Ti ufattelig brutale våpen

1. Longxu-kroken: Trakk fienden til seg

Under Song-dynastiet (960-1279) brakte kineserne med seg den spesielle longxu-kroken når de skulle ut og krige. Den besto av et blad med to eller flere kroker for enden av et 10 meter langt tau. Man svingte våpenet over hodet som en lasso, og når det traff en fiende, boret det seg en krok inn i ham. Så var det bare å hale stakkaren inn og kverke ham.

Men ofte var kampen over før det kom så langt. Kroken kunne i seg selv gjøre stor skade på et menneske. Den kunne rive over viktige blodårer, i tillegg til at offeret i mange tilfeller påførte seg selv stygge sår i forsøk på å frigjøre seg fra kroken, som hadde mothaker og derfor satte seg godt fast

2. Bardiche: De søkte etter armene og bena

Vikingenes langøks ble gjennom middelalderen videreutviklet til bardichen som særlig ble brukt i Russland og Øst-Europa. Øksehodet var større, og eggen kunne være over halvmeteren lang.

En bardiche var nyttig i nærkamp. Man svingte den helst horisontalt, men man kunne også la den falle vertikalt ned over fienden, og på grunn av våpenets vekt kom det en voldsom kraft i slaget hvis krigeren kunne sine saker. Det var ofte vrient å rette slaget direkte mot brystet på fienden, og derfor besto teknikken helst i å hugge av armer og ben.

3. Mukkerten: Stjålet fra politiets depot

Småkjøpmennene i Paris protesterte i begynnelsen av mars 1382 mot nye skatter. Drapet på en skatteoppkrever førte raskt til blodige tumulter over hele byen. En rasende menneskemengde trengte seg inn i rådhuset og grafset til seg 3000 kraftige mukkerter som politiet pleide å bruke. Den kraftige hammeren viste seg å være et skremmende slagvåpen som også skulle gi navn til dramaet - Revolte des Maillotins.

Bruken var lite teknisk preget, men det tunge hodet og lange skaftet gjorde at man kunne slå med to hender og oppnå en voldsom kraft. Det vanligste var å lange ut etter motstanderens ben, og hvis han falt om med knust kne eller skinnelegg, kunne man i neste slag la mukkerten suse ned i hodet på den vergeløse mannen. Selv den beste hjelm sto ikke imot et slikt slag, som oftest hadde dødelig utgang.

4. Morgenstjernen: Vekterens skrekk og advarsel

Middelalderens klassiske slagvåpen dukket først opp i det 14. århundret i Tyskland, der det ble kjent som Morgenstjernen. Det fantes i en primitiv utgave der krigerske bønder hadde forsynt en kølle med spiker eller pigger, men egentlig ble morgenstjernen utviklet av spesialiserte våpensmeder som omhyggelig beregnet våpenets vekt og slagstyrke og produserte det til bruk i militær sammenheng. Det ble brukt av infanteriet, mens en kortskaftet variant var vanlig i kavaleriet. Det var en utbredt teknikk å slå etter ansiktet, men på de fleste utgavene var piggene også i stand til perforere en hjelm hvis bare slaget var kraftig nok.

Senere ble morgenstjernen brukt under seremonier, og i mange byer gikk vekterne sine nattlige runder med våpenet i hånden. Det finnes bare få beretninger om at den ble tatt i bruk, men våpenets dramatiske utseende og fortellingene om effektiviteten på slagmarken hadde nok avskrekkende virkning på bråkmakere.

Morgenstjernen fantes også i en utgave der kulen hang i enden av en kjetting. Den var vanskeligere å bruke, men i hånden på en ekspert kunne den slå med enda større kraft.