John Christies grufulle ugjerninger er foreviget i Madame Tussauds vokskabinett i London.

© Shutterstock & Getty Images

Forsmådd politimann begikk bestialske sexmord

John Reginald Christie lever et rolig liv i et rekkehus i London med sin kone Ethel. Hun vet ingenting om hans grusomme hobby. Sju kvinner og et spedbarn blir myrdet og en uskyldig mann hengt, før Christie blir avslørt.

10. mars 2017 av Boris Koll

Slagene hagler over den vesle gutten. Igjen og igjen hever Ernest Christie hånden og slår, for han er ikke en mann som tar lett på oppdragelsen. 

På en eller annen måte skal han nok få herdet sin ynkelige pingle av en sønn såpass at han vokser opp til å bli et skikkelig mannfolk.

Men uansett hvor hardt Ernest Christie prøver, vokser aldri sønnen, John Reginald Christie, opp til å bli den tøffingen faren ser for seg.

Jo mer guttens far hundser og slår, desto mer overbeskytter moren ham. Imens behandler guttens tre eldre søstre – han har fire i alt – ham som en levende dukke. 

De stuller om ham som om han fremdeles var en baby, og tvinger ham til å sove i sengene deres. 

«Reg», som gutten kalles, vil ikke være med på leken. Han protesterer, men til ingen nytte. Søstrene er i overtall, og foreldrene griper aldri inn. Reg utvikler et intenst hat mot søstrene sine.

Da Reg er åtte år, dør morfaren hans, en mann gutten er redd for. Synet av den avdøde fyller Reg med glede og lettelse – nå behøver han ikke lenger å frykte denne mannen. Fra nå av får døden en fremtredende plass i Regs lek.

Som 15-åring utsettes Reg for en hendelse som skal brenne seg fast i ham. Uten Regs viten har en av kameratene hans avtalt et stevnemøte med to jenter – en til hver – og Reg kommer seg ikke unna. 

De to parene går hver for seg langs den lokale kyssestien, kjent som Monkey Run. Jenta Reg er sammen med er mer erfaren enn det dåpsattesten skulle tilsi. Hun går rett på sak, trekker ham inn i et buskas, knepper opp buksene hans og stikker hånden innenfor.

Mange 15-årige gutter ville føle seg heldige i den situasjonen, men ikke John Reginald Christie. I stedet for å bli opphisset blir han fullstendig lammet av skrekk. 

Jenta er ikke vant til en så utakknemlig respons, og føler seg dypt krenket. Hun marsjerer bort i fullt raseri. Dette skal Reg få svi for – hun sladrer!

Ydmykelsen får fatale følger: Den skaper en av de verste seriemorderne i Englands historie

Regs ydmykelse

Ryktet om Regs fiasko sprer seg som ild i tørt gress. Snart vet alle på Regs skole og alle ungdommene i nabolaget hva som har skjedd.

Fra nå av eksisterer ikke lenger personen Reg Christie. Nå fins bare «Reggie-No-Dick». Smågutter roper det redselsfulle økenavnet etter ham i skolegården og på gaten. Men det verste er jentene. 

Reg kan ikke nærme seg en gruppe jenter uten at de straks begynner å tiske og hviske og fnise høylytt. Han hater dem som pesten. Og de gjør ham redd.

De neste fire årene holder Reg, John Reginald Christie, seg helt unna kvinner. Først som 19-åring får han sin seksuelle debut sammen med en prostituert. 

Christie opplever prostituerte som mindre skremmende enn andre kvinner, fordi de aldri stiller krav til kundenes prestasjon. 

Med det i bakhodet er Christie mindre anspent, og dermed klarer han å gjennomføre et samleie. For ham er det en triumf.

Prostitusjonsbesøket blir begynnelsen på en ny og kostbar vane. Christie holder seg unna de vakreste og mest selvsikre kvinnene. 

Han føler seg tryggere sammen med de litt stakkarslige prostituerte med lav selvfølelse.

I 1920 gifter Christie seg med Ethel Waddington. Hun har et utpreget underdanig vesen og er en kvinne uten ytre skjønnhet. 

Det første halvåret blir ikke ekteskapet fullbyrdet. Christie er ganske enkelt ikke i stand til å bli seksuelt opphisset sammen med sin kone – bare med de prostituerte, som han fremdeles besøker hyppig. 

Ethel avfinner seg med situasjonen, og stiller ingen krav. For henne holder det at ektemannen er glad i henne. Og det tror hun at han er.

John Christie har en vanlig lavtlønnsjobb som kontorist, og inntekten hans kan ikke holde tritt med utgiftene.

Derfor skaffer han seg ny jobb i postvesenet. Lønnen er riktig nok ikke det spor bedre der, men jobben gir ham muligheten til å stjele pakker fra postordrefirmaene og selge varene på helermarkedet.

Tyverivirksomheten går bra til å begynne med, men så ryker det. Christie blir avslørt, og bare tre måneder etter at han giftet seg med Ethel, dømmes han til fengsel i tre måneder. Dette er den første av en lang rekke dommer.

I 1924 forlater Christie sin kone og deres felles hjem i Sheffield. Han vil til London for å prøve lykken der.

Akkurat hva han driver med, har aldri blitt klarlagt. Det som derimot er kjent, er at han i 1929 blir dømt til seks måneders hardt straffarbeid for et brutalt overfall på en prostituert.

Hun har gitt ham tak over hodet og forsørget ham en stund, men nå har hun bedt ham pakke sakene sine og flytte.

Christie reagerer med å gripe en cricket-kølle og slå henne med full kraft. Kvinnen får en 15 centimeter lang flenge i hodet, men overlever. 

Vanekriminell blir politimann

I 1933, mens han soner en dom for biltyveri, skriver Christie til Ethel og ber henne om å gjenoppta samlivet. Ethel har ikke sett sin mann på ni år, men hun sier straks ja. Med det underskriver hun sin egen dødsdom.

Ekteparet bosetter seg i Notting Hill-strøket i London, og i 1938 flytter de inn i en leid leilighet i første etasje i Rillington Place 10. Scenen er klar. Redslene kan begynne.

Men først får Christie en gavepakke i fanget. Da andre verdenskrig bryter ut, søker det engelske politiet etter frivillige reservebetjenter til den såkalte War Reserve Police. 

Jobben krever plettfri vandel, så det er innlysende at Christie ikke kan komme i betraktning. 

Dessuten er Christie langt fra noen opplagt kandidat til jobben, hypokondrisk og svakelig anlagt som han er. Men han søker likevel.

Noen uker senere mottar John Christie et brev om at han er tatt opp som betjent på stasjonen i Notting Hill. Christie er jublende glad.

Forklaringen er like enkel som den er idiotisk. Behovet for konstabler er akutt, og politiet har derfor nedprioritert bakgrunnssjekk av kandidatene. 

Den lemfeldige saksbehandlingen får fatale konsekvenser: Det gir den fremtidige drapsmannen en troverdighet som bidrar til at ofrene hans stoler på ham.

John Reginald Christie er politimann i fire år – og en svært dyktig politimann. Han utviser den største nidkjærhet i arbeidet, og mottar hele to utmerkelser. 

For Christie er det en vinn-vinn-situasjon. Uniformen beskytter ham mot innkallelse til militærtjeneste, og den gagner økonomien hans kolossalt.

Tidligere har Christie betalt prostituerte i dyre dommer for tjenestene deres – nå kan han få alt gratis. 

Jentene vet at han kan arrestere dem på stedet og skaffe dem en haug med problemer hvis de ikke oppfyller ønskene hans. Så det gjør de. 

Det nytter heller ikke å anmelde ham. Hvis det ender med påstand mot påstand, er det alltid politimannen som vil bli trodd, aldri den prostituerte.

Årene i politiet er de lykkeligste i Christies liv. Den vesle, forskremte og utilstrekkelige mannen har plutselig fått det han elsker mer enn noe annet: makt. 

Selv om han ikke hadde plettfri vandel, fikk John Christie jobb som politimann.

© Murderpedia

Christie får smaken på drap

Ruth Fürst er en vakker 21 år gammel jente fra Østerrike. Hun kom til England for å studere før krigen, og har valgt å bli værende. 

Hun deltar aktivt for å styrke krigsinnsatsen i sitt nye hjemland, og jobber på en ammunisjonsfabrikk fra morgen til kveld. 

Lønnen er imidlertid lav, og ettersom hun er helt alene i verden, er det vanskelig å få økonomien til gå i hop. 

Derfor tjener hun noen ganger litt ekstra som prostituert etter vanlig arbeidstid.

Sommeren 1943 får Ruth en kunde fra helvete, John Reginald Christie. Han foreslår at hun blir med ham hjem til Rillington Place 10. Det går hun med på. 

Ethel er på besøk hos sin bror i Sheffield, så det er fri bane.

Christie betrakter den unge kvinnen mens hun kler av seg. Hun er et uvanlig valg, fordi hun er så vakker. 

Hun er akkurat den typen kvinne som alltid har fått ham til å føle seg underlegen og utilstrekkelig. Men i dag er det annerledes. I dag vil han ta hevn. I lommen har han en taustump.

Ruth er totalt uforberedt da Christie plutselig kaster seg over henne, får tauet rundt halsen på henne og strammer til mens han voldtar henne. 

Hun kjemper voldsomt imot, men til slutt klarer han å kvele henne. I erindringene sine skriver Christie om drapet: «Jeg følte en underlig, fredfylt glede».

I Christies underbevissthet er det ikke en tilfeldig østerriksk jente han har drept. Hun er stedfortreder for hans livs mareritt – jenta fra Monkey Run.

Han begraver liket i bakhagen.

Ruth Fürst var Christies første offer. Han gravde henne og det neste offeret ned i hagen.

© Getty Images & National Archives

Christie slår til igjen

Noen måneder etter sitt første drap sier Christie opp jobben i politiet, og skylder på helseproblemer. 

Notting Hill-stasjonen, der han selv jobber, etterforsker Ruth Fürsts forsvinning. Det tar på nervene for Christie hver dag å omgås de som arbeider med å oppklare drapet.

Christie får jobb på en radiofabrikk. Her møter han Muriel Eady, og bestemmer seg for å drepe henne. Muriel har kjæreste og er ikke interessert i Christie. 

Men hun lider av en ubehagelig halskatarr som gir henne pusteproblemer, og Christie får lokket henne hjem til seg under påskudd av at han har et inhalasjonsapparat hun sikkert kan ha nytte av.

Christie har faktisk konstruert et slikt apparat, men med et noe annet formål enn Muriel er klar over. Christie er forskrekket over at det første offeret gjorde så stor motstand, og vil derfor pasifisere Muriel. 

Det enkle inhalasjonsapparatet består av et syltetøyglass med en lindrende balsam. I lokket på glasset har Christie boret to hull. 

Han har stukket en gummislange ned i det ene hullet, og forklarer Muriel hvordan hun skal inhalere gjennom slangen.

Det Muriel ikke vet, er at Christie har koplet en annen slange til gasskranen på kjøkkenet. Muriel sitter med ryggen til Christie og inhalerer gjennom gummislangen. 

Alt han trenger å gjøre er å stikke slange nummer to ned i det andre hullet i glasset og skru opp gassen. 

Balsamen kamuflerer gasslukten, slik at Muriel intet-anende inhalerer den giftige gassen. Da hun er bevisstløs, voldtar og kveler Christie henne.

Christie opplever den samme avdempede euforien som ved sitt første drap:

«Jeg følte igjen denne stille, fredfylte gleden. Overhodet ingen anger», skriver han senere.

Christie er nå en pasjonert seriemorder. Det er klart – også for ham selv – at han ikke kan stoppe. 

Han vil drepe igjen og igjen. Som sist begraver Christie offeret i bakhagen. Det er risikabelt, for mens ingenting kunne knytte Christie til Ruth, så har han en kjent arbeids-

relasjon til Muriel. Kjæresten hennes vet dessuten at hun ville besøke Christie, og da hun ikke kommer hjem om kvelden, oppsøker han Rillington Place 10 for å spørre etter henne. 

Christie sier at Muriel ikke dukket opp som avtalt, og at han har lurt på hvorfor. Det er Christies gamle kolleger som etterforsker den mystiske forsvinningen, og det faller dem aldri inn å mistenke Christie.

I 1948 blir leiligheten i tredje etasje i Rillington Place ledig, og et ungt par flytter inn. Det er Timothy Evans og hans bare 19 år gamle kone Beryl, som like etter føder datteren Geraldine.

Paret føler seg straks hjemme i huset, for det middelaldrende paret i første etasje, herr og fru Christie, er fantastisk hyggelige og hjelpsomme.

De unge foreldrene trenger virkelig hjelp, for de er selv nesten som barn. Timothy er ikke direkte tilbakestående, men enfoldig og lite begavet.

En undersøkelse har vist at han som voksen er på samme intellektuelle nivå som en gutt på 11-12 år. Han kan verken lese eller forstå tall over 100.

Beryl er også mindre begavet, umoden og svært naiv. Hun er vokst opp uten en mor til å lære henne alt det forventes at en husmor skal kunne. Leiligheten blir snart et eneste kaos.

Siden Timothy ikke kan regne, forsøker Beryl forgjeves å ta ansvar for familieøkonomien.

Hun handler på krita uten å fortelle det til ektemannen, og opparbeider seg en gjeld på 20 pund. Det tilsvarer tre ukers lønn for Timothy, som jobber som ufaglært for et bakeri.

Det nygifte paret elsker hverandre og barnet sitt høyt, men rotet i økonomien og Beryls manglende evner på kjøkkenet fører ofte til konflikter.

Naboene hører dem rope og skrike til hverandre, og de som bor tvers over, ser noen ganger at de utveksler slag foran stuevinduet.

Herr og fru Christie hjelper til så godt de kan – herr Christie vel å merke med en skjult agenda. Beryl er svært pen, og han benytter enhver anledning til å være i nærheten av henne.

Beryls skjønnhet ville normalt skremme Christie, men den oppveies av den unge kvinnens naivitet. Hun virker mer hjelpeløs enn farlig. Likevel er hun helt uoppnåelig for den 50 år gamle Christie, med mindre… 

En motbydelig plan

Geraldine er bare ti måneder gammel da Beryl til sin fortvilelse oppdager at hun allerede er gravid igjen. 

Det er en katastrofe. Beryl har mer enn nok med å ta seg av én baby. Den unge kvinnen kjøper et illegalt abortmiddel, men det virker ikke. 

I stedet setter hun livet på spill ved å stikke en stor injeksjonssprøyte opp i seg selv. Heller ikke det virker, og en dag betror Beryl seg i sin fortvilelse til fru Christie. 

Hun forteller det straks videre til sin mann.

Neste dag, mens Timothy er på jobb, oppsøker Christie Beryl og forteller henne en løgnhistorie om at han studerte medisin på 1930-tallet, men måtte avbryte studiene på grunn av krigen. 

Han kan imidlertid mer enn nok til å kunne foreta en abort, forsikrer Christie. Faktisk har han allerede foretatt flere.

Aborten er et utspekulert påskudd for å få adgang til Beryl i nok et nøye uttenkt drap. Timothy Evans' vitneutsagn forteller hvordan Christie henvender seg til hans kone for å tilby henne hjelp. 

Christie passer også på å forberede Timothy på at Beryl kan komme til å dø. Han forklarer at abort så sent i svangerskapet koster kvinnen livet i rundt ti prosent av tilfellene.

«Men i de aller fleste tilfellene er det ingen komplikasjoner», forsikrer han.

Timothy vil ikke ha noe av at hans kone utsettes for selv den minste risiko.

«Vi er ikke interessert», meddeler han kort, før han går opp til Beryl og forbyr henne å gå videre med planen.

Det blir en voldsom krangel. Beryl forteller sin mann at han ikke skal blande seg. Hun stoler på Christie, og vil bli kvitt fosteret. Til slutt resignerer Timothy. Han klarer ikke å snakke henne fra det.

Aborten skal foretas mens Timothy er på jobb. Christie forsøker trolig å få Beryl til å inhalere gass, men lesjoner i Beryls ansikt vitnet om at alt nok ikke kan ha gått helt etter planen. 

Sannsynligvis angrer Beryl og gjør motstand, og Christie slår henne hardt i ansiktet for å få henne til å ligge stille, før han kveler henne. Deretter forgriper han seg på liket. 

Timothy går i fellen

Geraldine sover formiddagsluren sin i rommet ved siden av da drapet finner sted. 

Christie passer barnet hele dagen, for at hun ikke skal påkalle seg oppmerksomhet ved å ligge og skrike. 

Da Timothy kommer hjem fra jobb, står en alvorstynget Christie og venter på ham i porten.

«Jeg har dårlige nyheter», sier han. «Aborten gikk galt. Din kone er død».

Timothys hjerne er ute av stand til å bearbeide informasjonen. Hele situasjonen er uvirkelig. 

De to mennene går sammen opp i tredje etasje, og der ligger ganske riktig Beryl. Christie har rullet henne inn i en grønn duk.

Timothys første innskytelse er at de må tilkalle politiet. Men Christie protesterer, og later som han er bestyrtet:

«Nei, er du gal?! Vi havner i fengsel begge to! Jeg har foretatt en illegal abort, og du er innvidd og dermed medskyldig. Politiet ser svært strengt på slike ting».

I sin enfoldighet tror Timothy på den tidligere politimannen. Christie overbeviser ham om at det er best at han forlater London for en stund, til ting har falt litt til ro. 

I mellomtiden skal Christie bli kvitt liket. Geraldine har han også tenkt på – han kjenner et ungt par som gjerne vil passe henne mens Timothy er borte.

Det fins selvfølgelig ikke noe ungt par. Christie har bestemt seg for å drepe barnet. Han ser ingen annen løsning. 

Christie er svært heldig med omstendighetene. Timothy har tilfeldigvis

akkurat fått sparken, dermed er det ingenting som holder ham i London. Ansporet av Christie bestemmer han seg for å reise til barndoms-traktene i Wales, for å få tid til å samle seg. Han kan bo hos en onkel og tante.

Timothy forteller onkelen og tanten at han har vært på forretningsreise med sjefen sin, men at bilen har fått motorstopp, så han må vente til den er reparert. Under oppholdet snakker han pasjonert om datteren Geraldine: 

«Du skulle se henne. Hun er en hjerteknuser», sier den unge faren stolt til tanten. Timothy drar også til London for å oppsøke Christie og spørre etter Geraldine. 

Christie forsikrer Timothy om at datteren har det bra, og at Timothy får se henne om to-tre uker.

Dagene går, og onkelen og tanten undrer seg over at Timothy blir så lenge. Til slutt skriver de til hans mor. 

Svaret fra henne kommer raskt. Hun har verken sett Timothy, Beryl eller Geraldine på ukevis og er svært urolig. 

Timothy Evans var naiv, og et lett offer for den manipulerende John Reginald Christie.

© Getty Images

Politiet tror på morderen

Da løgnen rakner, tar Timothy en spontan og fatal avgjørelse. Han går inn på den lokale politistasjonen og forteller at han har kastet liket av sin kone i en kloakkum, etter at hun døde under en illegal abort. 

Timothy trekker ikke inn Christie, for han vil ikke være utakknemlig overfor en mann som jo bare har prøvd å hjelpe. 

Derfor sier han at aborten ble foretatt et eller annet sted ute i byen, hvor vet han ikke.

En politimann skriver ned Timothys forklaring og leser den opp for ham, og Timothy skriver under. 

Deretter ringer politiet til kollegene i London og ber dem undersøke kloakken Timothy har beskrevet. 

De finner den like utenfor Rillington Place 10, men kumlokket er så tungt at det må tre politibetjenter til for å løfte det, og dessuten er kummen tom. Timothy kan umulig ha dumpet liket der.

Timothy blir avhørt på nytt:

«Vi vet at du lyver. Hvor er din kone? Hva har du gjort med henne?»

Timothy kan ikke svare. Christie sa at han skulle gjemme liket i kloakken. Hvis det ikke er der, så vet han ikke hvor det er.

I mellomtiden ringer London-politiet på hos sin tidligere kollega John Christie, som gir dem verdifulle opplysninger. 

I likhet med flere andre naboer kan Christie bekrefte at Beryl og Timothys ekteskap var turbulent. 

Han forteller at Timothy er en meget voldelig mann, som stadig slår sin kone. Beryl har flere ganger søkt tilflukt hos ham og hans kone, lyver han, og legger til at ved en anledning har Beryl faktisk sagt at

Timothy kom til å slå henne i hjel en vakker dag. Politifolkene noterer flittig, mens Christie intelligent og systematisk legger bøddelens løkke om halsen på Timothy.

Ethel støtter sin manns forklaring og fortsetter å beskytte ham, selv om hun før eller siden blir nødt til å ta den fryktelige sannheten inn-over seg. Det er ikke bare umoralsk, men også svært dumt av henne. Ethel er nemlig Christies neste offer.

1. desember 1949 gjør politiet et makabert funn i et lite vaskehus i bakgården til Rillington Place 10. Her ligger Beryl og vesle Geraldine. Begge er tydeligvis blitt kvalt.

Timothy tror at datteren er i pleie hos et ungt par. Han får først vite at hun er død da politiet sikter ham for drapet. Sjokket får ham til å gå helt i svart. Hvis hans vesle datter er død, har han ikke lenger noe å leve for.

Timothy har ingen advokat ved sin side, og etter en lang natts intense avhør gir han politiet den tilståelsen de så gjerne vil ha.

Han påstår at han har drept konen og datteren i fortvilelse over økonomiske problemer. Politiet skriver ned forklaringen, og Timothy setter signaturen sin på arkene.

Da han endelig får en advokat, endrer Timothy forklaring. Han sier at politiet presset ham til å tilstå, men at han er uskyldig. Det var Christie som drepte Beryl og Geraldine, fastholder han. Politiet og påtalemakten tror ikke på ham.

Ifølge britisk lov kan en person bare bli tiltalt for ett drap om gangen.

Påtalemakten velger å begynne med drapet på det vesle barnet, fordi den saken høyst sannsynlig kommer til å ende med en dødsdom.

Dermed er det ikke nødvendig å bruke ressurser på å føre saken om drapet på Beryl i tillegg.

Timothy dømmes til døden

Rettssaken mot Timothy Evans starter 11. januar 1950. 

I rettssalen kjemper forsvarsadvokat Malcolm Morris med alle midler for å redde Timothy, og sannsynliggjøre at den egentlige drapsmannen er påtalemaktens hovedvitne – John Reginald Christie.

Forsvareren kjemper i motbakke, for Timothy har skadet sin egen sak enormt. Han unnlot å informere politiet om sin kones død, han stakk av til Wales, han løy for politiet, og han signerte en tilståelse.

Det tar en enstemmig jury 35 minutter å komme frem til en beslutning. Deretter leser dommer Lewis opp dommen:

«Timothy Evans, juryen har funnet deg skyldig i overlagt drap, og rettens dom er at du herfra skal føres til et fengsel, deretter til et henrettelsessted, der du skal lide døden ved henging. Kroppen din skal begraves innenfor murene av fengselet der du sitter din siste tid. Må Gud se i nåde til din sjel».

Timothy Evans fremstår fullstendig rolig da dødsdommen blir lest opp. Han har ikke lenger noe å miste.

Dommen skal fullbyrdes 9. mars 1950. Timothy sover godt den siste natten. Fengselspersonalet må vekke ham da solen står opp.

Alvorlig, men fattet går Timothy til galgen. Bøddelen trekker først en svart hette over hodet hans, deretter tauet. 

Så faller lemmen, og Timothy Evans erklæres død.

Christie drepte åtte mennesker, og er dermed en av de verste seriemorderne i britisk historie. Enkelte eksperter mener at han myrdet enda flere. 

© Getty Images

Christie fortsetter

Etter drapssaken mot Timothy holder Christie seg i ro. Men bare en stund. Knappe tre år etter henrettelsen av Timothy Evans greier han ikke å tøyle drapstrangen mer.

Det fins imidlertid et vesentlig hinder: Christies kone Ethel, som før har vært på hyppige familiebesøk nordpå, har skåret ned på reiseaktiviteten. 

Nå er hun alltid hjemme, og dermed i veien. 14. desember 1952 kveler Christie sin kone gjennom mange år. Liket gjemmer han under gulvbordene i stuen.

Mellom 19. januar og 6. mars 1953 tar Christie ytterligere tre kvinner av dage. Kathleen Maloney, Rita Nelson og Hectorina Maclennan. 

Alle drapene finner sted i Rillington Place 10, og fremgangsmåten er den samme hver gang: Han lokker kvinnene med hjem, gasser dem til de mister bevisstheten, før han voldtar dem mens han kveler dem.

Likene gjemmer Christie i spiskammeret. Politiets teori er at han med jevne mellomrom tar dem frem for å forgripe seg på dem. 

Han bruker et kraftig desinfeksjonsmiddel for å dempe lik-stanken i leiligheten. Lukten blir likevel til slutt så kraftig at han tapetserer over døren til spiskammeret.

20. mars fremleier Christie leiligheten og tar inn på hotell. Da nyheten om likfunnene når avisene fire dager senere, forlater han hotellet og driver gatelangs.

Ni dager senere blir John Reginald Christie gjenkjent på gaten av en politibetjent og arrest­ert. Omsider kan det settes punktum for redslene i Rillington Place.

Ethel Christie ble kvalt og gjemt under gulvplankene.

© Getty Images & National Archives

Lik bak tapetet avslørte Christie

En ny leietaker flyttet inn i Rillington Place 10, og skulle sette opp en ny kjøkkenhylle. Da gikk både hammer og spiker rett gjennom veggen, og en forferdelig stank veltet ut.

Leietakeren fant en lykt og lyste inn gjennom hullet. 

Han ble møtt av et grufullt syn – tre halvnakne, sterkt forråtnede kvinnelik. Sjokkert tilkalte han straks politiet. De fant ytterligere tre lik i huset.

Deretter startet en omfattende jakt på husets tidligere beboer, John Reginald Christie. 

Kort etter ble Christie, som drev uvasket og ubarbert rundt i Londons gater, gjenkjent av en betjent. Christie oppga først falskt navn, men fulgte deretter villig med på stasjonen.

Under avhørene tilsto Christie drapene på sju kvinner, uten noe tegn til anger. Hans usammenhengende forklaringer på drapene var svært fantasifulle. 

Han hevdet for eksempel flere ganger at han hadde handlet i selvforsvar, eller at han bare hadde hjulpet ofrene sine å begå selvmord. Det eneste han nektet hardnakket var å ha drept den vesle jenta Geraldine.

Da politiet spurte ham hvordan han kunne fremleie en leilighet fullstappet med lik – han måtte ha visst at ugjerningene hans snart ville bli oppdaget – svarte Christie: «Jeg skjenket det aldri en tanke».

Ifølge britisk lov kunne en person bare anklages for ett drap om gangen. Påtalemakten begynte med drapet på Christies kone Ethel, som ble funnet under gulvbordene. 

Christie ble som ventet dømt til døden ved henging, og henrettelsen ble fastsatt til 15. juli 1953. Da bøddelen trakk den svarte hetten over hodet på ham, forsøkte Christie desperat å vinne tid.

«Det klør på nesen», sa han.

«Ta det helt med ro, det går snart over», svarte bøddelen.

Kanskje du er interessert i