Arkeologer har funnet uvanlig mange beinrester i Stonehenge. Det får en del forskere til å fundere på om monumentet kan ha fungert som gravplass.

Arkeologiens 13 største mysterier

Hvem satte kilometervis av bautasteiner på et jorde i Frankrike? Hvorfor står det gigantiske menneske­skulpturer på en isolert øy i Stillehavet? Historiens mest mystiske monumenter og arkeologiske funn gir fortsatt forskerne noe å gruble over.

26. mars 2018 av Nanna Bay

1. Stonehenge

Ca. 3000-2300 f.Kr. Hva ble historiens mest berømte steinmonument brukt til?

For cirka 5000 år siden gravde noen ut en 110 meter bred grøft på en forblåst slette sør i England. Arkeologiske funn ved Stonehenge tyder på at et forhistorisk folkeslag rundt 3000 f.Kr. brukte treredskaper og dyreknokler til å grave grøften, og siden reiste en ring av trepæler inne i utgravningen.

I og rundt den opprinnelige grøften har arkeologer fra Stonehenge Riverside Project funnet restene av 5000 år gamle kremerte lik. Ifølge professor Mike Parker Pearson som arbeider med prosjektet, tyder funnene på at Stonehenge i begynnelsen fungerte som gravplass for områdets lokalbefolkning.

Karbon-14-dateringer viser at trepålene ble erstattet rundt 2600 f.Kr. av 82 fire tonn tunge doleritt-blokker – kalt “bluestones”. I flere år mente forskere at de karakteristiske steinene – som skinner grønnblått i regnvær – ble hentet 250 km unna i Preseli Hills i Wales. Der hogde skaperne av Stonehenge steinene til, og fraktet dem over land og elver til Wiltshire.

Mytene sier at Preseli Hills' hellige kilder gir stein i området helbredende egenskaper. Det har fått arkeologene Tim Darvill og Geoff Wainwright til å slå fast at Stonehenge var et pilegrimssted, et tempel der syke mennesker kom for å bli friske.

Teorien underbygges med funnet av uforholdsmessig mange beinrester rundt Stonehenge. Knoklene bærer tydelige spor etter sykdommer og brukne lemmer, og tannrester avslører at de stammer fra mange ulike folkeslag. Nyere teorier avviser at de flere tonn tunge steinene har blitt fraktet 250 km til Wiltshire. I stedet mener forskere at steinene har blitt brakt til området av breer i en istid, og har ligget i umiddelbar nærhet av Stonehenge.

Samtidig med at steinene ble plassert innenfor grøften, ble Stonehenges nordlige inngang utvidet. Gjennom den kan man nå akkurat se soloppgangen ved sommersolverv og solnedgangen ved vintersolverv.

For 4400 år siden ble monumentet fullendt, da de siste steinene kom på plass. Det var 30 enorme, tilhogde blokker i en type sandstein som kalles sarsen. Hver blokk veier opptil 50 tonn. De ble hentet i Marlborough-området, omtrent 40 kilometer nord for Stonehenge. Steinene, som i dag er det tydeligste kjennetegnet i Stonehenges karakteristiske utseende, ble satt i en dobbeltsirkel, og på toppen ble det plassert store overliggere.

2. Voynich-manuskriptet

Uvisst: Hvem skrev historiens mest uleselige bok?

Første del av boken inneholder tegninger av ukjente planter. Andre del kan være tegninger av solsystemet og stjerner. Alt er beskrevet på et uforståelig skriftspråk.

I 1912 fant den polsk-amerikanske antikvaren Wilfrid Voynich en mystisk bok på et bibliotek i Roma. Bokens 240 sider er skrevet med et ukjent alfabet, og er fulle av fargerike illustrasjoner. Siden har verdens mest erfarne kryptografer forsøkt å tyde boken – hittil uten hell.

Kryptografiske undersøkelser bekrefter at boken helt sikkert inneholder en meningsfull tekst på et europeisk språk. Illustrasjonene av klær, slott og frisyrer i manuskriptet får noen historikere til å anta at boken er fremstilt i Europa mellom 1450 og 1520 – og samtidig gjettepå at Leonardo da Vinci (1452-1519) er forfatteren bak manuskriptet.

Andre mener at fransiskanermunken Roger Bacon (1214-1294) skrev boken, mens andre avviser manuskriptet som en forfalskning og mistenker Wilfrid Voynich for å ha laget boken selv.

3. Mumiene fra Xinjiang

1800 f.Kr. - Hvem var europeerne som ble begravd i Kina for 4000 år siden?

De godt bevarte mumiene bærer tydelige europeiske tegn.

 

I løpet av 1980-årene gravde kinesiske arkeologer ut rundt 100 mumier i det såkalte Tarimbekkenet i det vestlige Kina. De eldste er trolig nærmere 4000 år gamle, og de er usedvanlig godt bevarte på grunn av det kalde og tørre klimaet i området. Til forskernes overraskelse har mumiene tydelige europeiske trekk: blondt eller rødlig hår, lange neser og dyptliggende øyne.

DNA-tester bekrefter at mumiene er av europeisk opprinnelse. Hvordan de har endt opp i Kina vet ingen, men arkeologenes teori er at de har hørt til et ukjent, ridende folkeferd som utvandret fra Europa mot øst.

4. Påskeøyas skriftspråk

Ca. 1500 e.Kr. Hvordan tyde Rongorongo-hieroglyfene? 

Hieroglyfene leses fra venstre mot høyre og alltid nedenfra og opp.

 

For omtrent 500 år siden brukte Påskeøyas innbyggere haitenner til å risse rekker av symboler i små trestykker. På slutten av 1800-tallet dukket trestykkene opp under utgravninger på øya.

Symbolene er skrevet fra nederste venstre hjørne mot høyre på hver trebit. Deretter har treet blitt snudd på hodet, der neste setning er skrevet. Noen plater er blitt tolket som oppramsinger av navn på heroiske forfedre og som en hyllest til øyas mektigste guder. Men til tross for mer enn 100 års forsøk har ikke kryptografene klart å knekke koden bak det merkverdige skriftspråket, som likevel er anerkjent som et av bare tre eller fire fullstendig unike språk i verden.

Hieroglyfene, teg­ninger av mennesker, dyr, planter og geometriske former, går igjen på tusener av steiner på øya.

5. Induskulturens kollaps

Ca. 3000-1800 f.Kr. Hvorfor forsvant en av oldtidens høyest utviklede sivilisasjoner plutselig?

Mursteinshusene i Harappas snorrette gater vitner om indusfolkets avanserte kultur.

I 1920-årene dukket det opp spor etter en ukjent sivilisasjon i det sørøstlige Pakistan. Siden har arkeologer gravd ut mer enn 1000 byer i området. Alle har vært en del av den blomstrende Induskulturen – et av historiens første bysamfunn og en av oldtidens høyest utviklede sivilisasjoner.

Arkeologiske funn av inskripsjonstavler, kulerammer og standardiserte måleenheter, vitner om livlig handel i Indusbyene. Mest imponerende er det snorrette gatenettet og mursteinshusene – et bevis på at indusfolket behersket avanserte matematiske ferdigheter og høy teknologisk kunnskap. I husene i de to hovedbyene Harappa og Mohenjo-Daro har arkeologer funnet private brønner og badeværelser – alt forbundet i et effektivt kloakknett.

For omtrent 3800 år siden forsvant kulturen plutselig. Hvorfor har arkeologene ennå ikke funnet svaret på. Men klimaforskning viser at Indusdalen rundt 1800 f.Kr. ble dramatisk kaldere, noe som kan ha stanset det livsviktige monsunregnet i området. Samtidig tyder en rekke geografiske undersøkelser på at et kraftig jordskjelv kan ha endret elveløpet i regionen, og dermed tørket ut elva Ghaggar-Hakra, som forsynte Indusdalen med vann.

6. Moaiene

Ca. 1250-1500 e.Kr. Hva var formålet med menneskestatuene på Påskeøya?

Etter at statuene var hogd ut, skar håndverkerne toppen flat og lagde øyehuler som de pyntet med fargede perler.

3600 kilometer fra Chiles kyst ligger den vulkanske øya Påskeøya. Der, i et av klodens mest isolerte områder, troner hundrevis av menneskelignende steinstatuer – såkalte moaier.

De store skulpturene ble skapt av Påskeøyas opprinnelige befolkning – polynesiere som seilte til øya i kanoer og katamaraner mellom 300-500 e.Kr. I løpet av de neste tusen årene hogde øyas innbyggere minst 887 statuer ut av øyas vulkanske klippe.

Arbeidet foregikk med stemjern av basalt, som lett trengte gjennom den myke vulkanske tuffsteinen i Ranu Raraku – steinbruddet ved den utslokte vulkanen Rano Kau. Hele prosessen ble utført av spesialiserte håndverkergrupper på seks-sju mann, som ofte arbeidet et helt år med å fremstille en enkelt moai.

Den største statuen – kjent som Paro – er omtrent 12 meter høy og veier 82 tonn, men de fleste skulpturene på Påskeøya er 3,5 til 6 meter høye. Fra steinbruddet ble statuene transportert opptil 25 kilometer tvers over øya, for å bli plassert på små plattformer langs kysten med ryggen mot havet.

Nettopp transporten av kjempestatuene var i mange år et mysterium for arkeologene. På øyene fins det ingen trekkdyr, og heller ikke trær til å rulle figurene på. Senere har pollenanalyser vist at det vokste trær på Påskeøya helt til 1650. Derfor antar forskere at befolkningen transporterte steinskulpturene ved å rulle dem på trestammer.

Den mest utbredte teorien blant eksperter er at skulpturene symboliserer åndene til døde forfedre, som fra plattformene vokter over de levende etterkommerne. De fleste statuene ble veltet eller ødelagt under interne kamper på øya rundt 1680.

7. Piri Reis' verdenskart

1513: Hvordan kunne en tyrkisk admiral tegne et kart over Antarktis' kystlinje i 1513?

Historikere hevder at omrisset av Antarktis er tydelig på Piri Reis' kart.

I 1929 dukket en del av et 500 år gammelt kart frem i Topkapi-palasset i Istanbul. Kartet er laget på gaselleskinn av den tyrkiske admiralen og kartografen Piri Reis i 1513 – ifølge ham selv tegnet av etter 20 allerede eksisterende kart.

Bare en tredjedel av det opprinnelige skinnet er bevart. Utsnittet viser Sør-Amerikas og Øst-Afrikas kystlinjer gjengitt med stort sett korrekte kilometeravstander. En rekke forskere hevder at kartets sørligste del viser kystlinjen ved Antarktis, som var isfri rundt 4000 f.Kr.

Hvordan Piri Reis har vært i stand til å gjengi en kystlinje ingen ennå hadde sett, er fremdeles en gåte.

8. Den forsvunne romerske legionen

Ca. 53 f.Kr. Hvor ble det av de 10 000 soldatene til Crassus?

I år 50 f.Kr. forsvant en romersk legion på 10 000 mann sporløst. Soldatene hadde kjempet i den romerske hæren, som ble beseiret av parterne utenfor byen Carrhae, som i dag heter Harran og ligger i Tyrkia.

Ifølge den romerske historikeren Plinius ble legionen sendt som krigsfanger til Nord-Afghanistan. Alt tyder på at soldatene unnslapp og flyktet mot øst. Her slo de seg ned ved Gobi-ørkenen i Kina og grunnla byen Lijian – kinesisk for Roma. Teorien bekreftes av kinesiske kilder fra perioden, som beskriver Lijians innbyggere som høye, lyshårede og blåøyde.

9. Steinkulene i Costa Rica

Ca. 200 f.Kr.-1500 e.Kr. Hvem plasserte hundrevis av flere tonn tunge steinkuler i Mellom-Amerikas jungel?

De runde steinkulene er mellom to centimeter og to meter i diameter. De minste er rundt 96 prosent runde, mens de største stort sett er trillrunde.

 

Da bananarbeidere i 1930-årene felte trær i Costa Ricas jungel, støtte de på mer enn 100 steinkuler – noen bare få centimeter i diameter, andre to meter i diameter og med en vekt på 16 tonn. Ut fra funn av potteskår ved steinene har arkeologer datert dem til å være fremstilt over en 1700 år lang periode for mellom 500-2200 år siden.

Størstedelen av steinkulene er hogd ut av den harde bergarten granodioritt, som befinner seg i et granittbrudd 25-30 kilometer unna. Opprinnelig sto Costa Rica-kulene oppstilt i små trekanter eller i linjer som pekte mot jordens magnetiske nordpol. Det har fått arkeologer til å mene at steinene må ha tjent et astronomisk formål.

Ennå vet ingen hvem som lagde kulene og trillet dem gjennom jungelen, men den perfekte runde formen er et tydelig bevis på at de er laget av et hittil ukjent folk med en høyt utviklet mate­matisk forståelse.

10. Bautasteinene ved Carnac

Ca. 3300 f.Kr. Hvorfor står 3000 steiner på rekke?

3000 steiner – opptil fire meter høye – er spredt utover et jorde i det sørlige Bretagne.

 

På jordene rundt den vestfranske byen Carnac står snorrette kolonner av bautasteiner i rekker på over en kilometer. Steinene er hogd ut av et fjell i nærheten, og stilt opp mellom 4500-2000 f.Kr., men de aller fleste stammer fra rundt 3300 f.Kr.

Forskerne vet at steinene har blitt reist av områdets lokale keltiske folkeslag, men formålet er uvisst. Steinene har trolig vært en del av et hyllestritual, der familier gjennom generasjoner satte opp en stein for å ære forfedrene sine. Samtidig har Carnac-steinene vært møtested for druider som brukte området til religiøse sammenkomster.

Den siste teorien om steinenes formål fremsatte den franske ingeniøren Pierre Méreaux i 1985. Han mener at steinene som er stilt opp med en overligger, har fungert som primitive jordskjelvdetektorer for de keltiske innbyggerne i Carnac.

11. Huapalcalco-­pyramiden

Ca. 800 e.Kr. Hvem skapte Mexicos minste ­pyramide?

Pyramiden i Tulancingo er markant mindre enn Mexicos andre pyramider.

 

Midt i Mexico står en merkverdig pyramide. Arkeologer daterer den til å være bygd rundt 800 e.Kr. – akkurat mellom eksistensen av de to sivilisasjonene som har bygd samtlige av områdets andre pyramider – teotihuacan- og toltekfolkene.

Men det er ikke bare perioden for byggingen som er merkverdig. Huapalcalco-pyramiden er også markant mindre enn samtlige andre meksikanske pyramider. I fjor konkluderte derfor arkeologen Carlos Hérnandez fra Mexicos nasjonale institutt for historie at en hittil ukjent kultur må ha reist pyramiden.

12. Bagdad-batteriet

Ca. 100 f.Kr. Brukte oldtidens partere batterier?

Under utgravinger i Irak i 1936 dukket en liten leirkrukke frem fra ruinene av en oldtidsby. Krukken er 13 cm høy, og datert til å være 2000 år gammel. Inne i beholderen, som var forseglet med asfalt, fant arkeologene en jernstang omkranset av en koppersylinder. Undersøkelser av jernstangen viser at den er erodert av en syrlig væske, som eddik eller sitronsaft.

Eksperimenter utført ved høyspenningslaboratoriet til General Electric i Massachusetts, viser at når koppersylinderen blir fylt med for eksempel sitronsaft rundt jernstangen, produserer “batteriet” strøm tilsvarende en halv volt. Om krukken har blitt brukt som batteri eller som papyrusbeholder er uvisst, og det fins ikke spor av det parterne eventuelt kunne ha brukt strømmen til.

13. Nazca-linjene

Ca. 200 f.Kr.-700 e.Kr. | Hva betyr de kilometerlange linjene og figurene i Nazca-ørkenen?

På en kystslette i Peru sprer underlige symboler seg over et 500 km2 stort område. Tusenvis av streker, opptil 1,7 km lange, er gravd ned i overflaten side om side med minst 70 gigantiske figurer av aper, fisk, firfisler og mennesker.

Ved å analysere rester fra forhistoriske bål og funn av potteskår i umiddelbar nærhet av figurene, har arkeologene kunnet datere linjene til å være omtrent 1500-2000 år gamle. I denne perioden fjernet det lokale paracas- og nazcafolket jevnlig ørkenens øverste, rødlige gruslag og avdekket den lysere sanden under. Klimaet i området er et av klodens tørreste og mest vindstille. Det har vært avgjørende for at linjene fortsatt fins. Til tross for de godt bevarte funnene er Nazca-linjenes formål stadig en gåte.

Den amerikanske historikeren og arkeologen David Johnson antar, etter en rekke analyser av undergrunnen, at linjene angir plasseringen av ørkenens under­jordiske kilder.

Den mest utbredte teorien er imidlertid at tegningene har hatt religiøs betydning. Under tilbedelse av fjellånder fungerte linjene som stier som ledet til paracas- og nazcafolkets religiøse steder. I tillegg skulle de lange, synlige linjene trekke til seg gudenes oppmerksomhet og få dem til å berike den ufruktbare ørkenen.

En av de største figurene i ørkenen er denne kondoren med et vingespenn på 130 meter.

Kanskje du er interessert i