Sjakalen Carlos innledet karrieren som idealist, men pengene fristet, og snart drev Carlos forretninger med død som spesialitet.

© EPA/Scanpix, AFP/Scanpix & Shutterstock

Sjakalen Carlos: Fra idealist til pengegrisk terrorist

I to tiår var Carlos verdens mest fryktede terrorist. Han drepte, bortførte og sprengte bomber med en total likegyldighet overfor sine ofre. Tidlig i karrieren var han idealist, men pengene fristet og snart ble Carlos forretningsmann med død som spesialfelt.

13. mars 2017 av Boris Koll

Det er utrolig, men sant.

Oljeministre fra hele verden er samlet i hovedkvarteret til OPEC (Organisasjonen av petroleumseksporterende land) i Wien. 

Likevel består vaktholdet bare av to østerrikske politifolk, og det er ingen sikkerhetssjekk ved inngangen. 

Ingen regner med at det skal skje noe uvanlig denne fredelige søndagen i desember 1975, men brått stormer en gruppe tungt bevæpnede terrorister inn i foajeen.

En av de østerrikske politimennene kaster seg fryktløst over den første terroristen og tar tak i maskinpistolen hans. 

Så faller politimannen sammen, truffet av et skudd i halsen. Et par av terroristene løper videre mot konferansesalen der oljeministrene er samlet. 

De møter en libysk embetsmann som modig prøver å rive maskinpistolen ut av hendene på en yngre, tykkfallen terrorist.

Terroristen trekker en pistol og skyter libyeren to ganger i skulderen. 

Dermed er han uskadeliggjort, men terroristen kan ikke styre blodtørsten. Han dreper offeret med ytterligere tre skudd.

Et øyeblikk etter stormer terroristene inn i konferansesalen mens de skyter vilt i taket. Møtedeltagerne kaster seg ned på gulvet. 

De tror deres siste time er kommet. Men så stanser skuddsalvene, og terroristenes leder, den tykkfalne mannen, trer frem med et selvtilfreds uttrykk i ansiktet. 

Det er tydelig at han nyter situasjonen. «Mitt navn er Carlos», sier han. «Dere har nok hørt om meg»

Oppvekst med gatekamper

Carlos, eller Sjakalen, som han også blir omtalt som, heter egentlig Ilich Ramirez Sanchez. 

Han ble født i Venezuela 12. oktober 1949. Faren var den venstreorienterte advokaten José Ramirez Navas – en velstående mann. Carlos' mor Elba Maria var troende katolikk. 

Foreldrene var svært opptatt av at barna ikke skulle mangle noe.

Josés store forbilde var den russiske revolusjonslederen Vladimir Iljitsj Lenin, og han ga derfor sine tre sønner navnene Vladimir, Ilich og Lenin.

Året før Ilich ble født, hadde et militærkupp styrtet Venezuelas regjering. Han vokste opp i et land preget av vold, korrupsjon og enorme klasseskiller og adopterte snart fars revolusjonære tanker. 

Særlig etter at han i 1962 hadde begynt på skolen Liceo Fermín Toro, som var dominert av venstreorienterte elever. 

Ilich deltok jevnlig i demonstrasjoner som utviklet seg voldelig. Hæren og politiet brukte tåregass og køller mot demonstrantene, og de unge svarte med brostein og molotovcocktails.

José fryktet for sine barns sikkerhet, og i 1966 sendte han familien til London, der guttene begynte på gode privatskoler. 

Den unge Carlos ble skjemt bort av faren og moren (til venstre) og levde et playboyliv i sus og dus.

© Reuters/Scanpix

Da Ilich og Lenin hadde bestått eksamen tilsvarende norsk artium, søkte de begge opptak på det internasjonale Patrice Lumumba-universitetet i Moskva.

Universitetet hadde studenter fra hele verden.

Ramirez-familien var ikke kommunister. José beundret Marx og Lenin, men var uenig med Venezuelas kommunistiske parti på avgjørende punkter og hadde aldri vært medlem.

Til gjengjeld pleide han et årelangt personlig vennskap med partiets to grunnleggere, og takket være denne forbindelsen ble Ilich og Lenin innlemmet i Venezuelas kommunistpartis delegasjon i Moskva, tross manglende medlemskap.

På sjekkeren i Moskva

Etter ankomsten til Moskva høsten 1968 begynte 19-åringen Ilich å studere matematikk og kjemi. 

Det var imidlertid verken undervisningen eller møtet med det sovjetiske samfunnet som gjorde størst inntrykk på ham – men de kvinnelige studentene. 

Det internasjonale universitetet var i Ilichs øyne en eneste stor buffé med vakre jenter fra alle verdensdeler. Ilich var som et barn i en godtebutikk. 

Han begynte ganske enkelt i den ene enden og arbeidet seg systematisk gjennom jentefløyen.

Noen avviste ham, men mange sa ja, og Carlos kunne ha både to og tre kjærester om gangen. 

Det er en gåte hva de så i den småfeite venezuelaneren. Men Ilich hadde uten tvil draget på damene. Mange har beskrevet ham som ekstremt sjarmerende.

Mens Ilich levde det glade studentliv i Moskva, kjempet geriljalederen Douglas Bravo og hans folk i fjellene i Venezuela. 

De ble fordømt av Venezuelas kommunistiske parti, som ønsket å føre den politiske kampen med fredelige midler. 

Men Ilich beundret Bravo og bestemte seg for å danne en hemmelig gruppe som skulle slutte seg til ham med tiden. 

Ilich var allerede lei av studiene. Han ville bli profesjonell geriljasoldat og håpet å kunne skaffe seg selv og kameratene sine militær trening i Midtøsten.

På universitetet hadde Ilich blitt kjent med en palestinsk student som var medlem av Folkefronten for Palestinas frigjøring, PFLP. Han hadde de rette kontaktene. 

Ting begynte virkelig å skje da Ilichs hemmelige gruppe på universitetet ble avslørt, og han og et tjuetall andre venezuleanere fra gruppen ble utvist av Sovjetunionen.

Verves av PFLP

I juli 1970 landet Ilich i Beirut, og bare et par uker senere befant han seg i en av PFLPs treningsleirer i Jordan. 

Han hadde tatt første steg på en lang reise inn i terrorismens mørke univers.

PFLP hadde 6000 mann under våpen i Jordan, og i en periode opptrådte de nærmest som en stat i staten. 

Men det trakk opp til åpen krig med den jordanske hæren, og etter bare et par uker fikk Ilich vite at treningsleiren hans skulle evakueres og at han selv måtte reise. 

Palestinerne kunne ikke lenger ta ansvar for gjestenes sikkerhet.

Ilich protesterte kraftig overfor PFLPs ledelse. Han var ikke kommet helt til Midtøsten bare for å lære seg å betjene en Kalasjnikov. 

Han ville fullføre hele treningsopplegget. Til slutt fikk han tillatelse til å trene videre i en annen leir, på én betingelse: 

Han måtte slutte seg til PFLP med alt det innebar. Ilich aksepterte uten å nøle. Han hadde tatt reisens andre skritt. 

Den unge venezuelaneren var nå fullverdig medlem av en terrororganisasjon som bare noen uker senere skulle ryste verden med sine aksjoner.

Som ventet kom det til åpen krig mellom PFLP og den velutrustede jordanske hæren. 

Ilich kjempet ivrig sammen med kameratene sine, men palestinerne hadde ikke en sjanse. 

Til slutt var de 6000 PFLP-soldatene redusert til 200. Ilich ble trukket ut av Jordan og sendt til London, der han skulle slutte seg til PFLPs europeiske seksjon, Commando Boudia.

Debuten som terrorist

Tilbake i London ble Ilich gjenforent med familien. De visste ingenting om eventyret i Midtøsten, men trodde han hadde vært på rundreise i Europa. 

For å glede foreldrene begynte Ilich å studere igjen, men i realiteten brukte han det meste av tiden som playboy i Londons mest fasjonable nattklubber. Pengene fikk han av faren.

Det tok tid før PFLP benyttet seg av Ilich. Han var ikke med på PFLPs terroraksjon under 

De olympiske leker i München i 1972, der elleve medlemmer av den israelske delegasjonen ble drept. 

Først i slutten av 1973 fikk han sin første oppgave. Han skulle likvidere den fremtredende sionisten og bedriftslederen Joseph Edward Sieff.

30. desember ringte Ilich på hoveddøren til Sieff. Da døren ble åpnet, stormet han inn med en pistol i hånden, fant Sieff og skjøt ham i hodet på kloss hold. 

Sieff falt bevisstløs om, men det viste seg at Ilich hadde rotet det til. Kulen skulle ha truffet Sieff i pannen, men den hadde i stedet gått inn like under nesen.

Offeret var fremdeles i live. Ilich prøvde å skyte en gang til, men pistolen hans klikket to ganger. 

Da ga han opp og stakk av. Sieff overlevde møtet med døden, men Ilich hadde fått sin noe vaklende debut som terrorist.

Carlos får kommandoen

I 1975 tok Ilich et steg oppover på terroristenes rangstige da japaneren Yoshiaki Yamada ble arrestert i Paris. 

Yamada tilhørte terrorgruppen Japans Røde Armé, som arbeidet tett med PFLP. Det var helt avgjørende for PFLP å befri Yamada før franskmennene fikk for mange opplysninger ut av ham. 

Oppgaven ble gitt til Ilich, som på dette tidspunktet bodde i Paris. Han hadde aldri ledet store operasjoner før, så dette var hans sjanse til å vise hva han dugde til.

Terroristene bestemte seg for å storme Frankrikes ambassade i Haag og ta de ansatte som gisler for å ha noe å forhandle med. 

Aksjonen mot ambassaden skulle gjennomføres av tre japanere, mens Ilich skulle være i beredskap – klar til en eventuell støtteaksjon.

Japanerne trengte seg inn i ambassaden og tok elleve gisler. De truet med å drepe alle gislene hvis ikke Yamada ble satt fri. 

Situasjonen kjørte seg helt fast da franskmennene foretok et uventet trekk. I strid med internasjonal lov erklærte de at de ville skyte Yamada dersom noe skjedde med gislene.

Sjakalen begikk ofte feil og la igjen pass og våpen på sine oppholdssteder. Dette kunne politiet bruke i jakten på ham.

© AP/Polfoto

Terrorbomber bryter stillstanden 

Nervekrigen trakk ut, og det var ingen løsning i sikte. Da bestemte Ilich seg for å gå til aksjon. 

En søndag ettermiddag gikk han inn i det fullpakkede kafékomplekset «Le Drugstore» på Boulevard St. Germain i Paris med en pistol og to håndgranater i lommen.

På sin vei gjennom kafeen så Ilich flere barnefamilier ved bordene, men det fikk ham ikke til å endre planer. 

Iskald og målbevisst gikk han opp trappen til andre etasje, trakk splinten ut av en håndgranat og kastet den ned i folkemengden under seg.

Få sekunder senere lød et øredøvende brak. På brøkdelen av et sekund var «Le Drugstore» forvandlet til et makabert kaos. 

Granatsplinter og knust porselen fløy gjennom luften. To personer ble drept momentant, og mer enn 30 ble såret. Paniske skrik fylte luften. 

En overskåret menneskekropp hang slapt over et bord, mens et barn løp skrikende rundt med den ene hånden sprengt bort.

Og Ilich – han vandret rolig nedover Boulevard St. Germain, rundet først ett hushjørne og så ett til. 

Mens lyden av sirener fra flere titall utrykningskjøretøy nærmet seg, forsvant han i storbyens labyrint. 

Like etter foretok han en kort oppringing fra en telefonkiosk. Beskjeden var at Yamada skulle løslates øyeblikkelig, ellers kom målet til å være en fullsatt kino neste gang.

Franskmennene ga etter. Yamada og terroristene på ambassaden fikk et fly stilt til rådighet og fløy til Syria. 

Ilich hadde vunnet denne omgangen – men prisen var høy. Han hadde tatt nok et sjumilssteg og nådd et punkt der det er vanskelig å finne forståelse eller tilgivelse. 

Hvis det noensinne hadde vært noe godt i ham, var det borte nå. Ilich Ramirez Sanchez fantes ikke mer. 

Fra nå av var det bare Carlos – en forbryter som ikke tok fem øre for å drepe uskyldige hvis det var det som skulle til.

Saddam kunne ha nytte av Carlos

Med sin siste aksjon hadde Carlos gjort seg selv til verdens mest fryktede terrorist. Overalt i verden tegnet mediene bildet av en topp profesjonell, iskald morder. 

Men mye av det som ble skrevet var det rene sludder. Et sted ble det påstått at Carlos var i besittelse av en liten atombombe. 

Andre mente å vite at han var en tidligere KGB-agent som nå opererte på egen hånd.

Virkelighetens Carlos var svært annerledes enn myten som var bygd opp på svært kort tid. Han hadde aldri arbeidet for KGB, og selvfølgelig hadde han ingen atombombe. Hans rykte som «topp profesjonell» var også ufortjent. 

Carlos viste seg flere ganger som den amatøren han var, og rotet til selv de enkleste operasjoner. 

Han var en sosekopp, tok altfor mange dumme sjanser og brakte ved flere anledninger kameratene sine i unødvendig fare.

Carlos’ sjef var palestineren Wadi Haddad, leder av PFLPs mest ytterlig-

gående fløy. Han kjente Carlos’ begrensninger, men myten om Carlos var viktig for terrorkampanjen. 

Og han gjorde sitt for å holde den i live. Det kunne være det samme med realitetene, bare Vesten ble skremt.

Haddad arbeidet for irakerne, og da PFLP slo til mot OPECs oljeministre i Wien, skjedde det på vegne av den irakiske diktatoren Saddam Hussein. 

Våpnene til aksjonen ble sendt til den irakiske ambassaden som diplomatpost, og det var Saddam personlig som utpekte terrorgruppens leder. Han insisterte på at det måtte være Carlos.

Oljeprisene lå på det tidspunktet fast på et avtalt nivå, men Saddam trengte en prisstigning for å finansiere en planlagt krig mot Iran. 

Saudiarabernes oljeminister, sjeik Yamani, som ifølge Saddam var «en ussel USA-lakei», motsatte seg prisstigningen. 

Derfor ville Saddam ha ham og den iranske oljeministeren myrdet. Dette var innholdet i Wien-aksjonens hemmelige dagsorden.

Svikter saken

OPEC-aksjonen ble Carlos’ viktigste og gikk ekstremt dramatisk for seg. Terroristene hadde ikke oppdaget den overlevende østerrikske vakten. 

Han fikk raskt tak i en telefon og slo alarm. I løpet av fem minutter var en enhet fra den østerrikske antiterrorstyrken på plass og stormet bygningen. 

Her havnet de i skuddveksling med en av de seks terroristene, tyskeren Hans-Joachim Klein, som ble livstruende såret. 

Men så kastet en av de andre terroristene en håndgranat, og sikkerhetsstyrkene måtte trekke seg raskt ut av bygningen.

Terroristene forlangte at et kommuniké skulle leses opp i østerriksk radio. Dessuten skulle en buss neste morgen klokken sju kjøre dem og 35 gisler til flyplassen, der et fly med fulle drivstofftanker skulle stå klart. 

Terroristenes endelige mål var Aden i Jemen, men først ville de fly til Tripoli for å gi inntrykk av at Libyas diktator Muammar Gaddafi var bakmannen deres.

Østerrikerne ga etter for terroristenes krav etter press fra nesten alle oljenasjonene. Men da flyet lettet neste morgen, oppsto det et problem. 

Libyerne ville ikke gi det landingstillatelse. Det fikk de først da Carlos hadde tvunget Libyas oljeminister, som var blant gislene, til å bønnfalle sine landsmenn over radioen. Etter landing oppsto det nok et problem. 

Det var meningen å fly videre til Bagdad, men piloten forklarte at flyet ikke hadde lang nok rekkevidde. 

I planen sin hadde Carlos regnet med 2200 kilometer, men avstanden mellom Tripoli og Bagdad er 3300 kilometer.

Løsningen ble i første omgang å fly videre til Alger. Her klarte Algeries president, Boumedienne, å inngå en avtale med Carlos. Den snakkesalige

terroristen hadde avslørt at de saudiarabiske og iranske ministrene skulle dø. Men de algeriske forhandlerne fikk overbevist Carlos om at etter slike drap ville ikke Wadi Haddad kunne beskytte ham. 

Algerie ville imidlertid tilby Carlos asyl hvis han i stedet for å drepe ministrene forlangte en løsesum.

Carlos slo til og forlangte ti millioner dollar per liv. Pengene skulle ikke utbetales til PFLP, men til ham selv. 

Både Saudi-Arabia og Iran erklærte at de var villige til å betale, og Algeries nasjonalbank punget ut. 

Dermed ble situasjonen løst uten at flere liv gikk tapt, men Carlos hadde med personlig vinning for øye brutt en direkte ordre. 

Dermed hadde han sviktet saken han hevdet å kjempe for. 

Han hadde nå tatt det siste skrittet i forvandlingen fra idealisten Ilich til forbryteren Carlos, som i tiårene som fulgte skulle komme til å spre død og ødeleggelse i Vesten.

Verdens farligste mann var på frifot i 20 å

I 1970- og 1980-årene lever Carlos et liv som betalt terrorist. Hans angrep på vestlige land gjør ham til en jaget mann.

Desember 1975: Carlos angriper OPEC-hovedkvarteret i Wien og flyr gislene sine til Algerie.

September 1976: Carlos blir arrestert i Jugoslavia og sendt til Irak. Derfra reiser han til Sør-Jemen for å bygge opp sin egen terrororganisasjon.

Februar 1981: DDRs etterretningstjeneste (Stasi) hyrer Carlos til å bombe Radio Free Europes studio i München.

1982-1983: For å få kjæresten ut av fengsel starter Carlos en terrorkampanje mot Frankrike. Første mål er TGV-toget mellom Paris og Toulon. De to årene med terror koster elleve liv. 

De neste årene: Carlos tar oppdrag for forskjellige arabiske diktatorer og den rumenske etterretningstjenesten Securitate. Han skifter oppholdssted flere ganger. 

Vinteren 1985: Carlos bor i Ungarn med sin familie og terrorgruppe. Vestlig press tvinger landet til å utvise ham. Han flykter til Syria.

September 1991: Under den første Golfkrigen angriper USA Irak, som forsøker å hyre Carlos til å foreta terrorangrep mot Amerika. Dette får Syria, som støtter USA, til å utvise Carlos. Han flytter deretter til Sudan.

August 1994: Carlos blir utstyrt med sudanesiske livvakter som skal beskytte ham. I stedet utleverer de ham til den franske etterretningstjenesten.

Desember 1997: Etter en kort rettssak blir Carlos dømt til livsvarig fengsel for et trippeldrap i Paris i 1975.

23. desember 1997 ble Carlos idømt livsvarig fengsel. Han soner dommen i Frankrike.  

© Corbis/All Over

Kanskje du er interessert i