Han van Meegeren satte seg selv i søke­lyset da han solgte et forfalsket maleri til nazitoppen Göring.
© Corbis/Polfoto, Getty/AOP & Tim Koster, Rijksdienst voor het Cultureel Erfgoed, Rijswijk/Amersfoort

Kunstsvindler førte Göring bak lyset

Han van Meegeren kunne male som de gamle nederlandske mestrene, men i 1930-årene lot ingen seg imponere av det. Forbitret klekket han ut et genialt bedrageri som skulle gjøre hele kunsteliten til latter. Det virket, og vel så det.

1. november 2016 av Esben Sylvest
Emmy Göring la armene i kors og blånektet.


De amerikanske soldatene som dukket opp på slottet Fischhorn sør for Salzburg 21. mai 1945, var ifølge henne helt på villspor når de påsto at ektemannen hennes – nazitoppen og Luftwaffe-sjefen Hermann Göring – skulle ha gjemt unna en verdifull kunstsamling på slottet.

De uvelkomne gjestene kom fra en amerikansk spesialenhet som jaktet på tyvegods fra nazistiske kunstraid over hele Europa.


På Fischhorn lette de etter et maleri av Vermeer, den store nederlandske gullaldermesteren, og etter hardt press brøt Göring-familiens mangeårige sykepleier sammen. Hun visste godt hvor det gamle lerretet var stuet unna, viklet rundt et kakkelovnsrør.

«Pass godt på det, det er svært verdifullt», sa sykepleieren da hun leverte fra seg maleriet. Emmy Göring gråt, for verken hun eller soldatene ante at mesterverket var en forfalskning, utført bare noen år tidligere av nederlenderen Han van Meegeren.

Da Herman Göring fikk høre at Vermeer-maleriet han hadde betalt i dyre dommer for ikke var ekte, satt han i Nürnberg og ventet på rettsaken, der han var tiltalt som krigsforbryter.

Ifølge et øyenvitne «så han ut som om han for første gang hadde oppdaget at det fantes ondskap i verden». Han van Meegeren hadde igjen tatt innersvingen på kunstverdenen – men denne gangen skulle han ikke få slippe unna med det.

Kritikerne lo av det unge talentet

Lærersønnen Han van Meegeren ble født i den nederlandske byen Deventer i 1889. Interessen for å tegne og male viste seg tidlig.


På skolen solgte han tegninger av avkledde kvinner til de andre guttene, og en lokal kunstmaler påtok seg å gi det unge talentet opplæring.

Van Meegeren lærte å beundre 1600- tallets nederlandske genier, særlig den store Johannes Vermeer fra Delft. Imens utviklet egoet seg i samme tempo som evnene, og han fantaserte om å bli hyllet på samme måte som sine for lengst avdøde helter.


Men selv om han var en drivende dyktig maler, hadde han en hang til gammeldagse teknikker og motiver. Tradisjonell kunst ble gradvis trengt tilbake til fordel for nye stilarter som impresjonisme og kubisme, og da van Meegeren begynte å vise frem verkene sine, var ikke kritikerne nådige:

«Han besitter enhver ferdighet unntatt originalitet», skrev en anmelder etter en utstilling i 1922.

«Utstillingen etterlot et inntrykk av at jeg hadde sett alt sammen før», bemerket en annen. Van Meegeren druknet frustrasjonene på vertshus, søkte trøst hos prostituerte og utviklet en inderlig avsky for kunstverdenen som ikke anerkjente hans geni.

I 1928, da van Meegeren var 39 år, gikk han til motangrep. Sammen med et par venner ga han ut det kontroversielle kunsttidsskriftet «Kamphanen», der han fyrte løs fra første nummer:

«Den lille slimete gruppen av kvinnehatere og negerelskere – avantgarden av pan-europeisk kunst – er litt for amoralsk til å bli diskutert her», avsluttet han bredsiden med.

Portrettmalerier var van Meegerens levebrød. Her fikk han for alvor vist hvor god han var til å kopiere virkeligheten.

© “Dr. Maurits Ernest Houck”

Den store hevnen tok form

De hatske ordene i «Kamphanen» ga bare van Meegeren enda flere motstandere i kunstbransjen, og han fikk problemer med å selge verkene sine.


I stedet måtte han tjene på å male portretter, undervise og restaurere gamle malerier. Samtidig begynte en utspekulert plan å spire i hodet hans. Han ville eksponere kunstbransjens falskhet og bevise sitt storslåtte talent ved å begå et perfekt 1600-talls mesterverk i Vermeers navn.

Mens kritikerne hyllet den nyoppdagede skatten, skulle han avsløre seg selv som opphavsmannen.

I løpet av de første årene av 1930-tallet eksperimenterte van Meegeren med ulike sider av forfalskningens kunst.


For den krever ikke bare ferdigheter med pensel, men også evner som kjemiker og kunsthistoriker. Han kjøpte ekte malerier fra 1600-tallet og fjernet forsiktig de opprinnelige motivene, før han påførte sine egne med farger blandet av akkurat de ingrediensene Vermeer i sin tid hadde benyttet.

Og han utviklet teknikker for å tørke malingen og oppnå krakeleringene på overflaten som normalt krever flere tiår med eldning.

Endelig, en lys høstmorgen i 1936 var van Meegeren klar til å begynne på det som skulle bli hans livs mesterverk.

Motivet var en bibelsk scene med Kristus som inntar et måltid med disiplene sine i landsbyen Emmaus. Det neste halve året konsentrerte han seg for fullt om å lage den perfekte Vermeer. 

Oppdiktet historie om maleriet

Da svindleren omsider var fornøyd og la penselen fra seg, kontaktet han en gammel kjenning, advokat G.A. Boon i Paris, og fortalte ham en oppdiktet historie.


Van Meegeren påsto at han hadde blitt kontaktet av en nederlandsk kvinne som hadde arvet en samling gamle malerier.

Nå ville hun gjerne selge klenodiene, men bodde i Italia, der Mussolinis fasciststyre forbød eksport av kunstskatter. En eventuell handel krevde derfor stor diskresjon.

Ifølge van Meegeren kunne et av verkene til kvinnen være et ukjent maleri av den berømte Veermer, og da Boon ble lovet prosenter av salgsprisen, var han mer enn ivrig etter å hjelpe.

Neste skritt i den utspekulerte planen var å la advokaten oppsøke den tidligere museumsinspektøren Abraham Bredius, som holdt til i Monaco.

Bredius var verdens ledende Vermeer-kjenner, og hvis han gikk god for det ukjente maleriet, ville kunstsamlere over hele verden kappes om å få kloa i det.

Gamle Bredius trodde knapt det han så da advokat Boon viste ham maleriet. Han satte brillene på neseryggen og gransket verket med varsomme bevegelser. Lerretet var tydeligvis gammelt nok til å være ekte.

«Det er interessant, uten tvil», kommenterte eksperten.

Så fant Bredius frem en bomullsdott, dyppet den i alkohol og lot den gli lett over et hjørne av maleriet. Oljemaling bruker flere år på å bli helt tørr, så hvis verket ikke var gammelt, ville denne testen avsløre det.

Men ingenting skjedde – van Meegeren hadde vært grundig.

Bredius beholdt maleriet i flere dager for å studere det nærmere, før han omsider ga advokat Boon en konvolutt med sin skriftlige vurdering.

I 1930-årene prydet van Meegerens dådyrskisse hvert femte hjem i Nederland.
© Han van Meegeren

Ledende Vermeer-ekspert ble lurt

Van Meegeren leste ivrig Bredius' dom da han fikk den overrakt i Paris:

«Dette makeløse verket av Vermeer, den store Vermeer av Delft, er med Guds hjelp kommet frem i lyset fra mørket der det har ligget i mange år», begynte dokumentet. Svindleren brøt ut i en rungende latter.

Da Bredius skrev om det nyoppdagede Vermeer-verket i kunstmagasinet «Burlington», ble advokat Boon nedrent av interesserte kjøpere. Til slutt gikk maleriet til Boijmans-museet i Rotterdam, som måtte skaffe 520 000 gylden, eller rundt 35 millioner norske kroner i dagens verdi, fra private sponsorer.


Aviser fra Berlin til New York hyllet mesterverket som hele verden nå skulle få se, og van Meegeren vurderte å avsløre seg selv og henge kritikerne ut til spott og spe, men bestemte seg for å vente. Han var plutselig blitt rik og nøt oppstyret.

I juni 1938 viste Boijmans-museet frem sitt nye klenodium, og van Meegeren besøkte selv utstillingen hver eneste dag for å tulle med de andre gjestene.

«Jeg fatter ikke at de betalte en halv million gylden for dette – det er jo helt opplagt at det er falskt», sa svindleren høylytt, og nøt protestene som fulgte.

For den nye formuen kjøpte van Meegeren en praktvilla i Nice, der han og kona holdt de meste overdådige sammenkomster. Når folk spurte hvordan han hadde fått råd til dette, la han ut om hvordan han hadde vunnet i lotteriet.

Malte videre i morfinrus

I løpet av en måned var van Meegeren i gang med en ny forfalskning, og de neste årene ble verden beriket med knapt ti «hittil ukjente» malerier av Vermeer og Pieter de Hooch.


De ble solgt til private samlere og gjorde van Meegeren rundt 290 millioner kroner rikere.

Svindleren dro hjem til Nederland, der han slo seg ned i en eksklusiv Amsterdam-forstad og begynte å kjøpe opp eiendommer.


Etter noen år betrodde han en venninne at han eide mer enn hundre bygninger, blant annet flere hoteller og nattklubber.

Mesteparten av pengene ble kanalisert utenom skattevesenet, og derfor kunne ikke van Meegeren sette dem i banken. I stedet gravde han ned store kontantbeløp i hagen.


Det var ikke alltid han fant dem igjen, for han hadde begynt å drikke. Første drink ble gjerne inntatt til frokosten, og for å holde hendene i ro mens han malte, måtte han pøse på med morfintabletter.

Van Meegeren var en mann i oppløsning da tyske styrker angrep Nederland i mai 1940 og satte fart i prosessen som skulle lede til at svindleren ble avslørt. 
Hitler og Göring skydde ingen midler i jakten på Europas store kunstskatter.
© Scala/BPK

Görings stråmann handlet

I kjølvannet av Tysklands taktfast marsjerende styrker fulgte nazistisk plyndring av kulturskatter som Hitler ville samle i et gigantisk museum i Linz.


Nazitoppen Alfred Rosenberg ledet en spesialenhet som finkjemmet de okkuperte områdene og blant annet skaffet Hitler Vermeers «Astronomen» – konfiskert fra den jødiske Rothschild-familien.

Hitler fikk konkurranse av Hermann Göring, nummer to i det nazistiske hierarkiet – og med egne kunstambisjoner:

«Jeg har kanskje den viktigste private samlingen i Tyskland, hvis ikke i hele Europa», skrøt den korpulente riksmarskalken overfor Rosenberg. Men han hadde fortsatt ingen Vermeer.

En mulighet for å tette hullet i samlingen bød seg i 1942, da Görings stråmann i Nederland, Alois Miedl, mottok et interessant tilbud.


Miedl kunne fortelle at en privatperson var klar til å selge en hittil ukjent Vermeer, som hadde klare likheter med Boijmans-museets allerede berømte mesterverk.

Göring slo til og bladde opp 1,65 millioner gylden eller 77 millioner kroner i dag. Riksmarskalken var van Meegerens siste offer, men denne gangen hadde ikke svindleren vært forsiktig nok.

Anklaget for landsforræderi

Etter frigjøringen av Nederland i mai 1945 startet jakten på kollaboratører, og van Meegeren kom snart i søkelyset.


Detaljerte tyske registre viste at han hadde solgt ut nederlandsk kulturarv til undertrykkerne, og nye lover ga dødsstraff for den formen for landsforræderi.

Avisene raste over «den nederlandske nazikunstneren» som hadde levd godt på fiendens penger.


Folket tørstet etter hevn, men selv om livet hans sto på spill, nølte van Meegeren med å avsløre seg selv. Hans opprinnelige planer om hevn over kunstverdenen var blitt erstattet av stolthet over sine malerier som var udødeliggjort i Vermeers navn.

Først etter seks uker i fengsel innrømmet van Meegeren sin systematiske svindel, men til hans forbløffelse ble tilståelsen blankt avvist. Kunsteksperter regnet det som umulig at en annenrangs kunster kunne stå bak de mange dyrebare verkene.

Desperat tilbød van Meegeren å male en ny «Vermeer» mens han ble overvåket, så fremt han fikk morfinen.

«Han maler for sitt liv», skrev en nederlandsk tabloidavis, og det var nettopp det van Meegeren gjorde, i to måneder. Resultatet var ikke hans beste Vermeer, men godt nok til å overbevise.

Nå ble tonen en annen i pressen, for mange vanlige nederlendere kunne ikke unngå å få sympati med en lurendreier som hadde bløffet den selvgode kunsteliten og bondefanget nazistene. 

Van Meegeren måtte avsløre forfalskningene for å unngå å bli dømt som landssviker.

© Spaarnestad Photo

Fikk så vidt oppleve å bli frikjent

Van Meegeren ble løslatt mens han avventet den endelige rettssaken, og høsten 1947 frifant retten ham for landsforræderi.


Et panel av eksperter hadde gransket alle forfalskningene hans, og røntgenfotografering fjernet enhver tvil.

I mange av de siste forfalskningene hadde van Meegeren nemlig ikke tatt seg bryet med å fjerne de opprinnelige motivene fra gamle lerreter før han malte over.

Ut fra hukommelsen kunne han beskrive de underliggende motivene som røntgenfotografiene viste.

Svindleren beviste sin skyld ved å male en helt ny Vermeer-forfalskning i retten.
© Ullstein bild/Polfoto
«Står du ved påstanden om at du har laget alle forfalskningene selv?» spurte dommeren den tiltalte i retten.
«Ja, Deres velbårenhet», var svaret.

«Og å ha solgt dem til ublu priser?» fortsatte dommeren.

«Hva skulle jeg ellers ha gjort? Hvis jeg hadde solgt dem billig, hadde det i seg selv avslørt at de var falske», sa van Meegeren ironisk. I et mer alvorlig øyeblikk innrømmet han at hans triumf som forfalsker også var hans nederlag som kreativ kunstner.

I november 1947 ble van Meegeren dømt til ett års fengsel for bedrageri, og til å betale tilbake flere millioner i skatt til den nederlandske statskassen og til rasende kunsthandlere. Men han rakk ikke å gjøre opp for seg før det årelange misbruket innhentet ham, for 29. desember 1947 døde han av hjertestans.

Riksmarskalk Hermann Göring slapp også straff. Rundt et år tidligere hadde han tatt sitt eget liv med kaliumcyanid i fengselscellen i Nürnberg, der han ventet på å bli hengt.

Kanskje du er interessert i