Andrew Carnegie ble verdens rikeste mann

I 1848 kom den luftfattige 12-åringen Andrew Carnegie til USA. Skotten jobbet seg opp og var flere ganger på randen av konkurs, før han skapte verdens største finans­eventyr. Men da han ville gå av med pensjon, skar alt seg.

18. mai 2015

Elefant skulle teste Andrew Carnegies stålbro

En elefant krysser aldri en usikker bro. Ordene hang i luften mens dyrepasseren ledet det store dyret bort til broen. Nå sto elefanten på det stedet der broen slapp taket i jorden og fortsatte ut over Mississippis dype vann, båret på spinkle stålbuer.

Tusenvis av tilskuere holdt pusten i spenning, men en av dem var mer nervøs enn andre. For Andrew Carnegie var elefantens neste reaksjon av avgjørende betydning. Den driftige forretningsmannen hadde levert stålet til Eadsbroen i St. Louis, som skulle testes denne milde julidagen i 1874.

Broen var nesten to kilometer lang og den lengste buebroen verden hadde sett. Den var dessuten bygd av et nytt materiale – stål – som ble møtt med skepsis. Var spinkle stålbjelker virkelig sterke nok til å bære vekten av mennesker, hester, vogner og lokomotiver?

Selv om de færreste for alvor trodde på elefantens sjette sans, ville det slå tilbake på Carnegie hvis dyret nølte. Han hadde alt holdt på å gå konkurs under byggingen, og dårlig omtale kunne bety slutten for firmaet hans. Med intens oppmerksomhet betraktet han elefanten mens den rolig tok sine første skritt ut på broen. Carnegie pustet lettet ut.

To uker senere besto stålet sin egentlige prøve, da 14 lokomotiver drønnet over broen samtidig. Da hadde Carnegie imidlertid allerede fått den oppmerksomheten han trengte for å redde firmaet sitt og få det på trygg kurs mot suksess. I årene som fulgte skjøt skyskrapere, jernbanebroer og himmelstrebende monumenter opp ved hjelp av Carnegies stål.

Hans måte å drive selskaper på revolusjonerte USAs forretningsliv, og skotten selv ble verdens rikeste mann.

Fattigdom tvang Andrew Carnegie til USA

En verden av stålbroer og skyskrapere lå langt fra hverdagen i Carnegies skotske fødeby, Dunfermline, der han kom til verden i 1835. Byen var utpreget landlig, men det dukket også opp stadig flere tekstilfabrikker i området.

Fabrikkene førte bare til ulykke i Carnegie-familien, for faren var vever og fikk større og større problemer med å konkurrere med fabrikkenes masseproduserte og billigere varer. Da Carnegie var 12 år, måtte faren gi opp, og familien emigrerte til USA.

Unge Carnegie ankom Pittsburgh på den amerikanske østkysten med et sterkt ønske om å bli til noe: «Det brant seg inn i hjertet mitt hvordan min far måtte tigge om arbeid. Dermed oppsto det en besluttsomhet i meg. Jeg ville gjøre noe med det når jeg ble en voksen mann», skrev han senere i selvbiografien sin.

Carnegie hadde knapt satt fot på amerikansk jord før han fikk sin første jobb. På en lokal tekstilfabrikk skulle han dyppe garnspoler i oljebad – en jobb unge Andrew hatet: «Jeg kom aldri over den kvalmende oljelukten», fortalte Carnegie. Gleden ved å tjene sine egne penger fikk ham imidlertid til å glemme alt slit og ubehag: «Jeg har tjent millioner siden den gang, men ingen penger har gitt meg så mye lykke som min første ukelønn».

Jernbanen var fremtiden

Heldigvis for Carnegie ble hans tid på tekstilfabrikken kort. I Pittsburgh bodde det mange skotske immigranter, og tradisjonen for å hjelpe nyankomne landsmenn var sterk.

Snart fikk Carnegie arbeid på et telegrafkontor. Kontorarbeidet passet Carnegie mye bedre enn jobben med å olje spoler: «Jeg ble løftet opp til paradis. Det gikk knapt et minutt uten at det var noe jeg kunne lære eller i det minste oppdage hvor mye det var å lære, og hvor lite jeg visste. Jeg følte at jeg hadde en fot på nederste trinn i stigen, og at jeg hadde begynt å klatre oppover», skrev Carnegie senere.

På telegrafkontoret ble han oppdaget av Thomas Scott, som var president for den vestlige delen av verdens største bedrift, jernbaneselskapet Pennsylvania Railroad. Også Scott hadde skotske aner, og han ansatte Carnegie som sekretær i 1852. Dermed var den unge mannens lykke gjort for alvor.

Midt på 1800-tallet var jernbane og telegraf det opplagte stedet å begynne klatreturen for en ung mann som ville nå høyt. De to nyskapningene var i ferd med å forandre USA fundamentalt. Det første amerikanske damplokomotivet fløytet til avgang i 1830, og siden hadde skinnene spredt seg raskt. I 1852 strakte jernbanesporene seg over mer enn 14 000 kilometer. Samtidig ble det satt opp telegrafstolper langs skinnene som gjorde det mulig å sende beskjeder over lange avstander i løpet av minutter.

Den flittige og ambisiøse Carnegie ble snart forfremmet til inspektør – en stilling som ga ham ansvaret for å holde jernbanen i drift. Pennsylvania Rail­road var en fjellbane, og etter avsporinger eller stein- og snøskred var det mer enn nok å gjøre for inspektøren. Han måtte sette arbeidslag til å fjerne toget og rydde sporet, mens han selv fant et erstatningstog.

Carnegie innså snart at den uforutsigbare jernbane­driften bare var lønnsom hvis utgiftene ble holdt nede, maskinene var moderne og driftssikre, og han selv var forberedt på alle tenkelige situasjoner. Denne lærdommen skulle bli nyttig for ham senere.

Aksjehandel skapte lette penger

Carnegie lærte mer enn hardt arbeid og sparsommelighet i sin tid ved jernbanen. I 1856 ga sjefen hans, Thomas Scott, ham et tips om å kjøpe ti aksjer i det nesten nystartede transportfirmaet Adams Express Company.

Carnegie måtte låne 600 dollar for å kjøpe aksjene. Han var skeptisk, men valgte å lytte til sin sjef og mentor. Det skulle han ikke angre på. Da sjekken med den første avkastningen på ti dollar ankom, åpnet en helt ny verden seg for ham: «Det var første gang jeg hadde tjent på noe jeg ikke hadde slitt for i mitt ansikts sved. Eureka! ropte jeg. Her er gåsa som legger gullegg!» skrev Carnegie senere.

Carnegie gjentok suksessen ved å kjøpe aksjer i andre selskaper, og de neste årene vokste formuen raskt. I 1863 gikk den amerikanske borgerkrigen inn i sitt tredje år, og det var tydelig at Nordstatene kom til å vinne. Carnegie kjøpte seg opp på jern og olje, for han så at gjenoppbyggingen kom til å kreve massive investeringer i jernbaner og broer.

Omtrent da krigen var over, i 1865, forlot Carnegie derfor sin faste jobb ved jernbanen for å vie all sin oppmerksomhet til sitt eget nystartede selskap: Keystone Bridge Company. Firmaet skulle bygge jernbroer, og fylte et stort behov.

Brennende broer hørte til tidens mest ødeleggende og kostbare jernbaneuhell. Det tørre treverket i broene ble lett antent av gnister fra lokomotivene, og en ødelagt bro kunne gjøre strekningen
ufarbar i ukevis.

Men Carnegie tenkte lenger enn til det umiddelbare behovet for brannsikre broer. Han øynet større muligheter, for USA sto overfor en byggeboom av historiske dimensjoner. Men storsatsingen holdt på å gå galt.

Original viste Andrew Carnegie stålets fordeler

Gjennom Keystone fikk Carnegie kontakt med ingeniøren James Eads, som han kalte «et originalt geni uten vitenskapelig kunnskap som kunne rettlede hans villfarne ideer om mekaniske ting». Til Eads’ villfarne ideer hørte innfallet om å bruke stål til buene som holdt broer oppe.

Stål var den gangen et nytt materiale, og ble sjelden brukt til større konstruksjoner. Blandingen av jern og karbon var det sterkeste bygge­materialet verden hadde sett, men den omstendelige produksjonsprosessen gjorde stålet dyrt. Eads var imidlertid så påståelig at Carnegie til slutt ga seg.

Nå måtte han ut i verden og finne billige stålbjelker. Han kontaktet Henry Bessemer, en stålprodusent fra Sheffield i England, som Carnegie hadde møtt på en av reisene sine. Bessemer hadde utviklet en ny og bedre måte å masseprodusere stål på. Produksjonen av for eksempel en togskinne tok tidligere dager eller uker. Nå var den klar etter 15-20 minutter. Prisen var også betydelig lavere.

Til tross for Bessemers gode priser var Carnegie gjentatte ganger for sein med betalingene og måtte trygle kreditorene om å forlenge betalingsfristene. Det fikk han, og i juli 1874 gikk elefanten over Eadsbroen. 300 000 amerikanere feiret åpningen, og Carnegies første firma sto ikke lenger på randen av konkurs.

Kjemiker åpnet Andrew Carnegies øyne

Brobyggingen gjorde det klart for Carnegie at stål var fremtiden, og året etter åpningen av Eadsbroen begynte han som den første i USA å produsere sitt eget stål etter Bessemers prinsipper.
Edgar Thomson-verket i Pittsburgh åpnet under en av de verste økonomiske krisene USA noen gang hadde opplevd, og Carnegie gikk til oppgaven med å kontrollere utgiftene nøye, slik han gjorde under jernbanebyggingen.

Bokholderiet hadde strenge ordrer om å sende et regnskapsark til Carnegie hver uke, uansett hvor han befant seg. Arkene kom tilbake med merk­nader i margen som viste at de ble gransket svært nøye.

For eksempel fanget hans falkeblikk en gang en post på et halvt tonn koks for hvert tonn jernbaneskinner. Carnegie skrev utenfor posten: «Åtte skjepper (rundt 140 kilo) skulle kunne smelte stangjernet, og fire skjepper er garantert nok til å smelte speiljernet. Hvordan vil du gjøre rede for resten?»

Utenfor en annen post på regnskapsarket skrev han: «Jeg forstår ikke det med 13 tonn kalk til hvert tonn metall. Det kan da i hvert fall ikke være kalk, det er helt sikkert. Grus, kanskje?» For bedre å kunne utnytte den nye Bessemer-teknikken på stålverket, ansatte Carnegie en kjemiker som skulle forklare ham hva som egentlig foregikk inne i den ildsprutende, pæreformede ovnen.

Carnegie trodde egentlig at han visste alt om jernmalm, men kunnskapen til kjemikeren ble en tankevekker: «Ni tideler av all usikkerheten ved stangjern fordampet under kjemikunnskapens brennende sol. For noen fjols vi har vært», skrev Carnegie.

I mange år var firmaet det eneste som hadde en kjemiker ansatt, og den særstillingen ga snart resultater. De neste årene vokste Carnegies konsern jevnt og trutt, og han ble verdens best kjente stålfabrikant. Da USAs første skyskraper, Home Insurance Building i Chicago, ble bygget i 1884, leverte Carnegie stålet. Carnegie-stål holdt også landemerker som Washington-monumentet og Brooklyn Bridge oppe.

Pengene strømmet inn, og i 1889 var Carnegie god for 30 millioner dollar. 54 år gammel planla han å trekke seg tilbake. Nå ville han nyte livet sammen med sin 20 år yngre kone, og gi formuen til gode formål. En blodig streik på en av de mange fabrikkene hans satte imidlertid en stopper for alle planer om et tidlig otium.

Blodig streik kostet Andrew Carnegie pensjonen

Ingen var forberedt på at streiken på Homestead-verket i 1892 skulle ta en blodig vending. Riktignok kjørte Carnegie folkene sine hardt. Tolvtimersskift var ikke uvanlig, og for å kunne ta fri annenhver søndag måtte mennene arbeide 24 timer i strekk de søndagene de var på jobb. I forhold til mange andre behandlet han likevel arbeiderne bra, og de var begeistret for ham. Firmaets lokomotivførere gikk faktisk så langt som til å kalle opp en losje etter ham.

Men i 1892, mens Carnegie var på ferie i Skottland, utartet en arbeidskonflikt til blodsutgytelser ved stålverket i Homestead i Pittsburgh. Arbeiderne blokkerte fabrikken fordi maskiner og ufaglærte overtok flere oppgaver som de høyt spesialiserte stålarbeiderne før hadde stått for. Da Carnegies stedfortreder tilkalte et privat ordensvern for å bryte blokaden, kom det til skuddveksling.

Både arbeiderne og ordensvernet var bevæpnet, og lyden fra geværild runget i byens gater. Ni stålarbeidere og fire fra ordensvernet ble drept under kampene, som pågikk i to uker. Carnegie prøvde å holde seg utenfor konflikten ved å bli i Skottland og unnlate å uttale seg offentlig. Men avisene begynte snart å kritisere Stålkongen, som alltid hadde skrytt av sitt gode forhold til arbeiderne.

Da 6000 soldater rykket inn i Homestead for å gjenopprette ro og orden, var Carnegie smertelig klar over hvor ansvaret ville bli plassert: «Såret fra Homestead er det eneste som ennå smerter. Jeg var ansvarlig eier. Det heftet ved navnet mitt i årevis», skrev han senere i selvbiografien.

Med skampletten fra Homestead på navnet sitt kunne ikke Carnegie trekke seg tilbake. Episoden var imidlertid bare en av grunnene til at han hadde vansker med å slippe firmaet. Stålkongen hadde ennå ingen barn til å føre virksomheten videre. Dessuten var metallindustrien inne i en rivende utvikling som Carnegie hadde lyst til å være en del av.

Innsidehandel gjorde formuen større

Ikke minst takket være Carnegies pionerarbeid ble stål snart brukt overalt i bygningsindustrien, og salget økte dramatisk. På slutten av 1800-tallet hadde Carnegie Steel egne kontorer i alle større byer i USA og Canada og selgere på alle kontinenter.

Carnegie eide alt fra gruver til godstog, jernbaner og lasteskip. Juvelen i imperiet var likevel uten tvil de enorme stålverkene som produserte 29 prosent av alt amerikansk stål og halvparten av stålbjelkene som alle større broer og bygninger etter hvert ble bygd av. Pengene rant også inn fra aksje­spekulasjon, som foregikk med metoder vi i dag vil karakterisere som innsidehandel. Takket være sitt enorme nettverk av forretningsforbindelser fikk Carnegie jevnlig opplysninger som folk flest ikke hadde tilgang til.

Han kunne derfor kjøpe aksjer mens prisen var lav, og selge med stor fortjeneste når andre spekulanter mye senere fattet interesse for aksjen. Metoden var fullt lovlig på den tiden, og ble først endret ved lov 30 år senere.

Carnegies samlede resultat var imponerende. I 1900 kom firmaets profitt opp i 40 millioner dollar, som fikk en avis til å skrive: «En så storslått samling av industriell makt har aldri før vært samlet under én mann».

Carnegies konkurrenter hadde imidlertid lært av mesteren, og flere av dem begynte å etterligne forretningsideen hans om å eie alle ledd i produksjonen. Carnegies stålimperium var presset, og selv sto den aldrende skotten overfor et vanskelig valg.

Enten måtte han ta imot utfordringen og nok en gang beseire konkurrentene ved hjelp av flid, erfaring og kløkt. Eller så måtte han omsider vende forretningslivet ryggen og kaste seg over sin andre store livsoppgave – veldedighet – en oppgave han mente var minst like viktig som arbeidet med å sørge for at formuen vokste: «Det er en hellig plikt for innehaveren av overskytende
rikdom å forvalte den til det beste for samfunnet», understreket Carnegie ved enhver anledning.

Hardt arbeid hadde vært hele hans liv. Nå var det kanskje på tide å nyte livet? Hjemme ventet hans tre ­år gamle datter, bøker, reiser og det lykkelige samlivet med kona Louise.

Andrew Carnegie solgte til konkurrenten

12. desember 1900 møttes en gruppe av New Yorks fremste bankfolk. Finansfyrsten J.P. Morgan satt ved siden av Charles Schwab, en av Carnegies betrodde menn, som i likhet med Carnegie selv hadde arbeidet seg opp fra gulvet til en ledende stilling.

Schwab var nå president for Carnegie Steel og befant seg snart i dyp samtale med Morgan. Etter nyttår ble han invitert hjem til rikmannen for å fortsette praten. Igjen snakket de to mennene i timevis, og like før Schwab skulle til å gå, sa Morgan: «Hvis Andy vil selge, vil jeg gjerne kjøpe».

Schwab tok det opp med Carnegie på en runde på golfbanen, og den etter hvert 65 år gamle skotten lovet at han ville vurdere forslaget til neste dag. Da Schwab kom tilbake, ga Carnegie ham et papirark der han med blyant hadde regnet ut salgsprisen på selskapet sitt og alle selskapets eiendommer. Carnegie hadde tatt verdien av aksjene sine og lagt på 50 prosent. Så hadde han plusset på årets overskudd og neste års forventede overskudd.

Til sammen ga det tallet 480 000 000 dollar, rundt 9,8 milliarder dollar i dagens penger. Schwab leverte papiret til Morgan, som raskt lot øynene gli nedover tallene og aksepterte prisen uten å nøle. Handelen var en realitet. Carnegies livsverk – hele hans vidstrakte forretningsimperium – tilhørte nå Morgan.

Et par dager senere kom Morgan på besøk. Han trykket hjertelig sin tidligere rival i hånden og sa: «Herr Carnegie, jeg må gratulere Dem med nå å være den rikeste mann i verden». De siste 16 årene av sitt liv tilbrakte Carnegie i New York, der arkitektene fikk beskjed om å bygge «det mest beskjedne, enkle og romslige huset» i byen.

Resultatet ble The Andrew Carnegie Mansion med 64 rom, 20 tjenestefolk og heis mellom de tre etasjene. Huset på fasjonable Fifth Avenue ble Amerikas første private hjem som var bygd med et stålskjelett. Her skrev Carnegie mange av bøkene sine, når han ikke var ute og spilte golf eller besøkte sitt skotske slott, Skibo Castle.

Andrew Carnegie døde i USA i 1919, 83 år gammel.

Rødglødende stenger av stål ble rullet gjennom Carnegies fabrikker. Foto: Library of Congress & Shutterstock

Kanskje du er interessert i