Jack the Ripper fikk hele London til å skjelve av skrekk.

© Jack the Ripper Museum/Shutterstock

Jack the Ripper: Seriemorder spredte terror i London

Det begynner med et brutalt drap og ender i et blodbad av makabre dimensjoner. En tilsynelatende usynlig drapsmann med en lang, spiss kniv går fritt omkring og overfaller minst fem prostituerte. Mannen kaller seg Jack the Ripper, men hvem han er, forblir et mysterium.

30. september 2016 av Stine Overbye
Siste gang 43 år gamle Mary Ann Nichols blir sett i live av andre enn morderen, er klokken halv tre natt til fredag 31. august 1888. Full og trett sjangler den lubne kvinnen langs Whitechapel Road, der hun møter venninnen Nelly Holland, som også er prostituert.

Mens hun støtter seg mot en mur, forteller Mary Ann at hun i løpet av kvelden har innkassert tre ganger så mye som hun trenger for å ha råd til å overnatte på sitt vanlige krypinn – men at hun har kommet i skade for å svi av hver eneste penny på gin.

Så nå vil hun forsøke å tjene litt ek­stra, snøvler hun, før hun stavrer videre i natten, som alltid iført sine kjæreste eiendeler: en svart stråhatt, et stramt korsett, to skjørt, en brun kjole og et par lærstøvler som har sett bedre dager.

En drøy time senere oppdager en forbipasserende en uformelig bylt som ligger på fortauet foran en port i det mørke smuget Buck’s Row. Mannen, en trikkekonduktør ved navn Charles Cross, tror ved første øyekast at bylten er en presenning som har falt av en vogn. Først da han kommer nærmere, går det opp for ham at den ubevegelige haugen er en livløs kvinneskikkelse.

«Kom hit og se», roper han til en annen mann som i det samme kommer frem av mørket. «Jeg tror hun er død».
De to nattevandrerne bøyer seg over den ubevegelige kvinnen for å se nærmer etter. Både kjolen og underskjørtene er i uorden og trukket helt opp over hoftene. Cross rører forsiktig ved kinnene hennes og legger merke til at ansiktet ennå er varmt, men i første omgang er ingen av dem sikre på om hun er død eller bare døddrukken.

I mørket oppdager de ikke at halsen er skåret over og at blodet siver fra den utstrakte kroppen ned i rennesteinen, der stråhatten hennes ligger.

Noen timer senere kan doktor Ralph Llewellyn konstatere at Mary Ann Nichols definitivt er død. I de tidlige morgentimene har legen fått kroppen hennes brakt til det lokale likhuset, der han har obdusert henne og gjort en sjokkerende oppdagelse. 


Ikke bare er halspulsåren skåret over, kvinnens mage er også sprettet opp i et langt, dypt snitt som går i sikksakk fra brystbeinet og ned til underlivet og blottlegger mye av innvollene.

Basert på snittsårene mener Llewellyn at Mary Ann Nichols’ drapsmann er venstrehendt. Offeret er flerret opp med en kniv med et langt og – med legens egne ord – «rimelig skarpt» blad. 


Hvem gjerningsmannen er, forblir ukjent. Ingen vitner til drapet har meldt seg, og ingen har sett noen flykte fra åstedet. Politiet har derfor ingen mistenkte i søkelyset.

Det eneste etterforskningen har vist, er at Mary Ann var en fortapt, alkoholisert kvinne som på gaten gikk under navnet Polly. En gang hadde hun vært gift og fått fem barn, men de siste årene hadde hun hutlet seg gjennom tilværelsen ved å selge kroppen sin i det trøstesløse slumstrøket Whitechapel i London-bydelen East End.

Mediene får snusen i Jack the Ripper

Mens Polly Nichols ligger på likhuset og knapt er blitt kald, er drapet allerede førstesidestoff i samtlige av de største avisene i England.

Journalistene fråtser sensasjonslys­tent i alle de grufulle detaljene om den brutale ugjerningen, og for en gangs skyld behøver de ikke overdrive og smøre tykt på for å få solgt aviser. Drapet er usedvanlig bestialsk, selv i det beryktede East End, der volden ulmer både natt og dag, næret av fyll og generell menneskelig elendighet.

Enkelte journalister lufter en teori om at en seriemorder kan være løs i Whitechapel. Bare tre uker tidligere, torsdag 7. august 1888, ble nemlig en annen prostituert, Martha Tabram, stukket i hjel i et ufattelig blodbad med hele 39 knivstikk.

Flere aviser spår at det bare er et spørsmål om tid før den gale knivmorderen nok en gang slår til i Londons mørke bakgater:

«Morderen må krype frem fra et eller annet sted. Han må patruljere gatene på jakt etter ofre. Han er utvilsomt ute natt etter natt», mener East London Advertiser lørdag 8. september, en forutsigelse som alt før trykksverten er tørr skal vise seg å være uhyggelig presis. 
Whitechapel var stedet for billige seksuelle tjenester. I 1888 hadde bydelen 62 bordeller.
© thejacktherippertour.co.uk

Jack the Ripper slår til igjen 

Den 47 år gamle enken Annie Chapman mangler to fortenner. Håret er kort og mørkebrunt, og har gitt henne tilnavnet Dark Annie. I tett tåke og øsende regn, klokken to om natten 8. september, er hun ute i samme ærend som Polly Nichols før henne.

Dark Annie mangler penger til en seng for natten. Iført et langt, svart skjørt, mørk kåpe, halstørkle av ull, ullstrømper og støvler vakler hun beruset rundt i Whitechapels brolagte smug på utkikk etter kunder.

Litt før klokken seks lørdag morgen blir Annie funnet i en bakgård på Hanbury Street 29 av en mann, John Davis, som er på vei til markedet.

Dark Annie ligger på ryggen med bøyde bein og med venstre hånd på venstre bryst. Tungen er oppsvulmet og stikker ut mellom fortennene, mens klærne er i uorden og tilgriset av blod. Kåpen er fremdeles knappet i halsen, og derfor tar det et par sekunder før Davis oppdager at hodet er så godt som skilt fra kroppen av et dypt snitt i halsen. 

Uhyrlighetene stopper ikke der. Kvinnens underliv og mage er sprettet opp, mens tarmene er dratt ut og slengt over venstre skulder. Dark Annie er i en så fryktelig forfatning at Davis er nær ved å besvime.

Forferdet flykter han inn i oppgangen og opp på værelset sitt, der han styrker seg med en solid slurk brandy mens han prøver å samle seg. Deretter finner han en presenning, dekker til liket og løper ut i den kjølige morgenen for å finne en politikonstabel.

Da politiet noen minutter senere når frem til åstedet, har en horde av nysgjerrige allerede stimlet sammen som spyfluer rundt det blodige liket.

«Nok en kvinne er blitt drept», roper en av tilskuerne opphisset, mens andre skriker av redsel. En fornemmelse av uhygge sprer seg lynraskt fra forsamlingen og videre ut i Londons tåkete bakgater. Nyheten om nok et makabert drap er snart på alles lepper.


Fra alle kanter strømmer nysgjerrige til Hanbury Street 29. Geskjeftige beboere i leiegården ser sitt snitt til å tjene en ekstra skilling på å ta inngangspenger fra folk som vil se den mishandlede kvinnen på nært hold.

Midt i den vrimlende folkemengden svermer politifolk, journalister, en politilege og etterforskere tett rundt drapsofferet. Allerede på stedet kan legen, George B. Phillips, konstatere at kvinnens livmor og eggstokker mangler, samt at organene er skåret ut med nærmest kirurgisk presisjon.

I neste omgang oppdager etterforskerne at drapsmannen med iskald

omhu har tatt seg tid til å dandere kvinnens eiendeler ved føttene hennes. Sirlig på rad og rekke ligger en kam, noen småmynter, en istykkerrevet
konvolutt og et stykke stoff.

Alle menn mistenkes for å være Jack the Ripper

Lørdagen er ikke mange timene gammel før ville rykter om morderens identitet svirrer gjennom bydelen. «Den blodige demonen», som lokalbefolkningen har døpt ham, skal ha blitt observert både her og der. Dessverre for politiet hersker det total uenighet om hvem han er og hvordan han ser ut.

En servitør på en pub et par hundre meter fra Hanbury Street 29 forteller at en mann med en uhyggelig fremtoning tidlig lørdag morgen – rundt det antatte drapstidspunktet – bestilte et lite krus øl. Han styrtet det i én slurk, og utseendet hans var nok til å skremme livet av henne. 

Mannen var iført en brun, stiv hatt som var trukket nesten helt ned i øynene, som med kvinnens ord var «ville som en hauks» – og i tillegg hadde han inntørket blod mellom fingrene.

En annen kvinne opplyser at hun har lagt merke til en mystisk mann med slakterforkle luske omkring i nattemørket, og en tredje forteller at hun omtrent ved 05.30-tiden så Annie stå og diskutere med en svartsmusket herre på rundt 40 år, som var iført mørk frakk og ditto hatt.

Det eneste øyenvitnene for alvor kan bli enige om, er at morderen er en mann på rundt 170 centimeter. Politiet har altså ikke mye å gå etter. I løpet av helgen arresterer ivrige politibetjenter et hav av menn, og alle blir slept til politistasjonene i East End for å bli avhørt. 

Fra offentligheten strømmer det dessuten inn henvendelser. Utlendinger, tyver, drukkenbolter, tiggere, vertshusgjester, arbeidere, ansatte på det lokale slakteriet – alle mulige menn i alle mulige aldre blir mistenkt og løslatt igjen. Men ikke uten at det blir nidkjært omtalt av pressen.

Avisene beskylder politiet for å være udugelige og «arrestasjonskåte», men da innsatsen begynner å dabbe av etter et par dager, blir tonen en annen. Nå skjeller journalistene i stedet ut det hardt pressede politikorpset for å være «arrestasjonssky». Heller ikke Scotland Yard-folkene som nå er trukket inn i saken, slipper unna kritikk. De blir stemplet som «de mest klossete etterforskerne i hele verden». 
Spekulasjonene blant beboerne i Whitechapel var mange da Jack the Ripper herjet i gatene.
© Granger/Polfoto

Private danner vaktlag mot Jack the Ripper

De to grusomme drapene på bare åtte dager har for alvor satt innbyggerne i Londons East End i ytterste alarmberedskap. Ifølge avisen The Times går «Dark Annies ånd stadig igjen i Whitechapel, uhevnet av rettferdigheten».

De prostituerte har for alvor fått seg en støkk, mens så godt som alle menn er under mistanke.

På vertshusene og ved markeds- bodene går praten livlig om den usynlige morderen. Hver dag trykker avisene nye og avskyelige detaljer om de brutale drapene på prostituerte, noe som bare bidrar til panikken og til å piske opp en om mulig enda mer uhyggelig stemning.

Dessuten går det knapt en dag uten at mediene kommer med gode råd til politiet. Hos avisen Star foreslår en skribent blant annet at alle prostituerte etter mørkets frembrudd skal ha med seg en fløyte slik at de kan blåse et bestemt signal hvis de er i fare.

Daily News anbefaler Scotland Yard å forkle en håndfull menn som kvinner for å bruke dem som lokkeduer til å ta morderen. Tanken blir imidlertid blankt avvist av en overordnet i politiet i et svar i avisen:

«Alle mine menn har bart eller fullskjegg, og dessuten virker en mann i dameklær klossete. Den militære treningen våre menn har gjennomgått, kan ikke skjules», argumenterer han.

I uken etter Dark Annies død får misnøyen med politiets manglende resultater en gruppe forretningsfolk i East End til å danne et privat vaktlag. I spissen står den respekterte lokale byggmesteren George Lusk.

Vaktlaget sender ut en offentlig erklæring der medlemmene innledningsvis klager over politiets manglende evne til å oppklare de grufulle forbrytelsene. Innlegget fortsetter: 

«Derfor har vi, underskriverne, etablert en komité, og har til hensikt å utlove en betraktelig dusør til enhver, borger eller hvem som helst andre, som bidrar med opplysninger som kan stille morderen eller morderne til ansvar».

Over hele London tilbyr borgere seg å spytte en større eller mindre sum penger i kassen til en dusør, men uten resultat. Morderen er fortsatt som sunket i jorden.

Selv om både privatdetektiver og amatøretterforskere fra vaktlaget patruljerer gatene – fra mørke midnatt til klokken fem hver eneste morgen – lar han seg ikke sirkle inn. Gjerningsmannen er som en flyktig skygge, et fantasifoster som ikke lar seg fange. Noen mennesker spekulerer på om forbrytelsene skyldes overnaturlige krefter.

Den teorien blir avkreftet torsdag 27. september 1888, da nyhetsbyrået Central News Agency mottar et brev. Her gir den hittil navnløse morderen seg for første gang til kjenne. I brevet, skrevet med blodrødt blekk, kaster han lys over motivet, og avslører kunnskap om drapene som politiet mener at bare gjerningsmannen kan kjenne til.


«Jeg kan ikke fordra ludder, og jeg kommer til å fortsette å sprette dem opp til jeg blir tatt. Dere vil snart komme til å høre om meg og mine morsomme små leker. Kniven min er deilig skarp», advarer avsenderen, som signerer brevet «Jack the Ripper». Et navn som aldri skal bli glemt.

Selger gjør grufullt funn i mørket

ber kjører smykkeselgeren Louis Diemschutz hjemover gjennom Whitechapels smale Berner Street på ponnikjerren sin.

Idet han runder hjørnet inn på gårdsplassen i nummer 14, steiler ponnien hans og trekker brått mot venstre, og Diemschutz holder på å stupe rett i brosteinen. Forundret klyver han ned fra kjerra. I den dunkle belysningen har han problemer med å se hva som for-årsaket bråstansen.

Han føler seg derfor frem med pisken til han kjenner noe mykt. Han river av en fyrstikk, og ser i et kort glimt en kvinneskikkelse som ligger helt stille med ansiktet vendt inn mot muren.

Diemschutz greier ikke å bestemme seg for om kvinnen er død eller beruset, men han aner det verste og styrter inn på kammerset sitt for å hente et stearinlys. Like etter, i det blafrende skjæret fra lyset, blir mistanken bekreftet: Kvinnens hals er skåret over, og blodet renner fremdeles fra det åpne såret.

Sjokkert rører Diemschutz ved den døde kvinnen, som ligger med beina trukket opp under seg. Kroppen hennes er fremdeles varm, konstaterer gateselgeren. Han legger merker til at hun knuger en eske halspastiller i venstre hånd.

Den drepte kvinnen er den 44 år gamle Elizabeth Stride, en svenskfødt prostituert, på gaten kjent under tilnavnet Long Liz.

Allerede rundt 01.30 samme natt blir liket undersøkt av politilegen George B. Phillips. Han behøver ikke kaste mange blikk på offeret for å slå fast at morderen har skåret både halspulsåren og luftrøret over med en lang, skarp kniv. Snittet minner om det han omtrent tre uker tidligere så i halsen til den drepte Annie Chapman.

«Mord! En kvinne er stukket i hjel». Nok en gang skal sjokkerte rop gjalle gjennom det lurvete Whitechapel. Selv om det er sent på natten, er gatene fulle av folk som er på vei hjem fra vertshusene. Kun kort tid før må drapsmannen ha hastet av gårde langs de samme gatene, på vei bort fra sitt foreløpig siste offer. Men ingen har sett ham.

Jack the Ripper kom seg alltid usett fra åstedet etter å ha utført drapene.
© Bridgeman

Galskapen øker med mord etter mord

Det går ikke lang tid før politiet oppdager hvor Jack the Ripper er forsvunnet. Omtrent tre kvarter etter at livet har ebbet ut av Elizabeth Stride, gjør politimannen Edward Watkins et uhyggelig funn på Mitre Square, en liten og dårlig opplyst plass omgitt av store pakkhus.

På den vanlige natterunden sin løfter Watkins lykten mot plassens sørvestlige hjørne, som ligger i dypeste mørke. Her faller lyset på en kvinneskikkelse som, så vidt Watkins kan se, ligger på ryggen i en blodpøl.

Watkins har en ubehagelig anelse om hva som har skjedd, men tar mot til seg og undersøker kvinnen på nært hold. Nå får han øye på noe han aldri i livet kommer til å glemme. Synet brenner seg fast på netthinnen:

Ansiktet til kvinnen er vansiret og skamfert av dype knivstikk, halsen hennes er skåret over i et gapende sår, underlivet er sprettet opp i et snitt som strekker seg hele veien opp til brystbeinet, og innvollene er strukket opp over den høyre skulderen. 

Morderen har skåret og revet så voldsomt gjennom klær og kjøtt at det ikke er annet enn en blodig kjøttklump igjen av 46 år gamle Catherine Eddowes. 

Londons befolkning frykter Jack the Ripper

Da dagen gryr søndag 30. september, syder London av like deler raseri, frykt og forferdelse. «To kvinner brutalt myrdet i natt» og «Kvinner skåret i småbiter», roper avisguttene, mens de selger aviser som aldri før.

Alle samtaler i den engelske hovedstaden kretser om dobbeltdrapet, og overalt i London hilser innbyggerne på hverandre med et: «Har du hørt det? Er det ikke forferdelig?».

På drapsstedene – Berner Street og Mitre Square – kryr det av nysgjerrige mennesker som dulter borti hverandre for å se åstedet.

Utover dagen blir trengselen så massiv at politiet av hensyn til etterforskningen velger å sperre av begge områdene. Også denne gang står politiet helt uten spor i jakten på Jack the Ripper. De finner ingen blodige fotspor, ikke noe etterlatt våpen, ingen verdens ting som kan fortelle dem noe om gjerningsmannens identitet.

Selv om politiet klarer å spore opp personer som mener å ha fått et glimt av drapsmannen, er beskrivelsene så svevende at de kan passe på en hvilken som helst mann av noenlunde gjennomsnittlig bygning. I praksis står altså politiet på bar bakke.

Under obduksjonen av Catherine Eddowes oppdager legene at den skamferte kvinnen har fått skåret ut venstre nyre. Da George Lusk – stifteren av det private vaktlaget som forsøker å slå klørne i Jack the Ripper – 16. oktober 1888 mottar et brev, faller nettopp dette organet, eller mer presist bare halvparten av det, ut av konvolutten og lander på bordet foran ham.

I det makabre skrivet, som innledes med ordene «From Hell», fra helvete, forteller avsenderen at nyren tilhører Catherine Eddowes. Han skriver at han har stekt og spist den andre halvparten. «Og den smakte virkelig godt», kan avsenderen fortelle før han avslutter hilsenen med et ertende «ta meg om dere kan».


Men fortsatt er det ingen som kan få fatt i Jack the Ripper. Politiet er dypt frustrert og aner ikke om de skal lete blant Whitechapels skitne lømler, eller om morderen gjemmer seg et annet sted i London.

Det eneste de kan gjøre for å hindre en gjentagelse, er å oppfordre gatens kvinner til å holde seg innendørs om natten – eller i det minste alltid gå to og to.

Det rådet følger de fleste, men etter hvert som dagene og ukene går uten et nytt drap, senker roen seg igjen over Whitechapel og resten av London. Frykten avtar, og innbyggerne puster lettet ut i håp om at Jack the Ripper har begått sin siste forbrytelse. Men fredag 9. november 1888 viser det seg at det ikke er helt slutt ennå.
Sensasjonsbladet «Police News» trykte stadig artikler med spekulasjoner om hvem Jack the Ripper var.
© Topfoto/Polfoto

Jack the Ripper parterer sitt offer 

Mary Kelly er 25 år, mørkhåret og har perfekte timeglassformer. På gaten har hun aldri problemer med å tiltrekke seg kunder, og derfor har hun råd til en bedre bolig enn mange av sine medsøstre i samme bransje.

Kelly har leid et rom i en bygård i Miller’s Court 13. Det er her hun bor og tar imot kundene. Men når hun har tatt seg en tår mot tørsten, noe som skjer så godt som daglig, har hun det med å glemme å betale husleie – og 9. november har det skjedd igjen.

Om formiddagen banker Thomas Bowyer på hos Kelly på oppdrag fra husverten hennes, for å kreve inn gjelden på ett pund og én shilling – men hun reagerer ikke.

Bowyer kikker inn gjennom vinduet, og i halvmørket innenfor skimter han Mary Kelly naken og blodig på sengen.

Politibetjentene, legene og etterforskerne som like etter dukker opp i Miller’s Court, har i årenes løp måttet takle de forferdeligste forbrytelser. Men synet de møter her er snarere en djevels verk enn et menneskes. Mary Kelly er ikke bare drept, hun er så lemlestet at det knapt kan ses at hun er et menneske.

Halsen er skåret opp fra øre til øre, magen og underlivet er sprettet opp. Stort sett alle indre organer er fjernet, og brystene er skåret av og plassert ved siden av kvinnens lever på sengekanten. Ører og nese er kappet av, ansiktet er så godt som skrelt bort, og store kjøttstykker ligger spredt ut på både sengen og bordet.

«Hun er partert som et dyr hos slakteren», sier en av politimennene. 

Jack the Ripper fordufter sporløst

Det tar Storbritannias mest erfarne rettsmedisinere hele sju timer å obdusere Mary Kelly og lappe sammen liket såpass at det kan identifiseres og begraves. Under likskuet slår ekspertene fast at det dreier seg om «et overlagt drap begått av en ukjent person».
Verken leger, politi eller presse er det minste i tvil om at den ukjente personen er Jack the Ripper.

Ifølge politiet har den fryktede seriemorderen fem liv på samvittigheten – kanskje til og med flere. Etter den brutale nedslaktingen av Mary Kelly er morderen imidlertid borte for godt.

I årevis forsøker politiet å sirkle inn gjerningsmannen, og spekulasjonene om identiteten hans er like mange som kjensgjerningene rundt ham er fortvilende få. 


DNA-testing og fingeravtrykk er fortsatt ukjente verktøy på denne tiden, politiets metoder begrenser seg til ransaking, overvåkning av mistenkte og ufullkomne rettsmedisinske undersøkelser. Etter mer enn 2000 avhør – og nesten 100 varetektsfengslinger av mistenkte – står politiet fortsatt uten en løsing. I 1892 henlegges saken.

Jack the Ripper slipper altså ustraffet fra sine ugjerninger i Whitechapel – og i motsetning til sine fem ofre sikrer han seg udødelighet.

I dag, mer enn 125 år etter at han myrdet på mest bestialske vis og skapte en stemning av uhygge og frykt i London, lever Jack the Ripper videre i folks bevissthet som historiens mest beryktede seriemorder.

Kanskje du er interessert i