Varulven, vampyren eller slakteren fra Hannover. Fritz Haarmann hadde mange tilnavn.

© Ullstein Bild

Seksualmorder bet ofrene sine i hjel og solgte kjøttet: Varulven fra Hannover

I 1920-årene forsvinner en rekke unge menn i Tyskland. Samtidig dukker det opp flere ribbede hodeskaller i elva Leine. Grusomme skjebner fins det nok av i mellomkrigstiden, men ingen har kunnet forestille seg de makabre scenene som utspiller seg på et lite kvistrom i Hannover.

9. november 2017 av Jannik Petersen

Den 17 år gamle Adolf Hannappel venter på toget. Han er syk, sulten og fryser i det iskalde venterommet på jernbanestasjonen i Hannover. 

Selv om Hannappel skal tilbringe en lang og kald novembernatt på en hard benk her, er han ved godt mot, for lykken har nettopp smilt til ham. 

I 1923 er arbeidsløsheten i Tyskland skyhøy, galopperende inflasjon gjør pengene verdiløse, og mange går sultne til sengs. 

Midt i alt dette har unge Hannappel vært så heldig å få en læreplass. I morgen skal han ta toget til sin nye mester. Endelig kan han se frem til regelmessige måltider og en myk seng å sove i.

Fra bakerste rad i venterommet har to menn lenge sittet og sett på Hannappel. Nå reiser de seg, slentrer bort til tenåringen og kommer i snakk med ham. 

Den ene er en flott ung mann ved navn Hans Grans. Han er i begynnelsen av 20-årene. Den andre er en blankskurt og trinn herre på rundt 40, som lyder navnet Friedrich «Fritz» Haarmann. 

De tre ser ut til å finne tonen ganske raskt, og snart reiser den vesle gruppen seg og forlater stasjonen.

Det er siste gang 17-åringen blir sett i live. Den unge Adolf Hannappel har møtt på en mann som snart skal bli kjent for å stå bak en rekke av Tysklands mest makabre forbrytelser i nyere tid.

Hendelsene blir først kjent i offentligheten i 1924, da menneskeknokler skyller i land langs elva Leine i Hannover. 

Et par avisoverskrifter senere begynner ryktet om en blodtørstig varulv å skremme lokalbefolkningen til å holde seg inne. 

Og det viser seg snart at de 500 knoklene som politiet fisker opp fra elva, bare er begynnelsen på det som skal nøstes opp som den rene skrekkhistorien.

Ikke abonnent? Få bladet her:

Hannover er en lovløs sump

I årene etter første verdenskrig er den før så stolte storbyen Hannover blitt en hengemyr av fattigdom. 

Det fins bare tolv politietterforskere i byen med 400 000 innbyggere, 4000 kvinnelige og mer enn 300 mannlige prostituerte. Det er gode tider for kriminelle.

I utgangspunktet virker Fritz Haarmann som en tillitvekkende voksen mann med noe så sjeldent som en stabil inntekt og tre daglige måltider, noe den moderate kulemagen hans stolt vitner om. 

Men skinnet bedrar. I mange år har Haarmann livnært seg som småkriminell. Han stjeler blant annet sengetøy fra tørkestativer i hele byen og selger byttet på markeder.

En stund har Haarmann også stor suksess med en annen listig svindel: Han kjøper et desinfeksjonssett i koffertstørrelse. 

Deretter studerer han dødsannonsene i avisen og kontakter sørgende enker. Haarmann utgir seg for å være funksjonær utsendt av helsemyndighetene, og under påskudd av å skulle desinfisere avdødes eiendeler får han adgang til hjemmet. 

Desinfeksjonsmidlene er naturligvis så sterke at enken ikke kan være til stede mens Haarmann «arbeider». 

Når Haarmann forlater huset, har han stjålet og gjemt så mange verdigjenstander i koffertens hulrom som han overhodet kan få plass til. Og etterpå er han umulig å spore opp i den kaotiske storbyen.

En tredje viktig inntektskilde for Haarmann er salg av klær. Til naboer, venner og kunder på markeder selger Haarmann små mengder klær om gangen. 

Det er aldri kvinneklær – bare herreklær eller plagg til halvstore gutter. En pen dress, en varm vinterfrakk eller et par solide bukser til overkommelige priser er et tilbud de færreste kan si nei til midt i Tysklands store økonomiske nedtur. 

Og de færreste spør hvor Haarmann får klærne fra.

Det vesle kvistværelset der Haarmann kvalte og parterte ofrene sine.

© Bundesarchiv

Falsk politibetjent

Bare én person kjenner sannheten om de uhyggelige metodene: Hans Grans, som sammen med Haarmann kommer i snakk med Adolf Hannappel på jernbanestasjonen i Hannover. 

Grans er en flott mann i begynnelsen av 20-årene, og siden han rømte hjemmefra i 1919, har han og hans eldre forsørger vært uatskillelige.

De to har møtt hverandre i Hannovers smaleste bakgater, bordellkvarteret, der Grans, i likhet med svært mange andre unge menn, selger kroppen sin for å overleve. 

Fritz Haarmann blir betatt av Grans' skjønnhet, og et eller annet sted dypt i drapsmannens ellers avstumpede vesen vekker Grans noen kjærlige og omsorgsfulle følelser i ham.

Bare Grans vet at klærne Haarmann selger stammer fra unge menn som har endt sine dager i Haarmanns seng. 

Antall unge mennesker som mister livet i hybelen på adressen Rote Reihe 2, er ikke få. I løpet av 16 måneder, fra februar 1923 til juni 1924, blir minst 24 gutter og unge menn i alderen 10 til 20 år drept på kvistværelset.

Metoden er stort sett den samme hver gang. Den virker først og fremst fordi Haarmann har fabrikkert falske identifikasjonspapirer som viser at han arbeider for kriminalpolitiet. 

Men egentlig står han på politiets lønningsliste og mottar regelmessig betaling for å angi andre forbrytere til Hannovers overarbeidede kriminalpoliti.

Det vesentlige for Haarmann er at personalet på jernbanestasjonen ser på ham som politimann og tillater ham og Grans å oppholde seg så mye de vil på det store venterommet på stasjonen.

De to setter seg alltid bakerst i vente-rommet og holder utkikk. Her ser de seg ut en tenåringsgutt som reiser alene. 

Når et offer er utpekt, går den pene og sjarmerende Grans som oftest først bort og snakker med gutten. Snart setter Haarmann inn støtet: Han identifiserer seg som politibetjent ved å vise frem papirene sine og ber dem begge legitimere seg. 

Samtalen slår raskt om fra avhør til vennlig småprat, og som regel er ikke gutten vanskelig å lokke bort fra venterommet – utsikten til et måltid og en myk madrass å sove på er for fristende. 

Noen av guttene er arbeidsløse. Den vennlige «kriminalbetjent Haarmann» lover dem at han kan skaffe dem jobb. Grans, Haarmann og offeret går som regel på byen og spiser og drikker godt på Haarmanns regning. 

Sent på kvelden takker Grans for seg, mens Haarmann og gutten går hjem til kvistværelset i den nedslitte bygården på Rote Reihe 2. 

Går etter unge menns strupehode

På hybelen er gangen i forbrytelsen stort sett den samme. Det starter med kyss og kjærtegn, men når Haarmann blir seksuelt opphisset, mister han besinnelsen.

«Det var ikke meningen å drepe guttene», forklarer Haarmann senere under avhør.

«Jeg kjente også gutter som kom hjem til meg igjen og igjen, og jeg forsøkte å beskytte dem mot meg selv. Jeg visste at det ville skje når jeg hadde en av turene mine. Jeg gråt og sa: Ikke hiss meg opp. For når jeg ble opphisset, bet jeg og sugde meg fast i halsen på dem. Jeg bet meg gjennom adamseplet, samtidig som jeg kvalte dem med hendene».

Mens Haarmann oppnår seksuell tilfredsstillelse, blir guttens luftveier presset sammen. Haarmanns forkjærlighet for helt unge gutter henger for det første sammen med at han avskyr kroppshår. 

Men det er også en avgjørende faktor at på unge gutter er adamseplet ennå ikke blitt til en hard klump. Det bløte strupehodet er lettere å bite gjennom og knuse.

Når Haarmann er kommet ut av den seksuelle transen, begynner den for morderen verste delen av nattens begivenheter: Liket og alle bevis på den brutale slaktingen må ryddes av veien før naboene oppdager hva som er hendt, og kanskje tilkaller politiet.

«Jeg brøt sammen ved synet av liket. Deretter lagde jeg meg en kopp svart kaffe, la den døde på gulvet og dekket ansiktet med et stykke stoff. Da stirret han ikke slik på meg», forteller Haarmann senere.

«Jeg gruet alltid for det arbeidet som nå lå foran meg. Likevel var min lidenskap hver gang sterkere enn skrekken ved å skulle partere et lik».

Haarmann fjerner først innvollene og kaster dem i et stort spann. Så skjærer han beina av ofrene og fjerner kjøttet. Innvollene kaster Haarmann i bygårdens felles avtrede. 

I likhet med de fleste andre i bygården har han ikke et eget toalett på hybelen. Flere av naboene undrer seg over de hyppige toalettbesøkene hans. 

De husker at han noen dager må ned i gården med dobøtten sin fire ganger på én time. At han har med en bøtte under toalettbesøkene sine, synes ingen av naboene er det minste merkelig – det gjør de ofte selv også. 

Når mange leiligheter skal dele ett toalett, kan det lett oppstå kø. Da må folk gjøre sitt fornødne i en dobøtte oppe i leiligheten og vente med å tømme innholdet ut til avtredet er ledig. 

Selger menneskekjøtt på markedet

Kjøttet Haarmann har skåret av kroppen, deler han opp i små terninger eller maler til hakkekjøtt. Det gjør god nytte som hard valuta til å betale husverten, vaskedamen, og venner og bekjente han skylder en tjeneste. 

Til kjøttkundene sine forklarer Haarmann at varene stammer fra en slaktervenn i en av Hannovers forsteder, og han selger det billig – kjøttet koster bare halvparten av hestekjøttet som mange må nøye seg med.

Tilbake på rommet sitt skraper Haarmann håret og hele ansiktet av kraniet, før han kaster det i elva Leine, som renner like bak bygården. Knoklene går samme vei.

Å partere et lik på en liten hybel og slette alle spor er et av Haarmanns største problemer. Han er ikke akkurat noen eneboer – tvert imot yrer det av liv hos ham nesten daglig. 

Grans bor der også, når han ikke sitter inne for småforbrytelser, og i tillegg er to av Grans' venninner, de prostituerte Runde Elli og Lange Dörchen, ofte på besøk. 

Dörchen får litt småpenger for å gjøre rent hos Haarmann, og en morgen da hun kommer innom for å vaske hybelen, forstyrrer hun ham tydeligvis i noe.

«Den vakre, unge, klaverspillende mannen fra Berlin, som vi alle var på byen med kvelden før, lå halvt avkledd på sengen. Han var helt hvit i ansiktet. 

Jeg ble skremt fra sans og samling, og spurte hva som var galt med ham», forteller Dörchen da hun og venninnen senere tropper opp på politistasjonen i Hannover.

Den unge mannen trenger bare å sove, var Haarmans forklaring. Han ba Dörchen om å komme tilbake om ettermiddagen, men da hun troppet opp igjen, ville han likevel ikke slippe henne inn.

«Jeg har det travelt, kom innom senere», ropte han til henne gjennom den stengte døren.

«Da jeg kom tilbake om kvelden, sto alle vinduer åpne. Haarmann hadde allerede skrubbet og skurt overalt, det var tydelig. Han svettet og så oppkavet ut. 

Så spurte han meg: Dörchen, syns du at det lukter vondt her? På sengen lå den unge berlinerens klær, og jeg skrek opp og ropte: Hva har skjedd med ham?»

Den unge mannen hadde dratt videre til Hamburg, var svaret. Han ville ha nye klær til turen, og de to hadde gjort en byttehandel – selv om Haarmann hadde måttet legge til litt penger, forklarte han.

«Da Hans Grans og Elli kom, prøvde både Haarmann og Grans å berolige oss», forteller Dörchen.

«To dager senere tok jeg Elli med meg da jeg skulle gjøre rent hos Haarmann. Vi benyttet oss av muligheten til å rote gjennom hybelen. I en skuff fant vi berlinerens tegnebok. Under trappen oppdaget vi et blodig forkle og en stor skål med kjøttstykker i. Elli og jeg gjemte to store stykker kjøtt – begge med hår på. Vi har tatt kjøttstykkene med til Dem, kriminalkommissær Müller».

Kriminalkommissæren lytter vantro til historien, og tar så de to kvinnene og kjøttet med til rettslegen. Men legen nekter å legge kjøttet under mikroskopet.

«Selv en blind kan se at det der er svinekjøtt», sier han spydig og ler godt.

Likevel iverksetter kriminalkommissær Müller en husundersøkelse hos Haarmann. 

Men det blir ikke funnet noe mistenkelig på hybelen, som i mellomtiden er ryddet for alle spor etter berlineren. Nok en gang slipper Haarmann unna.  

Tysk barnesang

Vent nå bare en liten stund,

snart kommer Haarmann etter deg,

med sin flittige øks

hakker han deg til saftig steik

av øynene lager han sylte

av bakdelen lager han spekk

av tarmene lager han pølse,

og resten kaster han vekk

Morderen hjelper politiet

Haarmann har en forunderlig evne til å unngå å få uventet besøk når han har hybelen full av likdeler og avslørende gjenstander som blodflekkete klær eller ofrenes verdisaker. 

Dels er han rask til å skille seg av med liket, dels kvitter han seg på en praktisk måte med ofrenes eiendeler, enten ved å dele rundhåndet ut av bevisene, eller ved å selge dem på markedet. 

Husvertene hans, herr og fru Engels, får ofte gaver av Haarmann, eller får tilbud om å kjøpe klær for en rimelig penge.

Men Haarmanns evne til å unngå problemer henger også sammen med hans tette bånd til politiet i Hannover. Haarmann hjelper flere ganger politiet med å ta hele bander av forbrytere. 

Det skjer ved at han først via sitt enorme kontaktnett i forbryterverdenen får nyss om hvem som har stjålet et eller annet såpass stort at politiet gjerne vil oppklare saken i en fart. Deretter sender han bud etter tyvene. 

Med løfte om å ville kjøpe de stjålne varene til en god pris, lokker Haarmann banden hjem til seg. I mellomtiden har han gitt politiet et tips om når tyvene og tyvegodset vil innfinne seg på hans adresse. 

Ikke før er banden på plass, så stormer politiet inn og arresterer alle. Haarmann blir alltid tatt med på stasjonen for at det ikke skal bli avslørt hvor tipset kommer fra, men han blir snart sluppet ut via en bakdør.

Haarmann er derfor dus med alle Hannovers kriminalbetjenter, og han får sannsynligvis ved flere anledninger et tips om at naboer eller bekjente har anmeldt ham, og at en ransaking derfor er nært forestående.

Fra sin hyppige kontakt med lovens håndhevere vet Haarmann også at de ikke nødvendigvis har rett til å foreta en husundersøkelse bare fordi en mistenksom nabo har anmeldt ham. 

Da politiet en sen nattetime dundrer på døren, åpner ikke Haarmann, men roper at ransakelse ifølge paragraf 106 ikke er tillatt mellom klokken 22.00 og 06.00, med mindre politiet har en arrestordre.

«Vennligst kom tilbake klokken 06.00», sier Haarmann, og bruker natten på å slette alle spor etter sine siste ofre. 

Da politiet tropper opp tidlig på morgenen, finner de derfor ingen spor av noen forbrytelse.

Mange naboer, venner og bekjente vet dessuten at Haarmann er seksuelt tiltrukket av unge menn. 

Når døren er låst, nøkkelhullet dekket til, og vinduene blendet med tepper, går de derfor ut fra at Haarmann har herrebesøk – og selv om homofili ikke er tillatt ifølge loven, vil de færreste blande seg i akkurat den saken. 

Politiet kjenner også til Haarmanns homofile tilbøyeligheter. Han er flere ganger tatt på fersk gjerning med buksene nede, og har sittet i fengsel for homoseksuelle forhold. 

Politiet antar at Haarmanns eneste forbrytelser består i hans seksuelle preferanser og litt svartebørshandel og nasking. 

Drap og lemlestelse tror ingen i Hannover-politiet at Haarmann er i stand til. De har derfor ingen interesse av å miste en viktig tyster for å bure ham inne for småting.

Barn finner hodeskaller i elva

Det ene drapet etter det andre forblir uoppdaget, og Haarmann begynner snart å føle seg usårlig. 

Han feirer det lukrative dobbeltlivet sitt sammen med den unge Hans Grans, som han forguder mer enn noen annen.

De to går ofte ut og drikker og spiser på Haarmanns regning. Etterpå drar de hjem til kvistværelset og elsker hele natten. 

Grans er imidlertid klok nok til å holde et fast grep om begge Haarmanns håndledd under hele akten, slik at han ikke kan gå etter halsen og adamseplet midt i opphisselsen.

Men begynnelsen på slutten rykker nærmere for seriemorderen da lekende barn gjør en uhyggelig oppdagelse mens de bader i elva Leine ikke langt fra Haarmanns bopæl. 

Den 17. mai 1924 snubler barna over en hodeskalle i vannkanten, og snart summer Hannover av historier om okkulte handlinger i gamlebyen. 

Ryktene kretser rundt en blodtørstig varulvs nattlige tokt, og de tiltar da det tre dager senere blir funnet en ny hodeskalle i elva, og ikke minst da ytterligere to kranier dukker opp 13. juni. 

Etter grundige undersøkelser kan rettslegen slå fast at alle de fire hodeskallene stammer fra unge menn. 

Politiet konsentrerer derfor etterforskningen rundt Hannovers homofile miljø. Familiemedlemmer til forsvunne personer blir bedt om å møte opp på politistasjonen, slik at etterforskningen av kranienes identitet kan komme videre. 

Det blir et enormt arbeid. Bare i 1923 forsvant over 600 personer sporløst. Noen flyktet fra gjeld og håpløshet i nattens mulm og mørke. 

Andre stakk av til utlandet, eller de ble offer for forbrytelser i en brutal tid med et tysk samfunn på mange måter i oppløsning.

Blodspor i sengen

Nå kan ikke politiet lenger lukke øynene for en av sine mest hjelpsomme tystere. Haarmann har kjente homoseksuelle tendenser, han har et synderegister langt som et vondt år, og tilbake i 1918 var han hele to ganger mistenkt for å stå bak den uoppklarte forsvinningen til en tenåring. 

To betjenter blir satt til å skygge Haarmann i håp om at de skal få tatt ham på fersk gjerning. Fordi den mistenkte kjenner alle politifolkene i Hannover, blir to tjenestemenn hentet inn fra Berlin.

Etter noen dager blir Haarmann plutselig arrestert. Pågripelsen foregår ikke som håpet ved at Haarmann blir tatt midt i et nytt drapsforsøk. 

Den skjer i stedet på politistasjonen, der Haarmann har troppet opp for å anmelde en tenåringsgutt for å reise med ulovlige papirer. 

Gutten hevder på sin side at han har tilbrakt flere netter sammen med Haarmann, som har tvunget ham til «unaturlig utukt» og til slutt har truet ham med en kniv mot strupen. 

Ansvarshavende på politihuset vet at den velkledde herren allerede er under overvåkning. Han skrider derfor til handling og anholder Haarmann.

Politiet gjennomfører deretter en grundig ransakelse av Haarmanns bopæl. De finner en rekke blodspor både i sengen og på flere kniver, og oppdager klær som etter alt å dømme stammer fra menn med forskjellig kroppsbygning. 

På hybelen finner politiet også en kjøttkvern. Ganske raskt viser undersøkelser at blodflekkene dekker alle fire blodtyper, altså har minst fire forskjellige ofre blitt drept på kvistværelset.

Da politietterforsker Lange begynner avhørene av Haarmann, nekter den mistenkte på det sterkeste for at han skulle ha drept noen på hybelen sin. 

Han innrømmer bare at han har hatt sex med forskjellige menn.

Mediene og befolkningen følte seg frastøtt og fascinert, og Haarmann poserte velvillig for pressen.

© Corbis/Polfoto

Kinofilm skal skaffe vitner

Men Lange er overbevist om at Haarmann er ansvarlig for hodeskallene i Leine. I jakten på å identifisere ofrene får han laget en film som blir vist på kino i Hannover. 

I filmen ser kinogjengerne forbryterfotografier av Haarmann – med og uten hatt. Alle som har kjøpt eller fått klær av ham, blir oppfordret til å overlate plaggene til politiet. 

Klærne kan hjelpe politiet med å spore de tidligere eierne. Hundrevis av klesplagg blir levert til politiet. En stor brakke blir ryddet. 

Den gir vanligvis husrom til opptil 300 hjemløse, men er nå snart fylt opp med mange hundre jakker, gensere og bukser.

Etterforskningslederen gjør alt han kan for å legge press på Haarmann. Han foretar alle avhørene på kveldstid, da Haarmann er utmattet. 

Han gir den mistenkte avføringsmiddel for å svekke ham, og henger de fire hodeskallene opp i cellen der avhørene finner sted. 

Lange setter rødt papir foran øyehulene og tenner et stearinlys inne i kraniet. Så forteller han Haarmann at de dødes sjeler ikke kommer til å gi ham ro før han tilstår. 

Metodene er på kanten av loven, tortur under politiavhør er forbudt ifølge tysk lov, men politietterforsker Lange er desperat. 

Inntil videre har han bare en masse indisier på at Haarmann er morderen – han har ingen vitner og ingen fellende bevis. 

Arrestanten må tvinges til å tilstå forbrytelsene dersom Lange skal ha håp om å få ham dømt til lovens strengeste straff: døden ved halshogging.

Avhørene fortsetter dag etter dag. Etter ni utmattende døgn kommer gjennombruddet i saken nærmest ved en tilfeldighet. 

En fru Witzel sitter på politihuset, der hun nok en gang vil melde sin 18-årige sønn Robert savnet. 

Allerede i april meldte hun forsvinningen til politiet, og etter all presseomtalen av Haarmann har den andre tenåringssønnen hennes fortalt at begge brødrene kjente mannen fra nattelivet i byen. 

Nå er hun alvorlig redd for at hennes Robert er blant Haarmanns ofre. Mens fru Witzel venter, ankommer også Haarmanns husvert, fru Engels, sammen med stesønnen. 

De er kommet for å levere klær de enten har fått eller kjøpt av leietakeren. Plutselig reiser fru Witzel seg og går over til gutten, som har på seg hennes elskede Roberts fineste dress. 

Fru Engels innrømmer at hun har kjøpt dressen av Haarmann, og tårene renner på venterommet i politihuset.

Ved midnatt konfronterer Lange en utmattet og motløs Haarmann med den gripende beretningen fra venteværelset – og omsider bryter han sammen. 

22 lårbein blir fisket opp av elva

Lange husker tydelig hvordan Haarmann tar ham og avhørsassistenten Rätz i hånden og spør lavmælt:

«Hvis jeg tilstår, kan jeg da få sove uten å ha hodeskallene i cellen?»

«Vi ga ham begge hånden på at det skulle han få lov til, og lot ham så fortelle», erindrer Lange.

Først innrømmer Haarmann fire drap, så tilføyer han et drap begått i 1918 på en Friedel Rothe og deretter et sjette og et sjuende drap – det siste begått bare seks uker før politiet arresterte ham. 

Listen over ofre vokser. Noen har vært savnet lenge, andre ikke – pårørende har trodd at de bare har forlatt byen. Men Haarmann kan eller vil ikke si hvor mange han har drept i alt.

«Det kan ha vært 30, det kan ha vært 40. Jeg vet ikke», forteller Haarmann, som heller ikke kan beskrive de unge mennenes utseende. 

Når Lange forteller om nok en savnet gutt som vitner har sett sammen med Haarmann, sier seriemorderen tonløst:

«Legg ham til listen».

Han forklarer også i detalj hvordan han har drept og partert guttene, og hvor han har kastet kraniene og skjelettene i elva. 

Da politiet iverksetter en grundig undersøkelse av Leine, finner de 285 større menneskebein, blant dem 22 høyre lårbein. Alle knoklene er fra unge menn i alderen 10 til 22 år.

I juli blir Hans Grans også arrestert. I klesskapet hans finner politiet de nye, pene ridebuksene til den savnede 17-åringen Adolf Hannappel, og Grans anklages for oppfordring og medvirkning til drap.

Det er ingen ekte anger å spore hos Haarmann, som etter mange, lange samtaler med rettspsykiateren Ernst Schultze blir erklært strafferettslig tilregnelig. «Gutteprostituerte» kan han ikke sørge over, sier han til Schultze. 

Og han vil for alt i verden ikke erklæres sinnssyk. Som ung har Haarmann nemlig tilbrakt litt over åtte måneder på det man den gang kalte sinnssykehus. 

Opplevelsen var voldsomt traumatiserende, og hans største frykt under rettssaken er at juryen skal dømme ham til livsvarig forvaring på lukket anstalt. 

Under avhørene sier han flere ganger til politiet: «Halshogg meg gjerne, men send meg aldri tilbake til asylet».

Saken kommer for retten i desember 1924 og er det store samtaleemne i hele Weimarrepublikken fra dag én. 

Tilskuerne har med seg teaterkikkerter for å kunne studere monsteret på nært hold, og alle aviser kommer ut med spesialutgaver. Saken har alt: sex, død og perversitet.

Etter ti rettsdager er det klart at Haarmann kommer til å bli dømt for 24 av de 27 drapene politiet fremlegger bevis for. 

Rasende og fortvilet over at hans store kjærlighet, Hans Grans, skamløst forsøker å redde sitt eget skinn ved å nekte all skyld, eksploder Haarmann til slutt:

«Grans drev ikke bare guttene i armene på meg, slik at jeg kunne drepe dem. Han lærte dem ikke bare hvordan de best opphisset meg. 

Grans utnyttet ikke bare beregnende raseriet mitt og jobbet i dagevis for å få meg til å drepe, så han kunne få nye bukser. Grans drepte selv!»

Grans får dødsstraff for medvirkning og oppfordring til drap, og 19. desember 1924 dømmes også Haarmann til døden. Han giljotineres 15. april 1925.

Haarmanns siste ønske er at det skal stå «Her hviler seriemorderen Haarmann» på gravsteinen hans. Han ber også vaktene om lov til å tilbringe sin siste natt sammen med Grans. 

Begge deler blir avslått. Etter halshoggingen blir Haarmanns hode konservert, slik at forskere kan studere strukturen i hjernen hans. Hodet befinner seg i dag på universitetet i Göttingen.

Les mer

Christine Pozsár/Michael Farin: Die Haarmann-protokolle, Belleville Verlag, 2009. Theodor Lessing: Haarmann – Die Geschichte eines Werwolfs, Deutscher Taschenbuch Verlag, 1995.

Hør Haarmann-sangen: «Warte, warte nur ein Weilchen« («Vent nå bare en liten stund»).

Kanskje du er interessert i