagget

Med Vietminhs skyttergraver noen meter fra de franske, var det nærmest umulig å forsyne basen med ammunisjon, matvarer og medisiner. 

Området som det kunne slippes forsyninger over var altfor lite. 1. mai beordret Giap nok et masseangrep. Vietminh-troppene stormet igjen store deler av de franske stillingene, og denne gangen klarte ikke de franske soldatene å jage dem bort igjen.

Kampene fortsatte i mindre omfang til 7. mai, da Giap slapp alle sine menn løs. I den franske kommando-bunkeren underrettet øverstkommanderende Christian de Castries via radio det franske hovedkvarteret i Hanoi om den håpløse situasjonen:

“Vietnameserne er overalt. Situasjonen er ytterst alvorlig. Kampene er kaotiske og foregår på alle kanter. Jeg tror at enden er nær, men vi vil kjempe til siste slutt.”

Øverstkommanderende i Hanoi, general Cogny, svarte:

“Det er forstått. Dere vil kjempe til det siste. Det er under ingen omstendighet på tale å heise det hvite flagget etter en så heroisk innsats.”

Nederlaget var et faktum, men offiserene kunne ikke få seg til å kapitulere overfor en vietnamesisk fillehær. Det endte likevel med at de franske enhetene overga seg en etter en i løpet av et par timer. 

Over 2000 soldater fra de franske styrkene var blitt drept i slaget og 12 000 tatt til fange. Av dem var 1000 så hardt såret at Vietminh overlot dem til Røde Kors, som fløy dem ut av kampområdet. Vietminh hadde på sin side mistet 8000 mann i slaget, og ca. 15 000 var blitt såret.

Mer enn 11 000 franske soldater ble ført til Vietminhs fangeleire i jungelen. Tre måneder senere greide den franske regjeringen å få omtrent 3000 av fangene utlevert. De resterende franske soldatene døde i fangenskap av sult og sykdom.

Nederlaget ved Dien Bien Phu tvang Frankrike til å gi opp Vietnam. Kort tid etter gjorde også algerierne i Nord-Afrika opprør. Det førte til nok en blodig frigjøringskrig der Frankrike tapte igjen. I løpet av de neste årene falt hele det franske koloniimperiet fra hverandre. 

Les mer

Howard R. Simpson: Dien Bien Phu, Potomac Books 2005.  

Martin Windrow: The last Valley, Weidenfeld & Nicolson 2004. 

Kanskje du er interessert i