Legen Marcel Petiot gjorde en ubebodd bygård i Paris om til et effektivt slaktehus. I kjelleren sto det blant annet en stor kjøkkenvask.

© Polfoto/AP & Polfoto/Granger

Doktor Død: Bestialsk seriemorder utnyttet andre verdenskrig

Ingen kom levende fra en legetime hos Marcel Petiot i Paris. Det var haugen med delvis oppløste lik i kjelleren og en forkullet hånd i kakkelovnen bevis på.

17. november 2017 av Jannik Petersen

I fem dager har det veltet ut tykk, svart røyk av skorsteinen på en treetasjers bygård i Rue Le Sueur nr. 21 i Paris. 

På den andre siden av gaten bor ekteparet Jacques og Andrée Marcais, og stanken fra røyken gjør fruen i huset kvalm. 

Den minner henne om lukten av brent gummi blandet med svidd karamell og forkullet steik. Det er 11. mars 1944, og mange parisiske leiligheter står tomme.

Jacques Marcais banker flere ganger på hoveddøren inn til nummer 21 før han får øye på en lapp der det står «Bortreist i én måned. Post bes videresendt til Rue des Lombards nr. 18 i Auxerre».

Marcais blir urolig og ringer til politiet. Snart dukker det opp to syklende konstabler. En hjelpsom nabo kan fortelle at eieren av huset er legen Marcel Petiot, som bor fire kilometer unna. 

Naboen har også et telefonnummer. Da politiet ringer, svarer en madame Petiot. Hun rekker røret til sin mann.

«Er De inne i bygningen allerede?» spør han etter at politifolkene har fortalt ham om røyken. «Hold dere i ro. Jeg er der om 15 minutter».

Etter en halvtimes utålmodig venting ringer politifolkene brannvesenet. Brannmennene som tar seg inn i huset, er totalt uforberedt på synet som møter dem. 

I et mørkt kjellerrom er det full gang i en kakkelovn, og da de åpner luken, deiser en forkullet menneskehånd ut. 

Ved foten av kjellertrappen faller lyset fra lommelyktene på to nesten intakte menneskeskjeletter, side om side med hauger av knokler, kranier og udefinerbare klumper av råttent kjøtt. 

Synet og stanken tvinger en av brannmennene til å løpe ut og kaste opp.

En større menneskemengde har samlet seg foran eiendommen, men én mann baner seg likevel målrettet frem. Han er blek, svetten siler av ham. 

Vil du ha enda flere historier fra andre verdenskrig?

Da kan du få HISTORIE rett i postkassen.

De beste tilbudene finner du her

«Er du en god franskmann?» spør mannen en av konstablene.

«Hva er det for et spørsmål?» svarer konstabelen snurt.

«Hør godt etter. Likene er tyskere og landsforrædere», forteller mannen, og legger til at det er broren hans som eier bygården. 

«Er myndighetene allerede varslet», spør han så. Politimannen nikker bekreftende.

«Det er en alvorlig feiltakelse. Nå er livet mitt i ytterste fare. Det samme gjelder mange av vennene mine», sier mannen, og legger til at han må rett hjem å destruere 300 arkivkort over aktive motstandsfolk. Stikk i strid med alle prosedyrer lar politimannen ham gå.

Politiets ureglementerte oppførsel skyldes at Paris siden juni 1940 har vært okkupert av Nazi-Tyskland. 

Selv om fransk politi har fått ordre om å samarbeide med okkupasjonsmakten, prøver mange å hjelpe motstandsbevegelsen. Derfor lar politiet i første omgang tvilen komme den fremmede til gode. 

Og uten å vite det har de to franske sykkelkonstablene akkurat latt en av århundrets mest bestialske massemordere, Marcel Petiot, slippe unna.  

Politiet fant sekkevis av ulesket kalk i Petiots hus. Det ble brukt til å tørke ut likene før de ble kastet i ovnen.

© Polfoto/Roger Viollet

Kjøttkroker i taket

Like etterpå, klokken 22.00, ankommer Georges Massu, sjefen for kriminalpolitiet i Paris, Rue Le Sueur. Han inspiserer åstedet: Et kjellerrom fylt med aske, knokler og skamferte lik og – i husets tidligere stall – nedgangen til et 3-4 meter dypt hull. 

Fra det mørke dypet slår en illevarslende stank imot dem. Massu tar seg ned i hullet og står plutselig på et tykt lag av lesket kalk og mer eller mindre oppløste likdeler. Under føttene sine kan han høre lyden av knokler som knekker.

De andre rommene i huset bærer preg av at det ikke har bodd noen der på lenge. På gulvene står en samling av møbler, kunst, lysekroner og andre kostbare objekter, alle skjult under et tykt lag støv. 

Det eneste rommet som skiller seg ut, er en sirlig legepraksis i et hus i bakgården. Her fins både skrivebord, legeutstyr og to lenestoler. En dør fører ut til en gang på baksiden av huset. 

Gangen ender i et trekantet, lydisolert rom. Døren til rommet mangler håndtak på innsiden, og fra taket henger åtte store kjøttkroker. I veggen er det montert en dørspion.

Klokken 01.30 om morgenen er inspektør Massu klar til å forlate bygningen og dra til Petiots bopel, da han mottar et telegram. 

Tyske myndigheter har fått nyss om saken, og de sender Massu et kortfattet notat med ordlyden: «Ordre fra tyske myndigheter: Arrestér Petiot. Farlig galning». 

Ordene får alarmklokkene til å ringe hos Massu, for det sitter i ryggraden hans at hvis tyskernes hemmelige politi Gestapo er ivrige etter å få tak i en mann, så arbeider mannen garantert for motstandsbevegelsen. 

Massu tar derfor en rask beslutning om at etterforskningen skal utsettes. 

Lurte mennesker på flukt

Først klokken 09.30 neste dag står politifolkene foran Petiots leilighet. På det tidspunktet er det ingen spor av verken legen, hans kone Georgette eller parets 16 år gamle sønn.

Etter en finkjemming av huset i Rue Le Sueur står politiet med 22 tannbørster, en svart satengkjole, 7 par briller og flere flakonger dameparfyme. 

Kvinner utgjør tydeligvis en stor del av de ugjenkjennelige likene i kjelleren. Gradvis går det opp for Massu at det nok ikke er tyske soldater Petiot har likvidert.

Massu begynner å rekonstruere et mulig hendelsesforløp i hodet: Petiot har bedt pasientene sine, trolig helt eller delvis neddopet, om å forlate huset gjennom bakre utgang. 

Herfra har de gått rett inn i det trekantede fangerommet. Senere må Petiot ha partert likene ved den store kjøkkenvasken i kjelleren og dekket dem med lesket kalk for å tørke ut kjøttet slik at skulle være lettere å få fyr på restene i en kakkelovn.

Snart tar Petiot-saken helt av i både nasjonale og internasjonale aviser. Saken fjerner på beleilig vis oppmerksomheten fra okkupasjonsmaktens overgrep, og tyskerne sørger for at Frankrikes sensurerte aviser skriver spalte opp og spalte ned om Petiot, som pressen kaller «Doktor Død», «Doktor Satan» eller «Slakteren fra Rue Le Sueur».

Etterforskerne finner frem til Petiots bror og kone i byen Auxerre, 15 mil fra Paris. Begge blir pågrepet, men nekter ethvert kjennskap til de grusomme handlingene politiet har avdekket i hovedstaden. 

Kort etter får Massu et mer brukbart spor, da han mottar Gestapos tykke saksmappe om Marcel Petiot. Det viser seg at nazistene arresterte legen for nesten ett år siden, i mai 1943. 

De hadde fanget opp et rykte om at Petiot drev et illegalt nettverk som hjalp jøder og tyske desertører med å flykte til Sør-Amerika.

Petiot bekreftet anklagen, men ble av uforklarlige årsaker løslatt i januar 1944, to måneder tidligere. 

Legen smugtittet på ofrenes dødskamp

Da politiet rev ned tapetet i et lydisolert rom i Petiots hus, dukket det opp en dørspion. Etterforskerne mente at han hadde brukt kikkhullet til å se ofrene sine dø.

Tvang døende til å skrive postkort

En av beboerne i Rue Le Sueur forteller politiet at hun en gang så 47 kofferter bli lesset opp på planet på en lastebil utenfor nr. 21 og at denne så kjørte bort. 

Hun husker også at det sto «Daumesnil» på lastebilen, og snart har betjentene funnet firmaet og en kvittering på levering av 47 kofferter med en samlet vekt på 683 kilo til de franske statsbanene. 

På kvitteringen står en Albert Neuhausen i Auxerre som mottaker. 30. mars 1944 finner politiet de 47 koffertene gjemt på loftet hos Neuhausen. Mannen forklarer at han bare oppbevarer koffertene for legens bror Maurice.

Alle merkelapper i tøyet er fjernet, og det fins verken fotografier eller personlige papirer i koffertene. Men så tar en mann ved navn Jean Gouedo kontakt. 

Han kan fortelle at han under nazistenes første store aksjon mot jødene i Paris i juli 1942 kjøpte en pelsforretning av sin tidligere partner, en jødisk forretningsmann kalt Joachim Guschinow, som også var en av Marcel Petiots pasienter. 

Legen hadde lovet å hjelpe Guschinow ut av landet mot en betaling på 25 000 franc. Instruksene han fikk var:

«Ha med alt du eier av verdier som kan pakkes ned i to kofferter. Fjern alle id-papirer, fotografier og initialer i klær. For hva skal du med et falskt pass hvis innholdet i koffertene avslører identiteten din?»

Guschinow sydde penger inn i frakken sin og tok med seg store mengder gull, smykker og kontanter. 

Kona ble værende i parets leilighet, og hun kan nå kaste ytterligere lys over Petiots metoder: Etter mørkets frembrudd 2. januar 1942 hadde hun fulgt sin mann til Rue Pergolése – en sidegate til Rue Le Sueur – og tatt avskjed med ham. 

Hennes mann hadde fått vite at han måtte vaksineres mot tropesykdommer før han kunne få dra til Argentina. 

Da fru Guschinow etter to måneder fortsatt ikke hadde hørt noe fra sin mann, hadde hun oppsøkt Petiot på klinikken hans. 

Legen hadde da vist henne et argentinsk postkort og hun hadde straks kjent igjen ektemannens håndskrift. 

Postkortet ba henne innstendig om å selge alt og følge samme fluktvei slik at de kunne gjenforenes i sikkerhet. Fru Guschinow avslo tilbudet.

Petiot var spydig og arrogant under rettssaken og tok seg gjerne en lur eller tegnet karikaturer av advokatene når han kjedet seg.

© Polfoto/Corbis

Ofre ga formuer til legen

Flere pårørende står nå frem og tegner et bilde av en kynisk rovmorder. Marcel Petiot hadde flere «agenter» som satte ham i kontakt med velstående jøder på flukt fra tyskerne. 

Prisen for flukt lå som regel et sted mellom 25 000 og 50 000 franc. Petiot tvang ofrene til å skrive falske postkort om at de var trygt fremme i Sør-Amerika. 

Kortene brukte han til å overtale familiemedlemmer som vurderte å følge etter sine kjære.

Høsten1944 er Paris befridd, og for å lokke Petiot frem fra skjulestedet får politiet en journalist til å skrive en artikkel i avisen Résistance. 

Her hevder avisen at Petiot er en landssviker som fortsatt står på lønningslisten til den nå fordrevne tyske okkupasjonsmakten. 

Noen dager senere mottar avisen et langt, håndskrevet klagebrev der Petiot igjen hevder at han er motstandsmann. 

Frimerkets poststempel viser at legen fortsatt befinner seg i Paris. Politiet sender kopier av brevet rundt til motstandsgruppenes paraplyorganisasjon FFI i håp om at noen skal kjenne igjen håndskriften. Endelig får politiet napp.

31. oktober 1944 blir en mann pågrepet på en metrostasjon i Paris. Han er kledd i militæruniform og bærer et FFI- armbånd. 

I lommene har han en pistol, diverse id-kort, et rasjoneringskort utstedt til en jødisk gutt samt en FFI-ordre om å dra til Saigon. 

Etter åtte måneder på flukt går Petiot i fellen, bare dager før han ville ha forsvunnet ut av landet.

Les mer

David King: Death in the City of Light, Crown Publishing Group, 2011. Thomas Maeder: The Unspeakable Crimes of Dr. Petiot, Ivan R. Dee, Publisher, Rowman & Littlefield Publishing Group, 1980.

crimemagazine.com/dr-petiot-will-see-you-now

Kanskje du er interessert i