Renessansens kunstnere gjenopplivet antikkens store interesse for mannekroppen – også i religiøse motiver. © Bridgeman Images, Scala & Shutterstock

Firenze var homsenes by

Tystere, billige prostituerte og et eget moralpoliti. Firenze innledet i 1432 en omfattende kamp mot de homofile som valfartet til byen. Rettsdokumenter gir et unikt innblikk i bystyrets utrettelige kamp mot synden.

Den første tilståelsen ble stotret frem av 14-åringen Francesco di Giovanni – en gutt som arbeidet hos barberen på Piazza Santa Trinita i Firenze. 

Den rødmende unggutten tilsto etter mye om og men at han hadde hatt et homofilt forhold til ingen ringere enn byens mektigste embetsmann, Doffo di Nepo Spini.

Forbrytelsene hadde funnet sted i Spinis overdådige palass midt i byen, og tenåringen kunne utpeke en 60 år gammel hestetrener som også hadde deltatt i utskeielsene.

Tre dager senere, 25. mai 1432, tilsto den 70-årige embetsmannen også, og ble ilagt en saftig bot. Hestetreneren fikk samme straff.

Saken mot Doffo di Nepo Spini vakte behørig oppsikt i Firenze. Den detroniserte embetsmannen var nemlig en av de aller første som ble felt av en ny lov som skulle rykke homofiliens «avskyelige synd» opp med roten. 

Mer oppsiktsvekkende var det imidlertid at Spini selv hadde vært en av de ivrigste forkjemperne for loven. For borgerne i Firenze var arrestasjonen av Spini derfor nok en bekreftelse på at homofilien hadde solid fotfeste i byen.

Paven fordømte Firenze

I dag strides historikerne om homofiliens omfang i Firenze, men de fleste er enige om at byen på 1300- og 1400-tallet hadde en sterk mannskultur som blandet velstand, fest og frihet med homoseksuell erotikk. 

Firenze var byen der dikterne åpent hyllet kjærlighet mellom menn. Og florentinske malere og billedhuggere var blant de første som i renessansen gjenopplivet antikkens fascinasjon for den nakne manne-kroppen som motiv.

I resten av Europa hadde Firenzes borgere lenge gått for å ha homofile tilbøyeligheter. Ordet «florentiner» hadde blant annet blitt synonym for «homse» i flere tysktalende områder.

Florentinernes ukristelige eskapader gikk heller ikke ubemerket hen hos kirkens menn, som gjentatte ganger tordnet mot tøylesløsheten i Firenze:

«I denne verden fins ikke mer vederstyggelige synder enn dem som råder blant florentinerne. Den første er deres åger. Den andre er så avskyelig at jeg ikke engang vil nevne den», slo pave Gregor 11. fast i 1376.

Fordømmelsen fortsatte i 1424, da predikanten Bernardino av Siena i hele tre dager tordnet fra en av Firenzes prekestoler mot den «stinkende synd, hvis stank stiger helt opp til stjernene». 

Ifølge Bernardino var problemet så utbredt at en florentiner ikke kunne få arbeid som lærer i andre byer, «fordi han ikke skal forføre guttene».

Mange av renessansens store mesterverk er svært opptatt av å vise den maskuline fysikk.

© Bridgeman Images

Kvinner skulle omvende homofile

Det var to årsaker til at Firenzes makthavere ville homofilien til livs. For det første var homofili en så tarvelig synd at Guds straff kunne komme til å ramme hele byen, mente de. 

For det andre ville antall barnefødsler – og dermed byens størrelse – skrumpe inn hvis menn bare lå med hverandre.

«Ingen betviler at kvinnen er nødvendig for mannen for å avle sønner», slo presten og filosofen Leon Battista Alberti fast midt på 1400-tallet.

Bystyret vedtok allerede i 1320-årene å forby homofil aktivitet ved lov, men tiltaket ga ingen nevneverdig effekt. 

På begynnelsen av 1400-tallet bestemte derfor makthaverne – ifølge et offisielt dokument fra perioden – seg for «å utrydde et større onde ved hjelp av et mindre». 

I praksis innebar dette at byrådet brukte en hel liten formue på å bygge to nye bordeller i byen.

«I disse bordellene skal de prostituerte bo for å stille sine kropper til disposisjon for lidderlig etterspørsel», opplyser dokumenter fra bystyret. Den daglige driften av bordellene ble overlatt til private forretningsfolk.

Samtidig åpnet byen et såkalt «ærbarhetskontor» – en myndighet som skulle overvåke moralen og regulere prostitusjonen. Kontoret sørget blant annet for at lovene ble lempet på, slik at Firenze kunne tiltrekke flere prostituerte. 

Kontorets dokumenter forteller dagens historikere at strategien virket. Her viser navn som Lena de Bruxelles og Catarina de Constantinopoli at frivole kvinner kom til Firenze langveisfra.

«En hvilken som helst skjøge kan fritt komme og bo i Firenze i lovlige bordeller. Og ingen skjøge må på noen måte eller under noe påskudd arresteres eller forstyrres mot sin vilje», fastslo byens nye lover, som også lempet på kravene til de prostituertes påkledning. 

For eksempel trengte ikke kvinnene lenger binde en bjelle i håret eller gå med hansker for å skille seg ut fra andre kvinner.

Med lovendringene blomstret bordelldriften i byen. De offisielle skattelistene fra perioden viser at flere menn begynte å omtale seg som «bordellvert», og at byens fremste menn tjente gode penger på å leie ut hus til prostitusjon.

Spioner ble sendt på byen

Etter knappe 20 år med et aktivt ærbarhetskontor og massevis av prostituerte måtte bystyret innse at unge menn ikke var blitt mer heterofile med årene. 

Mer drastiske midler måtte tas i bruk. Byens ledere etablerte nå det såkalte nattkontoret – et moralpoliti med en eneste oppgave, nemlig å spore opp og straffe homoseksuell aktivitet.

Heldigvis er de fleste av kontorets mange dokumenter bevart for ettertiden. Dermed kan dagens historikere få detaljert innblikk i hvordan denne instansen arbeidet og var bygd opp.

I spissen for det nye kontoret sto seks nattoffiserer. De måtte være minst 45 år gamle og – som de eneste offentlig ansatte – gift. 

Under seg fikk nattoffiserene en sekretær, en inndriver og en rekke medarbeidere til å utføre det praktiske arbeidet. 

Med tiden ansatte kontoret også et stort antall spioner som skulle være offiserenes øyne og ører i Firenzes ville natteliv.

Kontoret fikk en pangstart. Det strømmet inn en ren syndflod av anklager om homofile aktiviteter. 

Mye av årsaken til suksessen var ikke minst at nattkontoret satte opp egne klagekasser i flere av byens kirker, der borgerne diskré kunne legge oppi lapper med mistanker og observasjoner av homofil oppførsel. 

Hvis den anklagede ble funnet skyldig og idømt en bot, fikk angiveren rundt 25 prosent av bøtesummen.

De store mesterne likte menn

Flere av renessansens største kunstnere var – etter alt å dømme – homofile. For eksempel skrev multikunstneren Michelangelo dikt og brev der han satte ord på sitt forhold til menn. Ifølge historikeren Elena Lazzarini fra universitetet i Pisa var Michelangelos veggmalerier i Det sixtinske kapell til og med inspirert av hans besøk i saunaer og bordeller for homofile.

Mens Michelangelo aldri ble direkte forfulgt for sin seksualitet, fikk et annet stort geni, Leonardo da Vinci, oppleve Firenzes beryktede anti-sodomilover på nært hold. I 1476, da han var 24 år gammel, ble Leonardo arrestert og anklaget for å ha hatt et forhold til en mannlig prostituert. Rettsdokumentene er ikke utførlige, men viser at saken mot Leonardo ble henlagt etter to rettsmøter «på grunn av manglende bevis».

Også malerne Rafael og Sandro Botticelli var ifølge enkelte historikere blant renessansens mange homofile kunstnere.

Bøter ble god butikk

Systemet førte – ikke overraskende – til at det kom inn tusenvis av anklager. 

Nå kunne florentinerne plutselig få tatt innersvingen på en brysom nabo eller en sleip forretningsforbindelse ved å legge navnet hans i klagekassen.

Andre forsøkte å bruke nattkontoret som ledd i barneoppdragelsen, viser dokumenter: «Nattoffiserer, jeg bønnfaler dere. Jeg er en stakkars enke med en sønn ved navn Niccolo. 

En mann ved navn Francesco Benghi henter ham hver kveld og sodomiserer ham. Han gir ham en mynt hver gang. Arrester gutten i hemmelighet. Sett litt frykt i ham med pisken, og han vil tilstå alt», ba Maria Angelica i 1495.

Klagekassene ble også ivrig brukt i de intense, politiske maktkampene i Firenze. Byens rike familier anga jevnlig hverandre til nattoffiserene for å sverte og få ryddet konkurrenter av veien. 

For eksempel var mange av de som først ble tatt av nattkontoret, fiender av Medici-slekten, som i denne perioden forsøkte å ta makten. Et medlem av Mediciene opplevde imidlertid også selv å bli anklaget for homofili hele åtte ganger.

Etableringen av nattkontoret i 1432 førte til strengere kontroll med homofilien, men samtidig ble straffene pussig nok mildere. Mens homofile tidligere ble fengslet og brent på bålet, endte de fleste sakene nå med en bot.

En gjennomgang av nattkontorets dokumenter viser at nærmere 17 000 menn ble registrert for homofili i løpet av kontorets 70 år lange eksistens. 

Av dem ble 3000 dømt, men bare 60 ble idømt harde straffer som fengsel, deportasjon eller bålet. Som regel kunne en tiltalt få omstøtt straffen ved å fordømme sine homofile handlinger og betale en mindre bot.

Nattkontoret ble alt i alt god butikk for bystyret. Bøtene betalte ikke bare nattoffiserenes og de ansattes lønn – inntektene dekket også kontorets husleie og overdådige «firmafester».

Regnskapsbøker fra 1450-årene viser at nattkontorets folk på festdager ble servert både gås, and og geitekje.

Mennene fortsatte med sitt

Nattkontoret endte på et vis med å bli kvalt av sin egen suksess. 

De mange anmeldelsene og det effektive nettverket av spioner førte til at nesten annenhver mann i Firenze før eller siden ble anklaget for homofili. Blant dem var til og med flere av nattoffiserene selv.

Også de 3000 dømte viser at nattkontoret ikke lå på latsiden. Til sammenligning ble bare 268 menn dømt for homofili i Venezia i samme periode. I nabobyen Ferrara ble bare åtte menn dømt.
Historikerne kjenner ikke den spesifikke årsaken til at nattkontoret i 1502 plutselig ble stengt og oppgavene overlatt til andre ordenshåndhevere.

Kontoret fikk uansett langt ifra utryddet Firenzes ry som homsenes hovedstad. Tvert imot understreket de utallige anklagene og rettssakene desto mer hvor grundig homoseksualiteten hadde slått rot i Firenze.

Selv etter flere års utrettelig innsats fra nattkontoret fortsatte florentinske menn med å ligge med hverandre. 

Det fremgår blant annet av et brev til den berømte diplomaten og statsteoretikeren Niccolo Machiavelli fra en nær venn i 1523 – to tiår etter at nattkontoret ble nedlagt.

«Nå, så Lodovico (Machiavellis sønn, red.) har en yngling hos seg, som han morer seg med, spøker med, går turer med, hvisker i øret, går til sengs med. Og hva så? Selv i disse handlingene er det kanskje ikke noe galt», skriver vennen, og tilføyer senere i brevet:

«Hvem vet, hadde du kjent deg selv godt så hadde du kanskje aldri tatt deg en kone du heller».

De homoerotiske undertonene er tydelige i mange offentlige kunstverk i Firenze.

© Bridgeman Images & Shutterstock

Firenzes moralpoliti førte homseregister

Nattkontorets rettsdokumenter viser at den beryktede myndigheten gikk nidkjært til verks i beskrivelsen av de homofilirelaterte lovovertredelsene. 

Dokumentene er derfor en statistisk gullgruve for dagens historikere, og inneholder blant annet detaljerte opplysninger om hvordan forbrytelsene har foregått, og hvordan de skyldige har forholdt seg under akten.

For eksempel var nattkontoret svært interessert i hvem den aktive, inntrengende og den passive, mottagende part var i en homofil relasjon. Dokumentene viser at de eldste tiltalte oftest hadde den penetrerende rollen, mens de unge stilte med kroppen.

Kontoret skilte også skarpt mellom kjønnslig omgang «forfra» og «bakfra». Tallene viser at oralsex tilsynelatende var sjelden i renessansens Firenze. 

Dette faktum underbygges av en tilståelse fra en rutinert mannlig prostituert som påsto at han var blitt svært «overrasket, og til og med litt redd, da hans partner begynte å utøve fellatio på ham».

Les mer

Michael Rocke: Forbidden Friendships – Homosexuality and Male Culture in Renaissance Florence, Oxford University Press, 1996. Gene Brucker: Giovanni and Lusanna: Love and Marriage in Renaissance Florence, University of California Press, 1992. John M. Najemy: A History of Florence, Wiley-Blackwell, 2008.

Kanskje du er interessert i