Franskmannen Gilles de Rais kjedet seg, og begynte derfor å drepe barn.

© Scala

Pedofil ridder var middelalderens verste seriemorder

Den franske ridderen Gilles de Rais tok livet av nærmere 200 fattige barn på 1400-tallet, men ingen med makt løftet en finger. Ikke før Gilles de Rais fiender innså at de kunne bruke drapene som påskudd til å konfiskere rikdommene hans.

7. februar 2018 av Michelle Skov

Stanken av avføring slår luften ut av tjeneren Poitou da han synker ned i slammet i latrinen. Han har ikke noe valg. 

Det hodeløse barneliket er for lett til å synke ned, og Poitous herre har derfor beordret ham ned i hullet for å presse den vesle kroppen ned i dypet.

Langt om lenge klarer Poitou å få slammet til å omslutte liket. Herren hans, adelsmannen Gilles de Rais, trekker Poitou opp av latrinen, og de to mennene sniker seg tilbake til borgen. 

Samme natt brenner de barnets hode i kaminen og begraver de forkullede restene. Ingen må få vite hva Gilles de Rais har gjort.

Gutten i bunnen av latrinen er verken Gilles de Rais' første eller siste offer. I løpet av en åtteårsperiode myrder den franske adelsmannen minst 80 barn. Forbrytelsene er så brutale at de ryster selv middelalderens domstoler.

Barnelokkeren levde i luksus

Adelsmannen Gilles de Rais ble født i slutten av 1404 på familiens borg i Machecoul i Frankrike. Han var den førstefødte sønnen, og vokste opp omgitt av luksus. 

Allerede som tenåring viste han imponerende evner som soldat, og i begynnelsen av 20-årene kjempet han i hundreårskrigen under den legendariske jomfruen Jeanne d’Arcs faner.

Den franske adelen beundret og hyllet Gilles de Rais for hans brutalitet.

I 1430-årene endret Gilles de Rais' tilværelse seg imidlertid radikalt. Kampene mellom England og Frankrike stilnet av, og den franske ridderen kjedet seg intenst. 

Selv ikke den enorme formuen kunne skaffe ham nok adspredelse. Den unge adelsmannen nøt å drepe, og hele livet hadde både kongen og familien beundret ham for det. 

Men nå kunne ikke Gilles de Rais få utløp for sine lyster på slagmarken.

I et brev roste den franske kongen Gilles de Rais for hans innsats i krig.

© Polfoto/Granger

Ingen savnet foreldreløse barn

Krigen hadde gjort mange barn foreldreløse. De vandret rundt for å tigge mat og ved. Gilles visste at ingen kom til å savne dem.

Når barnetiggerne dukket opp ved Machecoul-borgens port, valgte han i ro og mak ut de peneste. Han foretrakk spinkle, lyshårede gutter i alderen seks til fjorten år.

Barna ble lokket innenfor med løfter om mat og varme. Men når den massive porten slo igjen bak dem, slapp de aldri ut igjen. 

Gilles de Rais førte de små guttene til sine private gemakker, ofte fulgt av de to unge tjenerne Poitou og Henriet, som senere ble tvunget til å vitne mot sin herre. 

For å sørge for at barna ikke skrek under de kommende pinslene, bandt de tau rundt halsen på guttene og hengte dem opp i en krok tre fot over gulvet.

Gilles tok alltid de skrekkslagne barna ned igjen før de døde av kvelning. Han trøstet og klemte dem, la dem omsorgsfullt på sengen og forsikret dem om at han bare tøyset. 

Mishandlingen hadde skadet de tynne halsene slik at det bare kom rustne, hese pip når barna gråt. Likevel var Gilles de Rais langt fra ferdig.

Alkohol gjorde ham opphisset

Gilles voldtok deretter de små guttene. Først når hans seksuelle hunger var stilt, drepte han dem. Noen ganger skar han over halsen på dem, og moret seg over grimasene deres i dødskampen.

Andre ganger brakk han ofrenes nakke med en stokk, eller skar hodet av dem med en dolk.

Gilles de Rais nøt å sette seg på et barns mage for å kjenne de siste krampetrekningene skjelve gjennom den halshogde kroppen. Ofte skjendet han også liket.

De vakreste barna ble partert. Gilles de Rais kunne nemlig bruke timer på å beundre de indre organene, og han kysset de avhogde hodene og lot tjenerne sine vurdere barnas skjønnhet.

Han ble utslitt av den timelange mishandlingen, så han drakk alltid rikelige mengder alkohol. Den sterke drikken gjorde ham opphisset. Adelsmannen sloknet derfor som et lys etter drapene.

Mens herren sov, vasket tjenerne værelset rent for blod, og brente barnas blodige klær i ildstedet. Bit for bit, i håp om å unngå stanken av brent ull. 

Av og til brant de også de parterte likdelene, men vanligvis kastet de likene inn i et avlåst rom i et av tårnene i festningen – inn til alle de andre ofrene for Gilles de Rais forbrytelser.

Gilles fikk hjelp av to barn og en prest

En dag i slutten av 1420-årene tok Gilles de Rais tiåringen Poitou som pasje. Den pedofile morderen hadde egentlig planer om å voldta og drepe gutten, men skånte ham fordi han var så eksepsjonelt vakker. Det samme skjedde for tjenestegutten Henriet. Gilles de Rais kalte gjerne de to unge tjenerne for sine «små engler». Ti år senere var Henriet og Poitou sin herres nærmeste medsammensvorne, og de hjalp ham med å finne, mishandle og drepe fattige barn.

I tillegg til de to tjenerne omfattet Gilles de Rais' gruppe av medskyldige flere uvanlige personer. For eksempel lot den lokale presten barnemorderen misbruke korguttene hans, og hjalp gjerne til med å velge ut og bortføre ofre. Presten fikk senere en bot og ble landsforvist for sine ugjerninger.

Gilles de Rais' fetter deltok også i flere av de grusomme drapene. Han stakk av da de første barne-likene ble funnet i festningen, og slapp derfor unna straff. Gilles de Rais fikk i tillegg hjelp fra en alkymist til å utføre forbrytelsene. Han ble bare dømt til fengsel under rettssaken i 1440. Senere ble han imidlertid hengt for andre forbrytelser han hadde begått.

Lokale barn ble kidnappet

Ingen vet sikkert hvor mange barn Gilles de Rais myrdet. Enkelte historikere anslår at franskmannen drepte mellom 80 og 200 barn. Andre mener at antallet nærmer seg 300.

Det hersker imidlertid ingen tvil om at forferdelig mange barn mistet livet under Gilles de Rais' terrorregime.

I tillegg til de foreldreløse barna som jevnlig dukket opp på dørstokken i Machecoul, begynte barn fra lokalmiljøet også å forsvinne. 

I 1430-årene forsvant en niåring sporløst mens han gjette kyr på et jorde. Like før ble en tolv år gammel gutt borte da han ble sendt til slottet med en beskjed. En slaktersønn fra Nantes forsvant, og to små brødre var plutselig som sunket i jorden.

En enke klaget høylytt over at «hennes meget vakre og kloke» åtteårige sønn var borte, helt til Gilles de Rais' menn truet henne til taushet. 

En annen mor fortalte at Gilles de Rais ansatte hennes ti år gamle sønn på slottet. Dagen etter angret hun og bønnfalt ridderen om å sende gutten hennes hjem igjen. 

Men Gilles de Rais verdiget henne ikke et blikk. Han snudde seg i stedet mot sin tjener Poitou og sa:

«Gutten er et godt valg, og han er vakker som en engel». Moren så aldri sønnen igjen.

I årenes løp oppdaget nærmere hundre foreldre at de ikke var alene om å savne sønnene sine. Ingen visste hvilken skjebne barna deres hadde møtt. 

Men flere av de lokale kunne bevitne at de hadde sett Gilles de Rais og hans menn føre barn inn i Machecoul-borgen.

LES MER: Historiens verste seriemordere

Foreldrene var desperate

Snart begynte ryktene å svirre i området. Da den lokale hviskingen nådde Gilles de Rais' ører, forsøkte han å dempe spekulasjonene. 

Han hevdet blant annet at engelskmennene hadde fått barna som løsesum for en fransk adelig fange. Løgnen lukket ikke munnen på alle, men det gjorde trusler om tortur.

De fleste innbyggerne i området levde i ekstrem fattigdom, og måtte ofte gå til sengs på tom mage. Mange måtte ignorere ryktene og sende barna sine til Gilles de Rais' festning for å tigge.

Engstelige foreldre lot i flere tilfeller barna sine dra av gårde to og to, i håp om at det var tryggere. 

Men ingenting nyttet hvis Gilles de Rais så et barn han likte. Han kidnappet bare begge barna og kneblet dem, slik at de ikke ropte på hverandre når han mishandlet dem.

For den mektige Gilles var ikke de fattige barna mer verdt enn hundene i slottsgården. 

Som adelsmann kunne han gjøre akkurat det som passet ham. Ingen av betydning ville noensinne høre på fattigfolks beklagelser.

Gilles påkalte demoner

I slutten av 1430-årene fikk Gilles de Rais imidlertid problemer.

Adelsmannen hadde i årevis forvaltet familiens formue så uforsvarlig at slektningene hans krevde råderett over eiendommene hans. Men Gilles nektet å slippe grepet om besittelsene sine.

Men da Gilles' slektninger tok en av de mange festningene med makt i oktober 1437, ble han nervøs. Ikke minst da han hørte at familien hadde funnet to barneskjeletter i borgen.

Han ble derfor mer og mer besatt av ideen om å påkalle en demon. Når han hadde demonen i sin tjeneste, ville ingen fiender kunne true ham.

På en reise i mai 1439 møtte Gilles en 22-årig alkymist ved navn Francois Prelati, som påsto at han kunne kalle til seg mørkets makter. 

I løpet av sommeren 1439 forsøkte de å påkalle en demon et titall ganger med timelange ritualer, besvergelser og vekkelsesseremonier på festningen i Machecoul. 

Gilles de Rais fikk imidlertid aldri kontakt, fortalte han senere til en dommer: «Selv om han gjorde alt han kunne». 

Angivelig forsøkte Prelati for eksempel å påkalle djevelen ved hjelp av et barns hender, blod, øyne og hjerte.

Da djeveldyrking ikke virket, beordret Gilles de Rais sine tjenere til å skjule forbrytelsene. De skulle ifølge vitneutsagn fjerne «knoklene fra førti barn eller deromkring» fra et av Machecoul-festningens tårn og brenne dem.

To adelskvinner ble tilfeldigvis vitner til det uhyggelige opprydningsarbeidet. De to kvinnene følte imidlertid ingen frykt. 

I stedet moret de seg og gyste av spenning over inntørkede lik og forbrente rester. Faktisk var de mer sjokkert over at Gilles de Rais hadde sløst bort familieformuen. 

Et par bondebarn fra eller til gjorde vel ingen forskjell. De levde jo ikke lenge likevel.

Senere fortalte disse kvinnene om den «spennende» opplevelsen, og snart fikk Gilles de Rais' fiender nyss om historien. 

Døde fattigfolk betydde ingenting for dem – men utsikten til å bruke skjebnen deres som en unnskyldning for å konfiskere Gilles de Rais' besittelser vakte til gjengjeld deres interesse. 

I all hemmelighet begynte derfor biskopen i Nantes og hertugen av Bretagne å etterforske ryktene.

Gilles de Rais ble hengt I 1440, ikke garottert, slik en kunstner forestilte seg på 1800-tallet.

© Scala

Seriemorderen ble stoppet

Etterforskningen varte i flere måneder. Bøndene i Machecoul fortalte om barna som var forsvunnet, om truslene og løgnene, og alle vitneavhør ble beskrevet i detalj. 

Den 15. september 1440 ble Gilles de Rais arrestert og tiltalt for 49 forbrytelser.

I tillegg til demonpåkallelse, blasfemi og majestetsfornærmelse lød anklagene på lemlestelse, voldtekt og drap på minst 140 barn.

Gilles de Rais frådet av raseri under det første avhøret. Han nektet å anerkjenne domstolens autoritet og erklærte at han heller ville «henges med et tau om halsen» enn å svare på anklagerens spørsmål.

Men tjenerne Poitou og Henriet vitnet detaljert om drapene. 

25. oktober 1440 brøt Gilles de Rais endelig sammen og tilsto de bestialske barnedrapene. Retten dømte både ham, Poitou og Henriet til døden.

Gilles ble berømt

Allerede dagen etter, 26. oktober klokken elleve om formiddagen, ble Gilles de Rais ført til skafottet. 

Like før fullbyrdelsen av dommen ba han en dramatisk bønn til Sankt Mikael, og ropte til tjenerne sine at de måtte dø med ære og ikke tenke på annet enn deres sjels frelse.

Deretter ble han hengt og brent på bålet. Før kroppen ble fortært av flammene, dro fire adelskvinner ham ut av bålet slik at han kunne bli lagt i en kiste og begravd standsmessig ved klosteret i Nantes. 

Tjenerne Poitou og Henriet brant til aske på bålet senere samme dag.

Gilles de Rais gikk over i historien som en av historiens verste seriemordere. I flere romaner bar «den onde ridder» Gilles' navn – en tendens som fortsatte helt opp på 1900-tallet.

Les mer

Jean Benedetti: The Real Bluebeard – The Life of Gilles de Rais, Sutton History Classics, 2003. Georges Bataille: The Trial of Gilles de Rais, Amok Books, 1991. Jacques Heers: Gilles de Rais, Librairie Académique Perrin (fransk utgave), 2004.

Kanskje du er interessert i