Selv om stridsvognen var bygd for landsetting fra luften, gikk det ofte galt.

© US Army

Vietnamkrigens verste våpen var en rullende dødsfelle

M551 Sheridan-stridsvogna var et teknisk vidunder – lynrask og utstyrt med de mest moderne våpen. Men konstruksjonen krevde panser av aluminium – og det betydde at mannskapet gikk om bord med livet som innsats.

14. juli 2017 av Claus Cancel

Soldatene var sure og oversersjanten rasende da tre M551 Sheridan-stridsvogner og seks pansrede mannskapskjøretøy startet dieselmotorene. 

Med bekymrede miner forlot mennene den amerikanske basen Fort Defiance i Sør-Vietnam. 

Uten ildstøtte skulle den vesle troppen rykke frem til den kambodsjanske grensen og finne nordvietnamesiske soldater som planla å krysse «Highway 246» i ly av mørket.

Løytnant Cambri likte heller ikke situasjonen, men han satte sin lit til de tre Sheridan-stridsvognene. 

152-mm-kanonene deres var et fryktinngytende våpen, og blant Cambris sjefer var oppfatningen at to slike kanoner hadde ildkraft nok til å holde en hel bataljon på 5-800 fiendtlige soldater på avstand frem til det dukket opp forsterkninger.

Nå var troppen kjørt i stilling, og det var ikke annet å gjøre enn å vente. I ett-tiden om natten våknet Cambri av et øredøvende spetakkel. 

Skytteren hans sto med fingeren presset mot avtrekkeren på det tunge maskin­geværet på toppen av mann­skapskjøretøyet. 

Cambri stakk hodet opp av luken og kunne se to rekker av nordvietnamesiske soldater komme marsjerende mot dem. 

De forreste hadde allerede stukket inn i jungelen og gjorde seg klar til angrep. Cambri grep radiohjelmen sin for å beordre en av Sheridanene til å åpne ild.

Inne i stridsvognen hadde folkene målet i sikte. 152-mm-kanonen var ladet med den spesielle M625-granaten – populært kalt bikubegranaten, på grunn av den summende lyden den avga.

Lyden oppsto når granaten friga sine 10 000 sylspisse ­metallpigger, som ble blåst ut til alle kanter. Bikubegranaten spredte død og ødeleggelse hvis den ble fyrt av inn i en folkemengde.

Men granaten ble i kanonløpet, og alle de nordvietnamesiske soldatene hadde etter hvert nådd i sikkerhet i jungelen. Cambri ropte igjen til Sheridanens skytter at han skulle trykke på avtrekkeren. Svaret fra stridsvognen var at det gjorde han, men det avanserte elektroniske avfyringssystemet virket ikke.

Mens Cambri bannet og svor over de forspilte sjansene, kjempet folkene inne i stridsvognen for å få løst problemet. 

Etter et halvt minutt lyste den grønne lampen på kanonens betjeningspanel endelig opp. Med et øredøvende brak forlot granaten med de 10 000 piggene kanonløpet på Sheridanen. 

Rekylen var så kraftig at den fikk forenden på stridsvognen til å løfte seg fra bakken. 

De aller fleste prosjektilene slo virkningsløst ned i den folketomme grusveien eller boret seg inn i trærne i jungelen over hodet på de nordvietnamesiske soldatene.

De to andre Sheridan-tanksene hadde omsider dreid kanonløpene i riktig retning, og de neste 30 minuttene pumpet de granater inn i jungelen. 

Den skremmende ildkraften var nok til at de fiendtlige soldatene ga opp og snudde.

Neste morgen fant amerikanerne åtte døde nordvietnamesiske soldater. 

Tallet kunne ha vært mye høyere hvis bare Sheridanens kanon hadde virket. 

Men det var verken første eller siste gang at amerikanernes nyeste stridsvogn skulle vise seg upålitelig i den nådeløse asiatiske jungelkrigen.

De amerikanske soldatene spøkte ofte med at det var vel så trygt å sitte oppå Sheridanen som å være inne i den.

© US Army

Krigen skulle vinnes i Kambodsja

Løytnant Cambris opplevelser med Sheridan-tanksen fant sted i februar 1970. På dette tidspunktet hadde den amerikanske hjemmefronten begynt å protestere mot USAs krigsdeltagelse. 

På fem år hadde krigen kostet 47 000 amerikanske soldater livet, uten at man var kommet nærmere å beseire Nord-

Vietnam og de kommunistiske partisanene i sør, Front National de Libération FNL, (av amerikanerne kalt Vietcong). 

Det sto klart for hærledelsen og president Nixon at hvis Sør-Vietnams eksistens skulle sikres, måtte krigen føres inn i nabolandene Kambodsja og Laos. 

Det var her de nordvietnamesiske styrkene hadde sine støttepunkter, baser og depoter; og herfra forsynte de sine våpenbrødre, FNL, med våpen.

Bare to måneder etter Cambris trefning ved grensen rykket 20 000 amerikanske og 30 000 sørvietnamesiske soldater derfor inn i Kambodsja – i mange tilfeller støttet av den nye, upålitelige Sheridan-stridsvognen. 

Målet var å ramme nordvietnameserne så hardt at de ikke lenger var en trussel – og at Sør-Vietnam skulle klare seg selv og de amerikanske styrkene trekkes hjem igjen. Dessverre viste det seg at Sheridan-stridsvognen ikke var moden for oppgaven. 

Revolusjonerende missilsystem

Nettopp denne stridsvognen skulle ha ­utgjort en sann revolusjon – nytenkende og banebrytende som den var.

Utviklingsarbeidet begynte sent i 1950-årene som et motsvar til den sovjetiske amfibietanksen PT-76, og ­ambisjonene vokste mens stridsvognen var på tegnebrettet. Ikke bare hadde de amerikanske ­generalene behov for en lettvektstanks som kunne krysse elver og innsjøer – den måtte også kunne landsettes fra luften, slik at den raskt kunne settes inn i områder der amerikanske styrker var i akutt fare for å bli nedkjempet.

Under den kalde krigen hadde USA færre stridsvogner enn Sovjetunionen, men dette kunne oppveies med større fleksibilitet og mobilitet. 

Derfor var det viktig at Sheridanen kunne settes direkte på slagmarken ved å bli sluppet ut fra transportfly. 

Sheridanen skulle være den første stridsvognen som kunne brukes til lands, til vanns og i luften.

Stridsvognen ble bygd opp rundt et nytt, banebrytende våpensystem, der kanonløpet også skulle kunne fungere som utskytingsrampe for det såkalte Shillelagh-missilet. 

Det ble fjernstyrt til målet og kunne ødelegge selv svært tungt pansrede sovjetiske stridsvogner. Sheridanen skulle med andre ord være en lettvekts­tanks som kunne ta opp kampen mot virkelig tunge motstandere.

I prinsippet var ideen god. Når Sheridanen skulle ødelegge mindre stridsvogner eller skyte mot for eksempel bunkere, ­ladet soldatene kanonen med konvensjonelle antitanks-granater. 

Hvis de derimot sto overfor en tungt pansret stridsvogn, kunne de legge et Shillelagh-missil i kanonen. 

Skytteren guidet deretter missilet ved hjelp av et infrarødt signal fra stridsvognen – og var dermed i stand til å treffe svært presist, også når målet var i bevegelse.

I praksis sto problemene nærmest i kø rundt det nye systemet. Det infrarøde styresignalet til missilet ble forstyrret i sollys og av røyksporet som missilet ­etterlot seg. 

Samtidig var ­Sheridanen bygd så lett at forenden ­løftet seg en meter fra bakken når ­kanonen ble avfyrt. 

Rekylen var så kraftig at besetningen sto i fare for å for eksempel brekke et ribbein. 

Denne ristingen fikk ofte den føl­somme elektronikken til å bryte sammen, slik at den måtte startes på nytt, og stridsvognen tapte viktige minutter i kampens hete.

Når Hercules-transportflyet skulle landsette en Sheridan, fløy det i 250 km/t et par meter over bakken.

© US Army

Strøk på alle parametre

Missilsystemet var langt ifra Sheridanens eneste problem. Beslutningen om at stridsvognen skulle være nyskapende på alle måter, resulterte i konstante problemer allerede i testfasen. Ammunisjonen skulle være den mest moderne som den amerikanske hæren kunne by på. 

Derfor var granatene til 152-mm-kanonen pakket inn i papp, som skulle brenne opp ved avfyringen – i stedet for det tradisjonelle messinghylsteret.

Dermed unngikk besetningen å ha glovarme kanonhylstre i stridsvognen etter hvert som ammunisjonen ble skutt ut. 

Men ofte satt det små glødende pappbiter igjen i kanonløpet, og hvis de landet i stridsvognens ammunisjonslager, kunne tanksen raskt gå i luften. Dette skjedde tre ganger i testperioden fra 1966 til 1967.

Men det ble enda verre. 

Da de første ferdige stridsvognene endelig rullet ned fra samlebåndet, konkluderte den amerikanske hærens testenhet at den «ikke kunne settes inn på grunn av problemer med sikkerhet, vedlikehold, holdbarhet og egnethet». 

Det var harde ord. Stridsvognen strøk på alle parametre.

Likevel fortsatte produksjonen hos General Motors, som spydde ut den ene Sheridanen etter den andre. 

Hærsjefene fryktet nemlig at de ville miste bevillingene til den nye stridsvognen hvis de ikke fortsatte produksjonen.

Etter hvert begynte politikerne imidlertid å få øynene opp for den problembefengte stridsvognen, og et innflytelsesrikt kongressmedlem kalte Sheridanen for en «milliard-dollar-bommert». 

Kritikken la ytterligere press på de militære lederne for å ta stridsvognen i bruk – blant dem var general Creighton Abrams. 

Det var han som hadde presset produksjonen av tanksen gjennom i 1966, og nå sto det 1500 ubrukte stridsvogner utenfor GMs fabrikk i Cleveland.

General Abrams var i 1968 blitt utnevnt til sjef for de amerikanske styrkene i Vietnam, og nå brukte han sin posisjon til å få Sheridanen til Østen. 

Til kamp uten missiler

Alle kunne se at Sheridanen var uegnet til tjeneste i Vietnam. Stridsvognens hurtighet var vanskelig å utnytte i det gjørmete terrenget, og i jungelen var det umulig å sette den inn fra luften. 

Det avanserte Shillelagh-missilsystemet var perfekt i kamp mot fiendens stridsvogner, men FNL-partisanene og de nordvietnamesiske soldatene utførte som regel raske snikangrep til fots.

Derfor måtte Sheridanen bygges litt om før ilddåpen i Vietnam i januar 1969. Missilene ble fjernet, og i stedet fikk Sheridanen den spesielle bikubegranaten til bruk mot fotfolk.

Til general Abrams store hell gikk Sheridanens første innsats over all forventning. Den fant sted nær den viktige amerikanske basen Long Binh nord for Saigon. 

To Sheridan-stridsvogner var kjørt i stilling ved en veisperring da de om natten klokken 02.30 plutselig kunne se skygger bevege seg lenger nede på veien. 

De tente de kraftige prosjektørlysene og skjøt ut to bikubegranater. Da amerikanerne neste morgen rykket ut for å se effekten, fant de 125 døde nord­vietnamesiske soldater.

Sheridan-stridsvognen og ikke minst bikubegranaten var kommet til Vietnam tidsnok til å bli satt inn i de to siste store amerikanske aksjonene – invasjonen av Kambodsja og Laos. 

Sheridan-tanksen var en dødsfelle

Målet med invasjonen av Kambodsja (1970) og Laos (1971) var, med president Nixons ord, «en vietnamisering» av krigen. 

Nordvietnameserne og FNL skulle rammes så hardt at Sør-Vietnam kunne klare seg selv – og de amerikanske styrkene trekkes endelig hjem.

Hærledelsen hadde imidlertid ikke særlig stor tiltro til de sørvietnamesiske styrkenes kampevne, og iverksatte derfor en rekke operasjoner i Kambodsja og Laos, som skulle ramme FNL-partisanenes forsyningslinje, Ho Chi Minh-stien, som strakte seg gjennom begge land. 

Amerikanerne anslo at over 40 000 nordvietnamesiske soldater lå klar nær grensen til Vietnam. Det var her at en stor del av de 500 Sheridanene som var kommet til Vietnam, skulle settes inn – og de amerikanske soldatene var ikke begeistret. De ønsket seg tilbake til den stabile M48 Patton-stridsvognen.

«Da jeg prøvde å få byttet ut Sheridan- ene mine med M48 eller bare pansrede mannskapskjøretøy, reagerte mine overordnede som en flokk voldtatte aper», forklarte kaptein Speedy senere til historikeren Keith Nolan.

«Det var politikk. De ropte at jeg måtte lære meg å utnytte det nye systemet. Men fanden heller. Det var en fiasko. Det var alltid det samme: 

Alle systemer fungerte, men kanonen ville ikke skyte. Og så var det landmine-problemet. Minene sprengte hull i panseret og satte granatene i brann. Dette utviklet gasser, som besetningen inhalerte. Og selv om de klarte å komme seg ut av stridsvognen, døde mange etter et par dager».

Da de amerikanske og sørvietnamesiske styrkene etter to måneder i Kambodsja trakk seg ut igjen, beskrev president Richard Nixon operasjonen som «den mest vellykkede operasjonen i hele krigen». 

Ordene falt til tross for at operasjonen med all tydelighet hadde vist at sørvietnameserne ikke maktet å forsvare landet sitt mot fienden.

Også Sheridanen hadde feilet. Foruten de vedvarende problemene med kanonen, krevde motoren også konstant sørvis. 

Kjølesystemet tålte ikke den fuktige varmen, og ventilasjonssystemet ble fylt med blader og mudder fra jungelen. Men verst var aluminiumspanseret, som ikke ga beskyttelse når stridsvognen kjørte over en landmine.

«Jeg ble kastet ut av førersetet og frem på fronten av tanksen», forteller stridsvognføreren Gross. Stridsvognen hans kjørte på en landmine i Kambodsja.

«Jeg falt ned på bakken og begynte å løpe. Stridsvognen brant voldsomt, og ammunisjonen inne i den begynte å gå av. Først maskingeværammunisjonen og siden de store granatene. Hjelpeskytteren rakk ikke å komme seg unna, og måtte dras ut. Han lå på bakken og vred seg mens det meste av kroppen hans var forbrent. 

Jeg ble helt hysterisk. Jeg prøvde å beherske meg, men jeg holdt ikke ut å se vennene mine på denne måten».

Opplevelsen rystet Gross så kraftig at han aldri satte seg i en stridsvogn igjen.

Det svake panseret var ikke bare et problem når Sheridanen kjørte over en landmine. Aluminiumet ga heller ingen effektiv beskyttelse mot det nordvietnamesiske RPG-panservernet. 

Hvis Sheridanen ble truffet av en panservernrakett nær kanontårnet, var det stor sannsynlighet for at granatene med papphylser begynte å brenne og satte fyr på ammunisjonen.

Ilden skapte så høye temperaturer at aluminiums­chassiset ble mykt, hvilket fikk kanontårnet av stål til å «synke ned» i tanksen. For de amerikanske soldatene var ikke sammensmeltede Sheridaner langs veiene et sjeldent syn.

Av 500 Sheridan-stridsvogner som kom til Vietnam, ble over 300 ødelagt av landminer og raketter.

Fordi soldatene hadde så dårlige sjanser for å slippe ut av en brennende Sheridan, fikk den økenavnet «Djevelens stridsvogn».

Det amerikanske militæret brukte i gjennomsnitt mer enn 100 000 tonn ammunisjon hver måned i Vietnam. 

© AP/Polfoto

Rakettene fløy rundt ørene

Nettopp Sheridanens svake motstandsdyktighet mot enkelt panservern viste seg tydelig i 1971 under «Operasjon Lam Son 719» i Laos. 

I motsetning til kampene i Kambodsja året før, ryddet amerikanske styrker bare veien frem til grensen mellom Sør-Vietnam og Laos. 

Resten av strekningen på 40 kilometer inn i Laos måtte sørvietnameserne nøye seg med luftstøtte.

Angrepet på jungelbyen Tchepone og Ho Chi Minh-stien skulle bevise at Sør-Vietnam hadde lært å klare seg uten amerikansk hjelp. 

Men alt etter noen dager gikk den sørvietnamesiske offensiven i stå. Motstanden fra nordvietnameserne var langt større enn ventet. I tre uker kjempet de sørvietnamesiske styrkene, men kom omtrent ikke av flekken.

Til slutt klarte sørvietnameserne å innta byen, men bare fordi amerikanerne fløy dem inn med en sverm av Hueyhelikoptere. 

Tchepone viste seg likevel å ha liten strategisk betydning, for nordvietnameserne hadde lagt om Ho Chi Minh-stien slik at den gikk utenom byen.

Likevel erklærte sørvietnameserne erobringen som en suksess og meddelte at soldatene ville bli trukket ut igjen av Laos. Den beslutningen skulle vise seg å bli fatal, for på alle høydedrag lå fiendt-lige soldater som snek seg helt innpå sørvietnameserne. 

Dermed kunne ikke amerikanerne bombe av frykt for å treffe våpenfellene sine. Sørvietnameserne fikk snart panikk, og tilbaketrekningen foregikk i et inferno av ild.

Bedre ble det ikke da styrkene nådde Vietnams grense, der FNL lå i bakhold langs hovedveien.

Den intense beskytningen fikk de amerikanske soldatene til å døpe hovedveien «Ambush Alley» –Bakholdsalléen – fordi ingen kunne vite når neste rakett kom til å slå ned på den tolv kilometer lange veien fra grensen til Khe Sanh-basen.

Hvor dårlig det sto til, ble klart for den amerikanske marinesoldaten Robert Spurgeon da han spurte en av kameratene sine i stridsvognen hvordan situasjonen var lenger fremme.

«De ligger i bunkere langs veien og lar oss kjøre forbi, før de reiser seg og skyter en RPG rett i baken på oss! Fanden heller, Spurgeon, du kommer aldri til å se noe lignende! De skyter RPGer etter oss som om det var maskingevær!»

Nettopp det intense ildregnet var noe Sheridan-stridsvognen ikke tålte. Pansringen var altfor sårbar overfor panservern avfyrt på kort avstand, og under den hektiske flukten fra FNL var det brennende stridsvogner overalt. 

Til sammen 8750 sørvietnamesiske og 253 amerikanske soldater mistet livet under operasjonen som skulle bli den siste større kampen den amerikanske hæren var involvert i i Vietnam.

Sheridan endte som skyteskive

Selv om amerikanerne etterpå utropte operasjonen i Laos til en suksess, var den bitre realiteten at de sørvietnamesiske styrkene aldri ville kunne klare seg uten amerikansk hjelp. 

Nederlaget var klart da sørvietnameserne fire år senere måtte gi opp og hjelpeløst se Nord-Vietnams styrker rulle inn i Saigon 30. april 1975.

Etter Vietnamkrigen ble Sheridanen satt inn i kamp to ganger til. Først under USAs operasjon for å styrte Panamas diktator Manuel Noriega i 1989 og senere under den første Golfkrigen (1990-91). Heller ikke her imponerte stridsvognen.

Det amerikanske militæret hadde heller ikke lenger særlig tiltro til stridsvognen. 

Allerede i 1980 ble de aller fleste av de resterende Sheridan-stridsvognene overført til et militært øvelsesområde i California. 

Her ble de bygd om slik at de lignet den sovjetiske T-80, og brukt til øvelser helt frem til 2004. 

Den viktigste rollen den revolusjonerende M551 Sheridan-tanksen fikk, var altså å hjelpe til med treningen av amerikanske stridsvognbesetninger.

Kanskje du er interessert i