Kristne mishandlet i arenaen

Selv etter Neros død ulmet hatet til de kristne. Og gang på gang fikk glørne ny næring. Under keiser Markus Aurelius' regjeringstid fra år 161 til 180 var Romerriket presset både politisk, militært og økonomisk. Imperiets nordlige grense ble til stadighet utsatt for angrep, og hungersnød, sykdommer og oversvømmelser skyllet inn over riket.

Etter en pestepidemi i byen Lugdunum (dagens Lyon) i år 177 fikk de kristne snart skylden for katastrofen. Med keiserens fulle støtte arresterte og lemlestet soldater mange av dem i byens store arena.

Som regel ble de kristne dømt til damnatio ad bestia – å bli kastet til villdyrene. I arenaene rev løver og tigre kristne kropper i stykker og fortærte dem i store biter som et yndet oppvarmingsnummer før den egentlige forestillingen, gladiatorkampene. Etter pestepidemien i Lugdunum ble de kristne imidlertid gjort til hovednummer, og en hel dag ble de lemlestet foran en begeistret folkemengde.

Kristne slaver fortalte under tortur de påkrevde historiene om incest, orgier og kannibalisme, mens tilskuerne jublet. En for en ble menn og kvinner, gamle og unge, pisket og utsatt for grusomme pinsler.

Ifølge kirkehistorikeren Eusebius fikk en prest rødglødende messingplater presset mot kroppen, mens en 90-åring ble banket til døde. Andre ble spent fast i en jernstol over flammer som langsomt stekte dem levende. Stanken av brent kjøtt drev ut over arenaen.

En slavejente ble bundet til en pæl, og ville, glupske dyr ble sluppet løs på henne. Da hun – til tross for mishandlingen – nektet å dø, ble hun viklet inn i et garn og kastet foran en rasende tyr. Tyren kastet henne rundt i arenaene med sine lange horn, mens tilskuerne huiet og klappet. Til slutt gjorde en barmhjertig sjel slutt på kvinnens lidelser med en dolk.

Fortvilte lokale kristne skrev til trosfeller i Asia om mishandlingene: «Likene la de frem – de forvridde bitene som de ville dyrene hadde latt ligge, de forkullede restene etter ildens herjinger og de avhogde hodene ved siden av kroppene – og i mange dager lot de militæret holde vakt ved dem, slik at vi ikke kunne begrave dem. Noen av vaktene skar tenner og raste mot kroppene som om det ga dem ytterligere hevn. Andre lo og spottet dem: ‹Hvor er guden deres nå? Hva godt har de fått fra den religionen som de foretrekker fremfor livet?›».

Opprørere fikk tungen revet ut

I andre deler av Romerriket fortsatte forfølgelsene. I år 202 beordret keiser Septimius Severus et totalforbud mot konvertering, og i viktige byer som Roma, Kartago og Korint ble kristne forfulgt, torturert og henrettet uten barmhjertighet.

Religiøse ledere ble sendt i eksil, og vanlige kristne tvunget til å tilbe de romerske gudene. Menn, kvinner og barn ble drevet sammen på offentlige plasser og tvunget fysisk til ofring.

Offervin ble sprøytet ut over alle varene på markedet, slik at de kristne måtte velge mellom å spise mat som var innviet for de romerske gudene, eller sulte. De som gjorde motstand, fikk alle sine eiendeler konfiskert, ble fengslet eller utsatt for tortur.

Hellige skrifter ble brent, kirker revet, og Jesus-tilhengere i administrasjon og militæret fratatt titler og rang. De som var for frittalende, fikk tungen revet ut, eller ble brent levende.

«Vår frykt er at de med tiden vil (...) infisere hele imperiet med en ondsinnet slanges gift», skrev keiser Diokletian i 302.

Kristne gikk under jorden

Blant de kristne sørget forfølgelsene bare for å styrke troen på Jesus. «Å, hvilket ærefullt og velsignet lodd det er som ved Guds nåde tilfaller en mann når han under tortur og i dødsangst kan vitne at Gud er herren – og med opprevet kropp og halvt oppgitt ånd bevitne at Kristus er Guds sønn», skrev en martyr.

En populær fortelling blant datidens troende handlet om biskopen av Smyrna, som ble dømt til bålet. Foran flere tusen tilskuere tok den aldrende biskopen imot dommen med hevet hode. «Dere truer med ild, som brenner en time for snart å dø; for dere er uvitende om den kommende dommedags ild og evige straff, som er forbeholdt de vantro», erklærte biskopen før han ble fortært av flammene.

For en romersk guvernør i Asia ble de kristnes dødsdrift for mye, da en stor gruppe henvendte seg til ham for å bli henrettet. Han drepte et par stykker, men da resten også ville drepes, utbrøt han: «Elendige stakkarer, hvis dere virkelig vil dø fins det klipper dere kan kaste dere ut fra, og tau dere kan henge dere i».

Troen på Jesu budskap var så sterk at selv ikke et romersk forbud mot begravelser kunne stoppe de kristne. I den herdede vulkanske asken under og rundt Roma gravde de møysommelig ganger og tunneller som strakte seg over 170 kilometer, og noen steder fantes i fire lag. Her begravde de kristne – i motsetning til romerne, som brente de døde – sine falne martyrer i mørke katakomber langt under jorden, slik at de kunne gjenoppstå i kjøtt og blod når Guds rike kom.

• Forrige Side 2 av 3 Neste