Britene led massive tap under kampene mot spanske skip og festninger.

© Bridgeman

Ydmykende britisk nederlag ble tiet i hjel

I 1741 stakk den uovervinnelige britiske marinen til sjøs med 186 skip for å erobre Sør- og Mellom-Amerika. Men den spanske kolonibyen Cartagena holdt stand med bare seks krigsskip og en liten garnison. Flere tusen britiske soldater døde, og 50 skip ble ødelagt. Aldri hadde Royal Navy lidd et så ydmykende nederlag.

21. april 2017 av Morten Rendsmark og Boris Koll

Den britiske admiralen Edward Vernon brettet et kart ut på bordet i kahytten på flaggskipet sitt der det lå for anker utenfor Kingston på Jamaica. 

Seierssikker og med store ord fortalte han gjesten om invasjonsplanene for Sør- og Mellom-Amerika.

Året var 1740, og gjesten var Lawrence Washington, halvbror av George Washington, senere USAs første president. 

Han kom fra den britiske kolonien Virginia i Nord-Amerika. Vernon ba ham stille frivillige til invasjonen, og sa:

«Når spanjolene mister sin viktigste by, Cartagena, vil resten av det oversjøiske imperiet deres falle bit for bit».

Vernon snakket om intet mindre enn Sør-Amerika og Mellom-Amerika pluss California, Florida, Cuba og Puerto Rico. Hvis Cartagena ble inntatt, kunne britene få kontroll over alle de spanske koloniene på de amerikanske kontinentene. 

Cartagena, en befestet by på den karibiske kysten av dagens Colombia, var nøkkelen til det spanske Amerika.

«Lawrence», sa admiralen med et smil, «spanjolene kommer til å underkaste seg. De kommer til å slikke oss oppetter ryggen, og om noen år snakker de engelsk alle sammen».

Amerikaneren var imponert. Planen var både enkel og overbevisende. Kort etter hadde han samlet 2700 frivillige fra de britiske koloniene i Nord-Amerika. 

De sluttet seg til Vernons styrke, som allerede talte 21 000 britiske sjøfolk og soldater. I tillegg kom en gruppe slaver fra sukkerplantasjene på Jamaica, bevæpnet med macheter.

Britene var klar til å knuse det spanske imperiet.

Alt gikk etter planen 

Året før – i 1739 – hadde Vernon angrepet den spanske kolonibyen Portobelo på østkysten av det som i dag er Panama, nedkjempet byens garnison, og ødelagt alle festningsverkene. 

Deretter sendte han en mindre flåte mot sør, rundt Kapp Horn, for å angripe den spanske stillehavsflåten og Panamas vestkyst. 

I 1741 følte han seg klar til å innta Cartagena, og stakk til sjøs fra Kingston på Jamaica.

Invasjonsstyrken var enorm. Den talte hele 186 skip, og Vernon sto dermed i spissen for en av verdenshistoriens største amfibieoperasjoner. 

Samtidig hadde han hørt fra spionene sine at garnisonen i Cartagena bare talte 2800 mann pluss seks krigsskip. 

Den britiske admiralen følte naturlig nok på seg at seieren var innen rekkevidde.

En statue av admiral Blas de Lezo står fremdeles vakt foran San Felipe-festningen utenfor Cartagena.

© Getty Images

En skog av master

I morgentimene 13. mars 1741 slo vaktpostene på Cartagenas tykke festningsmurer alarm. 

Ute i horisonten hadde det dukket opp et skip på det blygrå havet. Kort etter kom flere til syne, og i løpet av en halv time formelig krydde det av skip. Den britiske invasjonsflåten var ankommet Sør-Amerika.

Den spanske generalkommandøren og admiralen don Blas de Lezo skrittet urolig frem og tilbake over gulvet. 

Han befant seg i en villa i Cartagena. Trebeinet hans dunket hult mot flisene for hvert andre skritt han tok.

Fra villaen høyt oppe i åssiden kunne admiral de Lezo skue utover Cartagenas festningsverker og den fiendtlige flåten. Han satte kikkerten for det friske øyet og vurderte fiendens posisjon.

Blas de Lezo visste at admiral Vernon var et sted der ute. De to mennene hadde stått overfor hverandre før. 

Lezo var bare 15 år gammel da det venstre beinet hans ble knust av en kanonkule under et sjøslag ved Gibraltar, der Vernon deltok som ung løytnant i den britiske marinen.

Lezo betraktet rolig den knusende overmakten. Men visekongen for den spanske kolonien Ny-Granada, don Sebastián de Eslava, vred sine hender. Han var administrativ leder for hele den nordige delen av spansk Sør-Amerika. 

Dermed var det hans plikt å sørge for at de store mengdene gull, sølv og edelsteiner fra de rike gruvene hvert år ble skipet ut fra Cartagena til den spanske kongen.

Lezo og Eslava skjønte godt hva spillet dreide seg om – militært, økonomisk og maktpolitisk. Det handlet om hvorvidt det spanske imperiet skulle bestå eller styrte i grus.

Krigsskip og festninger i kamp

De neste ukene følte britene Cartagenas festningsverk på tennene for å finne eventuelle svakheter. Mindre styrker ble satt i land, og krigsskipene krysset frem og tilbake langs kysten.

Cartagena lå på en halvøy mellom en innelukket bukt og havet. Bukten var en naturhavn med to innseilinger. 

Den bredeste – Bocagrande – var blokkert av en demning, mens den smaleste – Bocachica – var sperret av to enorme jernkjettinger. De hang i vannflaten mellom festningene San José og San Luis, som kneiste på hver sin side av innseilingen, begge utstyrt med kanoner.

Bak kjettingene lå fire av Lezos krigs- skip klare til kamp, for admiralen visste utmerket godt at britene var nødt til å forsere Bocachica for å kunne landsette styrkene på et gunstig sted inne i bukten.

 Og Bocachica var bare det første hinderet. Inne i bukten beskyttet tre solide festninger Cartagena. 

Byen selv var dessuten helt omkranset av høye murer som skrånet for at kanonkuler skulle prelle av på dem.

Etter en rekke artilleridueller mellom skipene og festningene ved Bocachica, landsatte britene soldater og inntok landjorden foran San Luis. 

Artilleristene stilte opp kanoner i den tette jungelen, mens krigsskip gikk nær land og åpnet kanonild mot festningen.

Kanonkulene dundret mot San Luis dag og natt. Noen prellet av som baller, andre slo sprekker i murverket. 

Etter hvert krakelerte større og større deler. Da et tårn holdt på å velte, åpnet det seg revner i muren. San Luis’ tunge kanoner besvarte ilden, og mange britiske skip ble senket eller fikk store skader.

De fire spanske krigsskipene som beskyttet innseilingen, ble flere ganger angrepet av britiske linjeskip.

Den avgjørende kampen fant sted 4. og 5. april. Da føk titusenvis av kanonkuler i begge retninger over jernkjettingene.

Lezo sto rank på dekk av flaggskipet sitt, Galicia, med haken høyt og venstre hånd på ryggen for vise fryktløshet. Kapteinen på det britiske skipet overfor ham gjorde det samme.

Som to kamphaner spankulerte de rundt og forsøkte å stirre hverandre i senk, mens kuler, tresplinter og metallbiter fløy rundt ørene på dem. En kanonkule traff Galicias dekk og suste forbi Lezos friske bein med få centimeters klaring. Admiralen fortrakk ikke en mine.

De to offiserene ropte vekselvis «fuego!» og «fire!» – «fyr!» på henholdsvis spansk og engelsk – mens kanonmannskapet supplerte med rop som «ta den, kjettersvin!» og «stapp den opp bak, Diego!»

Matrosene på de nedre dekkene slet så svetten rant. Heten var ulidelig, kruttrøyken rev i lungene og fikk øynene til å svi mens mennene bakset med å lade og avfyre de flere tonn tunge kanonene.

Baljer og pøser med vann ble jevnlig helt over kanonløpene for å avkjøle dem, og de innestengte dekkene minnet etter hvert mest om et dampbad.

Fra tid til annen slo en fiendtlig kule gjennom skroget, og de som sto i veien, ble feid overende med knekte bein eller avrevne lemmer.

Noen kuler traff under vannlinjen, der skipstømrerne og lærlingene deres føk rundt med spiker og planker for å lappe hullene.

Midt i kampens hete ble Lezo truffet av splinter i låret og venstre hånd. Han ble forbundet stående, uten å gi fra seg kommandoen.  

Britene tok seieren på forskudd, med brautende avisartikler og en medalje som viser en knelende admiral Lezos kapitulasjon. 

© Bridgeman

Gi dem kniven!

Trefningen mellom spanske og britiske linjeskip varte hele dagen – og natten. Klokken ni om morgenen 5. april var situasjonen kritisk for spanjolene. 

To av de fire skipene i innseilingen var skutt i filler: Knekte master hang ut over relingene, og skrogene var fullstendig gjennomhullet. 

Festningen San Luis var også hardt medtatt. På nordsiden lå muren i ruiner etter til sammen to ukers bombardement. Det var bare et spørsmål om tid før spanjolene overga seg, mente britene.

Senere samme dag ble Lawrence Washington satt i land med 2000 av sine nordamerikanske frivillige. 

De marsjerte frem i tre geledd mot den ødelagte festningsmuren. Knapt 400 spanjoler skjøt løs med gevær. 

En del av Washingtons menn falt, men det stoppet ikke amerikanerne. De stormet frem, over de sønderskutte murene. Spanjolene innså at festningen var tapt. 

De heiste det hvite flagget, men det viste seg å være til ingen nytte. Flagget ble straks gjennomhullet av skudd, mens bajonettene glimtet i ettermiddagssolen.

«Gi dem kniven!» lød ropet blant amerikanerne. De viste ingen nåde. Selv hardt sårede og forsvarsløse spanjoler ble stukket i hjel. 

Blant angriperne var også de svarte slavene fra Jamaica. Ma-chetene deres dryppet av blod.

Omtrent 370 av Lezos menn døde under kampen om San Luis. Bare noen få overlevde. De reddet livet ved å løpe ned til bukten og hoppe i vannet.

Der ble de plukket opp av mannskaper i spanske robåter. Før dagen var omme ble det britiske flagget heist over de sønderskutte festningsmurene.

Ute i innseilingen til havnen var de fire spanske skipene satt ut av spill, men admiral Lezos hardnakkede motstand hadde kostet britene dyrt.

Rundt tjue store krigsskip var enten senket, gått på grunn eller hadde fått så store skader at de måtte skrotes. 1800 briter var drept, og flere tusen såret.

Det fløt med lik i vannet, men britene tok seg ikke bryet med å hente opp de spanske døde. I det tropiske klimaet råtnet de fort, og snart hang det en forpestet stank over bukten.

Lezo vendte hjem for å hvile seg etter slaget.

Da hans kone Josefa åpnet døren for ham, slo hun forferdet hendene for munnen for å kvele et skrik. Lezos uniform var tilsølt med blod fra sårene han var påført.

Ute på flaggskipet sitt hadde admiral Vernon betraktet slaget på trygg avstand. Han smilte triumferende da han gjennom kikkerten først så det britiske flagget gå til topps over San Luis, og deretter at spanjolene evakuerte festningen San José på motsatt side av innseilingen.

Admiralen skålte med offiserene sine, og sendte straks et skip til England med et brev der han erklærte Cartagena for så godt som inntatt.

Da skipet nådde England mange uker senere, jublet britene over de storartede nyhetene. Det ble slått medaljer med innskrifter som: «Spansk arroganse ydmyket av admiral Vernon», og «De inntok Cartagena april 1741».

Men Vernon hadde solgt skinnet før bjørnen var skutt. Britene måtte fremdeles innta festningene San Felipe, Pastelillo og Manzanillo før de var fremme ved Cartagenas bymur.

Spanjolene var godt forberedt

I Cartagena ble alle våpenføre menn, fra de yngste til de eldste, innkalt til militærtjeneste, mens kvinner og barn ble sendt ut av byen. 

Alle krefter ble satt inn på å gjøre vollgravene rundt San Felipe dypere, og anlegge sikksakkformede skyttergraver et stykke foran hovedporten til festningen. 

Spanjolene senket dessuten de siste skipene sine for å blokkere Cartagenas indre havn.

11. april forserte britiske skip den hardt tilkjempede Bocachica-innseilingen og landsatte 3000 soldater sør for festningene Manzanillo, Pastelillo og San Felipe. 

Ytterligere 600 mann gikk i land i Boquilla-bukten øst for Cartagena. Styrken kjempet seg gjennom den fuktige jungelen og frem til La Popa – et gammelt kloster på et høydedrag. Her stilte britene opp kanonene sine.

Samtidig kom hovedstyrken fra sør frem til San Felipe, den største og absolutt viktigste festningen utenfor Cartagena. Hvis den ble inntatt ville byen være omringet – og ha lite å stå imot med.

Som havneby hadde Cartagena alltid vært avhengig av å få forsyningene sine sjøveien. Nå hadde den britiske blokaden ført til så alvorlig matmangel at folk hadde begynt å spise både katter, hunder og esler for å overleve.

20. april sto britene klare til å angripe festningen San Felipe. Knappe 3000 mann rykket frem fra sør, øst og nord. De ble møtt av 650 spanjoler i skyttergravene og 300 på murene.

Britiske enheter nådde frem til østmuren med stormstiger, men oppdaget der at de omhyggelig tilmålte stigene var to meter for korte! 

I løpet av nettene før angrepet hadde spanjolene i hemmelighet gravd vollgraven dypere.

Forsvaret av San Felipe ble ledet av den utrettelige generalkommandør Blas de Lezo, som hadde flere overraskelser i ermet. 

Ikke bare kanon- og geværkuler, men også kokende olje regnet over de angripende britene. Menn med forferdelige forbrenninger skrek i smerte, og angrepet fra øst gikk i oppløsning.

Det gikk ikke bedre med de 1100 britene som angrep fra sør. Da de stormet besluttsomt oppover skråningen mot festningens hovedport, ble de møtt av en intens geværild fra de sikksakkformede skyttergravene, og falt i hopetall.

Også dette angrepet ble slått tilbake.

De britiske kanonene, som var slept møysommelig gjennom jungelen for å levere artilleristøtte oppe fra La Popa-klosteret, viste seg nå å være plassert for langt fra de spanske stillingene. De kunne ganske enkelt ikke treffe.

Angrepet fra nord slo også helt feil.

De britiske styrkene ble fanget i en dødbringende ild fra den sterke festningens kanoner. Noen av dem var plassert i fremskutte bygninger, såkalte redouter. Fra dem kunne spanjolene skyte på langs av hovedmuren.

Dermed ble angriperne fanget i en dødelig kryssild.

Etter en times kamper hadde britene fått nok, og trakk seg tilbake til skogbrynet. Her bestemte de britiske offiserene seg for å sette alt inn på å ta skyttergravene mot sør, og sprenge San Felipes hovedport.

Styrken i sør ble forsterket med 400 uthvilte soldater. Dessuten ble alle disponible kanoner kjørt i stilling og avfyrt, mens infanteristene stormet oppover skråningen på nytt.

Solen sto høyt på himmelen, og heten var ulidelig. Likevel gikk det britiske angrepet bedre denne gangen.

Soldatene nådde helt frem til de spanske skyttergravene, der det ble harde nærkamper med bajonetter og geværkolber. Noen steder brøt britene gjennom den spanske linjen, og nådde helt opp til porten.

Generalkommandør Blas de Lezo betraktet angrepet fra et tårn. Han så opp mot solen og ned på de utmattede soldatene.

Den garvede krigeren visste at kampen var inne i den avgjørende fasen. Han ga ordre om å åpne porten, og satte sine siste 300 mann inn i et voldsomt motangrep.

De friske soldatene tok pusten fra britene, som først ble presset tilbake over skyttergravene, og deretter nedover skråningen.

Mange kastet våpnene og flyktet i panikk. Utenfor skuddhold rev de av seg kaskettene og falt utmattet om på bakken. Bak dem lå hundrevis av døde og sårede igjen. 

Britene oppdaget at det er svært dyrt å angripe solide og tungt bevæpnede festninger med krigsskip. Det var disse kanonene som lærte dem leksen.

© Bridgeman

Britene var maktesløse

Erobringen av Cartagena virket plutselig som en umulig oppgave for britene. Den enorme overlegenheten deres var gradvis blitt uthulet.

Av den britiske landstyrken på 12 000 mann hadde i alt 2400 falt i kamp. 2500 hadde omkommet av tropesykdommer, og av en tyfusepidemi som hadde spredt seg på grunn av likene som ikke ble begravd. 

I tillegg lå tusener dødssyke i teltleirene og på skipene. Bare vel en fjerdedel av den britiske landstyrken – 3500 mann i alt – var stadig kampklar.

Flåten hadde også lidd massive tap. 50 britiske skip var blitt senket eller hadde fått så store skader at de ikke var verd å reparere. 

De fleste var skutt i filler av de spanske kystbatteriene og kanonene på festningsmurene. Andre var gått tapt i bredsideduellene i Bocachica-innseilingen.

Seks av fartøyene som var gått tapt, var store linjeskip med tre kanondekk. 

13 var såkalte 50-kanoners skip med to kanondekk, og fire var fregatter – det vil si mellomstore krigsskip. Resten var troppetransportskip og forsyningsskip.

Spanjolene hadde mistet 800 mann og seks skip. Men de hadde fremdeles 2000 regulære soldater og 600 militsfolk kampklare. Et nytt britisk angrep ville være et håpløst prosjekt.

Etter 67 dagers kamper evakuerte britene teltleirene sine og gjorde seg klare til å seile hjem. Mens flaggskipet lettet anker, sto admiral Vernon og stirret mørkt inn mot land.

«Måtte fanden ta deg, Blas de Lezo!» hveste han.

I Storbritannia kom nederlaget som et totalt sjokk for makthaverne. De hadde vært litt for raskt ute med å utbasunere admiral Vernons store triumf for hele verden.

Nå befant de samme makthaverne seg i den pinligste situasjonen i manns minne. Nederlaget måtte dysses ned for enhver pris. 

Derfor forbød den engelske kongen og parlamentet all omtale av slaget i taler, bøker og pamfletter. 

Vernon beholdt posten sin og fortsatte karrieren i marinen, som om ingenting var hendt. Slaget om Cartagena ble totalt fortrengt.

Fire måneder etter britenes tilbaketog ble generalkommandør Blas de Lezo offer for tyfusepidemien som hadde herjet helt siden de første kampene. På dødsleiet snakket han i febervillelse. 

Mye av det han sa var uforståelig for de pårørende som satt hos ham, men ett ord ble gjentatt flere ganger:

«Fuego! Fuego!». Fyr! Fyr!

Kanskje du er interessert i