Det var langt mellom de kvinnelige piratene i Karibia, og ikke alle kapteiner tillot kvinner om bord. Derfor utga Anne Bonny og Mary Read seg for å være menn.

© Bridgeman Images

Blodtørstige piratkvinner herjet Karibia

Anne Bonny og Mary Read nektet å leve opp til forventningene om at kvinner skulle holde seg hjemme og føde barn. De drakk, bannet og kjempet som menn da de herjet Det karibiske hav på 1700-tallet.

13. oktober 2017 av Boris Koll

Sjørøverkaptein John Rackham og mannskapet hans tar seg en skikkelig fyllekule. Det er 20. oktober 1720, og lyden av latter og rop fra piratenes tomastede slupp kan høres over hele Dry Harbour Bay på nordkysten av Jamaica, der den ligger oppankret. 

Folkene feirer sin siste seier og har drukket tett i flere timer da en av dem plutselig skriker opp og peker ut mot det åpne havet.

Et skip for fulle seil styrer rett mot dem. Fra akterstavnen vaier det britiske flagget. Kaptein John Rackham, også kjent som Calico Jack, griper kikkerten og må konstatere at det ikke er noen høflighetsvisitt de har i vente. 

Så samler han seg og brøler ordrer til høyre og venstre. Her gjelder det å lette anker og sette alle seil – og det litt brennkvikt!

De fulle piratene kommer seg på beina, sjanglende og ustødig, og prøver etter beste evne å løse oppgavene sine. Langsomt fylles seilene, og sluppen begynner å gli frem gjennom vannet. 

Med et nødskrik kommer piratene seg ut av bukten uten å bli avskåret, og begynner å seile langs kysten. Men forfølgerne kommer stadig nærmere. 

I kikkerten kan Calico Jack se at dekket er fullt av bevæpnede menn som gjør seg klar til å entre sjørøverskipet. For første gang svikter motet den vanligvis snarrådige kapteinen. 

Han gir etter for panikken, forlater broen og lusker ned under dekk for å gjemme seg. Snart følger de andre sjørøverne etter, bortsett fra to – de eneste kvinnelige piratene om bord: Anne Bonny og Mary Read. 

De roper etter mennene at de er noen forbannede feiginger og at de bare har med å komme tilbake og kjempe som menn. 

Da ingen hører på dem, trekker Mary Read pistolene sine og stormer rett mot dekksluken. Nå skal de feigingene få seg en lærepenge.

Kvinner forkledd som menn

Ett år før det som blir et skjebnesvangert møte med et britisk marinefartøy, møter Anne og Mary hverandre for første gang. 

Mary blir rekruttert av Calico Jack i de første månedene av 1719 – Anne er på det tidspunktet allerede en fast del av mannskapet hans. 

Sammen fører de an i plyndringene av spanske og britiske handelsskip lastet med sølv og andre forlokkende skatter, og ryktet om Bonny og Read, to ekstremt blodtørstige sjørøvere, sprer seg i karibiske farvann.

De to kvinnene har mer enn tørsten etter blod og blankt metall til felles, og de blir snart nære venninner. Begge er i 20-årene, begge har gått med gutteklær i oppveksten, og begge skjuler kvinnekroppene sine under herreklær. 

Utad har de en utpreget maskulin stil, og bare de fine ansiktstrekkene antyder at de ikke er de robuste mennene de gir seg ut for. 

Det eneste som skiller Bonny og Read, er deres sosiale bakgrunn. Anne er datter av en rik handelsmann og plantasjeeier i South Carolina. 

Hun har aldri opplevd fattigdom før hun trosser sin fars vilje og gifter seg med en lutfattig, arbeidsløs sjømann – James Bonny. Faren elsker Anne høyt, men kaster henne ut i raseri, med beskjed om aldri å vise seg i barndomshjemmet igjen.

Uten et rødt øre reiser det nygifte paret til Nassau, et beryktet piratreir på Bahamas, der James håper å få hyre. Her møter Anne Calico Jack, som straks legger an på henne. Hun er ikke uimottagelig, for romansen mellom henne og James har begynt å kjølne.

Til slutt sier Anne ja til å stikke til sjøs med Calico Jack, og det tar ikke lang tid før hun er gravid. Etter et vellykket pirattokt seiler paret til Cuba, der Anne føder en sønn. 

Men morsrollen er ikke noe for henne. Allerede etter noen måneder lar hun barnet bli igjen hos en pleiemor og seiler, forkledd som mann, med Calico Jack ut på et nytt tokt.

Ikke abonnent? Få bladet her:

Forberedelsene til den såkalte svette-leken gikk ut på å plassere mengdevis av tente stearinlys på dekk. Fangene ble tvunget til å løpe rundt mellom de varme stearinlysene, mens sjørøverne stakk dem i baken med kniver og sverd. 

© Marine Research Society/Bridgeman Images

Mary er leiesoldat

Engelske Mary Read er datter av en sjømann som legger ut på en sjøreise og aldri vender tilbake. 

Alene med et nyfødt spedbarn ser ikke Marys fattige mor noen annen utvei enn å be om økonomisk hjelp fra sin svigermor. 

Det er bare et lite problem, nemlig at svigermoren ikke liker jenter. Det løser moren med å kle Mary ut som gutt, og dermed er støtten i boks. Pengestrømmen stopper imidlertid brått da svigermoren dør.

Mary er da blitt 13 år gammel – og går fortsatt i gutteklær. Hun sendes bort for å arbeide som tjener for en rik kvinne, men kjeder vettet av seg og stikker til Flandern for å verve seg i et infanteriregiment, av ren og skjær eventyrlyst. 

På det tidspunktet har hun for lengst kommet frem til at livet som mann er enklere enn livet som kvinne. Infanteriregimentet trekkes inn i flere blodige slag, der Mary utmerker seg som både habil og ivrig i tjenesten. 

Hun deler telt med en flott, ung flamsk soldat som hun forelsker seg i, og en dag under omkledning i teltet kommer hun i skade for å blotte overkroppen.

Avsløringen kommer svært bardus på soldaten, men overraskelsen snus snart til begeistring – han tror han har fått seg en elskerinne for resten av felttoget. 

Men der tar han feil. 

For Mary kommer det ikke på tale med sex før ekteskapet. Hvis han vil ha henne, så får han takk gifte seg med henne. Og slik blir det.

Paret forlater regimentet, gifter seg og kjøper et vertshus i nærheten av byen Breda i dagens Nederland. De er svært forelsket, men den ekteskapelige lykken skal bli kort. Marys mann blir plutselig syk og dør.

Sønderknust bestemmer Mary seg for å legge alt bak seg og dra til Den nye verden. Hun går om bord på et skip med kurs for Vest-India, men underveis blir det erobret av britiske sjørøvere. 

Som eneste brite om bord får Mary særbehandling. Piratene, som tror hun er en mann, vil gjerne ha henne med på laget, og Mary takker gladelig ja. 

Hun er derfor allerede en dreven sjørøver da hun i 1719 møter Calico Jack på Bahamas og slutter seg til mannskapet hans.

Fra havets herskere til hengte forbrytere

  • 1630: Fordrevne menn ble de første karibiske sjørøverne

    Da en større gruppe franskmenn ble fordrevet fra øya Hispaniola, slo de seg ned på øya
    Tortuga (nå en del av Haiti). Den ble snart et hjemsted for banditter, såkalte fribyttere, som lokket skip inn til kysten for å plyndre dem.

    Andre utstøtte og kriminelle, for eksempel briter og nederlendere, sluttet seg til dem, og buccaneers ble snart et multinasjonalt brorskap. Europeiske kolonimakter, som Spania, gjorde alt for å fordrive bandittene fra øyene. Mange fribyttere valgte derfor et liv til sjøs og utviklet seg med tiden til sjørøvere i ordets rette forstand. 


  • 1700: Sjørøverrepublikker tok makten

    Nassau havn på Bahamas ble en av de mest beryktede pirathavnene, der blant andre den fryktede Edward Teach, også kalt Svartskjegg, holdt til. Også havner som Port Royal på Jamaica og Tortuga ved Haiti ble hjemsted for pirater.

    Her kunne de åpenlyst og uforstyrret hente forsyninger, reparere skipene sine og selge byttet fra plyndringstokt. Vanlige handelsskip la helst kursen langt utenom disse havnene. 


  • 1730: Britene gikk til motangrep

    Tidligere kunne ikke England matche Spanias makt i Karibia, og de kunne derfor ha utbytte av å alliere seg med fribyttere. Men nå fikk britene selv flere kolonier i Karibia og begynte å nedkjempe piratene.


  • 1820-1850: 

    Kort gjenkomst

    Såkalte privateers – kapere – ble hyret og satt inn i stor stil under de sør-og nordamerikanske uavhengighets-krigene på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.

    Da konfliktene hadde lagt seg, seilte mange kapere sørover for å livnære seg på piratvirksomhet. Det førte til en kort oppblomstring av sjørøveri i Karibia.


  • 1850: Piratenes æra var over

    Den amerikanske marinen hadde nå vokst seg så sterk at den kunne sette en effektiv stopper for piratenes herjinger. 

  • Karibia var igjen et rimelig trygt farvann for handelsskip, og bare en håndfull pirater opererte fremdeles i om­rådet. Sjørøvernes gullalder var forbi.

Trekantdrama om bord

Om bord på piratskipet stifter Mary bekjentskap med Anne Bonny. 

I Annes øyne er Mary en usedvanlig vakker ung mann, og hun begynner snart å vise «ham» mer enn bare vennlig interesse. Til slutt betror hun «ham» at hun selv i virkeligheten er kvinne. Mary svarer at det er faktisk hun også.

Ifølge noen historier skal de to kvinnene ha innledet et forhold. Andre versjoner påstår at begge to bare blir skuffet da de oppdager at de er samme kjønn. Calico Jack er uansett rasende. 

Han har en følelse av at det foregår ett eller annet bak ryggen på ham og kaller Anne til kahytten sin. 

Da han truer med å skjære over strupen på «rivalen», blir Anne nødt til å roe den sjalu elskeren med å avsløre at Mary er en kvinne og altså ikke utgjør noen trussel. 

Nyheten faller i god jord hos Jack, og Mary får bli værende. Kvinne eller ei – hun er uten tvil en god sjørøver.

Den neste romansen om bord er under oppseiling kort tid etter at Calico Jack tvinger en sjarmerende ung mann fra et oppbrakt skip til å slutte seg til mannskapet. 

Mary forelsker seg igjen, og gjør alt hun kan for å vinne den unge mannens tillit og vennskap. Det er ikke enkelt, for han er mildt sagt lite begeistret for sjørøveri. 

Mary, som ikke tar fem øre for å lyve, bedyrer at hun ikke er særlig begeistret for det de holder på med hun heller. 

Til slutt må hun gripe til et velprøvd triks for å få mannen på kroken: En «tilfeldig» blotting av overkroppen får fart på sakene. Paret innleder en het romanse, etter først å ha utvekslet troskapsløfter. 

Mary kaller senere løftet for et «samvittighetsekteskap», og insisterer på at det er like gyldig som om det skulle vært inngått i en kirke.

Like etter at de har innledet det hemmelige forholdet, kommer Marys kjæreste i klammeri med en av piratene om bord og blir utfordret til duell. Den skal finne sted så snart de har mulighet for å gå i land.

Mary er fra seg av bekymring for kjæresten. Den uerfarne piraten er en elendig fekter og så godt som sjanseløs mot han som har utfordret ham. 

Samtidig kan han ikke snakke seg ut av situasjonen uten å bli stemplet som pyse for evig og alltid. Mary tar derfor saken i egne hender. 

Hun fornærmer utfordreren på det groveste og insisterer på å kjempe mot ham først. Så kan han møte nybegynneren etterpå.

Der blir selvfølgelig ikke noe «etterpå». Mary er ingen nybegynner i fektekunsten, men har flere dueller bak seg da hun stiller seg bredbeint på stranden med sverdet i hånden. 

Rasende som en furie går hun løs på motstanderen og dreper ham med et velrettet støt. Hun har reddet kjæresten sin. 

Piratenes siste kamp

Få måneder senere, 20. oktober i 1720, ser det imidlertid ut til å være slutt på hellet for Marys del. Dagen begynte med fest og drikking for å feire piratenes siste seier. 

Nå tyder alt på at det blir deres siste dag i frihet: Et britisk skip har lagt seg etter dem og kommer nærmere. Piratene har alt å vinne på å ta opp kampen. 

Blir de tatt til fange, er det garantert med døden til følge, men mennene gjemmer seg stadig under dekk.

Mary stormer mot dekksluken for å drive kameratene sine opp på dekk for å slåss. Gjennom luken kan hun se flere menn nede på mellomdekket. 

Hun løfter våpnene sine og truer med å plaffe dem ned som de feige hundene de er, hvis de ikke kommer opp med en gang. Mennene tror muligens ikke at Mary vil skyte på sine egne. 

I så fall tar de fryktelig feil. Pistolene braker, og to menn faller om, en er såret, den andre drept.

Men dersom Mary trodde at resten av sjørøverkollegene nå ville lystre henne, må hun tro om igjen. Samtlige stikker av, og nå er tiden i ferd med å renne ut. 

Det britiske skipet, som er en lovlig kaper under kommando av kaptein og dusørjeger Jonathan Barnet, legger seg langsmed sjørøverskipet, og de kampvante kapergastene stormer om bord.

Ifølge vitneutsagn kjemper Mary Read, Anne Bonny og bare én av de mannlige skipskompanjongene deres en siste desperat kamp på dekk, før de blir overmannet av den knusende overmakten og tatt til fange. 

Calico Jack og resten av hans menn lar seg trekke frem fra skjulestedene sine på det mest ynkelige vis, uten å gjøre motstand.

Hun var en av verdens mektigste pirater lenge etter at Mary Read og Anne Bonny hadde plyndret sitt siste skip. Madame Ching var prostituert da hun i 1801 møtte og giftet seg med Zheng Yi, en beryktet kantonesisk sjørøver. Da han døde i 1807, overtok hun lederskapet. 

© Cultural-china.com

Dødsstraff til hele bunten

Piratene blir stilt for retten i Spanish Town på Jamaica, og de er en stor attraksjon. Rettssalen er full av folk som følger dramaet på kloss hold. 

Interessen er så stor at rettsreferatet blir utgitt og solgt i bokform etter at saken er avsluttet. Derfor vet ettertiden ganske mye om hva som foregikk.

Så snart saken starter, erklærer både Anne og Mary at de er gravide. Ifølge britisk lov kan en gravid kvinne gjerne bli dømt til døden, men henrettelsen kan ikke fullbyrdes før etter fødselen. 

En legeundersøkelse viser at begge snakker sant. Rettens innkalte vitner taler til gjengjeld ikke til de to kvinnenes fordel. 

Anne og Mary var de mest hensynsløse av alle – de fikk de andre om bord til å begå både drap og voldshandlinger, forteller de som har sluppet levende fra fangenskap hos sjørøverne. 

De mannlige piratene er allerede så godt som dødsdømt. Likevel kaster Mary seg ut i en forgjeves kraftanstrengelse for å redde kjæresten nok en gang. 

Hun bedyrer, som sant er, at han er blitt tvunget til å være sjørøver, og at han i bunn og grunn er en ærlig mann. Mary benytter også anledning til å henvise til «samvittighetsekteskapet» de to har inngått.

Retten velger å ikke tro på henne, og samtlige pirater – inkludert de to gravide kvinnene – blir dømt til døden.

Calico Jack skal dingle i galgen den 18. november 1720. Like før henrettelsen gir retten tillatelse til at Anne kan besøke den dødsdømte på cellen hans. 

Men hvis Jack har forventet å bli trøstet og kjærtegnet av kvinnen han har delt så mange hete favntak med, da må han tro om igjen.

«Hvis du hadde kjempet som en mann, ville du ikke blitt hengt som en hund», er Annes avskjedshilsen.

Med disse harde ordene rungende i ørene lusker Calico Jack til skafottet. Da den krampaktige sprettingen gir seg, blir han skåret ned – bare for på å bli hengt opp på nytt, denne gangen i jernlenker. 

Der dingler han livløs som mat for fuglene – og til skrekk og advarsel for andre gullhungrige og blodtørstige sjørøvere. 

Bonny blir en respektabel kvinne

For Mary blir ventetiden i den uhumske fengselscellen et mareritt. Hun er knust over å ha mistet mannen hun elsker nok en gang, og ikke minst over sin egen fortvilte situasjon. 

Noen måneder etter rettssaken blir hun rammet av sykdom og dør, muligens har det sammenheng med komplikasjoner under fødselen. 

Dødsprotokollen fra St. Catherine-distriktet på Jamaica forteller at hun blir gravlagt 28. april 1721.

Anne Bonnys skjebne var lenge et av historiens uløste mysterier. Historikere har trålt alle relevante arkiv i Jamaica og i London uten å finne et eneste spor. 

Det fantes ingen dokumenter som kunne bekrefte at hun var blitt løslatt, men det var enda mer påfallende at det ikke var blitt protokollført noe om en henrettelse. Anne Bonny lot til å ha forsvunnet i historiens mørke.

Enkelte historikere har ment at Annes far utnyttet sine gode forbindelser og sin tykke lommebok til å få henne ut av fengselet. 

Vanligvis ville det ikke være mulig å få bekreftet slike rykter etter flere hundre år, men i sjeldne tilfeller dukker det plutselig opp nytt, relevant kildemateriale.

Ifølge Oxford Dictionary of National Biography, som i 2013 er oppdatert for første gang på mange år, har Anne Bonnys etterkommere fremlagt dokumenter som beviser at hennes far virkelig klarte å få henne ut av fengsel. 

Han tok henne med hjem til dagens Charleston i South Carolina, der hun fødte sitt og Calico Jacks andre barn.

21. desember 1721 giftet hun seg med en lokal mann, Joseph Burleigh, som hun fikk åtte barn med. 

Anne levde helt frem til 1782, da hun døde som en respektabel gammel dame, 84 år gammel. Bare de aller nærmeste kjente til hennes blodige fortid som sjørøver.

Les mer

Captain Charles Johnson: A general history of the robberies & murderes of the most notorious pirates, Conway Maritime Press, 1998. Charles Rivers Editors: Anne Bonny & Mary Read: “The Golden Age of Piracy’s Most Famous Women”, Charles Rivers Editors Ebooks, 2012.

Kanskje du er interessert i