Etter et overfall kunne voldtektsmannen finne på å ringe opp ofrene sine for å true og håne dem.

© Shutterstock

Politiet famlet i blinde i jakten på psykopatisk seriemorder

Sadistisk, splitter gal og livsfarlig. En psykopatisk serieforbryter terroriserer California i et helt tiår ved å spionere på ofrene sine i ukevis før han overfaller dem i deres eget hjem. I alt begår han 53 voldtekter og 12 drap, mens politiet famler i blinde

26. mai 2017 av Boris Koll

Sykepleieren Jannie Cooper tror at hun skal ha en ­hyggelig morgen den 5. oktober 1976. Mannen hennes er offiser i fly­­våpenet og må tidlig av gårde. 

Etter at Jannie har tatt farvel med ham, finner hun sengen igjen. Som så ofte før hører hun lyden av små føtter, og den tre år gamle sønnen kommer inn for å krype oppi til henne. 

Plutselig hører Jannie en annen lyd ute fra entreen. Hun ­blir ikke forskrekket, for hun tror det er mannen som er kommet tilbake.

«John?! Har du glemt noe?»

Jannie er totalt uforberedt da en maskert mann i neste sekund stormer inn på soverommet og kaster seg over henne.

«Hold kjeft! Jeg vil bare ha pengene dine. Jeg skal ikke gjøre deg noe. Bare gi meg pengene. Jeg har kniv!», hveser han med sammenbitte tenner.

Jannie kjenner et kaldt knivblad mot kroppen. Stiv av skrekk og med den vesle gutten tett inntil seg får hun stammet frem:

«Ta pengene mine og gå din vei. Bare gå!»

Men mannen går ikke. Med rutinerte bevegelser snur han henne rundt og binder hendene hennes på ryggen. Så tar han bind for øynene på henne og knebler henne. 

Til slutt blir den vesle gutten også bakbundet. Deretter forlater gjerningsmannen soverommet og begynner å vandre rundt i huset. Jannie hører at han åpner skap på badet og kjøkkenet. Så vender han tilbake til sengen.

«Lek med penisen min», hvisker han og plasserer lemmet sitt i de bakbundne hendene hennes. Jannie registrerer at mannens penis er liten og smurt inn med noe glatt.

«Ikke rør meg!» trygler Jannie.

«Hold kjeft! Gjør som jeg sier, ellers bruker jeg kniven!»

Jannie adlyder. Like etter løsner ­mannen knutene rundt anklene hennes.

«Å nei, ikke det!» tenker Jannie.

«Du så virkelig bra ut på festen i ­offisersklubben», hvisker mannen under voldtekten.

Bemerkningen gjør Jannie enda reddere. Hun hadde vært på fest i offisersklubben noen dager før. Men hvordan kunne mannen vite det?

Under voldtekten merker Jannie at forbryteren til tross for all sin iherdighet ikke får utløsning. På et tidspunkt gir han opp og sier at nå vil han gå ut på ­kjøkkenet og lage seg litt mat.

Etter en god stund klarer Jannie å få av seg bindet for øynene og knebelen. Hun hvisker til sønnen at han må ligge helt stille. 

Så styrter hun mot bak­døren og kommer seg ut. Hun løper naken nedover innkjørselen mens hun skriker på hjelp. 

Noen naboer ser henne og ringer politiet, men da politiet kommer frem, er gjerningsmannen forsvunnet.

Litt over åtte om morgenen ankommer etterforskningsleder Richard Shelby ­gjerningsstedet. Shelby er en stjerne hos politiet i Sacramento – han har allerede satt to serievoldtektsmenn bak lås og slå.

Shelby vet at han er en dyktig etterforsker, og han strutter av selvtillit. Denne morgenen aner han ikke at etterforskningen kommer til å trekke ut i 30 år. 

Han vet heller ikke at han til slutt skal skrive en 450 sider tykk bok for å få ut frustra­sjonen over jakten på seriemorderen og voldtektsforbryteren som ble kalt East Area Rapist (EAR).

Mens ofrene lå bundet og hjelpeløse, brukte EAR timer på å endevende hjemmene deres.

© FBI

Voldtektsmann med liten penis

Da politifolkene kom frem til Jannie Cooper, var hun rystet, men fattet. Hun gned seg vekselvis på håndleddene og anklene. 

Røde striper viste tydelig hvor stramt hun var blitt bundet med skolissene voldtektsmannen hadde brukt.

Mannen hadde på seg finlandshette, derfor har Jannies signalement få ­detaljer: Det dreide seg om en ung, hvit mann, omtrent 175 centimeter høy. 

Han hadde snakket med hviskende stemme og bedt henne om å holde kjeft rundt 50 ganger. Jannie nølte litt før hun ga politiet nok en viktig opplysning: Mannen hadde en uvanlig liten penis.

En annen påfallende omstendighet var skolissene gjerningsmannen bandt Jannie med. ­Knutene virket svært ­raffinerte, og etterforskerne identifiserte dem til slutt som såkalte diamantknuter, en type ­maritim pynteknute som få kjente til og bare en ekspert kan slå.

«Jeg skjønte ganske raskt at det ikke kunne ha ligget en tilfeldig inn­skytelse bak ugjerningen. Kunnskapen om offerets ­bevegelser viste at det dreide seg om en nøye planlagt forbrytelse,» sa Richard Shelby i et intervju mange år senere. 

Denne forbryteren hadde voldtatt før – og kom til å gjøre det igjen. Shelbys antakelser skulle vise seg å stemme.

På sporet av en serieforbryter

Datamaskiner inngikk ikke i politiets standardutstyr på 1970-tallet, og derfor var det heller ikke mulig å danne seg et raskt ­overblikk over store mengder informasjon. 

Den ­interne utvekslingen av data i politiet foregikk ved at etterforskerne møysommelig pløyde gjennom rapporter, ­hadde telefonsamtaler med kolleger og snakket sammen i kantinen på politihuset.

Det var nettopp en tilfeldig bemerkning som satte Shelby på sporet av en så godt som identisk voldtektssak fra et annet politidistrikt i nærheten. 17. juli 1976 var de to tenåringssøstrene Cheri og Susan alene hjemme. 

De lå og sov da den yngste av søstrene, Cheri, våknet med en kniv mot strupen og lyden av en mann som hvisket gjennom sammenbitte tenner:

«Hvis du rører deg, skjærer jeg over halsen på deg!»

Cheri ble bakbundet stramt, før ­gjerningsmannen kastet seg over søsteren og bandt henne også. 

Deretter ­begynte han å vandre rundt i huset. Til slutt vendte han tilbake til den eldste ­søsteren, plasserte sin krem­innsmurte penis i de bakbundne hendene hennes og hvisket:

«Lek med den!»

Susan kjempet imot og prøvde å skrike, mens gjerningsmannen uavbrutt hveste «Hold kjeft!». Den 16-årige jenta ble voldtatt fire ganger.

Etter å ha lest rapporten var ­Shelby sikker i sin sak: Mannen som overfalt ­Cheri og Susan, var den samme som hadde voldtatt Jannie Cooper.

Magefølelsen fortalte ham at det kom til å komme flere lignende forbrytelser.

Øyenvitner som hadde sett gjerningsmannen uten maske, beskrev ham som en ung mann med et vennlig utseende.

© FBI & Shutterstock

Voldtektsmannen var et vanedyr

Shelby trengte ikke å vente lenge. 9. oktober – mindre enn en uke etter voldtekten av Jannie Cooper – slo EAR til igjen. 

Denne gangen var offeret en ten­åringsjente som var alene hjemme om ­natten. Deretter fulgte to overfall 18. oktober. 

Først ble en ung mor ­voldtatt foran sin ti år gamle sønn, og senere, på motsatt kant av byen, ble enda en ten­åringsjente offer for EAR.

Forbrytelsene lignet hverandre i forbløffende grad. EAR varierte omtrent ikke fremgangsmåten, men fulgte den slavisk – nesten som et ritual:

EAR brøt seg inn i huset og overfalt ofrene mens de sov. Først bedyret han at han bare ville ha penger. Så bandt han kvinnene og utsatte dem for seksuelle overgrep. 

Først tvang han dem til å ta penisen hans i hånden, deretter voldtok han dem. Han fikk sjelden utløsning. Gang på gang måtte han ­gi opp, og gikk i stedet ut på ­kjøkkenet for å finne seg mat i kjøleskapet.

Fremgangsmåten var så karakteristisk at politiet aldri var i tvil om når EAR var på ferde: Maske og hansker. ­Hvisking gjennom sammenbitte tenner. 

Trusler på livet og bemerkninger som gjorde det klart for ofrene at han hadde spionert på dem gjennom lengre tid. Den omhygge- lige bakbindingen med en avansert knute, og en påfallende liten, krem- eller oljeinnsmurt penis.

Selv om politiet hadde et lovende signalement av voldtektsmannen, kom ikke etter­forskerne av flekken. 

De ­manglende resultatene provoserte pressen og ­skremte offentligheten. Politiet kunne ikke lenger skjule at en ­sadistisk serievoldtektsforbryter var på frifot. 

For hver gang EAR slo til, ble ­innbyggerne stadig mer redde:

«Selv garvede politifolk sjekket vindushaspene hver kveld og sov med skarpladde tjenestevåpen på nattbordet». Slik beskrev Shelby senere den anspente stemningen i California.

Politiet gjorde flere tabber

Da det ble kjent at en serieforbryter var på ferde, valgte politiet å offentliggjøre både signalement og fantomtegninger av gjerningsmannen. 

To ganger fikk politiet lovende tips fra private, men i begge tilfeller dummet de seg grundig ut.

Første gang var da naboene til et av EARs siste ofre ringte til politiet og fortalte at de hadde funnet en pose i hekken sin. 

Posen inneholdt en finlandshette, et par hansker og en lommelykt. På spørsmål om hva de skulle gjøre med tingene, var det ugjennomtenkte svaret fra vakt­havende på politiets telefonsentral:

«Bare kast det».

Da Richard Shelby hørte om episoden, ble han først målløs og sjokkert – og deretter rasende. Uvurderlig bevismateriale var kjørt på søppelfyllinga! Siden kommenterte ­han sarkastisk:

«Det er mulig at EAR var smart. Men han behøvde ikke å være det».

Politiets neste store brøler kom i desember 1977. En ekspeditør fra en 7-Eleven-kiosk ringte politiet og fortalte etterforskerne at en mann som passet perfekt til EARs signalement ofte handlet hos ham.

Tipset vakte politiets interesse, og to mann ble satt på oppgaven. De hadde streng ordre om å være i sivil, men ­dessverre ble ordren ignorert. 

Den ene av dem hadde møtt på jobb i uniform og gadd ikke dra hjem for å skifte klær. ­«Forkledningen» hans besto i at han trakk en sivil trøye over politiskjorta – men ­uniformsbuksene var ikke til å ta feil av. Han oste politi lang vei, og gadd ikke gjemme seg på bakrommet.

Politifolkene ankom butikken rundt midnatt, og allerede etter et par timer ringte telefonen.

«La meg snakke med purken», lød det.

«Det er ikke noe purk her», løy ­ekspeditøren, uten overbevisning.

«Bullshit», lød det i den andre enden.

Ekspeditøren visste ikke hva han skulle gjøre, så han rakte røret til en av ­politifolkene, som tok det og sa:

«Hvem snakker jeg med?»

Det ble stille i den andre enden. Så ble røret lagt på.

Etterlatte skolisser var et sikkert tegn på at EAR hadde slått til igjen.

© Stockton Police Department

«Nå voldtar jeg din kone»

At EAR planla forbrytelsene sine grundig, hersket det ingen tvil om. Politiet konstaterte for eksempel at familiehunder som vanligvis gjødde av fremmede, forholdt seg helt rolig overfor EAR. 

Etterforskerne regnet derfor med at voldtektsmannen kom og fôret ­hundene i flere uker før et overfall. Med tiden kunne det imidlertid virke som om EAR gikk lei av metodene han hadde tillagt seg.

«Det sies ofte at voldtekt handler mer om raseri enn om sex. Det beviste denne perverse jævelen gang på gang», skrev Shelby om ­motivene bak EARs handlinger.

Lystene hans ble ikke stilt av de ­seksuelle overfallene, men av frykten hos ofrene. Det var trolig derfor saken tok en ny vending etter 2. april 1977. 

Denne dagen begikk EAR den første av en serie ­forbrytelser som ­rettet seg mot par. ­En­slige kvinner var ikke ­lenger nok; nå skulle det også være en mann til stede under forbrytelsen. 

Mye tyder på at det ga EAR en egen pervers tilfredsstillelse å voldta kvinner mens mennene deres måtte se på – bakbundne og maktes­løse.

Samtidig fant EAR nye måter å terrorisere ofrene på. Etter at han hadde fått mannen ned på magen og bakbundet ham, gikk EAR til kjøkkenet og hentet en ­stabel tallerkener. Han plasserte så stabelen på mannens rygg og sa gjennom sammenbitte tenner:

«Hvis jeg hører så mye som en lyd, dreper jeg deg!»

Mens mannen forsøkte å ligge stille, voldtok EAR hans forsvarsløse kone.

Gjerningsmannen gråt som et barn

Rundt årsskiftet 1977-1978 begikk EAR en rekke voldtekter. Men noe tyder på at han befant seg på randen av et psykisk sammenbrudd.

Etter en brutal voldtekt i oktober 1977 hørte offeret EAR gå gråtende rundt i huset, mens han jamret:

«Unnskyld, mor! Mor, hjelp meg! Jeg ønsker ikke å gjøre disse tingene, mor. Vil ikke noen hjelpe meg?»

Etter en annen voldtekt sa EAR ­ingenting. Han krøp bare sammen i et hjørne og gråt som et barn.

EAR felte imidlertid ikke en tåre av medlidenhet med sine ofre – istedet syntes han synd på seg selv. 

I ett ­tilfelle voldtok han en kvinne for annen gang, like etter å ha grått. Alt i atferden hans tegnet et bilde av en person som hadde et skrikende behov for ­psykiatrisk behandling.

Mens sinnet hans tilsynelatende var et eneste stort kaos, hadde EAR anskaffet seg en pistol, og ble enda voldeligere mot ofrene. 

Nå kunne han «komme til» å gi dem blodige rifter når han rolig ­bevegde ­kniven opp- og nedover kroppen deres.

Politiet hadde fortsatt ingen avgjørende spor, og sto etter hvert med mer enn 30 uoppklarte overfall – alle begått av EAR. De tenkte at nå kunne det ­nesten ikke bli verre, men det kunne det.

Ti nye voldtekter fulgte. Mediene var fulle av sjokkerende historier om EAR, og det hersket en oppskremt stemning blant folk i California.

En kveld i februar 1978 var ­ekteparet Brian og Katie Maggiore ute og luftet hunden nær hjemmet sitt da de plutselig sto ansikt til ansikt med en ­maskert mann. 

Da de forsøkte å flykte, trakk han straks revolveren og drepte begge to. Først mannen, så kvinnen. 

En ti år gammel nabogutt ble øyenvitne til det hele. Han sto ansikt til ansikt med morderen, men kom fra det i live, sannsynligvis fordi gjerningsmannen allerede hadde tømt ­magasinet med gjentatte skudd mot Katies kropp.

I ukene før drapene hadde paret fått flere truende telefoner. Blant annet hadde en ­uidentifisert mann ringt Katie og ­fortalt at han allerede hadde voldtatt flere kvinner, og at hun var «den neste».

Amok i blodtåke

Mot slutten av 1979 tok EAR det siste steget i forbryterkarrieren – han ble seriemorder.

30. desember ble paret Robert Offerman og Debra Manning funnet ­bakbundet og skutt i sitt eget hjem. 

Alt på åstedet tilsa at det var EAR som hadde vært på ferde. Ofrene var bundet med diamantknuter, og morderen hadde tatt seg tid til å plyndre kjøle­skapet for restene av en julekalkun. 

EAR hadde imidlertid verken voldtatt Debra ­Manning eller brukt timevis i ofrenes hjem, slik han pleide.

Politiets etterforskning tydet på at EARs plan for en gangs skyld hadde gått i vasken. Tilsynelatende hadde Robert ­Offerman kommet seg løs og angrepet EAR mens gjerningsmannen var i ferd med å binde anklene hans. 

Offerman hadde imidlertid ikke klart å overmanne EAR og var blitt skutt fire ganger. Deretter gikk EAR over til den bakbundne Debra Manning, presset revolveren mot bakhodet hennes og trykket av.

Det er umulig å si om EAR ­allerede før innbruddet hos Robert ­Offerman og Debra Manning hadde planlagt å myrde dem. 

Men det som er sikkert, er at han etter dette brutale overfallet ikke lenger nøyde seg med voldtekt. Nå måtte han drepe før han fikk ­tilfred­sstilt sine sadistiske lyster.

Flere uhyggelige drap fulgte. EAR slo til om natten, overrasket parene i sine egne senger og bandt dem. 

Deretter voldtok han kvinnen for til slutt å drepe begge to med slag i bakhodet. Han brukte ikke skytevåpen mer – det var trolig for risikabelt med tanke på støy, og tvang ham til å forlate å­stedet nokså raskt.

Til tross for flere ­bestialske drap sto ­politiet fortsatt uten avgjørende spor. Det så heller ikke ut til at ­marerittet skulle ta slutt. 27. juli 1981 ble Greg Sanchez og Cheri Smith-Dominguez EARs 10. og 11. drapsofre. 

Og så stanset serie­mordene plutselig. I nesten fem år skjedde ingen forbrytelser som kunne kobles til EAR. Kanskje hadde han ­forlatt California eller til og med USA.

Mediene og offentligheten pustet lettet ut, men så slo EAR til igjen. 4. mai 1986 voldtok og drepte han 18 år gamle Janelle Cruz i hennes eget hjem. 

Ofrenes menn fikk en stabel tallerkener plassert på ryggen. Hvis mannen bevegde seg, kunne EAR høre det klirre.

© Santa Barbara County Sheriff's Department, FBI

Siste livstegn fra EAR

I 1991 meldte EAR seg igjen. Denne gangen ringte han opp et av sine tidligere ofre. Hun kunne høre en kvinne og barn snakke i bakgrunnen, noe som førte til en teori om at EAR i mellomtiden hadde stiftet familie.

Richard Shelby pensjonerte seg fra politiet i Sacramento i 1993, uten å ha funnet frem til EAR. Men i årene som fulgte ble han kontaktet flere ganger av tidligere kolleger som ikke kunne glemme den uløste saken. 

Noen av dem var også pensjonister, men arbeidet videre med saken på egen hånd. Heller ikke Shelby kunne slippe den, og han begynte å skrive boken «Hunting a Psychopath».

«Jeg er overbevist om at EAR er i live i dag. Han følger med på alle nyheter om saken, og det nærer egoet hans – det ­irriterte meg da jeg skrev boken. 

EAR er verken død eller satt ut av spill», ­uttalte Shelby i et intervju i for­bindelse med utgivelsen i 2015.

Jakten på gjerningsmannen fortsetter

Etter 40 år etterforskes saken om serieforbryteren EAR fortsatt av det amerikanske føderale politiet, FBI, og politiet i Sacramento.

«Uansett hvor mye tid som har gått, har politiet aldri avsluttet etterforskningen. Denne personen ødela mange menneskers liv, og han skal stilles til regnskap», fastslo etter- forskningslederen Paul Belli på en pressekonferanse i fjor.

Politiet har utlovet en dusør på 50 000 dollar for opplysninger som fører til arrestasjon av EAR, som antas å være 60-75 år i dag.

«Dusøren kan føre til at vi får det tipset vi trenger», sa Belli.

I tillegg til drap og voldtekt begikk EAR over 120 innbrudd, men han er ingen klassisk vinningskriminell, for han stjal sjelden verdifulle ting. 

Til ­gjengjeld mener FBI at EAR er suvenirsamler, som blant annet stjal ofrenes ID-kort og ringer. FBI håper at noen har sett denne særegne samlingen.

Se politiets beviser

Kanskje du er interessert i