Vietnamkrigen sluttet om formiddagen 30. april 1975, da nord-vietnamesiske stridsvogner dundret gjennom gjerdet rundt presidentpalasset i Saigon. 

© Polfoto/Corbis

Vietnamkrigens voldsomme sluttspill i Saigon

I april 1975 står Nord-Vietnams hær ved porten til den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon. I millionbyen hersker frykt og undergangsstemning, mens kanontordenen blir stadig høyere. USA har trukket nesten alle sine styrker ut av landet, og forsvaret av byen er overlatt til den sørviet-namesiske hæren, som er i full oppløsning.

22. februar 2018 av Ebbe Fischer

26. april 1975, bak de nordvietnamesiske linjene, 50 kilometer nord for Saigon

Den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon er omringet. 140 000 seierssikre nord-vietnamesiske soldater står klar til å innta byen og avslutte 30 år med krig i Vietnam.

Solen kaster sine første stråler over terrenget da den nordvietnamesiske generalen Van Tien Dung hopper inn i sin pansrede bil nord for hovedstaden i Sør-Vietnam. 

Ferden går gjennom skog og mark. Bilkortesjen er omgitt av fuglekvitter, og en frisk vårbris feier over landet. Men den øverstbefalende har ikke tid til å nyte den vakre årstiden. Han lurer på hvordan han skal knekke den siste motstanden.

De er ufattelig nær ved å vinne krigen, men slaget må avgjøres før monsunen setter inn og gjør terrenget ufremkommelig. Hæren hans har bare noen dager på seg. Mye kan ennå gå galt.

Rundt seg har general Dung sine nærmeste underordnede og sine livvakter. De vet alle at resten av Sør-Vietnam kan bryte sammen når som helst – tusenvis av soldater har desertert de siste månedene, USA har trukket ut så godt som alle sine styrker, og president Gerald Ford har avvist mer hjelp til regimet i sør – den amerikanske imperialismens marionettdukker, tenker Van Tien Dung med forakt.

Han ser tankefullt ut i luften mens bilen kjører sørover i soloppgangen i høy fart. Det går over stokk og stein langs hullete veier, helt til de når en samling primitive hytter – en gammel geriljabase. Herfra skal generalstaben nå lede angrepet på Saigon.

26. april kl. 05.00, nordøst for Saigon

Offensiven mot Saigon innledes med et voldsomt bombardement.

Flere hundre kanoner braker løs ved den østlige fronten og sender en skur av granater over de sørvietnamesiske styrkene. 

Før kruttrøyken har lagt seg, setter store sovjetiskbygde stridsvogner seg i bevegelse over skogbunnen. Bak dem vrimler tusenvis av soldater frem mellom trærne. 

De går etter det viktigst tenkelige målet: et maktsenter som i flere tiår har vært kontrollert av først franske, siden amerikanske soldater. Nå skal Saigon endelig erobres av en vietnamesisk hær.

Noen steder yter de sørvietnamesiske soldatene heftig motstand, men nordvietnameserne angriper byen fra alle kanter og trenger dem gradvis tilbake. En jernneve har tatt grep rundt Saigon, og nå klemmer den til.

De sørvietnamesiske styrkene led store tap i forgjeves forsøk på å holde broer og innfartsveier til Saigon.

© Polfoto/Corbis

27. april om ettermiddagen, USAs ambassade i det sentrale Saigon

Det sørvietnamesiske styret er i ferd med å bryte sammen. President Huong vil tre tilbake etter bare sju dager på posten.

En alvorstynget Graham Martin, USAs ambassadør i Sør-Vietnam, sitter på kontoret sitt i den rektangulære bygningen som utgjør ambassaden. 

Den nordvietnamesiske hæren rykker stadig nærmere hovedstaden. Graham Martin vet at det blir ekstemt vanskelig å redde situasjonen, men har stadig et håp om å unngå det totale nederlag.

Den sørvietnamesiske presidenten Tran Van Huong har kunngjort at han vil gå av neste dag, etter bare en uke på posten. Forgjengeren hans har allerede flyktet ut av landet.

Ambassadøren tilkaller sekretæren og dikterer en kort rapport til USAs utenriksminister Henry Kissinger: Sør-Vietnams neste president blir general Duong Van Minh, som skal ha kontakt med kommunistene.

28. april kl. 17, presidentpalasset

Mens kampene raser utenfor Saigon, innsettes Sør-Vietnams tredje president på en uke.

Et tordenvær sender sitt første fuktige pust inn over Saigons øde gater, mens de 3,5 millioner innbyggerne stimler sammen rundt tv-apparatene og stiller inn på den statlige kanalen. 

Bildet fra det sterkt bevoktede presidentpalasset i byens sentrum flimrer inn i stuene til det anspente folket. Sørvietnameserne holder pusten. De vil vite hva som nå skal skje. Kanskje vil den nye presidenten overgi landet til kommunistene allerede i dag?

Verdenspressen er samlet i palasset, men vietnameserne dominerer, og de legger knapt merke til den avtroppende presidenten Huong, som bare taler et øyeblikk før han snur seg mot Duong Van Minh med ordene:

«Deres ansvar er stort, general».

Minh blir sittende. Taus. Han venter mens to soldater raskt fjerner det sørvietnamesiske flagget fra talerstolen og henger opp et flagg med kinesiske fredssymboler i stedet. 

Det går en bølge av mumling gjennom salen, og i samme øyeblikk flerrer et tordenbrak luften utenfor palasset. 

Lynet får den sene ettermiddagen til å lyse opp, og regnet pisker mot vindusrutene. Endelig reiser Minh seg. Han går opp mot talerstolen med ansiktet i alvorlige folder.

«Jeg kan ikke love dere noe», begynner han forsiktig og ser ut over forsamlingen.

«De kommende dagene vil by på store vanskeligheter, forferdelige vanskeligheter», sier han, mens millioner lytter i total taushet. Og så kommer det:

«Ordren til soldatene våre er å bli hvor de er, å forsvare posisjonene sine, å forsvare vårt resterende territorium med alle sine krefter. Jeg aksepterer ansvaret for å komme frem til en våpenhvile, fredsforhandlinger, fred på bakgrunn av Paris-avtalen», sier presidenten.

Han henviser til fredsavtalen fra 1973, som innebar en to-statsløsning og fikk USA til å trekke ut styrkene sine. En avtale som sikret USAs og Nord-Vietnams forhandlere Nobels fredspris. Og en avtale som raskt gikk opp i kruttrøyk.

Minh legger plutselig manuskriptet fra seg, og stemmen får et nytt toneleie.

«Landsmenn! Brødre! Patrioter!» nesten roper han. «I disse vanskelige timene kan jeg bare be dere om én ting: Fatt mot, forlat ikke landet, løp ikke bort. Våre forfedres graver er her. Dette er landet vårt. Det er her vi hører hjemme», sier han- Salen eksploderer i jubel.

28. april kl. 18, Saigons militære og sivile lufthavn, Tan Son Nhut

Amerikanerne har lovet å evakuere sine sørvietnamesiske hjelpere. En omfattende luftbro skal frakte dem ut av landet.

En tjuetall sørvietnamesiske menn, kvinner og barn er samlet i en av de mange små trebygningene i «Dodge City». 

Området ligger i utkanten av flyplassen og er utstyrt med tennisbaner og svømmebasseng til de amerikanske soldatene, men det er lenge siden disse har vært i bruk. 

Siden midten av april har Dodge City i praksis vært oppsamlingssted for vietnamesere som har samarbeidet med amerikanerne. De venter nå på å bli fløyet i sikkerhet.

Plutselig høres en rekke drønn, og brakene blir bare voldsommere og voldsommere. Trebygningen rister, småbarn gråter, og kvinner skriker. En lampe faller ned fra taket og lander på skrivebordet til en amerikansk embetsmann. 

Han dytter den nonsjalant til side og arbeider videre med papirene sine. Utenfor hamrer luftvernskytset løs på de angripende nordvietnamesiske flyene, mens bombene eksploderer.

En ung, blond fyr kommer til syne i lokalet og begynner å rope ordrer til høyre og venstre. På under fem minutter har den 27 år gamle diplomaten og assistenten til ambassadør Martin – Ken Moorefield – fått forsamlingen og 60 andre flyktninger evakuert til sikrere steder.

Da Moorefield er ferdig, går det opp for ham at han har glemt stempelet sitt. Et stempel som skal brukes på innreisepapirer til USA. Han skynder seg tilbake. Amerikanerne har høytidelig lovet å beskytte alle sine hjelpere.

Amerikanerne forlot Vietnam som en splittet nasjon, økonomisk svekket av de enorme krigsomkostningene og med store tap. Fire amerikanske studenter ble drept av nasjonalgarden under en demonstrasjon.

© Polfoto/Corbis

28. april kl. 18.30, sentrum av Saigon

Sakte, men sikkert kjemper den nordvietnamesiske hæren seg frem mot selve Saigon, der nervene er i høyspenn.

Den unge australske kameramannen Mike Mar-riott sitter på den amerikanske tv-stasjonen CBS sitt kontor på Caravelle Hotel da han hører flere brak. Han reagerer instinktivt, griper filmkameraet og løper ned Tu Do-bulevarden for å sikre seg nye opptak.

Biler og mopeder kjører ennå i gatene. Noen steder blir forretninger plyndret, men folk flest holder seg i ro hjemme.

Marriott hører skudd like i nærheten, denne gang fra håndvåpen. Et par kvartaler mot nord har trafikken gått helt i stå. En taxi står midt i oppstyret med sjåføren bøyd over motoren. Ved siden av står en kaptein fra den sørvietnamesiske hæren og fekter med pistolen.

«Flytt den forbaskede bilen!» skriker han.

Sjåføren svarer, men det gjør bare kapteinen enda mer hysterisk. Han retter pistolen mot taxiens baksete og skyter.

Marriott legger kameraet til rette på skulderen og filmer opptrinnet, men plutselig oppdager kapteinen ham. 

Mens sjåføren roper med armene over hodet, setter kapteinen et nytt magasin i pistolen og tar tre skritt mot Marriott, som snur seg selv og kameraet bort fra den gale mannen. Men for sent.

Kapteinen gliser rått da han løfter pistolen og skyter direkte mot Marriotts hode. Den australske fotografen faller om og blir liggende livløs
i en blodpøl.

28. april om kvelden, nordvietnamesernes hovedkvarter ved Ben Cat, nord for Saigon

Generalene planlegger slagets siste fase. Flyplassen skal inntas, og angrepsstyrker med stridsvogner trenge inn i sentrum av Saigon.

Et enormt kart dekker bordet, og på den ene siden står det en liten radio. Det ligger papirer og loggbøker stablet på kartet. 

På en trebenk sitter general Dung sammen med Pham Hung fra politbyrået i Hanoi og den kommunistiske lederen i sør, Le Duc Tho. 

Rundt dem har flere høytstående offiserer tatt oppstilling, alle med optimistiske smil om munnen. Flere lener seg seierssikkert inn over kartet og studerer de røde pilene som fra alle retninger peker mot den sørvietnamesiske hovedstaden.

General Dung har oppholdt seg ved Ben Cat i to dager for å være så nær fronten som mulig – og nær den forjettede byen, hans livslange mål: Saigon. Nå utsteder han de avgjørende
ordrene om en storoffensiv på alle frontavsnitt. Den skal settes i gang om morgenen 29. april.

28. april, sein kveld, USAs ambassade

De amerikanske diplomatene planlegger evakueringen i en dyster atmosfære av nederlag.

En blek ambassadør Martin stirrer ut i luften. Han sitter i sitt store kontor i en ulastelig dress, men ser likevel trett og sliten ut. 

Bronkitten plager ham, men det hindrer ham ikke i å smatte i vei på en sigarett mens CIA-agent Wolfgang Lehmann tegner og forklarer.

Ambassadøren har gitt ordre om at 10 000 mennesker skal evakueres fra luftbasen Tan Son Nhut dagen etter. Hvis det altså er mulig. Martin ser trett på Lehmann.

«Jeg tror vi skal dra hjem nå begge to og få oss litt søvn», sier han med lav stemme. «Vi må være uthvilt i morgen. Jeg tror vi kommer til å ta flere liv eller død-beslutninger».

Desperate flyktninger prøvde med alle midler å ta seg over gjerdet rundt USAs ambassade, der marinekorpset holdt vakt.

© Polfoto/Corbis

29. april kl. 04.00, Saigons lufthavn og flybase Tan Son Nhut

Bombardementet gjenopptas mens amerikanerne laster tre transportfly i mørket.

Kapteinen på det enorme C-130 Hercules-transportflyet, Arthur Mallano, er en erfaren
pilot. Han har landet noen timer tidligere og er nå klar til å gå på vingene med sin last av flyktninger. Han ser ut av cockpiten. 

Luken til lasterommet på et annet C-130-fly glir sakte ned, og i mørket kan han så vidt skimte lange rekker av vietnamesere som blir holdt tilbake av amerikanske marineinfanterister.

I samme sekund ser kaptein Mallano lysglimt i det fjerne. Han stirrer ut mot horisonten.

«Tordenværet kommer visst nærmere», sier han til andrepiloten.

Det glimter igjen i horisonten, og pilotene blir snart klar over at det ikke dreier seg om torden. Det er nordvietnameserne.

Sekunder etter slår en rakett ned i basens kontrolltårn, en annen slår ned i en tankvogn som øyeblikkelig forvandles til et flammehav, mens en tredje eksploderer like under vingen på et av C-130-transportflyene. 

Snart står det i flammer, og besetningen hopper ut for å redde livet, mens sørvietnameserne i de lange køene skriker av redsel.

Arthur Mallanos fly tar 80 ekstra flyktninger om bord før kapteinen sier stopp.

«Steng luken, vi letter!» roper Mallano.

Den store maskinen setter seg langsomt i bevegelse. Paniske flyktninger på landingsbanen roper og skriker etter dem. Marineinfanteristene skyter opp i luften for å kontrollere mengden, mens fiendtlige artillerigranater eksploderer rundt dem. 

Det er nå eller aldri, tenker Mallano. Rullebanen er svært medtatt, men mannskapet får likevel flyet opp i fart. Akkurat da maskinen letter, eksploderer det skadeskutte C-130-flyet i et flammehav under dem.

LES ALT OM VIETNAMKRIGEN: Du finner vårt store tema her

29. april ved daggry, sentrum av Saigon

Nordvietnameserne bombarderer ikke selve Saigon, der hundretusenvis av deres egne sympatisører befinner seg, men nå og da slår en enkelt granat på avveier ned.

Den amerikanske ambassadørens assistent Ken Moorefield våkner med et rykk da en granat slår ned et sted i nærheten av leiligheten hans. 

Han bor øverst i et leilighetskompleks – et utsatt sted hvis flere granater skulle falle.

Det er bare noen timer siden Moorefield kom tilbake fra flyplassen i en jeep, og han har ikke sovet noe særlig. 

Likevel spretter han ut av sengen, kaster på seg klærne og pakker kofferten i en fei. Han må til ambassaden, og det fort.

29. april kl. 17, USAs ambassade

Panikken sprer seg i folkemengden rundt den inngjerdete bygningen.

Foran gitterporten står hundrevis av sørvietnamesere og vifter med papirene. De vil i sikkerhet for kommunistene og ut av landet sammen med amerikanerne. 

Et stort tre har akkurat blitt felt på ambassadeområdet, og vietnameserne forstår godt hva det betyr: Det gjøres plass til de store marinehelikoptrene som må være på vei.

En middelaldrende kvinne river hardt i gitteret, mens tårene renner nedover kinnene.

«Jeg har et pass! Jeg har et pass!» roper hun.

En ung kvinne står i nærheten og skriker at resten av familien allerede er innenfor gjerdet, og at hun vil inn til dem.

De stressede amerikanske soldatene ved gjerdet venter utålmodig på forsterkninger fra flyplassen, som i dette øyeblikk er i ferd med å bli evakuert av de siste amerikanske marineinfanteristene. 

Tan Son Nhut er ikke lenger verdt å beskytte. Startbanene er bombet i stykker. Ingen kommer ut den veien.

Endelig høres den karakteristiske lyden av rotorblader. Store helikoptere bringer inn 130 hardt tiltrengte marineinfanterister. Evakueringsarbeidet er nå konsentrert rundt den amerikanske ambassaden. 

Soldatene er glade for å komme unna flyplassen, der de har vært under heftig bombardement, men ambassaden er ikke akkurat noe rekreasjonshjem. Mens desperate sørvietnamesere truer med å rive ned gjerdet, makulerer og brenner febrilske ambassadefolk hemmelige papirer innenfor.

Ken Moorefield er en av de få amerikanske diplomatene som er synlig utenfor ambassadebygningen. 

Han løper rundt til de unge marineinfanteristene ved de forskjellige portene og instruerer dem, mens de heldige vietnameserne som har sluppet inn på ambassadeområdet, forsvinner inn i de store helikoptrene på plassen bak dem. De er på vei til USA.

Moorefield ser med smerte i sjelen ut på de desperate menneskene som står på «feil» side av piggtrådgjerdet. Amerikanerne har lovet å ikke svikte noen som har hjulpet dem, men det er åpenlyst at løftet ikke kan holdes.

Dette bildet har blitt stående som et symbol på evakueringen. Et helikopter henter flyktninger fra en bygning nær USAs ambassade.

© Polfoto/Corbis

29. april kl. 19.30, USAs ambassade

Sør-Vietnams nye president ber amerikanerne forlate landet innen 24 timer.

En ung sørvietnamesisk løytnant overbringer den ytterst kortfattede meddelelsen fra den nyinnsatte vietnamesiske presidenten. Budskapet er ikke til å misforstå:

«Kjære ambassadør! Med all respekt vil jeg anmode om at alt amerikansk militærpersonell forlater Vietnam i løpet av 24 timer, slik at det raskest mulig kan bli fred i landet».

Ambassadør Martin nøler ikke et sekund. Han tilkaller sekretæren og dikterer et kortfattet svar der han imøtekommer ønsket. Han har allerede mottatt de avgjørende ordrene fra Det hvite hus: full retrett!

Verdenshistoriens største helikopterevakuering er allerede iverksatt.

30. april kl. 02.00, Nord-Vietnams fremskutte kommandopost ved flyplassen

Sør-Vietnams president har sendt tre av sine generaler ut for å forhandle om fred, men de har i realiteten ingenting å forhandle med.

Tre alvorstyngede sørvietnamesiske generaler ankommer nordvietnamesernes stillinger ved flyplassen, som nå er delvis inntatt etter harde kamper. 

Nordvietnamesernes lokale øverstbefalende, Dong Giang, tar imot dem i bunkeren.

De sørvietnamesiske forhandlerne forklarer hvilket ærend de er ute i, men avvisningen er kontant. Dong Giang behøver ikke engang å konsultere generalstaben. Forslaget er utelukket. Det er ikke mer å forhandle om. Regjeringen i Saigon skal overgi seg betingelsesløst.

De tre sørvietnamesiske generalene har parlamentærflagg som gir dem fritt leide. Men etter det korte møtet råder Dong Giang dem til å bli i bunkeren. 

Han vurderer det som uhyre farlig å ta seg tilbake mot den sørvietnamesiske delen av flyplassen. Nordvietnameserne har akkurat innledet et nytt voldsomt angrep. De tre generalene aksepterer tilbudet og blir.

30. april kl. 03.30, taket av USAs ambassade

USAs president vil sikre seg at landets ambassadør i Saigon dropper planen om å bli igjen og forhandle med nordvietnameserne. Alle amerikanere skal ut før byen faller.

Et C-130-transportfly sirkler høyt over byen. Det er umulig for maskinen å lande på byens sønderbombede flyplass, men det er heller ikke meningen. 

Flyet skal bare sende ut en beskjed via radio, ettersom normale kommunikasjonslinjer ikke lenger er pålitelige:

«Følgende meddelelse er fra USAs president og skal formidles videre av den første som kommer i kontakt med ambassadør Martin. 

Det gjenstår bare 21 helikopteravganger, og fra nå av er det bare amerikanere som vil bli evakuert på denne måten. Ambassadør Martin skal være på det første helikopteret, og det skal sende ut kodeordet ‹Tiger, Tiger, Tiger› så snart det har lettet fra ambassaden».

På taket av ambassaden fanger major Kean opp beskjeden. Han tar seg ned til tredje etasje, der han finner ambassadør Martin. 

Ambassadørens plan har hele tiden vært å bli værende og forhandle med kommunistene. Han føler seg ansvarlig overfor de mange sørvietnamesiske hjelperne. Men i lys av alt som har skjedd de siste døgnene, går han med på planen.

«Ja… det er ikke så mye mer vi kan gjøre», konstaterer han motvillig, før han dikterer en beskjed som han håper vil nå Washington:

«Planen er å stanse evakueringen kl. 04.30. Grunnet nødvendigheten av å ødelegge kommunikasjonsutstyret vil denne beskjeden være den siste fra ambassaden i Saigon».

Sekretæren noterer så fort han kan mens Martin går opp til helikopterplattformen på ambassadetaket. Det vrimler av håpefulle sørvietnamesere her oppe. Major Kean går rundt og videreformidler en lavmælt ordre til marine-infanteristene:

«Kun amerikanere fra nå av. Er dere med – kun amerikanere».

I halvmørket ved landingsplassen ser ambassadøren plutselig inn i øynene på sin assistent Ken Moorefield, den lovende unge offiseren og diplomaten som han selv hadde hentet til Vietnam 21 måneder tidligere.

«Hei Ken», sier han avmålt.

«Ambassadør», nikker Moorefield.

Etter en stund hører de et helikopter som sakte nærmer seg landingsplattformen på taket. Rotorstøyen er infernalsk. Piloten roper et eller annet til Moorefield, som deretter snur seg mot ambassadør Martin:

«De skal med dette helikopteret», roper han. «Det er en ordre fra presidenten».

Ambassadøren vet det allerede. Han nikker og ser på medarbeiderne rundt ham.

«Ok. La oss komme oss av gårde», sier han.

Klokken har blitt fem da helikopteret letter i mørket over Saigon og setter kurs mot de amerikanske krigsskipene utenfor kysten. 

Flere hundre tusen festet i gatene etter den nordvietnamesiske hærens inntog i Saigon, men blant det tidligere regimets tilhengere var stemningen angstpreget.

© Polfoto/Corbis

30. april kl. 07.00, taket av USAs ambassade

USAs overkommando er overbevist om at evakueringen for lengst er avsluttet.

«De vet det. De for pokker vite det!»

Dagslyset har brutt gjennom til major Kean og de ti andre marineinfanteristene som er alene igjen på ambassaden. 

De ser på hverandre. Kan de ha glemt dem i alt oppstyret? Det er nesten to timer siden det siste helikopteret forsvant i mørket, og nervøsiteten sprer seg. Noen må da komme og hente dem?!

Soldatene har barrikadert seg på toppen av bygningen, de har kastet tåregassgranater og avfyrt varselsskudd, men likevel merker de hele tiden presset fra de desperate flyktningene.

Plutselig hører de en rute bli knust. En vietnameser har kjørt en knyttneve gjennom vinduet ved siden av den avlåste døren til de nederste etasjene. 

En marineinfanterist løper bort og river ham hardt i armen. Vietnameseren skriker og trekker armen til seg, men den andre armen kommer straks til syne.

Major Kean beordrer en mann på vakt ved ruten. Situasjonen blir stadig mer anstrengt. Han kan fortsatt ikke tro at de virkelig har glemt dem, men er nødt til å ta høyde for at så kan ha skjedd.

Han sier til sine menn at hvis det ikke dukker opp et helikopter i løpet av den neste timen, må de forlate ambassaden og flykte mot havet til fots.

En liten time senere hører de endelig en velkjent lyd i det fjerne. Rotorblader. De ser et helikopter nærme seg og smiler til hverandre. På høy tid! Kort etter lander maskinen. 

De elleve marineinfanteristene er om bord på få sekunder, og helikopteret letter med kurs mot havet. Klokken er nøyaktig 07.53. 

Underveis i helikopteret finner marineinfanteristene ut at bekymringen hadde vært velbegrunnet. De hadde vært glemt i flere timer.

Kort etter at helikopteret har tatt av, bryter flyktningene på ambassaden gjennom den låste døren og tar seg opp på landingsplassen. De kan ane det siste helikopteret som en prikk i det fjerne. USA har forlatt Vietnam.

30. april kl. 11.30, kommunistenes hovedkvarter nord for Saigon

Nordvietnamesiske stridsvogner har akkurat brutt gjennom gjerdet rundt president-palasset i Saigon.

General Dung har samlet sine menn rundt radioen. Han vet at seieren nå bare er minutter unna, og alt har gått perfekt. 

Det han hadde fryktet mest, var en siste blodig og helt overflødig konfrontasjon med USA. Derfor har styrkene hans hatt ordre om å la evakueringen gå sin gang og ikke skyte på helikoptrene.

Plutselig høres en velkjent stemme på radioen. Det er Sør-Vietnams president, general Minh. Han beordrer de gjenværende sørvietnamesiske styrkene om å legge ned våpnene. Sør-Vietnam overgir seg betingelsesløst med øyeblikkelig virkning!

General Dungs stabsoffiserer hopper i været før de kaster seg i armene på hverandre. Tårene renner. Flere tiårs kamp er forbi. De har vunnet den totale seier.

Dung trekker seg litt unna alt ståket. Han fyrer opp en sigarett og tar et langt drag. Det er den friskeste, klareste og vakreste dagen han har opplevd i sitt liv. 

Mens han står og nyter sigaretten, mottar hovedkvarteret en telefon fra regjeringen i nord.

«Gratulerer med den store seieren!» kommer det fra en euforisk stemme. «Hører dere
lyden? Fyrverkeriet braker i hele Hanoi».

Les mer

Donald L. Gilmore: Eyewitness Vietnam, Sterling Publishing, 2006. David Butler: The Fall of Saigon, Sphere Books, 1986. Van Tien Dung: Our Great Spring Victory, Monthly Review Press, 1977.

Kanskje du er interessert i