Endeveggen ble sensurert etter Michelangelos død. 

Michelangelo malte kjønnsdeler i Det sixtinske kapell

Bakender og bare bryster fylte endeveggen i Det sixtinske kapell da Michelangelo var ferdig med utsmykkingen i 1541. Synet ble for mye for det fintfølende pavehoffet, så løsningen ble å tilkalle en buksemaler.

16. mai 2018 av Therese Boisen Haas

Pave Paul 3. og følget av kardinaler og embetsmenn stirrer mot endeveggen i Det sixtinske kapell i Romas Vatikanpalass, der den store Michelangelo i 1540 er i ferd med å male en kjempefresko. Synet får dem til å bryte ut i et kollektivt hikst som forplanter seg gjennom hele bygningen.

Der, bak alteret, får de se det foreløpige resultatet: Rundt 400 menneskeskikkelser, de aller fleste helt nakne, svever rundt en skjeggløs, blond atlet som til­synelatende skal forestille Kristus. Det utarter snart til en opphisset diskusjon blant de fromme geistlige.

Kunsten viste pavens storhet

Renessansemesteren Michelangelo har allerede dekorert taket i Det sixtinske kapell, der kardinalene samles når de skal velge ny pave. Mellom 1508 og 1512 fylte han den 460 m2 store flaten med scener fra Bibelens skapelsesberetning.

Geniet vender tilbake i 1536, da han blir bedt om også å dekorere kapellets endevegg. Motivet på den 12 ganger 13 meter store flaten skal være dommedag, der rettroende farer til himmels og syndere sendes til helvete.

Etter flere års arbeid nærmer Michelangelos verk seg avslutningen, da paven med følge kommer på inspeksjon i Det sixtinske kapell. Ifølge en beretning nedskrevet rundt år 1550 faller Paul 3. spon­tant på kne ved synet:

«Herre, frita meg for mine synder når du kommer på den ytterste dag!» ber han. De fortapte sjelenes pine er malt så livaktig at paven skjelver av frykt for sin egen skjebne.

Bak paven er seremonimester Biagio da Cesena også grepet av frykt. Men det skyldes de utildekkede kjønnsdelene på freskoen. Så mye nakenhet hører ikke hjemme i et kapell, men i en badstue, mener han, og høster bifall blant de andre i følget. Men Paul 3. er godt fornøyd med kunstverket. Han nekter å gripe inn, og Michel­angelo maler uforstyrret videre. Men siste ord i saken er ikke sagt. 

I Det sixtinske kapell skuer martyrene St. Blasius og St. Katarina begge opp mot Kristus i freskoens sentrum, men Michelangelo hadde malt dem som om de hadde stående samleie. Daniele da Volterra endret på scenen.

© Bridgeman

Sensuren slår til

Reformasjonen er i gang, og anklager om fråtseri og usedelighet får daglig kristne til å vende ryggen til den katolske kirken. I et forsøk på å snu utviklingen innleder kirken en renselsesprosess, og den skal også omfatte kunsten. 21. januar 1564 faller en dom over Michelangelos «Dommedag»: De verste obskønitetene skal overmales, og de nakne skal dekkes til.

Den gamle mesteren nekter å endre så mye som et penselstrøk. Men knapt en måned etter sensurdommen dør han, og Michelangelos venn og gamle elev Daniele da Volterra får i oppdrag å dekke til rumper og kjønnsdeler.

Da Daniele kom til Roma som ung mann i 1535, la Michelangelo merke til ham. Mesteren tok ham under sine vinger, lærte ham teknikkene sine og skaffet ham oppdrag for kirken.

Daniele har ingen kvaler da han blir bedt om å rette på sin mentors kunstverk. Den nå 55 år gamle maleren griper penselen og gir seg ivrig i kast med «Dommedag».

Rundt 40 skikkelser får sine mest intime kroppsdeler dekket av ulike plagg, og romerne begynner spydig å kalle Daniele Il Braghettone – «buksemakeren». Da paven så dør, må Daniele ta en pause i arbeidet og plukke ned stillasene. Det sixtinske kapell skal brukes under valget av etterfølger.

Daniele kommer aldri i gang igjen, han dør selv i 1566. I stedet blir den resterende nakenheten dekket til av en rekke mindre talentfulle kunstnere.

Martyrer henga seg til sex

Dristige scener i «Dommedag» er fjernet av sensuren. Men nysgjerrige kan likevel se kunstverket slik Michelangelo malte det.

I 1541 la Michelangelo ned penselen i Vatikanets Sixtinske kapell i Roma. 23 år senere gikk eleven hans, Daniele, i gang med å fjerne usømmelige deler fra mesterens fresko «Dommedag». 

Heldigvis for ettertiden hadde en tredje person arbeidet i kapellet i mellomtiden.

En kunstner ved navn Marcello Venusti malte i 1549 en tro kopi av Michelangelos mesterverk. Den henger i dag på Museo di Capodimonte i Napoli, og her kan gjestene oppleve «Dommedag» før sensuren.

Kopien avslører at Daniele da Volterra endret markant på to figurer. Michelangelo malte martyrene St. Blasius og St. Katarina på en måte som kunne tolkes som at de var midt i en het kjønnsakt. Daniele fjernet de opprinnelige fargene og malte dem i en mer uskyldig posisjon.

I Michelangelos versjon ble de to martyrene malt som om de hadde stående samleie (t.v.). I Daniele da Volterras versjon skuer både St. Blasius og St. Kararina mot Kristus (t.h.). 

© Corbis/Polfoto

De berømte underbuksene

I 1990 gjennomgår Det sixtinske kapell en omfattende restaurering. Alle freskoene blir renset for århundrers sot og skitt, og konservatorene avgjør at «Dommedag» skal tilbakeføres til originalen fra 1541 – nesten.

Mens andre tilføyelser blir fjernet, får Danieles «klesplagg» bli. De er bevaringsverdige som vitnesbyrd om den katolske kirkens motreformasjon, er argumentet. Dessuten er det umulig å tilbakeføre endringene hans.

Mens kunsteksperter før antok at Daniele malte oppå Michelangelos farger, viser undersøkelser at geniets lærling arbeidet al fresco – på ny, våt puss. 

Før han gikk i gang med penselen, hadde Daniele altså hogd de obskøne delene bort, slik at han kunne begynne helt forfra. 

Michelangelos oprindelige værk er tabt for altid, men her kan du fortsætte med at læse om kunstnerens smertefulde sidste tid, hvor end ikke fremskreden slidgigt kunne stoppe den 88-årige med at mejsle.

Akkurat nå kan vi også tilby deg et abonnementstilbud der du foruten to nummer av HISTORIE får med en Matilux-kikkert slik at du kan komme nærmere historiens største kunstverk.

Du kan nemlig bruke den allsidige følgesvennen til:

  • Naturobservasjoner
  • Turer i skog og mark
  • Sportsbegivenheter
  • Teater eller konserter
  • Og selvfølgelig sightseeing!

Slå til her

Les mer

Morten Steen Hansen: In Michelangelos Mirror – Perino del Vaga, Daniele Da Volterra, Pellegrino Tibaldi, Penn State University, 2013. Andrew Graham-Dixon: Michelangelo and the Sistine Chapel, Phoenix, 2009. 

Kanskje du er interessert i