Ifølge overtroen hadde varulver mange ansikter – noen lignet ulver, andre bevarte sine menneskelige trekk.

© Polfoto/Corbis & Shutterstock

Hysteriske europeere jaktet demoniske varulver

I senmiddelalderen ble tusenvis av mistenkte varulver stilt for retten og brent på bålet. De aller fleste var uskyldig anklaget, men blant de dømte var også noen av kriminal-historiens verste uhyrer.

13. april 2018 av Jan Ingar Thon

Solen var i ferd med å gå ned. De tre bøndene kastet urolige blikk mot den glødende kveldshimmelen over Jura-fjellene, og skyndte seg videre. 

Etter solnedgang gikk de bare til nøds ut – og aldri alene. Ikke etter at varulven hadde kommet til byen deres, Dõle, som lå i det østlige Frankrike. Varulven hadde alt drept to barn, og ingen visste når den ville slå til igjen.

Med ett ble den stille kvelden flerret av en grusom lyd: Det langstrakte hylet fra en ulv, og fortvilte skrik fra en ung jente. 

Bøndene overvant frykten, grep økser og høygafler og styrtet av sted. De fant jenta i et skogholt. Hun var død.

Bøndene så en skikkelse flykte. Den løp på alle fire, og beveget seg som en ulv, men like før skikkelsen forsvant la de merke til at den hadde et menneskelig ansikt under ulvemanken...

Eneboeren Gilles Garniers ansikt.

Steinaldermenneskene levde av jakt. For dem var ulven bare en konkurrent. Da menneskene ble bønder, forvandlet ulven seg til en trussel mot husdyrene. Dermed begynte demoniseringen av rovdyret.

© Bridgeman

Ny lov innledet jakten

I 1400-1600-tallets Europa trodde folk fullt og fast at varulver eksisterte. Teologer og jurister forfattet lærde avhandlinger om dem, mens den livredde befolkningen barrikaderte dørene om natten.

De eldste beretningene om varulver er flere tusen år gamle, men det var særlig i senmiddelalderen disse demoniske vesenene huserte. 

Bakgrunnen for at varulvplagen rammet Europa i nettopp denne perioden, skal være å finne i en endring av landenes lover.

Langt opp i middelalderen var europeiske lover ennå basert på romerretten. Blant de overleverte lovene var Lex Talionis – gjengjeldelsens lov – som gjorde det mulig for antikkens romere å rettsforfølge mennesker som fremsatte falske anklager.

Loven gjorde det risikabelt å reise tiltaler som det var vanskelig å føre bevis for – som for eksempel anklager om trolldom.

Men i senmiddelalderen var kirkens maktposisjon truet av reformtanker. Kirken måtte forsvare seg, og fikk derfor endret gjengjeldelsesloven slik at «kjetterne» kunne stilles for retten. 

Nå begynte også rettssakene mot hekser og trollmenn – og i 1407 ble den første varulven tiltalt i Sveits. De neste 300 årene dømte kirke og myndigheter tusenvis av mennesker til døden.

Varulven Gilles Garnier

En av disse varulvene var Gilles Garnier, kjent som «eremitten fra Dõle». Gilles var en sky einstøing som unngikk kontakt med andre mennesker. 

Han var mager og blek, med flokete fullskjegg og buskete øyebryn som møttes over neseroten. 

Helt siden det første barnet forsvant i Dõle-området, hadde innbyggerne mistenkt Gilles Garnier. Men de hadde ingen bevis – ikke før de tre bøndene så ham flykte fra den drepte jenta i skogholtet.

Midt i november 1573 forsvant nok et barn, en ti år gammel gutt. Flere dager senere ble han funnet død på et jorde. 

Det ene beinet til gutten var revet av, og noen hadde gnagd på låret hans. Nå fikk befolkningen nok. Gilles Garnier ble pågrepet og ført til magistraten. Rettsprotokollene fra saken er bevart:

«Det er bevist at noen dager etter Mikkelsmesse angrep Gilles Garnier en jente på 10-12 år ved en vingård i Chatenois, omtrent en halv mil fra Dõle. 

Garnier hadde ulveskikkelse da han gjorde dette. Han drepte jenta med sine egne hender, som ligner poter, og med tennene, og trakk henne inn i Serre-skogen. 

Her kledde han av henne og spiste grådig av kjøttet på lår og armer. Noe av kjøttet tok han med hjem til sin kone Apolinne, som han bodde sammen med i Saint-Bonnet nær Amanges».

Dokumentet fortsetter med å ramse opp Garniers ugjerninger. I alt var han anklaget for å ha drept og lemlestet fire barn i løpet av høsten 1573.

Garnier tilsto alle forbrytelsene, og forklarte at motivet var sult. Han hadde inngått en pakt med en demon. 

Demonen ga ham en magisk salve som kunne forvandle ham til en ulv. Slik ble han i stand til å fange mennesker og dyr når sulten kom over ham.

Dekret

Byrådet i Dõle kunngjør at det er observert en varulv i sognene Espagny, Salvange og Courchapon.

Den har angrepet og røvet flere småbarn. Ingen har sett dem siden. 

Den har også angrepet og skadet flere ryttere, som greide å jage den bort med stor anstrengelse og med fare for livet. 

Parlamentet ønsker å forhindre ytterligere fare, og befaler alle som bor i områdene til å samle seg med stokker, spyd, hellebarder og børser for å jage, forfølge og drepe nevnte varulv. 

Vedtatt den 13. dagen
i september måned 
1573

Magisk salve og ulvebelter

Som en del av «djevlepakten» fikk varulven en magisk gjenstand som forårsaket forvandlingen. I Garniers tilfelle var det en salve – det vanligste middelet i Frankrike. I det andre store varulvlandet, Tyskland, mente folk at varulven fikk et belte av ulveskinn.

Når franske varulver skulle forvandle seg tilbake til menneske, rullet de seg i duggvått gress eller svømte i en innsjø. I Tyskland trengte de bare å ta av seg ulvebeltet sitt, ifølge overtroen.

En varulv kunne anta forskjellige former. Ofte så de livredde menneskene for seg at det dreide seg om en nesten fullstendig forvandling til ulv – selv om varulven var større, sterkere og villere. 

Dessuten beholdt den sin menneskelige intelligens og sluhet. I noen tilfeller hadde varulven menneskeøyne, andre ganger manglet den halen. Dette skyldtes – ifølge den kristne lære – at djevelen bare var i stand til å skape ufullkomne vesener.

Jacques Roulet, som sto anklaget for å være varulv i 1598, forklarte at hendene forvandlet seg til ulvepoter, mens hodet forble normalt. De kvinnelige varulvene Clauda Gaillard og Pernette Gandillon ble av vitner beskrevet som halvt dyr, halvt mennesker. 

Gaillard fikk ulvekropp og menneskeføtter, mens Gandillon fikk hårete hender i stedet for poter. Begge ble henrettet under en stor varulvforfølgelse i Jura ved De franske alper i 1598.

Retten fant heller ingen formildende omstendigheter i Gilles Garniers tilfelle. Han var en varulv som hadde gjort seg skyldig i drap, kannibalisme og «diabolisme» (djeveldyrking) – forbrytelser det bare fantes én straff for:

«Den tiltalte skal overlates til høy­este-retts bøddel. Gilles Garnier skal trekkes på en slede herfra til retterstedet, der den før nevnte bøddelen skal brenne ham til aske. Han dømmes videre til å betale rettssakens omkostninger», heter det i rettsprotokollen.

Grusom tortur

En av de lærde som skrev avhandlinger om varulver, var teologen Pierre Mamor. I boken Flagellum Maleficorum (Heksenes svøpe, utgitt i 1490) oppsummerte han samtidens oppfatning:

«Varulven er et skrekkelig uhyre – en ulv besatt av Helvete og drevet av Djevelen selv!»

Som regel ble de mistenkte varulvene utsatt for grusom tortur, før de tilsto de absurde anklagene – og ofte anga de andre varulver, i håp om selv å få en mildere straff. 

De nye mistenkte ble også torturert, inntil de tilsto og anga enda flere varulver. Slik kunne det utvikle seg rene varulvepidemier. For eksempel ble ti mennesker henrettet i Jura-området i 1597-98. Og i Sør-Tyskland ble 15 dømt og brent i 1629-1630.

Men en stor gruppe mistenkte erkjente raskt – i likhet med Gilles Garnier – at de hadde inngått en pakt med djevelen eller var besatt av det onde.

Etter alt å dømme var de regelrette lystmordere med mange ofre på samvittigheten. Men i retten kunne de bare forklare sine ugjerninger ved hjelp av kristne forestillinger. For å begå så grusomme forbrytelser måtte de være besatt av det onde. Med andre ord så de seg selv som varulver.

Tilståelsene deres kan også skyldes vrangforestillinger fremkalt av en sinnslidelse. I dag vet psykiaterne at pasienter med klinisk lykantropi – varulvtro – virkelig tror at de kan forvandle seg til en ulv. 

Undersøkelser av pasienter med denne diagnosen har vist abnormiteter i de delene av hjernen som styrer oppfatningen av kroppens form og størrelse. 

Ofre for varulvtroen ikke bare tror at de kan endre utseende – de kan rent fysisk merke forandringen.

I dag forstår fagfolk denne psykiske lidelsen, men for 400 år siden var den ubegripelig og skremmende for både «varulvene» og samfunnet rundt.

Gilles Garnier ble dømt som kannibal og varulv, og brent på bålet.

© Polfoto/Topfoto

Varulv gikk i kloster

Middelalderens mennesker avviste imidlertid ikke helt at sinnsforvirring kunne spille en rolle i varulvsaker.

I 1603 påsto den unge Jean Grenier at han som ulv hadde drept flere mennesker. Overraskende nok fant retten ham ikke skyldig. Dommerne mente at Grenier var mer syk enn ond, og i stedet for galgen ble han derfor plassert i et kloster. 

Tanken var at det kristne budskapet skulle helbrede ham. Men ifølge juristen Pierre de Lancre, som besøkte Jean Grenier i klosteret i 1610, hadde det liten effekt:

«Han var liten av vekst, sky og uvillig til å se noen i øynene. Øynene lå dypt og var urolige. Tennene var lange og utstående. Neglene var svarte og noen steder slitt vekk. 

Sinnet hans var fullstendig tomt. Han virket ute av stand til å forstå selv de enkleste ting. 

Han fortalte om hvordan han tidligere hadde løpt rundt i skogen som en ulv, og han sa at han fortsatt kjente begjæret etter rått kjøtt – særlig fra små gutter».

Ondskapen og lysten på menneskekjøtt hadde stadig et godt tak i den unge mannen, noterte Pierre de Lancre:

«Han tilføyde at hvis han ikke hadde vært innesperret, ville det ikke ha tatt ham lang tid før han smakte det igjen. Han forklarte at Skogens herre (djevelen, red.) hadde besøkt ham to ganger i klosteret, men at han hadde drevet ham bort med korsets tegn».

Bålene brenner ut

Jean Grenier var hovedperson i en av de siste franske varulvprosessene, mens tyskerne på denne tiden skjerpet jakten på varulvene.

Landet var på vei mot en katastrofe: trettiårskrigen. Denne voldsomme religionskrigen (1618-1648) la store deler av Tyskland øde. Mange byer ble plyndret, avlinger brent og sivilbefolkningen massakrert.

I slike nedgangstider blusset overtroen opp, men i motsetning til de franske varulvprosessene kjenner historikerne få detaljer fra Tyskland. 

Ofte inneholder rettsprotokollene bare en lang rekke navn på de dømte, og årstallet de ble henrettet: Evert Dietrich, bonde, 1630; Clara Heßmann, bondekone, 1630; Johann Jacob Heinrich, skolemester, 1630... Vanlige mennesker med en skjebne som er glemt av historien.

Først i 1720 fant den siste tyske varulvprosessen sted, mot en tigger ved navn Simon Wand. 

Sakte, men sikkert sluknet varulvbålene og heksebålene i tur og orden. I stedet kastet opplysningstiden sin glød over Europa.

Les mer

Montague Summers: The Werewolf in Lore and Legend, Dover Publications, 2003. Brad Steiger: The Werewolf Book, Gale, 1999 ● Jan Ingar Thon: Varulver, Humanist Forlag, 2006.

Kanskje du er interessert i