Mona Lisas retur i januar 1914 er et triumftog. På to dager kommer 100 000 besøkende for å se maleriet på Louvre.

© AOP/Getty Images & Italian Renaissance Art

Panik i Paris: Italiensk patriot stjal Mona Lisa

En augustmorgen i 1911 rusler en mann ubemerket ut av en bakdør på kunstmuseet Louvre med et maleri skjult under de vide klærne. Mannen har stjålet Mona Lisa, og snart settes det i gang en verdensomspennende jakt på kvinnen med det skjelmske smilet.

6. oktober 2017 av Stine Overbye

Det er et nedslående syn som møter kunstneren Louis Béroud da han kommer inn i Salon Carré på kunstmuseet Louvre klokken ni tirsdag morgen 22. august 1911. 

Béroud har tenkt å tegne en skisse av Mona Lisa, men på plassen der kvinnen med det gåtefulle smilet pleier å henge, er veggen sørgelig tom.

Fire jernkroker på den hvite veggen er de eneste sporene etter Mona Lisa. Béroud kjenner at han blir irritert. 

Han vet at det hender at maleriene på Louvre plutselig forsvinner, men heldigvis er det alltid bare midlertidig. 

Som regel er det museets fotografer som har tatt verkene med seg til atelieret for å ta katalogbilder av dem, og Beróud antar at det akkurat nå er Mona Lisas tur.

«Når vakre kvinner ikke er hos sine elskere, er de gjerne hos fotografen», sier han spøkefullt til den aldrende museumsvakten som lunter rundt i salen med de berømte renessansemaleriene. 

Veggene i Salon Carré er prydet med flere andre Leonardo da Vinci-mesterverker som henger side om side med perler av blant andre Rafael, Tintoretto og Rembrandt. 

Ingen av disse maleriene er imidlertid like små som Mona Lisa, som med sine 77 ganger 53 centimeter er lett å få med seg under armen.

Da klokken slår 11 og Mona Lisa fortsatt ikke har dukket opp, er det slutt på Bérouds tålmodighet. 

«Hvor lang tid kan det egentlig ta å sitte modell? Dette er bortkastet. Kan jeg be deg høre med fotografene om når de har tenkt å komme tilbake med maleriet?» spør han vakten.

Pulsen stiger hos museumsvakten

Noen minutter senere er ingenting lenger som det pleier å være. Louvre, Paris, Frankrike, ja, hele verden vil om kort tid være i opprør, og vakten er den første som får en ubehagelig følelse av at noe ikke stemmer. 

Fotografene har ikke tatt Mona Lisa, de aner ikke hvor hun er, men ber vakten se etter i de andre galleriene.

I jakten på maleriet halser vakten stadig mer andpusten rundt fra det ene lokalet til det andre, og etter et kvarters frenetisk leting i alle kriker og kroker kjenner han en ubestemmelig uro komme snikende. 

Han greier ikke å holde frustrasjonen tilbake mer og banner høylytt – merde! – før han styrter inn på direktørens kontor. «Mona Lisa er borte», gisper han.  

Mona Lisa går fra å ha vært et mesterverk blant mange andre, til plutselig å være Leonardo da Vincis mest berømte verk og Louvres absolutt største attraksjon.

© Scanpix/Mary evans

Frankrike stenger grensene

Klokken 13 blir Frankrikes landegrenser stengt. Det samme blir Louvre, der en hær av politifolk allerede har innfunnet seg. Ingen får forlate museet, og mens betjentene finkjemmer hver eneste mørke krok og endevender hvert et skap, sitter politidirektøren i krisemøte med museumsledelsen.

Ledelsen opplyser at Louvre alltid er stengt på mandager, og at den siste sikre observasjonen av Mona Lisa var om kvelden søndag 20. august. 

Maleriet kan med andre ord ha vært borte i over ett døgn, innrømmer politidirektøren, som aner konturene av en skandale uten sidestykke. 

Han frykter at tyven for lengst er over alle hauger, men som alle andre klamrer han seg til håpet om at maleriet skal dukke opp igjen hvert øyeblikk – at det hele bare skyldes en misforståelse. 

Men i et mørkt hjørne i en trappeoppgang på Louvre gjør en politimann et funn som knuser den siste resten av optimisme. På trappen ligger både glasset som Mona Lisa har vært forskanset bak, og den antikke trerammen som pleier å omkranse henne. 

Minner du om Leonardo da Vinci?

Svar på 41 spørsmål om deg selv, og finn ut hvilken av historiens største personligheter du minner mest om i HISTORIEs personlighetstest

Verden følger spent med

Ikke før er rammen funnet, så sprer nyheten om det forsvunne mesterverket seg som ild i tørt gress gjennom Paris’ bulevarder. 

«Mona Lisa er borte! Mona Lisa er borte!» gauler avisselgerne. 

Både franske og utenlandske journalister valfarter sensasjonslystent til Louvre, og via telegrafkabler når nyheten på få timer ut til hele kloden. 

Fra avisenes forsider smiler Mona Lisa snart til leserne, og med fete typer slår The New York Times fast at «hele verden er forferdet. 

Aldri tidligere i verdenshistorien har et lignende tyveri funnet sted». 

En fransk avis spør vantro «hva blir det neste? Eiffeltårnet?», mens The Washington Post nøyer seg med å konstatere at «kunstverdenen er rammet av sjokk».

Blant eksperter har Leonardo da Vincis Mona Lisa for lengst vunnet anseelse som et av de mest utsøkte eksemplene på renessansekunst, og et forsiktig anslag tilsier at maleriet er verdt rundt 30 millioner kroner – omregnet til rundt 675 millioner kroner i dagens pengeverdi.

Et så verdifullt verk er i sakens natur interessant for kunsttyver, men så sent som i 1910 har Louvres direktør forsikret bekymrede sjeler om at maleriet er svært godt bevoktet. 

«Det er like umulig å stjele Mona Lisa som å stikke av med et av kirketårnene på Notre-Dame», konstaterte han den gangen.

Men direktøren har åpenbart tatt munnen for full, og som en skarp kommentar til hans skråsikre uttalelse bringer en avis et foto av Notre-Dame der det ene tårnet er retusjert bort. «Kan dette også skje?» spør avisen retorisk sine lesere.

Mona Lisa har hittil vært forholdsvis ukjent blant folk flest, men nå som maleriet har blitt offer for et frekt tyveri, er den forsvunne damen plutselig på alles lepper.

Mona Lisa er ikke lenger bare én blant en lang rekke kunstperler, men en internasjonal kjendis, og franske aviser står i kø for å utlove svimlende dusører til den som kan lede politiet på sporet av tyven. 

Kort oversikt

Bakgrunn: I 1911 forsvinner Mona Lisa fra sin plass på kunstmuseet Louvre i Paris. Snart går nyheten verden rundt, men mester­verket er som sunket i jorden.

Forløp: Politiet tror at organiserte forbryterbander står bak, men de tar feil. To år senere blir en kunsthandler i Firenze kontaktet av en småkriminell som vil selge maleriet.

Konsekvens: Mona Lisa går fra å ha vært et mesterverk blant mange andre, til plutselig å være Leonardo da Vincis mest berømte verk og Louvres absolutt største attraksjon.

Den tyske regjeringen har bestilt tyveriet

Mens politiet arbeider på spreng for å skaffe til veie maleriet, og stopper alle som bærer rundt på en firkantet pakke i det parisiske bybildet, begynner ryktene å spre seg blant franskmennene. 

I de første døgnene etter tyveriet mottar avisene daglig hundrevis av brev fra folk som tror de vet hvor maleriet befinner seg. 

Særlig synske og andre personer med spesielle evner som hevder å ha forbindelser til det overnaturlige, tilbyr nytt om maleriets skjebne.

Mona Lisa er ødelagt, maleriet er brent, det er hogd i biter, det er kastet i Seinen, heter det i noen av meldingene, men også mer oppsiktsvekkende teorier ser dagens lys. 

En anonym kilde hevder eksempelvis at tyveriet er et bestillingsarbeid fra en søkkrik amerikansk samler, mens en ikke navngitt politiker mener å vite at den tyske regjeringen står bak kuppet i et forsøk på å sette Frankrike i et dårlig lys og skape intern uro i landet. 

Bare tre år før utbruddet av første verdenskrig er det en teori som gir en form for mening.

Politiet i Paris arbeider til gjengjeld ut fra antagelsen om at det står en profesjonell forbryterbande bak tyveriet, og alle teorier kan sånn sett være like gode, ettersom ingen har den minste anelse om hvor Mona Lisa befinner seg – bortsett fra den som har tatt henne, naturligvis.

Mona Lisa stjålet av landsmann

Vincenzo Peruggia og Mona Lisa er så å si gamle kjente. 

I 1910 og første halvdel av 1911 har Peruggia vært med på å skjære til glassrammen som beskytter maleriet mot fukt, hærverk og sollys, og han har også satt glass rundt andre av Louvres mest dyrebare verker. 

I rundt halvannet år har han hatt sin daglige gang på museet, og hele tiden har han hatt et godt øye til Mona Lisa, som i likhet med ham selv har italienske røtter.

Både før og etter den midlertidige ansettelsen på Louvre har Peruggia holdt det gående med forskjellige småjobber i byggebransjen i Paris, og minnene han kan se tilbake på i sitt korte liv som innvandrer i Frankrike, er ikke særlig imponerende: «Makaronien» kaller franskmennene ham for, de plager ham med å putte salt og pepper i vinen hans, og to ganger har han måtte tilbringe tid i kasjotten på grunn av ran og ulovlig våpenbesittelse. 

Men sommeren 1911 har Peruggia bestemt seg for å legge tilværelsen som småkriminell bak seg for godt – nå vil han være en av de store gutta i bransjen. 

Den 29 år gamle italieneren har lenge gått med en plan i hodet, og søndag 20. august er dagen kommet for å sette den ut i livet.

Sammen med tusenvis av andre benytter han helligdagen til et besøk på Louvre, men i motsetning til de andre gjestene går ikke Peruggia hjem, men blir på museet etter stengetid. 

Uten at noen legger merke til det, lister han seg hjemmevant inn i et lite lagerrom og gjemmer seg der frem til han ved 07.30-tiden mandag morgen – da museet som vanlig holder stengt – sniker seg ut av skjulestedet og går målrettet mot byttet: Mona Lisa.

Ikledd en hvit kittel som den håndverkerne på Louvre bruker, løfter den bare 1,60 meter høye mannen Mona Lisa varsomt ned fra veggen. 

I en trappeoppgang monterer han av glass og ramme og stapper maleriet, som er malt på en treplate, under kittelen før han rusler ut med sitt dyrebare trofé knuget tett inntil kroppen.

Da han kommer til ytterdøren ved foten av trappen, viser det seg at denne er låst. Det hadde han ikke forventet, og mens Peruggia febrilsk forsøker å bryte den opp med en skrutrekker, hører han skritt på trappen. 

Sauvet, en av Louvres fast ansatte blikkenslagere, er på vei ned og oppdager Peruggia, som står og fikler med dørhåndtaket. 

Uten å ane uråd tilbyr Sauvet å hjelpe til med å lirke opp døren, og minuttet etter skilles de to mennene. «Jeg lar døren stå åpen, vi kan ikke risikere at noen blir låst inne her», sier Sauvet, før mannen i den hvite kittelen forsvinner ut i den varme parisermorgenen. 

Klokken er nå 08.30, og det skal gå mange måneder før Mona Lisa er trygt tilbake på museumsveggen igjen. 

Peruggia, en tidligere Louvre-ansatt, gjemte seg i museet da det stengte. Neste morgen gikk han ut og løftet Mona Lisa ned. Etter arrestasjonen kom et fransk blad med en rekonstruksjon av tyveriet.

© AOP/Getty Images

Folk legger blomster ved veggen

En knapp uke etter tyveriet står politiet fortsatt på bar bakke i saken, og da Louvre åpner dørene igjen tirsdag morgen 29. august 1911, står de besøkende for første gang i historien i lange køer foran museet. 

Som sørgende til en statsmannsbegravelse har folk strømmet til fra fjern og nær for å legge blomster på gulvet foran den nakne veggen i Salon Carré, og taust defilerer publikum forbi det forsvunne maleriet.

Selv samme dag tropper en ung, belgisk mann opp i redaksjonen til pariseravisen Le Journal. 

Med seg har han en antikk figur som han innrømmer å ha stjålet fra Louvre, og han forteller villig vekk – og i forventning om en dusør – at han har flere kunsttyverier på samvittigheten. 

Géry Piéret, som han heter, innrømmer at han fire år tidligere har stjålet to lignende figurer fra Louvre. Da denne opplysningen kommer på trykk, bryter det ut panikk. 

Ikke bare på Louvre, som må vedgå at det fins alvorlige brister i sikkerhetsopplegget, men også blant to av avisens lesere, den franske avantgardedikteren Guillaume Apollinaire og den kontroversielle spanske maleren Pablo Picasso. 

De to kunstnerne er venner av Piéret, og nå frykter de – med god grunn skal det vise seg – at de skal bli trukket inn i Mona Lisa-tyveriet.

Picasso gjemmer tyvegods

I 1907 har Picasso med Apollinaire som mellommann kjøpt de to figurene av Piéret uten å ane at de er tyvegods. 

Samme år har Picasso brukt figurene som modeller til verket Kvinnene fra Avignon. Siden har han lagt figurene i et skap på hybelen sin på Montmartre og ikke tenkt mer på dem.

Men etter Piérets avsløringer i avisen går det opp for den 29 år gamle Picasso hvordan saken egentlig henger sammen, og nå begynner han å merke jorden brenne under seg. 

Rundt midnatt 5. september 1911 legger han figurene i en koffert, og sammen med Apollinaire sniker han seg i ly av natten ned til Seinen for å dumpe kofferten med helergodset. 

I siste øyeblikk kommer de to vennene på andre tanker. De bestemmer seg for i stedet å avlevere figurene til Le Journal og be avisen levere dem tilbake.

Men Picasso og Apollinaire kunne ha spart seg bryet. 7. september 1911 banker politiet på hos dikteren. Han blir med det den første som blir arrestert og mistenkt for tyveriet av Mona Lisa. 

Politiet har i flere dager hatt søkelyset rettet mot Apollinaire, som aldri har lagt skjul på sin forakt for Louvre og for øvrig alle andre kunstmuseer som ifølge dikteren «lammer fantasien». 

Apollinaire har sågar oppfordret til å brenne Louvre ned til grunnen, og sett med politiets øyne er han den opplagte gjerningsmannen: Han har hatt motiv til å bortføre Mona Lisa – han hater Louvre – og han pleier til og med omgang med en mann som flere ganger har stjålet kunst fra museet.

Også Picasso blir hentet inn til avhør, men etterforskningen fører ikke frem og politiet må løslate de to kjente kunstnerne.

Det er ikke kommet nye opplysninger i saken, Mona Lisa er fortsatt forsvunnet, men til gjengjeld er franskmennene i ferd med å komme seg over det første, lammende sjokket. 

En mer løssluppen stemning avløser så smått landesorgen, og utpå høsten 1911 dukker Mona Lisa opp som toppløs hovedperson i kabareter og som forførende modell på sigarettpakker, postkort og plakater.

Siden tyveriet har politiet fått en haug med tips og fulgt alle mulige spor fra Paris til Bordeaux, Barcelona, New York, London, Madrid og Moskva, men ingen av sporene har ført til fremgang i saken. 

Alt håp synes ute, og i november 1912, 15 måneder etter kuppet, sender det franske kulturdepartementet ut en offisiell erklæring med ordene: «Det er ingen grunn til å forvente at Mona Lisa noen gang vil vende tilbake plassen på Louvre». 

Etterforskningen henlegges, og i desember 1912 flytter Louvre et verk av Rafael til plassen der Mona Lisa en gang hang. 

Museet sletter kunstverket fra katalogen og kan ikke annet enn å innse at maleriet nok er borte for alltid. Ingen har fantasi til å forestille seg at Mona Lisa befinner seg bare noen kilometer fra sin faste adresse.

Hjemme på pensjonatet øst i Paris der han leier et rom, har Vincenzo Peruggia skjult verdens mest ettersøkte maleri i en slitt koffert under komfyren. 

Da han omsider slår seg til ro med at saken er ute av verden for parisernes vedkommende, går han høsten 1913 på et tog for å dra til Firenze, der Mona Lisa ble malt rundt 400 år tidligere. 

Peruggias plan er å prøve å få solgt maleriet i Italia, og han har allerede sett seg ut en mellommann som skal formidle handelen. 

Han heter Alfredo Geri og er en anerkjent antikvitets- og kunsthandler med flere mangemillionærer blant sine faste kunder.

«Det stjålne verket av Leonardo da Vinci er i min varetekt. Det synes å tilhøre Italia, ettersom dets maler var italiener. 

Min drøm er å levere dette mesterverket tilbake til landet det kommer fra, og som har vært dets inspirasjonskilde», skriver Peruggia under pseudonymet «Leonardo» i et brev til Alfredo Geri.

Kunsthandleren gransker skeptisk brevet, som er datert 29. november 1913. 

Han er på nippet til å kaste det i papirkurven, men ombestemmer seg og tar brevet med til sin venn Giovanni Poggi, som er direktør for det velrenommerte kunstmuseet Uffiziene i Firenze.

Poggi er minst like skeptisk som Geri, men oppfordrer ham likevel til å invitere denne mystiske «Leonardo» på besøk. «Det er nok en forseggjort forfalskning du vil få tilbud om», advarer Poggi sin venn. 

Retten i Firenze satte Peruggias straff ned fra litt over ett år, til sju måneder og ni dager.

© Bridgeman Images

Målløs museumsdirektør

Etter en del skriverier frem og tilbake blir Geri og den såkalte Leonardo (Peruggia) omsider enige om å møtes. 11. desember 1913 tropper Geri opp på Peruggias hotell i Firenze, det shabby Albergo Tripoli-Italia på Via Panzani. 

Kunsthandleren har fått Peruggias tillatelse til å ta Giovanni Poggi med, og ved tre­tiden om ettermiddagen møtes de tre mennene i det knøttlille hotellrommet, der sengen opptar nesten hele gulvplassen.

Uten et ord slenger Peruggia en slitt koffert på sengen og åpner lokket. Under et tykt lag av ullundertøy, hullete skjorter, nedtråkkede sko, verktøy, brukte pensler og en oppskrapt mandolin ligger en flat og firkantet gjenstand pakket i rød silke.

Idet Peruggia fjerner silken er det som om lynet slår ned i Geri og Poggi. Ingen av dem får frem et ord, de blir bare stående og stirre på Mona Lisa. 

Med den aller største forsiktighet bærer Poggi maleriet bort til vinduet og gransker verket i det svinnende dagslyset. Hjertet galopperer, og han trenger bare å studere det i ganske få sekunder før han er overbevist: Maleriet er ekte.

Peruggia forlanger 500 000 lire for Mona Lisa – cirka 12 millioner kroner i dag. Men Geri ber ham smøre seg med tålmodighet noen dager. 

Før det overhodet kan komme på tale å vurdere en handel, vil Poggi gjerne studere maleriet og sammenligne det med andre verker av Leonardo da Vinci for å få autentisiteten bekreftet. 

Peruggia går med på å levere maleriet fra seg, og mens han legger seg på sengen for å ta en liten lur, skynder Geri og Poggi seg ut av hotellet med Mona Lisa. 

Ikke før er mennene ute i det fri, så slår de alarm til politiet, og i neste øyeblikk hamrer to konstabler på døren til Peruggias hotellrom.

Damen slipper uten skrammer

Den italienske kongen, paven og direktøren for Louvre er blant de første som får beskjed om det sensasjonelle funnet og pågripelsen av Vincenzo Peruggia. 

Men nyheten sprer seg lynraskt, og i Firenze vrimler innbyggerne allerede om kvelden 12. desember ut i gatene for å feire at bysbarnet deres er kommet til rette.

Også i Frankrike bryter jubelen løs, selv om ingen i regjeringen, politiet eller Louvre helt våger å tro på at maleriet er ekte vare. 

Louvres ledelse kunngjør at «museet ikke ønsker å uttale seg før konservatorene har sett maleriet». Fra politiets side heter det at det er helt usannsynlig at en sjofel tyveradd alene skal stå bak et så spektakulært kupp.

«Det passer ikke inn i bildet vi har dannet oss», forklarer en av de ledende etterforskerne. I dagene som følger undersøker eksperter maleriet etter alle kunstens regler, og de kan ikke bare slå fast at maleriet er ekte, men også at verket har kommet forbløffende heldig fra den noe røffe behandlingen Peruggia har utsatt det for. 

Bortsett fra et lite merke på det ene kinnet og en knapt synlig rift på venstre skulder, er Mona Lisa like fengslende som hun alltid har vært.

Under de første politiavhørene i Firenze understreker Peruggia at tyveriet ikke var et plutselig innfall. 

«Mens jeg arbeidet på Louvre, stoppet jeg flere ganger opp foran Leonardos maleri og følte det som en krenkelse at verket befant seg på fremmed jord. Jeg tenkte at det ville være stort for Italia hvis jeg leverte dette vidunderlige mesterverket tilbake der det kommer fra, og så begynte jeg å planlegge tyveriet», forklarer han.

En kort stund hadde han vurdert å gå etter et verk av Rafael eller en av de andre store, italienske kunstnerne. «Men jeg bestemte meg for Mona Lisa fordi det var det minste maleriet og det letteste å håndtere», forteller han.

Under rettssaken i Firenze i juni 1914 prøver Peruggia å tegne et bilde av seg selv som en sann patriot som uselvisk og bare for fedrelandets skyld har ført Mona Lisa tilbake til sin italienske vugge. 

Men dette kan enkelt tilbakevises av det faktum at politiet under en ransaking av rommet hans på pensjonatet i Paris har funnet lange lister med navn på kunstsamlere og -handlere, trolig plukket ut som mulige kjøpere. 

Blant disse er antikvitetshandleren Henry Duveen i London. 

Han har forklart politiet at han fikk tilbud om å kjøpe Mona Lisa av Peruggia, men at han avslo fordi han mente at han var en svindler og forfalsker. 

I et brev til familien sin i Italia har Peruggia dessuten kort etter tyveriet skrytt av at han snart ville bli en rik mann.

Eventuelle håpefulle Mona Lisa-tyver har vesentlig vanskeligere arbeidsvilkår enn Peruggia. Maleriet er forskanset bak et knapt to cm tykt skuddsikkert glass. I tillegg er Mona Lisa innkapslet i en forseglet boks som beskytter verket mot varme, fukt og rystelser.

Alle vil se Mona Lisa

I forhold til oppstandelsen Peruggia har skapt, slipper han billig. Retten sender ham i fengsel i ett år og 15 dager – «Det kunne ha vært verre», utbryter Peruggia lettet da han blir ført ut av rettssalen i håndjern.

På det tidspunktet da Peruggia begynner å sone straffen, har Mona Lisa for lengst vendt hjem til Frankrike. I et sant triumftog har hun 4. januar 1914 blitt ført tilbake til Louvre, og i løpet av de nesten to og et halvt årene hun har vært borte, har hun gått fra å være et mesterverk blant mange andre til å bli en sann verdensstjerne.

Mona Lisa har blitt den desidert største attraksjonen på Louvre, og bare i løpet av de to første dagene etter at maleriet er tilbake, valfarter over 100 000 mennesker til museet for å se med egne øyne at det virkelig stemmer.

Popularitetskurven går snart i samme retning som munnvikene hennes: oppover. I dag er rundt åtte millioner museumsgjester årlig innom for å la seg blende av det 400 år gamle uutgrunnelige smilet. 

Les mer

R.A. Scott: Vanished smile: The Mysterious Theft of Mona Lisa, Vintage Books, 2009. Dorothy & Thomas Hoobler: The Crimes of Paris, Little, Brown and Company, 2009.  Donald Sassoon: The History of the World's Most Famous Painting, HarperCollins, 2009.

musee.louvre.fr/oal/joconde/indexEN.html

Kanskje du er interessert i