Landeveisrøveri

Mange pengepunger skiftet hender når vogner fulle av passasjerer kjørte til og fra London etter mørkets frembrudd.

© Mary Evans

Legendariske landeveisrøvere herjet England

Adelsfolk og rike kjøpmenn skalv av frykt når vognene deres kjørte ut av London. For hvert buskas langs landeveien kunne skjule en maskert rytter med ladde skytevåpen. Landeveisrøveren hadde sin gullalder, betalt av kapitalsterke ofre.

23. januar 2017 av Martin Landin

Jack Sheppard smiler, vinker og sender slengkyss til publikum. Over 100 000 par øyne ser opp på ham med beundring, og jubelen fyller torget i Tyburn, der mange London-borgere har møtt opp denne novemberdagen 1724.

Folk presser seg frem for å se bedre, og i bodene stopper handelen opp.

Mengden er samlet for å se en levende legende foreta sitt siste sprell, bokstavelig talt. Jack Sheppard skal dø. Bøddelen står klar til å henge den 22 år gamle landeveisrøveren og innbruddstyven, som har blitt en stjerne på grunn av sin dristighet, sjarm og ekstreme frekkhet. 

Fire ganger har Sheppard greid å rømme fra Londons beryktede Newgate-fengsel. Og før flukten holdt han hoff for en strøm av kvinner som hadde fantasert om den galante skurkens selskap, mens kunstnere møtte opp for å gjengi ham på lerret. 

De som ikke kunne se Sheppard, malte i stedet malere som holdt på med å male fangen.

Men nå er Jack Sheppards dager snart talte. Folk venter spent på å få se slutten på en god historie, og stemningen er skyhøy, for årets åtte henrettelsesdager er rene folkefestene.

Det går et gys gjennom mengden da stigen forsvinner under Sheppards føtter, og han begynner å sparke vilt i luften. Liket blir hengende i de påkrevde 15 minuttene bøddelen må ha for å forsikre seg om at fangen er død. 

Da Sheppard tas ned, stormer fansen frem og slår ring rundt ham for å hindre troféjegere i å fjerne klær eller kroppsdeler.

Jack Sheppard er død, men andre står klar til å overta hans plass. Det kryr av landeveisrøvere i utkanten av London, og banditter som lopper den rike overklassen, har høy status blant vanlige folk.

Myten startet med Robin Hood

På 1700-tallet var ikke ran noe nytt fenomen på engelske landeveier. 500 år tidligere skjedde overfallene så ofte at kongen i 1285 forlangte fjerning av all vegetasjon som var nærmere enn 200 meter fra rikets veier, for å gjøre det vanskeligere for skurker å ligge på lur.

Allerede i middelalderen var historier om landeveisrøvere populære, og fattige bønder slukte legenden om Robin Hood, som tok fra de rike og ga til de fattige. 

Det har aldri latt seg bevise om den godhjertede skurken faktisk har levd, men sikkert er det at virkelighetens banditter var menn av en helt annen kaliber. De stjal for å fylle sin egen pengepung.

På 1600-tallet gikk ranene langs Englands veier fra å være et konstant irritasjonsmoment til å bli et sant onde. 

Årsaken var den pågående borgerkrigen mellom parlamentet og kong Karl 1. fra 1642 til 1646. Adelen var splittet, og da parlamentshæren vant, mistet de kongetro både gods og privilegier.

Hundrevis av menn sto plutselig uten inntekt. Det de kunne best var å ri og bruke våpen, så for mange var et liv som landeveisrøver opplagt. 

Adelsmenn plyndret fienden

I tiden etter borgerkrigen økte risikoen for å bli overfalt på Englands veier betydelig. Til gjengjeld var de nye skurkene ofte velkledde, hadde utsøkte manerer, og mange av dem tok bare fra reisende som hadde støttet parlamentet under det bitre oppgjøret. 

Det var på denne tiden at landeveisrøveren for alvor fikk ord på seg for å være en romantisk og galant kavaler.

Risikoen for å bli tatt var ikke stor, for det fantes ikke noe politi i England på midten av 1600-tallet, og hæren var så liten at forbryterjakt var overlatt til dusørjegere. Ranerne hadde også fordel av veier som var så elendige at hestevogner enkelt kunne tas igjen av en mann til hest.

Mange sikret seg tips om rike passasjerer ved å bestikke vertshuseiere langs landets viktigste ferdselsårer.

Ranene var naturlig sentrert rundt London. Hovedstaden var på vei mot en halv million innbyggere, mens rikets nest største by, Norwich, bare talte 20 000 innbyggere.

En av adelsmennene som krigen drev ut i kriminalitet, var kaptein Zachary Howard. Han hadde pantsatt jorden og brukt pengene på å hyre menn til kongens hær. Etter nederlaget mistet han alt, og fra da av livnærte han seg som en blanding av raner og geriljasoldat.

Howards første offer var jarlen av Essex, som tidligere hadde ledet parlamentets hær. På en veistrekning sørvest for London red raneren opp på siden av jarlens vogn, stakk pistolen inn vinduet og forlot stedet med 1200 pund i gull.

Neste offer var en annen, ikke navngitt jarl som var på reise til hest med en enkelt tjener da Howard dukket opp og innledet en høflig samtale. Den varte til trioen kom til en øde strekning.

«Pengene eller livet!» bjeffet Howard plutselig, og trakk pistol. Forbløffet prøvde jarlen å protestere, men da hesten hans sank sammen etter et skudd gjennom hodet, ga han fra seg en diamantring og en pung full av gullmynter. 

Så bandt Howard ofrene sammen rygg mot rygg på tjenerens hest – med jarlen vendt bakover. Da paret red inn i nærmeste by, ble de mottatt med rungende latter.

Etter Howards dristige ran ble det satt en dusør på 500 pund på hodet hans. Men ingen gjenkjente ham da han oppsøkte Englands kommende leder, Oliver Cromwell, i byen Chester.

Hatske ord mot kongen overbeviste alle om at Howard var tilhenger av parlamentet. Han fikk snakket seg helt inn på offerets soverom, der han ble invitert til å delta i kveldsbønnen.

I stedet trakk raneren pistol, bandt Cromwell, tømte nattpottens innhold over hodet på ham og stakk av med en pung full av gull.

I 1652 slo et kupp feil, og kapteinen ble omsider tatt. En harm­dirrende Cromwell møtte personlig opp for å se bøddelen henge Howard.

Ny konge, nye ranere

Rollene ble byttet om da det engelske monarkiet gjenoppsto i 1660. De kongetro fikk titler og eiendom tilbake, og nå var det Cromwells mest lojale tilhengere som måtte overta de ledige jobbene som landeveisrøvere. Til gjengjeld kunne de nye kriminelle nyte godt av et økonomisk oppsving.

Fred og økt handel betydde mer trafikk på veiene, og de reisende hadde mer penger på seg enn tidligere. For en driftig sjel som fransk­mannen Claude Duval var England et sant paradis av fristende muligheter.

Duval kom til England i 1660 som stallgutt, men tilla seg snart dyre vaner som hasardspill, fyll og kvinner. Bare uærlige metoder dugde til å finansiere den ekstravagante livsstilen.

I løpet av kort tid steg franskmannen til topps på avisenes lister over ettersøkte. Måten Duval utførte kuppene sine på, gjorde ham til selve innbegrepet av den ridderlige landeveisrøveren – en galant, velkledd ung mann som gjorde sitt ytterste for å unngå vold og flørtet uhemmet med de kvinnene han loppet for verdier.

Karrieren ble usedvanlig lang. I nesten ti år greide Duval å holde seg et skritt foran myndighetene, før han ble arrestert i alvorlig beruset tilstand på vertshuset Hole-In-The-Wall i London. 

Han var bare 27 år gammel da han i januar 1670 endte sitt liv i galgen. Etter henrettelsen ble liket hans lagt til skue i flere dager i en pub. Velkledde kvinner valfartet til stedet for å ta et siste farvel med forbryteren som hadde ranet dem på en så pirrende måte. 

Franske Claude Duval var kjent for å la unge kvinner beholde noen av smykkene sine hvis de ville danse med ham.

© Bridgeman

Ridetur lurte dommeren

Arven etter Claude Duval ble løftet av en annen nobel landeveisrøver – denne gangen en som hadde ord på seg for å vise nåde overfor fattige og være usedvanlig oppfinnsom.

John Nevison ble født i Nord-England i 1639, tjente som soldat i flere år før han fant et nytt bruksområde for våpenferdighetene. Han var allerede en godt etablert landeveisrøver da han i 1676 utførte det som sikret ettermælet.

Nevison var sikker på at han ble gjenkjent da han tømte lommene på en reisende i sørøstengelske Kent. For å skaffe seg et alibi sporet han hesten sin og bega seg ut på et vilt ritt nordover. 

Turen fortsatte hele dagen, og ved solnedgang entret rytter og hest langt om lenge byporten i York, 32 mil fra åstedet. Etter ankomsten sørget han for å trekke til seg så mye oppmerksomhet at selv byens borgermester senere kunne huske ham. 

Da Nevisons sak senere kom for retten, kunne vitner bekrefte at den tiltalte var sett i York neste dag. Ingen regnet det som mulig at samme person kunne ha vært i Kent ved daggry, så Nevison ble blankt frifunnet.

Etter dommen skrøt skurken åpent av stuntet, og ryktet nådde helt til kong Karl 2.s ører. Han sendte bud etter Nevison slik at han kunne fortelle historien selv. 

Landeveisrøveren møtte pliktskyldig opp og fortalte med stor innlevelse om hvordan han hadde ridd like fort som «Owd Nick» – djevelen selv.

Kongen lo godt av historien og ga Nevison tilnavnet som han siden skulle bli husket for: «Swift Nick».

Møtet med Karl 2. var imidlertid ikke nok til å redde ham fra fengsel, da han senere ble arrestert for nye ran. Men Nevison slapp ut av fengslet ved hjelp av en falsk lege som erklærte ham død. 

Tilbake på landeveien fortsatte han karrieren, nå som «spøkelse». Han hadde notert seg at reisende leverte fra seg verdiene sine raskt og villig når de ble stoppet av en mann de trodde var død og begravet.

Trikset mistet med tiden effekten da det gikk opp for folk at Nevison var sprell levende. Dusøren gikk stadig i været, og i 1684 hadde han ikke flere smarte ideer på lur. Nevison ble henrettet, men veiene ble ikke tryggere av den grunn, for det kom stadig til nye 

Dick Turpin var ingen helt

Den landeveisrøveren som kanskje er mest kjent i dag, ble født i Øst-England i 1705. I motsetning til de mer taktiske Claude Duval og John Nevison, kastet ikke Richard «Dick» Turpin bort tiden på snikksnakk når han var på rov.

Turpin begynte sin kriminelle løpebane med å stjele kveg som han så solgte hos slakteren. Senere slo han seg sammen med en bande som spesialiserte seg på hjemmeran, og den høye, arrete banditten var ikke fremmed for å ty til hardhendte metoder for å vri verdisakene ut av ofrenes hender.

«Jeg kaster deg naken på bålet hvis du ikke sier hvor pengene er!» truet Turpin en eldre enke i februar 1735. Snart ble resten av banden tatt, og «slakteren Turpin», som han ble kalt, fortsatte sin løpebane på egen hånd.

Den brutale Turpin ble utropt til helt i britiske guttebøker.

© Bridgeman & Mary Evans/Scanpix

Senere forsøkte Turpin å loppe en reisende som viste seg å være en annen landeveisrøver ved navn Matthew King, og de to slo pjaltene sammen. 

Paret herjet veiene rundt London frem til 1737, da de ble sporet til sitt hemmelige tilholdssted, en hule i skogen. I basketaket som oppsto ble King drept – muligens av et upresist skudd avfyrt av kompanjongen. 

Turpin unnslapp og slo seg ned i York, der han kalte seg John Palmer og levde av å selge stjålne hester. Sporet etter ham var for lengst blitt kaldt da «Palmer» i et anfall av raseri skjøt en hane. Det skulle han ikke ha gjort.

Turpins virkelige identitet ble avslørt i fengselet, men det lot seg ikke bevise at han hadde noen landeveisran på samvittigheten. Det var i stedet som hestetyv at han fikk dødsdommen i 1739. 

Dick Turpin var 33 da han i likhet med generasjoner av landeveisrøvere før ham endte i galgen. Senere ble han vekket til live i kulørte guttebøker.

Betalingsveier betydde slutten for landeveisrøverne. Da bomstasjonene dukket opp i utkanten av London, var det slutt på å ri ubemerket ut av byen og legge seg i bakhold.

© Bridgeman

Bompenger kvalte landeveisrøverne

Ingen av landeveienes riddere kunne lure bøddelen for alltid. Før eller siden fikk de alle en løkke rundt halsen, men den utspekulerte kunne lure døden i årevis og leve livets glade dager frem til da. Landeveisran fortsatte å være så god forretning at trusselen om straff ikke skremte.

Det var midler som ikke hadde noe med bekjempelse av kriminalitet å gjøre som endelig fikk slutt på uvesenet. På begynnelsen av 1800-tallet var de britiske landeveiene så forsømt at noe måtte gjøres. 

Utbedringene ble overlatt til private, som til gjengjeld for investeringen hadde rett til å kreve betaling fra reisende. Langs de nye veiene dukket det opp regelrette bomstasjoner, og overraskende nok begrenset de landeveisrøvernes bevegelsesfrihet.

Fra London spredte bomstasjonene seg ut i landet og tvang forbrytere til å jakte lenger og lenger bort fra de store befolkningssentrene. I 1830 utgjorde bomveiene mer enn 20 prosent av det samlede veinettet. 

På samme tid begynte det å dukke opp jernbaner, og togforbindelser gjorde med tiden diligenceturer på landeveiene helt unødvendige. Det siste rapporterte landeveisranet i Storbritannia fant sted i 1831.

Veienes lovløse kavalerer var endelig borte – men glemt var de ikke. I 1839, da Jack Sheppard hadde vært død i mer enn hundre år, handlet åtte forskjellige teaterstykker i London om hans dramatiske liv, mens gutter kunne fordype seg i bøker om Dick Turpins eventyr. 

Kanskje du er interessert i