Igjen og igjen vendte etterforskerne­ tilbake til åstedene – i håp om å finne spor de hadde oversett, men forgjeves.

Zodiac: Seriemorderen som aldri ble funnet

En seriemorder leker gjemsel med politi, presse og forskremte borgere i California. Etterforskerne kjenner håndskriften, og vitner beskriver ham. Likevel klarer ikke politiet å oppspore drapsmannen som selv kaller seg Zodiac.

21. september 2015

Zodiac myrder unge kjærestepar

20. desember 1968 – Lake Herman Road, Vallejo, California


16 år gamle Betty Lou Jensen har lovet foreldrene å være hjemme senest klokken 23. Men på det tidspunktet sitter hun og kysser kjæresten sin, 17-åringen David Faraday, i en bil på Lake Herman Road, et populært og usjenert utfluktssted, som skapt for romantisk svermeri.

David har varmeapparatet i bilen på fullt denne sene desemberkvelden i 1968, for det er uvanlig kaldt ute. Frosten har gitt gresset et hvitt slør, men det enser ikke det unge paret. De er på sitt første stevnemøte og har bare øyne for hverandre. Plutselig feier en skarp lysstråle gjennom mørket og over skråningen ved veikanten. Øyeblikket etter parkerer en bil ved siden av Davids Rambler stasjonsvogn.

Ut trer en bevæpnet mann og går målrettet mot paret i nabobilen. Mannen beordrer Betty Lou og David utenfor, men David rekker ikke å komme seg ut av bilen engang før han blir skutt i hodet og segner livløs om. Betty Lou skriker opp og forsøker å komme seg unna, men rekker ikke å løpe mer enn knappe ti meter før ryggen hennes blir gjennomhullet av fem skudd.

Klokken 23.15 blir David og Betty Lou funnet av en tilfeldig forbipasserende, Stella Borges, som bor like i nærheten. Sjokkert får hun varslet politiet i Vallejo, en liten by cirka 30 kilometer nord for San Francisco, og klokken 23.19 ankommer de første patruljebilene.

Betty Lou er død og ligger på siden i en pøl av blod. David puster fortsatt så vidt, og blir fraktet med ambulanse til sykehuset, men dør på veien dit.

Politiets etterforskning av dobbeltdrapet er omfattende, men uten resultat: Det er ingen mistenkte, ingen spor, intet motiv, ingen vitner. Betty Lou Jensen og David Faraday er tilsynelatende tilfeldige ofre for en kaldblodig, gal morder­.

4. og 5. juli 1969 – Blue Rocks Springs, Vallejo, California


Politiet står fortsatt på bar bakke i saken om dobbeltdrapet.

Få minutter før midnatt kjører den 22 år gamle Darlene Ferrin og den 19 år gamle Michael Mageau inn på en øde parkeringsplass ved golfbanen Blue Rock Springs nær Vallejo. Egentlig er de på vei til fest for å feire nasjonaldagen, men har bestemt seg for å ta en rask tur innom den avsidesliggende parkeringsplassen som er så populær blant Vallejos forelskede ungdom.

Paret blir sittende alene i mørket en liten stund, men plutselig kommer en annen bil og parkerer ved siden av dem. Få sekunder etter kjører bilen igjen, bare for å vende tilbake ti minutter senere. Denne gangen parkerer bilen rett bak Darlenes Chevrolet Corvair.

“Det er sikkert bare en politimann, du får vel finne frem identifikasjonspapirene dine”, sier Michael­ til Darlene.

En mann stiger ut av bilen og nærmer seg, men Darlene og Michael greier ikke å se ham. Han blender dem med lommelykten sin, og ikke engang da han har kommet helt opp på siden av bilen kan paret skjelne ansiktet hans.

Uten forvarsel bøyer mannen seg ned og avfyrer et skudd inn gjennom det åpne vinduet på høyre side av bilen, og mens braket fortsatt runger i ørene merker Michael at blodet siler nedover ansiktet.

Den fremmede fyrer av nok en skuddsalve, denne gangen treffer han også Darlene, som synker sammen over rattet. Uten å si et ord går mannen bort igjen, men stopper brått opp da han hører Michael brøle av smerte. Som for å gjøre seg helt ferdig går han nok en gang bort til Corvairen og avfyrer fire skudd. Så setter han seg inn i bilen sin og kjører bort.

Like etter kommer tre ungdommer forbi innkjørselen til golfbanen. De hører et dempet skrik inne fra parkeringsplassen og oppdager en mann som ligger på bakken og vrir seg i smerte. De slår øyeblikkelig alarm, og kvart over midnatt ankommer politiet åstedet.

Det er blod overalt – bilen er farget rød innvendig, og bak rattet kjemper Darlene for sitt liv. Michael prøver å si noe, men da han åpner munnen er det bare blod som kommer ut. Omsider får han stotret frem at “en mann... kraftig… ung... lyste inn i bilen… skjøt”.

Darlene og Michael blir kjørt til sykehuset med fulle sirener, men klokken 00.38 dør Darlene. Nøyaktig to minutter senere mottar politiet i Vallejo en telefon.

“Jeg skulle gjerne ha anmeldt et dobbeltdrap”, sier en mann. “Hvis dere beveger dere bort til parken halvannen kilometer øst for Columbus Parkway, vil dere finne de unge menneskene i en brun bil. De har blitt skutt med en 9-millimeter Luger. Det var også jeg som drepte de to unge menneskene i fjor. Adjø!” kommer det fra den hånende stemmen.

Samtalen blir like etterpå sporet til en telefonkiosk ved en bensinstasjon som ligger noen hundre meter fra både Darlene Ferrins hjem og politistasjonen. Mannen som ringte er sporløst forsvunnet, og for andre gang på bare et halvt år står politiet overfor et umotivert, bestialsk overfall, tilsynelatende begått av samme person.

Bortsett fra at det ene offeret har overlevd denne gangen, riktig nok alvorlig såret, er det likevel betydelige sammenfall mellom de to forbrytelsene: Begge gangene har morderen avfyrt flere skuddsalver, og begge gangene har han kommet seg unna uten å etterlate brukbare fingeravtrykk, dekkspor eller fotavtrykk.

Zodiac kontakter avisene

1. august 1969 – Vallejo og San Francisco


Politiet har fortsatt ingen mistenkte. Men så mottar tre aviser i San Francisco-området et brev.

Posten avleverer tre nesten identiske brev til The Vallejo Times-Herald, The San Francisco Chronicle og The San Francisco Examiner. Brevene er postlagt i San Francisco og er håndskrevet med en blå filtpenn. I brevene står det:

“Kjære redaktør, Dette er fra mannen som drepte to tenåringer før jul i fjor ved Lake Herman, og piken den 4. juli i år nær golfbanen i Vallejo. For å bevise at jeg drepte dem, vil jeg komme med noen opplysninger som bare jeg og politiet kjenner til”.

Avsenderen gjør rede for detaljer fra mordet i desember 1968. Han oppgir ammunisjons-typen til “Super­ X”, og at han avfyrte ti skudd. Brevet beskriver hvordan den unge mannen lå på ryggen med føttene inne i bilen, og at piken lå på siden med føttene mot vest.

Mordscenen fra 4. juli kjenner han også til i detalj: Piken hadde på seg rutete bukser. Gutten ble skutt i kneet, og ammunisjonstypen var Western.

I hvert brev ligger en tredjedel av en kodet beskjed som inneholder til sammen 408 symboler. “Av denne koden fremgår min identitet. Jeg vil at dere skal trykke koden på førstesiden av avisen fredag ettermiddag. Gjør dere ikke det, vil jeg gå amok i blodrus fredag kveld.

Resten av helgen vil jeg kjøre rundt og drepe den ene etter den andre, helt til jeg har tatt livet av ti stykker”, truer avsenderen.

Avisene trykker hver sin del av kryptogrammet, men i en artikkel i San Francisco Chronicle opplyser politidirektør Jack E. Stiltz at politiet ikke føler seg overbevist om at brevene er skrevet av morderen. Han ber derfor brevskriveren om å sende et brev til med flere opplysninger som kan sannsynliggjøre at det faktisk er han som er gjerningsmannen.

Allerede før avisene har gått i trykken er en hel hær av eksperter fra blant annet CIA og FBI i gang med å forsøke å avkode kryptogrammet, som består av til sammen 24 linjer med 17 totalt forskjellige symboler på hver linje.

Noen av symbolene er greske, andre astrologiske, noen er morsetegn, andre er værsymboler, etter alt å dømme helt tilfeldig satt sammen. Ekspertene er fullstendig i villrede.

7. august 1969 – San Francisco


Mens eksperter og amatører arbeider på spreng for å knekke koden, mottar avisen San Francisco Examiner nok et brev fra Zodiac.

“Kjære redaktør,
Dette er fra Zodiac. Dere ba om flere opplysninger om moroa jeg hadde i Vallejo. Jeg vil med glede forsyne dere med mer materiale. Forresten, koser politiet seg med koden? Hvis ikke kan de trøste seg med at når de har knekket den, så har de meg”.

7. august 1969: I et brev til avisen San Francisco Examiner kaller morderen seg for første gang “Zodiac”. Avsenderen skriver at politiet ville­ ta ham så snart de greier å bryte koden i kryptogrammene­. Zodiac kommer med detaljer om mordet på Darlene Ferrin og Michael Mageau. De beviser at avsenderen er morderen.

I det tre sider lange brevet beskriver avsenderen i detalj hvordan han drepte Betty Lou Jensen, David Faraday og Darlene Ferrin. Han rakker dessuten ned på politiet for å ha gitt uriktige opplysninger til pressen:

“Jeg forlot ikke parkeringsplassen ved golfbanen med hvinende dekk og brølende motor slik Vallejo-avisen hevder. Jeg kjørte sakte derfra for ikke å tiltrekke oppmerksomhet”, poengterer mannen som kaller seg Zodiac (dyrekretsen).

Ektepar dekoder Zodiac-kryptogrammet

8. august 1969, Salinas


Eksperter fra etterretningstjenesten har ennå ikke greid å knekke koden, men etter å ha vridd hjernen i 20 timer gjennomskuer ekteparet Donald og Bettye Harden endelig kryptogrammet.

Zodiac dreper for moro skyld, det er en sport for ham. Det fremgår av kryptogrammet, hvor det blant annet står: “Jeg liker godt å ta livet av mennesker. Det er mye morsommere enn å drepe ville dyr i skogen, fordi mennesket er det farligste dyret av alle (…) Når jeg dør, vil jeg bli gjenfødt i paradis, og da skal alle de jeg har drept bli slavene mine”.

Kryptogrammet avslører ikke navnet på avsenderen slik man hadde forventet, så politiet er tilbake ved utgangspunktet. De aner ikke hvem de leter etter, men på bakgrunn av den kodede beskjeden og brevene til avisene slår psykiatere fra California Medical Facility fast at det dreier seg om en person som etter alt å dømme oppnår seksuell tilfredsstillelse ved å drepe.

“Sannsynligvis føler han også at andre ser ned på ham. Troen på at ofrene skal bli slavene hans i det hinsidige, er et tegn på at han lider av paranoid stormannsgalskap”, mener legene.

Nok et ungt par møter Zodiac

27. september 1969 – Lake Berryessa, Napa County


En regelrett menneskejakt er i gang i California. Flere mistenkte er avhørt og løslatt igjen, men Zodiac er fortsatt på frifot. Amerikanerne fryk­ter for hvor og når han vil slå til neste gang.

Et perfekt sted for en perfekt dag. Cecelia Ann Shepard, 22, nyter å være sammen med sin gode venn, den tre år yngre Bryan Calvin Hartnell, igjen. De to studievennene har ikke sett hverandre hele sommeren, men denne solfylte ettermiddagen i september har de dratt på en spontan utflukt til Lake Berryessa, den største innsjøen i Napa County i California.

Paret har funnet en sval flekk på den lille halvøya som stikker ut på vestsiden av innsjøen. Her, i skyggen av et eiketre, ligger de tett inntil hverandre på et teppe og prater. Ut av øyekroken får Cecelia sent på ettermiddagen øye på en skikkelse som kommer nærmere. Det er en mann, han er kraftig bygd, men ennå kan hun ikke se annet en silhuetten.

“Vi har fått selskap. Det kommer en mann”, sier hun til Bryan, som ligger på ryggen og døser. Vennen orker ikke å se etter, men spør: “Er han alene?”

“Han gjemte seg akkurat bak et tre”, svarer Cecelia. “Åh, Gud, han har en pistol”, gisper hun skrekkslagent.

Mannen har dukket opp igjen og kommer nå rett mot paret. Han er iført en munkeaktig drakt med hette og minner om en bøddel fra middelalderen. Øynene hans er skjult bak mørke solbriller, på magen har han et cirka ti ganger ti centimeter stort symbol, en sirkel som er gjennomskåret av et kors.

Rundt magen har han et belte med en slire, og i hånden en metallblå pistol som peker mot de to unge.

“Gi meg pengene og bilnøklene deres”, forlanger mannen. Den kraftige skikkelsen hans tårner seg opp over paret på teppet. “Jeg trenger bilen for å kjøre til Mexico”, sier han og forteller at han har rømt fra et fengsel i Montana, hvor han har drept en fengselsbetjent.

Cecelia og Bryan blir så lettet over at mannen med det uhyggelig utseendet ikke later til å ville gjøre dem noe vondt, at de med glede tømmer lommene sine.

Men så fisker mannen opp en hvit bomullstråd fra lommen og beordrer Cecelia til å binde hendene til Bryan bak ryggen hans. Hun adlyder, men lar være å stramme knutene. Mannen oppdager at hun prøver å lure ham, og strammer til slik at Bryan ikke kan bevege armene. Så bakbinder han Cecelia på samme måte. Begge ligger nå hjelpeløse på magen.

Med rusten stemme sier den fremmede: “Jeg blir nødt til å stikke dere med kniven”. Han kneler ved siden av Bryan, hever den rundt 30 centimeter lange kniven og begynner å kjøre den inn i ryggen på ham. Blodet spruter ut, og først da Bryan slutter å stønne av smerte, snur mannen seg mot Cecelia, som trygler om å bli spart.

Men mannen lar seg ikke affisere, han fortsetter sitt blodige håndverk med å jage kniven inn i ryggen hennes igjen og igjen, mens teppet blir farget rødt. Først da begge ofrene ligger livløse, reiser mannen seg og forsvinner i det begynnende tussmørket. Bryan er fortsatt ved bevissthet, og etter noen minutter våkner også Cecelia opp.

Paret roper etter hjelp, og selv om hun er nesten lammet av smerte, greier Cecelia å bite over snoren slik at Bryan kan komme seg fri. Han forsøker å stable seg på beina og gå etter hjelp, men er så svak etter det massive blodtapet at han bare greier å krype.

Noen sportsfiskere har hørt parets rop om hjelp, og slår alarm. Da politi og ambulanse dukker opp, er de unge fortsatt ved bevissthet, men på vei til sykehuset går Cecelia i koma.

Klokken 19.40, en time og ti minutter etter overfallet, ringer telefonen på politistasjonen i Napa.

“Jeg skulle gjerne ha anmeldt et drap, nei, et dobbeltdrap”, sier en mann. “De befinner seg tre kilometer nord for parkhovedkvarteret. De kjørte i en hvit Volkswagen Karmann Ghia”.

Noen minutter senere blir samtalen sporet til en telefonkiosk ved Napa Car-Wash på hovedgaten i Napa. Røret henger stadig og dingler i ledningen i boksen, som ligger et par hundre meter fra politistasjonen.

Ved innkjørselen til parken finner politiet den hvite folkevognen. På bildøren er det tegnet en sirkel som er gjennomskåret av et kors. Nedenfor står tre datoer skrevet med svart filtpenn: “Vallejo 20.12.68, 4.7.69, sept. 27-69 – 18.30 med kniv”.

Politiet ser med en gang sammenhengen: Drapsmannen, som kaller seg Zodiac, har slått til igjen, og han har ikke kunnet dy seg fra å etterlate signaturen sin.

Symbolet som ble kjent som Zodiacs "fingeravtrykk".

To dager senere dør Cecelia Shepard på sykehuset, men tross omfattende skader, overlever Bryan Hartnell mirakuløst. Hans beskrivelse av overfallet får det til å gå kaldt nedover ryggen på innbyggerne i Napa og Vallejo. Etter mørkets frembrudd ligger gatene og parkene øde her.

Vitner til neste Zodiac-drap

11. oktober 1969 – San Francisco


Politiet fra Napa har slått seg sammen med kollegene i Vallejo i forsøket på å finne og pågripe Zodiac. Daglig mottar de hundrevis av telefoner, men ingen av sporene fører dem noe sted.

Da den 29 år gamle Paul Lee Stine svinger den gule drosjen sin utenom de parkerte bilene ved Pinecrest Restaurant og ut i den tette kveldstrafikken, får han plutselig en kunde. En mann hopper inn i baksetet og ber om å bli kjørt til en adresse i Presidio Heights, et fasjonabelt boligstrøk i San Francisco.

Da Stine et par minutter på 22 stanser på den oppgitte adressen, forandrer kunden mening og ber sjåføren fortsette et kvartal lenger frem. Da drosjen stanser denne gangen, presser kunden en pistol mot sjåførens høyre tinning og trekker av. Paul Lee Stine dør på stedet, som offer for en regulær henrettelse.

Noen minutter senere haster passasjeren bort. Tre ungdommer har vært vitne til hendelsen fra et vindu i andre etasje, og ringer straks til politiet. Men da de første patruljebilene ankommer åstedet like etter, er gjerningsmannen som sunket i jorden.

I mørket har ikke vitnene kunnet se mannens ansikt klart, men ungdommene har likevel en formening om hvordan han ser ut: Han er hvit, kraftig bygd, 35 til 45 år, har rødbrunt, kort hår og bruker briller.

Ut fra signalementet lager politiet en fantomtegning som blir sendt ut til alle drosjesjåfører i San Francisco-området.

14. oktober – San Francisco


Politiet antar at Paul Lee Stine er et tilfeldig offer for en brutal ransmann. De tar feil.

Leserbrevredaktøren i The San Francisco Chronicle stusser over at det ikke er noen avsenderadresse på brevet hun har i hendene. I stedet er det tegnet en sirkel på arket, og sirkelen er gjennomskåret av et kors.

Forsiktig åpner hun brevet og ser raskt over teksten. Den begynner med: “Dette er fra Zodiac. Det var jeg som drepte drosjesjåføren her om kvelden. For å bevise det legger jeg ved en bit av skjorten hans med blod på”. Brevet blir straks levert til politiet, som konstaterer at tøystumpen ganske riktig stammer fra Stines grå og hvite skjorte.

Betjentene gyser da de leser brevet, som slutter med ordene: “Skolebarn er gode skyteskiver, jeg tror jeg skal utrydde en skolebuss en morgen. Bare skyte hull i fordekket og så plaffe ned ungene en etter en idet de hopper ut”.

Trusselen mot barna skremmer innbyggerne fra sans og samling, og mange holder barna hjemme fra skolen. Politiet gjør øyeblikkelig det de kan for å sikre alle skolebusser i San Francisco og omegn.

Bussene får politieskorte, og sjåførene blir orientert om hvordan de skal gå frem hvis de skulle bli utsatt for et angrep. “Bare fortsett å kjøre hvis dekket punkterer, og sørg for at barna legger seg på gulvet”.

Zodiac fortsetter å skrive brev

10. november 1969 – San Francisco


Politiet har fortsatt ingen spor som kan føre dem til Zodiac. Han sender to brev til The San Francisco Chronicle.

“Dette er fra Zodiac. Frem til slutten av oktober har jeg drept sju mennesker”, står det i et av brevene, som inneholder nok en flik av drosjesjåførens blodige skjorte.

Zodiac opplyser om at han fra nå av vil forandre måten han “samler inn slaver” på. Han vil ikke lenger si fra når han har drept noen, og mordene vil komme til å ligne “rutinemessige ran, hevnmord og fingerte ulykker”.

“Politiet vil aldri ta meg, for jeg har vært altfor smart for dem”, heter det videre. Også denne gangen har Zodiac lagt ved en kodet beskjed, et kryptogram med 340 symboler. Dessuten har han tegnet et detaljert diagram av en bombe som han ifølge brevet har til hensikt å bruke under et attentat mot en skolebuss.

Politiet mener at Zodiac skryter på sin egen syke måte når han hevder å ha tatt livet av sju mennesker, for de kjenner ikke til at det skal være flere uoppklarte mord i California. Til gjengjeld er politiet ikke et sekund i tvil om at han kan finne på å ta i bruk denne bomben. Men de velger å legge lokk på trusselen for å unngå å skremme befolkningen ytterligere.

29. januar 1970, San Francisco


Koden med de 340 symbolene lar seg ikke knekke. Zodiac fortsetter med å strø om seg med trusselbrev.

Onsdag morgen mottar The San Francisco Chronicle et postkort fra Zodiac.

“Jeg håper dere kommer til å hygge dere når jeg sprenger denne bomben. Hvis dere ikke vil at jeg skal sprenge bomben, må dere gjøre to ting: 1. Informer alle om bussbomben ned til minste detalj. 2. Jeg vil gjerne se noen pene Zodiac-merker rundt om i byen. Alle går med disse fredsmerkene, Black Power og så videre. Det ville gjøre meg veldig glad om jeg fikk se en haug med folk som bærer merket mitt”.

26. april 1970, San Francisco


Politiet har fortsatt ingen mistenkte i saken. Etter tre måneders taushet vender Zodiac tilbake med skriveriene sine.

I et brev til The San Francisco Chronicle forteller Zodiac at han er “svært opprørt” over at folk ikke går med Zodiac-merker. Men ettersom sommerferien har begynt, “kan jeg ikke straffe folk ved å utslette en full skolebuss slik jeg har lovet”.

I stedet, opplyser han, har han hevnet seg ved å skyte en mann som satt i en bil på en parkeringsplass. Han avslutter brevet med en slags resultatliste, som angivelig viser den oppdaterte drapsstillingen: “Zodiac: 12, San Francisco Police Department: 0”.

Zodiac-drapene ble aldri oppklart

De neste fire årene gir ikke Zodiac noen livstegn fra seg. Avisene­ mottar ikke et eneste brev, og politiet kan ikke knytte ham til flere mord. I april 1974 mottar politiet så et brev:

“... Dere vet hva jeg er i stand til. Stillingen er – Meg: 37, San Francisco-politiet: 0”.

Politiet avskriver Zodiacs høye “dødstall” som en gal manns skryting. Drapsavsnittet kan ikke sette Zodiac i forbindelse med så mange uoppklarte mord. Brevet fortsetter med en strofe hentet fra musikalen Mikado:

“Han kastet seg ned i det bølgende­ havet, og et ekko reiste seg fra selvmordsgraven­”.

Hvis Zodiac virkelig tok sitt eget liv, slik han antyder i brevet, tok han hemmeligheten om sin identitet med seg i graven. Saken er fortsatt ikke oppklart.

Over 2500 var i politiets søkelys

En prominent forretningsmann fra San Francisco og en foreleser ved Harvard University var blant de over 2500 mennene politiet hadde i kikkerten i jakten på Zodiac-morderen. Også terroristen Theodore Kaczynski fra Montana, best kjent som Una-bomberen, ble koblet til seriedrapene.

Det samme ble Charles Manson-familien, en California-basert kult som i 1969 stakk sju mennesker til døde. Gjennom mange år var det særlig én person i søkelyset – den nå avdøde Arthur Leigh Allen

Arthur Leigh Allen ble i flere år sett på som den mest sannsynlige Zodiac. Det er nå utelukket. Politiet har fortsatt ingen spor i saken.

Robert Graysmith, tidligere tegner ved avisen The San Francisco Chronicle, har i sine bøker “Zodiac” og “Zodiac Unmasked” kommet med flere tungtveiende indisier på at den pedofilidømte Allen var Zodiac. Nylige DNA-undersøkelser har imidlertid utelukket ham som mulig gjerningsmann.

De verste seriemorderne gjennom tidene – les temaartiklene.

Kanskje du er interessert i