De første kameraene var temmelig store, men etterhvert dukket det opp mer mobile modeller, og snart kunne alle fotografere livets store og små begivenheter. 

© Science & Society/Bnf/Jeff Widener/AP/Nasa/Polfoto/Library of Congress

Fotografiets historie: Slik ble fotoet allemannseie

I tusenvis av år brukte kunstnere dager eller uker på å skape et bilde av virkeligheten. Så kom fotografiet. Med ett var det mulig å fange øyeblikket. Oppfinnere og ingeniører forbedret hele tiden det nye mediet, og snart var kameraet med i kriger, til månen og helt inn til fosteret i livmoren.

6. desember 2016 av Thomas Nykrog

Asfalt og olje fanger lyset

En franskmann var den første som klarte å feste et motiv til et bilde. De første
bildene var uhyre dårlige, men driftige oppfinnere utviklet snart nye og bedre teknikker.


På begynnelsen av 1800-tallet arbeidet ildsjeler i Frankrike og Storbritannia med å klare å ta det første fotografiet. 

Prinsippet bak camera obscura, der en linse projiserer et motiv opp på en mørk bakvegg, hadde vært kjent i århundrer. 

Men teknikken kunne ikke fiksere bildet. Utfordringen var å utvikle et lysfølsomt materiale som kunne registrere et bilde uten at eksponeringen – den tiden lys slipper inn i kameraet – tok altfor lang tid. Dessuten måtte bildet kunne ses i dagslys etterpå.

Franskmannen Joseph-Nicéphore Niépce og briten William Henry Fox Talbot utviklet uavhengig av hverandre hver sin teknikk. 


Niépce hadde etter en rekke forsøk kommet frem til en teknikk der han blandet pulverisert asfalt, olje og andre stoffer til en lysfølsom væske.

Rundt 1825 tok han sitt første bilde. Med en eksponeringstid på åtte timer var prosessen temmelig upraktisk, men Niépce fikk overbevist andre om mulighetene – blant dem forretningsmannen Louis-Jacques-Mandé Daguerre.

I Storbritannia utviklet Fox Talbot samtidig en annen teknikk: kalotypiet. Talbot benyttet sølvsalter som lysfølsomt stoff. Teknikken hans hadde den store fordelen at eksponeringstiden «bare» var en halv time, og at den ga et negativ – altså den teknikken fotografer har brukt helt frem til den digitale tidsalderen.

Niépce døde i 1833, og Daguerre kjempet videre. Etter mange forgjeves forsøk satte han en dag et par belyste, mislykkede bilder i kjemikalieskapet sitt. Her ble de stående mens han gikk på kroen. 

Senere så han til sin overraskelse at bildene var mye flottere enn før. Han oppdaget at årsaken var kvikksølvdamp fra et knekt termometer. Daguerreotypien var oppfunnet. Snart dukket det opp atelierer i alle større byer, og fabrikker produserte millioner av daguerreotypi-kameraer. 

Den høye prisen, manglende mulighet for å lage kopier av et bilde, og de helseskadelige kvikksølvdampene gjorde imidlertid at en videreutvikling av Fox Talbots prosess langsomt overtok markedet.

Frankrike, 1826: Med et ombygd camera obscura tar Niépce et bilde av utsikten fra vinduet sitt. Fotografiet er det eldste som fremdeles eksisterer.

© JOSEPH-NICÉPHORE NiÉPCE

Kvikksølv fremkalte bildet

Sett med dagens øyne var Daguerres prosess lang og omstendelig, men den ble snart svært utbredt. Fotografen måtte først preparere de sølvbelagte fotoplatene, og deretter plassere dem forsiktig i kameraet. 

Eksponeringstiden var flere minutter, og når bildet var tatt, måtte det fremkalles i farlig kvikksølvdamp. Det ferdige resultatet var imidlertid svært vellykket, og snart vokste det frem fotoatelierer mange steder i Europa og USA.

Mørkerommet måtte tas med i felten

Daguerreotypiens dyre kobberplater var upraktiske, og i 1851 presenterte Frederick Scott Archer den såkalte våtplateteknikken. Her ble den lysfølsomme væsken malt på en glassplate rett før fotograferingen. Bildene måtte så fremkalles med en gang.

© Getty Images

Genial oppfinner døde fattig

I 1871 introduserte Richard Leach Maddox tørrplater. Nå kunne fotografen enten klargjøre fotoplaten hjemme eller kjøpe ferdige plater, og dessuten vente med fremkallingen. Maddox fikk aldri tatt patent på oppfinnelsen sin, og døde som en fattig mann.

© All over press

Félix Nadar flyttet fotografiets grenser

I 1854 åpnet franskmannen Gaspard-Félix Tournachon et portrettatelier i Paris. Han ble snart ettertraktet av byens berømtheter.


Félix Nadar, som han kalte seg, arbeidet ikke med malte bakgrunner, men fremhevet modellene sine i enkle omgivelser og flatterende lys. 

Samtidig utforsket han fotografiets grenser. Han fotograferte med kunstig lys i Paris’ mørke katakomber, og tok i 1858 verdens første luftfoto da han steg til værs i en luftballong. 

Gaspard-Félix Tournachon tok kunstnernavnet Nadar og ble berømt. 
© Félix Nadar

Bankmann ruller sammen filmen

De første kameraene kunne utelukkende betjenes av spesialister. Det gjorde amerikaneren George Eastman noe med da han fant opp en fleksibel film som kunne rulles sammen inne i kameraet.

En ung manns ferieplaner kom til å endre fotografiets historie: Som 24-åring ble bankassistenten George Eastman (1854-1932) bitt av fotobasillen. 


Før en reise til Den dominikanske republikk kjøpte han alt det tunge utstyret som måtte til for å fotografere den gangen.

Før avreise eksperimenterte han med tørrplateteknikken, slik at han kunne fotografere uten å måtte fremkalle bildene med en gang.

Forsøkene var så vellykkede at den unge Eastman avlyste reisen, og i stedet startet produksjon av ferdige tørrplater. Noen år senere ga han selskapet sitt navnet Eastman Kodak.

Eastmans store bidrag til fotografiets utvikling kom da han greide å gjøre bøyelig gelatinfilm lysfølsom.


Dermed ble det mulig å rulle film sammen og legge den inn i kameraet, slik at det ikke lenger var nødvendig å skifte plate hver eneste gang man hadde tatt et bilde. Det var en stor revolusjon, men det var ikke Eastmans eneste oppfinnelse.

Senere utviklet han blant annet kinofilm og røntgenfilm, og oppfinnelsene gjorde ham til en av USAs rikeste menn. Han forble ugift, trakk seg tilbake som 71-åring og donerte enorme summer til kulturelle formål.

Da han kjente alderen tynge, skrev han en kort hilsen til sine venner, og så skjøt han seg. I brevet sto det «The work is done – why wait?»

Ivrige fotografer tok de nye teknikkene til seg. Rundt 1888 var danskfødte Jacob Riis en av de første som tok reportasjebilder fra slummen i New York.


For å få nok lys til å fotografere helte han magnesiumpulver i en stekepanne og tente på det mens han tok bildet. To ganger satte denne risikable blitsteknikken fyr på lokalet der Riis fotograferte.

Etter hvert lærte mange å fremkalle film. Det var vanlig å gi bildene en bruntone fordi det ga bedre holdbarhet. I 1907 var de franske brødrene Auguste og Louis Lumière de første som presenterte en anvendelig teknikk til fargefotografering.


De kalte prosessen «Autochrome», men den slo bare an blant de mest utholdende og velstående amatørfotografene. Problemet var at de første fargebildene var kostbare å lage, kompliserte å behandle, og dessuten kunne de ikke reproduseres.  

I begynnelsen var fargefotografering en kostbar og omstendelig prosess.

© Library of Congress

Ansel Adams var kameraets virtuos

Den storslåtte naturen rundt hjembyen Los Angeles i California fikk Ansel Adams (1902-1984) til å skifte karriere fra konsertpianist til fotograf.

Adams strebet alltid etter den ultimate bildekvaliteten, og utviklet nye teknikker i mørkerommet for å få perfekte detaljer overalt i fotografiene sine.

Naturbildene hans regnes blant historiens beste i sitt slag. Ved siden av fotografkarrieren var Adams svært engasjert i naturvern. Han kjempet blant annet for opprettelsen av flere nasjonalparker i hjemlandet, som han svært sjelden forlot.
Ansel Adams' fotografier fra USAs nasjonalparker regnes fremdeles blant verdens fremste landskapsbilder. Bildet viser fjellet Half Dome i Yosemite i California.
© Polfoto/Corbis

Kameraet blir tatt med i krigen

En ny generasjon av små, pålitelige kameraer gjorde det mulig å fotografere i begivenhetenes sentrum. En japaner etterlignet de europeiske produsentene og kalte kameraet sitt for Canon.

I mellomkrigsårene dukket det opp nye kamerakonstruksjoner. Andre ble forbedret av ingeniører, og både objektiver og tilbehør ble stadig bedre. Aviser og ukeblader brukte bilder av høy kvalitet, og interessen for foto var enorm.

Det mest epokegjørende kameraet var Leica. Profesjonelle fotografer var først skeptiske på grunn av det kompakte 35-mm filmformatet, men ved utbruddet av andre verdenskrig var små kvalitetskameraer høyt respekterte. Sammen med konkurrenter som Rolleiflex og Contax dokumenterte Leica-kameraer krigen.

De første, enkle speilreflekskameraene kom på markedet i denne perioden, men slo ikke an. 


Fargefilmen vant derimot frem, og kameraprodusentene fremstilte også nye objektiver som hadde langt bedre skarphet enn eldre versjoner, og samtidig kunne ta bilder i svært svakt lys.

Mens de fleste fotografer hadde blikket rettet mot utviklingen i Europa og USA, vokste Japans fotoindustri. I Tokyo bygde Goro Yoshida i 1933 en kopi av et Leica og kalte det Kwanon etter den buddhistiske barmhjertighetsgudinnen. 


Kameraet kom på markedet i 1935 under det forenklede navnet Canon, men objektivene kunne ikke Goro Yoshida produsere selv. De fikk han laget på en liten fabrikk et annet sted i byen, hos Nikon, som ikke produserte egne kameraer. 

De to fabrikkene ble senere arge konkurrenter, og samtidig dukket det opp flere andre japanske kameramerker. Japanerne bygde smarte, billige kameraer med god kvalitet, og ble senere dominerende på verdensmarkedet.

NORMANDIE, 1944: Under kraftig beskytning løper Capa sammen med soldatene fra 16. infanteriregiment inn mot Omaha Beach på D-dagen.
© Robert Capa/Magnum Photos

Bourke-White fikk Stalin til å smile

Margaret Bourke-White hadde evnen til å være på rett sted til rett tid, og hadde et uvanlig godt blikk for bildekomposisjon. 

Hun var den første vestlige fotografen som fikk lov til å fotografere i Sovjetunionen, der hun fikk Stalin til å smile. 

Hun ble den første kvinnelige fotografen i ukebladet Life Magazine, og under andre verdenskrig den første kvinnelige krigskorrespondenten som fikk arbeide i kampsoner. 

Arbeidet hennes var av så høy kunstnerisk kvalitet at mange av bildene hennes i dag er utstilt på museer, blant annet på Museum of Modern Art i New York.

Fotografiet av den smilende diktatoren sto på trykk i Life Magazine 29. mars 1943.
© Getty Images

Automatikk gjør alle til fotografer

Europeiske fabrikker konstruerte kameraer av høy kvalitet, men greide ikke å ta opp kampen mot japanske lommekameraer. Takket være disse kunne hvem som helst sikre seg et blinkskudd.

Etter andre verdenskrig lå kameraindustrien i ruiner. Leica kom seg imidlertid raskt på beina, og leverte kameraer i en klasse som japanerne ikke kunne konkurrere med. 


De asiatiske produsentene gikk i stedet i gang med å videreutvikle speilreflekskameraet. I 1957 kom Pentax SP, som var det første brukervennlige kameraet av denne typen. 

I 1959 presenterte Voigtländer det første zoomobjektivet, og i 1964 det første kameraet med innebygd elektronisk blits.

I 1948 startet svenske Hasselblad produksjonen av kameraer som skulle komme til å utgjøre ryggraden i utrustningen til de fleste profesjonelle fotografer i over 50 år. 


Men japanernes fremragende og prisgunstige kameraer presset de fleste andre europeiske produsentene. 

Amerikanske Kodak hadde stor suksess med det enkle og praktiske lommekameraet Instamatic fra 1963, og i 1970-årene begynte elektronikk å erstatte mekanikk i japanske kameraer. 

Automatiske funksjoner gjorde det etter hvert mulig for amatører å ta utmerkede bilder – bare 150 år etter Niépces første grumsete fotografi.

MÅNEN, 1971: Astronauten James B. Irwin gjør honnør til det amerikanske flagget foran det 4000 meter høye fjellet Hadley Delta på månens overflate.
© Nasa

Nilsson viste livet bli til

Som gutt ble svensken Lennart Nilsson bitt av fotobasillen. Han lagde reportasjer fra inn- og utland, men fotograferte også insekter i et mikroskop. Etter hvert gjorde han medisin til sitt spesialfelt, og i 1965 ga han ut boken «Et barn blir til» med bilder av fosterets utvikling fra unnfangelse til fødsel.

De vakre bildene viste et univers ingen før hadde sett, og boken er en av historiens mest solgte bildebøker. Nilsson hvilte ikke på laurbær-ene. I en alder av 81 år ble han i 2003 den første som klarte å få tatt et bilde av SARS-viruset.

Fotografiet av et åtte dager gammelt foster i livmoren vakte enorm beundring. 
© Polfoto/Corbis

Kanskje du er interessert i