John Dillinger var som regel bevæpnet til tennene.

© Polfoto/Corbis

Gangsteren John Dillinger var samfunnsfiende nr. 1

En av 1900-tallets største menneskejakter sluttet i Chicago den 22. juli 1934. Gangsteren John Dillinger hadde ranet en rekke banker, og han hadde flere ganger skutt seg fri fra problemene. Nå falt han selv for myndighetenes kuler.

16. desember 2016 av Hans Henrik Fafner
“Dillinger! Dillinger!” lød ropene da folk ble klar over hvem den blødende mannen på fortauet var. Like før hadde det blitt avfyrt to skudd i rask rekkefølge. Så to til.


Spesialagenter sto nå bøyd over mannen, og folk stimlet nysgjerrig sammen, drevet av det avisene dagen etter beskrev som “en blanding av pirrende frykt og ærbødig beundring”.

Skytingen 22. juli 1934 var avslutningen på en av de største menneskejaktene i USAs historie. John Dillinger, som gjennom 13 måneder hadde ranet banker i hele Midtvesten, hadde omsider falt i et bakhold.


Dillinger hadde regnet med at han var trygg. Han var gått under jorden hos en venninne, den prostituerte Polly Hamilton, og sammen hadde de vært på kino og sett gangsterfilmen “Manhattan Melodrama” med Clark Gable i hovedrollen.

Chicago var rammet av en hetebølge, og Dillinger hadde lagt igjen den skuddsikre vesten i leiligheten til Hamilton.

I politirapportene står det at Dillinger forsøkte å si noe mens han lå der på fortauet ved The Biograph Theater. Men ingen skjønte hva han sa. Og tre minutter senere var forbryteren død.

Ni år bak lås og slå

John Dillinger kom til verden 31 år tidligere i storbyen Indianapolis, der faren hadde en kolonialforretning. Moren døde da John var bare tre år gammel, og familien flyttet til den lille byen Mooresville i Indiana for å drive gård.


Senere hevdet Dillinger at livet hans ville ha utviklet seg annerledes dersom han hadde hatt en mor. Han var rastløs, sluttet på skolen, men klarte heller ikke å holde på en jobb.

Dillinger begynte med tyveri og småforbrytelser, men en kveld i september 1924 gikk det galt. Sammen med Ed Singleton, en alkoholisert småkriminell, hadde Dillinger drukket tett.


Med en jernstang banket de to fulle mennene en lokal butikkeier som var på vei hjem med dagens omsetning.

Da de etterpå truet ham med en pistol, slo offeret deres til våpenet. Pistolen gikk av. Ingen ble truffet, og de to kriminelle stakk av, men ble snart pågrepet og arrestert. Den 20 år gamle Dillinger fikk en dom på 10 til 20 år og Singleton halvparten.

Etter knapt ni års soning ble Dillinger prøveløslatt 22. mai 1933. Det var en bitter mann som forlot fengselet, og nå ønsket han hevn for den harde straffen. Samfunnet han kom ut til hadde også endret seg.


I 1929 hadde børsen på Wall Street opplevd krakket, og velstanden i “The Roaring Twenties” var blitt til 30-tallets globale økonomiske krise.

Dillinger dro til byen Gary i Indiana. Her slo han seg sammen med noen cellekamerater fra fengselet, og sammen kastet de seg ut i en serie ran.

Banden ble snart en vanskelig utfordring for myndighetene. Opp gjennom 1920-årene hadde lovens håndhevere bekjempet organiserte gangstere som Al Capone i Chicago, som førte krig mot andre gangsterkarteller om kontrollen med ulovlige kasinoer og smugling av alkohol. Med Dillinger-banden tok kriminaliteten en annen retning.

Bedre landeveier og raskere fluktbiler gjorde de kriminelle langt mer mobile, og utbredelsen av Thompson-maskin-pistolen gjorde samtidig gangstere langt bedre bevæpnet enn de lokale sheriffene med sine beskjedne tjenestevåpen.

Ransmenn som Dillinger og gangsterparet Bonnie og Clyde hadde nesten fritt spillerom. I 1933, mens John Dillinger stadig var bak lås og slå, ble det i USA begått 631 bankran – hele 85 av dem i Illinois, der Chicago ligger.

Bankene som ble ranet fikk liten sympati fra befolkningen. Under 30-tallets krise nølte ikke bankene med å pusse advokater på småkunder som hadde problemer med å tilbakebetale lån, og derfor ble John Dillinger regnet som en slags Robin Hood. 


En måned før Dillingers død utlovet justisdepartementet en stor dusør på ham. 

© Polfoto/Corbis

Delstatsgrenser ga fristed

22. september 1933 var det slutt på hellet for Dillinger. Detektiver fikk nyss om at han var hos en kvinnelig bekjent i Dayton i Ohio, og fikk ham arrestert.


Av en eller annen grunn ble han ikke ført til et sikkert statsfengsel, men plassert i et lite, lokalt arresthus i småbyen Lima i samme delstat.

Lima ble et vendepunkt. Da banden møtte opp for å befri sjefen sin, skjøt de den lokale sheriffen, Jesse Sarber, og politidrapet fikk myndighetene til å sette alt inn i jakten på røverbanden.


Datidens ordensmakt hadde imidlertid et grunnleggende problem. I tråd med gammel tradisjon hadde sheriffen og hans folk politimyndighet i eget distrikt, og bare begrenset samarbeid med delstatens politi.

Politisamarbeidet delstatene imellom begrenset seg til noen få områder: spritsmuglere, fluktbilister som krysset statsgrenser, og kriminelle i indianerreservatene. Disse områdene hørte under DI – Division of Investigation, eller etterforskningsavdelingen – som John Edgar Hoover var sjef for.

De forskjellige instansene voktet nidkjært om autoriteten sin, og holdt ofte opplysninger for seg selv. Og ettersom bevoktningen av lokale arresthus og banker skulle dekkes av lokale budsjetter, sto sheriffen ofte maktesløs overfor de velutstyrte kriminelle.

Stater som Illinois og Indiana, som var spesielt hardt rammet av Dillinger-bandens herjing, begynte å bevilge store summer til lokalt politiarbeid.

Sheriffene måtte ha bedre våpen, og ikke minst raskere biler som kunne hamle opp med gangsternes. John Dillinger selv brukte vanligvis en Essex Terraplane 8, som takket være lett konstruksjon og en kraftig motor med åtte sylindre kunne kjøre fra enhver politibil.

Hoovers agenter skjøt feil folk 

Etter episoden i Lima kom DI for alvor inn i bildet. Hoover hadde ambisjoner om å skape et nasjonalt korps av agenter med vide fullmakter til nettopp å ta seg av forbrytere som opererte i flere delstater, men presidenten var ikke med på ideen.


Franklin D. Roosevelt hadde tiltrådt i mars 1933, og prioriterte den økonomiske krisen høyere enn å bekjempe kriminalitet. Hoover så sin store sjanse i Dillinger-saken.

DI-sjefen satte Chicago-kontoret sitt, med agenten Melvin Purvis i spissen, inn i jakten på Dillinger – ofte med dårlig resultat.


Da Purvis for eksempel fikk opplysninger om at Dillinger befant seg i Indianapolis-området i begynnelsen av april 1934, sendte han straks ut et stort antall DI-agenter. 

Men det eneste gjemmestedet de ikke tenkte på å oppsøke, var gården til Dillingers far like utenfor byen. Og det var faktisk der John Dillinger oppholdt seg.

Purvis’ største nederlag kom senere samme måned ved feriestedet Little Bohemia Lodge. Her, dypt inne i Wisconsins skoger samlet Dillinger-banden krefter til nye forbrytelser.


Stedets eier, den tsjekkiske innvandreren Emil Wanatka, gikk for å være gangstervennlig, men da hans kone Nan oppdaget gjestenes sanne identitet, slo hun alarm.

Sent om kvelden 23. april blokkerte Purvis og et team tungt bevæpnede DI-agenter den eneste veien som førte fra Little Bohemia, og gjorde seg klar til å omringe stedet. Plutselig kom en bil uten lys kjørende mot agentene.


Purvis' folk antok at den mørklagte bilen var Dillingers, og de åpnet straks ild. Men inne i bilen satt tre lokale menn som hadde spist på restauranten, fått litt for mye å drikke og glemt å tenne lyktene da de kjørte hjemover. Agentenes skudd drepte den ene mannen og såret de to andre alvorlig.

Skytingen ga Dillingers bande nyss om at det var fare på ferde, og forbryterne la på flukt. Det kom til en kort skuddveksling, der en agent ble drept. Samtlige bandemedlemmer forsvant inn i skogen, og da fadesen nådde pressen, ble Purvis hengt ut som inkompetent. 

Politi og patologer så til liket av den skyteglade Dillinger på Chicagos likhus. 

© Polfoto/Corbis

Venninnen anga Dillinger

Etter skytingen ved Little Bohemia gikk John Dillinger under jorden. I den perioden ble det begått flere bankran. Mange mistenkte Dillinger for å stå bak, men det har aldri blitt bevist.

Avbrekket benyttet Dillinger til å oppsøke en lege med forbindelser til det kriminelle miljøet. I en gammel venns private bolig fikk Dillinger foretatt en plastisk operasjon i ansiktet, og endret fingeravtrykket sitt med en smertefull blanding av syre og natrium.

Dillinger farget også håret svart og anla en smal bart, som han selv syntes ga ham en viss likhet med den fiktive meksikanske heltefiguren Zorro.

Etter operasjonen hvilte Dillinger ut hos den prostituerte Polly Hamilton. Hun ante ikke at Dillinger var en ettersøkt kriminell, og i juli 1934 var Dillinger i Wisconsin et par dager for å planlegge sitt siste store kupp – et togrøveri som ville gi så stort utbytte at han kunne trekke seg tilbake.


Dillinger visste at planen ville bli vanskelig å gjennomføre. Stort sett hele banden hans var enten drept eller bak lås og slå. Det var svært få igjen som han kunne stole på, og selv ikke hos Polly Hamilton kunne han føle seg trygg.

Hamiltons venninne Anna Sage gjenkjente Dillinger fra avisbilder, og gikk til Purvis’ folk. 


Hun sto i fare for å bli utvist til Romania, der hun kom fra, men agentene lovet henne halvveis oppholdstillatelse, og dessuten regnet hun med at hun kom til å innkassere dusøren på 25 000 dollar.

Sage fortalte agentene om Dillingers kinoplaner den skjebnesvangre kvelden, og Purvis' folk la seg i bakhold. Operasjonen holdt på å gå i vasken.

De mistenkelige mennene på gaten gjorde kinoeieren nervøs, og dermed varslet han politiet. DI hadde ikke fortalt politiet om operasjonen, av frykt for at de ville ta æren for pågripelsen av Dillinger, så da patruljebilene dukket opp, oppsto det forvirring.

Bare minutter før Dillinger kom ut på gaten, fikk Purvis orden på betjentene.

Anna Sage fikk bare 5000 dollar i dusør, og ble siden utvist. Hoover, derimot, innkasserte sin etterlengtede seier, og året etter ble han sjef for det nystiftede FBI. Dillingers død ble slutten på gangsternes storhetstid i USA.

Kanskje du er interessert i