Mere end 200.000 turister besøger hvert år fængslet, hvor de bl.a. kan se de underjordiske fangeceller i kælderen, der pga. fugten fik øgenavnet ubåden.

Her lå DDRs hemmelige fengsel

Omgitt av høye bygninger og beskyttet av forbud mot overflyging, var Stasi-fengselet i Berlin-bydelen Hohenschönhausen en av DDRs best bevarte statshemmeligheter – frem til Berlinmuren falt.

12. januar 2009 av Henning Kusk

Det var en tidlig julimorgen i Vest-Berlin 1952. Advokaten Walter Linse hadde akkurat kommet ut av huset sitt da en mann spurte om han hadde fyr. I neste sekund ble han angrepet av flere menn som overmannet ham og tvang ham inn i en bil. Deretter ble han fraktet til Øst-Berlin og videre til det hemmelige Stasi-fengselet i bydelen Hohenschönhausen. Den 49 år gamle Linse ble kidnappet fordi han sto for planleggingen av en stor konferanse om DDR-regimets brudd på menneskerettighetene. Det fikk DDRs makthavere til å beordre Linse stoppet. I seks måneder satt Walter Linse varetektsfengslet i det toppsikrede fengselet i Hohenschönhausen. Ingen visste om at fengselet eksisterte, og Linse var helt avskåret fra omverdenen. Dag og natt ble han avhørt av sikkerhetspolitiet (Stasi). De eneste menneskene han hadde kontakt med foruten avhørslederne, var to fanger han delte celle med. Medfangene arbeidet imidlertid for Stasi, og alt de snakket om ble tatt opp med skjulte mikrofoner. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene i fengselet, som forble en av DDR-regimets best bevarte hemmeligheter frem til Berlinmuren falt i 1989. Fra gatene i området rundt fengselet i Hohenschönhausen var det ikke mulig å få øye på det. Fengselet lå skjult bak høye bygninger, hvor også Stasi holdt hus. Her lå blant annet sentralen som produserte falske papirer til DDR-agenter.

Gatene rundt fengselet var dessuten forbudt område for sivil trafikk, og kvartalet ble patruljert av soltater døgnet rundt. Fengselet var ikke angitt på bykart over Øst-Berlin – faktisk var det bare en hvit flekk på kartet. De østtyske myndighetene var til og med så påpasselige at sivil flyging ble omdirigert slik at ingen skulle oppdage komplekset fra luften. Før 2. verdenskrig huset bygningene et folkekjøkken, men etter at krigen var slutt i 1945, gjorde russerne om stedet til fangeleir. Året etter rykket det hemmelige russiske politiet, NKVD, inn i komplekset og begynte ombyggingen til fengsel. I kjelleren innredet NKVD en rekke uoppvarmede, underjordiske celler der fangene var stuet sammen i ukevis uten dagslys eller frisk luft. I kjelleren fantes det også torturceller, blant annet noen som kunne fylles med vann. I 1950-årene overtok Stasi fengselet, og i løpet av de neste nærmere 40 årene ble komplekset ombygd og utvidet flere ganger. Fengselet fungerte nå som varetektsfengsel for politiske avvikere og motstandere av regimet. De nye fangevokterne sto ikke tilbake for russerne i oppfinnsomhet når det gjaldt å bryte de innsatte ned fysisk og psykisk. Det var umulig for de 200 innsatte å komme i kontakt med hverandre. Hver gang en innsatt skulle ut av cellen sin, ble vedkommende fulgt av fengselsbetjenter.

For å sikre seg at fangene ikke møtte på hverandre i gangene, ble “trafikken” regulert med røde og grønne lamper. Alle brudd på reglementet ble umiddelbart straffet med et opphold i en av de mange straffecellene i fengselet – bitte små rom uten vinduer. Det var så lavt under taket på de små rommene at fangene ikke kunne stå oppreist eller ligge utstrakt. Hver gang fangene skulle flytte til en annen avdeling eller ha tilsyn av lege, ble de sendt ut på en kjøretur i en av fengselets fangetransportbiler. Så selv om legen befant seg i fengselet, eller fangene bare skulle bytte celle, ble de først kjørt rundt i Berlins gater i anonyme fangetransportbiler uten vinduer. Hensikten var å få fangene til å tro at de hadde blitt fraktet til et nytt fengsel, mens de i virkeligheten ble kjørt tilbake til Hohenschönhausen. I dag er fengselet omgjort til museum og forskningsinstitusjon. Mange av omvisningene i fengselet er det tidligere fanger som står for. Walter Linse er ikke blant dem. Etter oppholdet i Hohenschönhausen ble han sendt til Sovjetunionen. Her ble han skutt i 1953.

Websites:
http://en.stiftung-hsh.de

Kanskje du er interessert i