Gebiss var heslige å se på, men uhyre populære. 

© Alamy Imageselect

Mord og likskjending ga perfekte tenner

De var upraktiske, illeluktende og heslige å se på. Likevel ble falske tenner topp mote i den europeiske overklassen på 1700-tallet, og tannlegene ville gjøre alt for å tilby kundene et kunstig smil. Og gebissets pionerer skydde ingen midler.

9. januar 2017 av Else Christensen

Lord Hervey var en mann folk la merke til. Som kammerherre for den engelske dronning Caroline skulle den staselige adelsmannens utsøkte antrekk og overdådige parykker signalisere klasse. Men i 1735 overgikk den 39 år gamle John Hervey seg selv. Han som hittil hadde vært en tannløs gentleman kunne plutselig glise bredt og blendende.

Han hadde, skrev hertuginnen av Portland beundrende i et brev, «den fineste raden av egyptisk perlestein noen noensinne hadde sett».

Mennesketenner beholdt sitt naturlige utseende lenge, og var derfor svært ettertraktet. I tillegg var protesene enkle å lage fordi tennene ikke måtte flikkes på.

© Shutterstock

Passform er ikke-eksisterende

Europas adelige og bedre borgerskap sto i kø for å få kunstige tenner på 1700-tallet. Tennene var motetilbehør på samme måte som parykker og fine klær – og så fylte de ut innsunkne kinn.

Den voksende interessen for kunstige tenner oppsto ikke tilfeldig. I kjølvannet av de store oppdagelsesreisene på 1500-tallet, begynte sukker i store mengder å ankomme Europa fra koloniene i den nye verden. Sukkeret ble i første omgang populært i kongehus og blant overklassen, der tannproblemer snart hørte til dagens orden. Dronning Elisabet 1. av England var for eksempel kjent for å slite med tannverk, og på sine eldre dager mistet hun flere tenner.

«Dronningen er fortsatt glad og munter selv om ansiktet hennes bærer preg av et visst forfall, noe hun prøver å skjule når hun opptrer offentlig ved å stappe munnen full av fine kluter slik at kinnene skal fylles ut», fortalte fader Rivers, en jesuittprest som var bosatt i London i 1602.

Å fylle munnen med kluter var ikke en varig og moteriktig løsning, og snart begynte overklassen å ta andre midler i bruk. Broer – enkelttenner festet med gullbånd mellom eksisterende tenner – hadde vært kjent siden oldtiden, men på 1500-tallet ble det mulig å anskaffe seg et helt gebiss. I en grav i Sveits har arkeologer for eksempel funnet en komplett over- og underkjeve festet sammen med snor.

Men tennene kan umulig ha vært behagelige, og har heller ikke vært egnet til å spise med. 

Sannsynligvis har de bare vært brukt til pynt ved spesielle anledninger. På 1600- og 1700-tallet steg imidlertid etterspørselen etter proteser på grunn av økt sukkerforbruk, og tannlegene oppmuntret ivrig kundene.

«Kunstige tenner som passer så godt at man kan spise med dem, og som ser akkurat ut som de naturlige», lovet en annonse i det engelske bladet Ladies Daily for eksempel i 1711.

Virkeligheten svarte imidlertid langtfra til forventningene. De første kunstige tennene var skåret ut av elfenbein og tenner fra hvalross, og så festet på en protese skåret ut av flodhesttann. Men fordi alt materialet var organisk, ble tennene snart brutt ned av spytt og bakterier i munnhulen.

Spising var for de flestes vedkommende utelukket, for gebissets passform var elendig. Enkelte tannleger brukte riktig nok voks til å ta avtrykk av pasientens munn, men materialet var for grovt til å kunne gi et nøyaktig resultat. 

I stedet målte tannlegen pasientens munn med en passer eller tegnet en skisse for hånd på et stykke papir, som deretter ble brukt til å skjære ut tannsettet etter.

For mange var det ikke så nøye med passformen. Folk som bodde langt unna en tannlege eller var for sjenerte til å henvende seg personlig, kunne kjøpe kunstige tenner per postordre.

«Dette gjøres ved å sende et mønster, etter nærmere anvisninger, som kan fås ved å sende et brev og penger med posten eller på annet vis», skrev Londontannlegen Gamaliel Voice i en annonse. 

På 1800-tallet prøvde tannleger og oppfinnere å gjøre gebissopplevelsen bedre for alle som var plaget av dårlige tenner.

© Bridgeman

Flytende tenner blafrer i munnen

Uansett hvor dårlig passformen var, sørget tyngdekraften for å holde underkjeven på plass, og hvis det likevel knep, fylte tannlegen litt bly i protesen. Verre var det for pasienter som manglet tenner i overkjeven. Her kunne tennene bare festes med hengsler.

Innretningen var imidlertid stiv og lite fleksibel, og gjorde det vanskelig å snakke. Mens mange slo seg til ro med at de manglet et par overtenner, tok spesielt franske kvinner det tungt. 

Enkelte gikk til og med så langt at de fikk tannlegen til å bore i gummene og sette inn kroker som de kunstige tennene kunne henges i, etter samme prinsipp som øreringer. 

«Flytende tenner», som løsningen ble kalt, lot tennene «lystre enhver impuls fra tungen og fra luften som passerer inn og ut av munnen», med den parisiske tannlegen Pierre Fauchards ord.

«Jeg hørte om en dame som var utrustet slik, og som ikke opplevde annet enn pine, frem til et lykkelig anfall av hoste sendte de brysomme tennene inn i peisen», forteller Fauchard. Tannlegen var så sjokkert at han i stedet fant opp en innretning der tennene ble holdt sammen av fjær av flatt stål.

Ulempen var at eieren måtte bruke muskelkraft for å holde munnen lukket, men i det minste ble både over- og undertenner værende der de skulle.

Apoteker finner opp porselensgebiss

Fjærene gjorde det kanskje mulig for eieren å snakke uten problemer, verre var det å komme gjennom et måltid. Tennene danset hit og dit og gjorde det umulig å tygge. Eieren måtte derfor ta tennene ut og sette dem inn igjen etter maten.

På midten av 1700-tallet ble de flate fjærene avløst av springfjærer. Tenner med springfjær, skrev tannlegen Thomas Berdmore, «oppfyller ethvert formål som naturlige tenner har, og kan tas ut, gjøres rene og settes inn av pasienten selv med den største letthet».

Renslighet var i det hele tatt viktig, fastslo boken «Pleie av kunstige tenner», som ble utgitt i 1851.

«Overflaten av tennene skal børstes godt med litt utfelt kalk én eller to ganger om dagen og etter børsting skrubbes godt med et tørt, myk håndkle», anbefalte boken.

Men det var ikke til å unngå at tennene forfalt med tiden. Allerede etter et år begynte tennene å lukte.

«Forestill Dem 2000 mennesker i operaen, og at minst 200-300 av dem har en liten bit flodhest i munnen. Se for Dem bildet av alle disse tennene i forråtnelse, og De vil se et skjelett av dyret som, hvis det ble vist frem på scenen, ville vekket så stor avsky at tilskuerne ville rømt», uttalte Geoffrey, presidenten for det kongelige medisinske selskapet i Paris.

Også misfarging var et problem. Menn som var så uheldige å sette tennene inn etter middagen, men før passiaren i herreværelset, oppdaget snart at portvin gjorde elfenbein flere toner mørkere.

For den franske apotekeren Alexis Duchâteau var misfargingen særlig pinlig. Apotekerens arbeid med å blande medikamenter krevde at Duchâteau smakte på forskjellige kjemiske substanser, og det satte sine spor. 

De mange kjemikaliene fikk med tiden franskmannens flodhestgebiss til å anta alle regnbuens farger, med grønt, rødt og blått som de mest dominerende. Beskjemmet gjennomsøkte Duchâteau laboratoriet for å finne et middel som kunne skrubbe tennene rene, men forgjeves.

Duchâteau hadde imidlertid sett hvordan porselen motsto fargepåvirkninger, og det slo ham at det samme materialet måtte kunne brukes til kunstige tenner. Men porselensfabrikken som skulle brenne de kunstige tennene, klarte aldri å finne frem til den rette temperaturen som kunne sikre gebissets passform.

Vulkanisert gummi gjør at kunstige tenner for alvor blir et masseprodukt. Tennene er slitesterke, lette å holde rene og billige.

Først etter flere forsøk lyktes det å fremstille en protese som satt godt i apotekerens munn. Duchâteau syntes imidlertid at tennene så unaturlig hvite ut, så han fikk fabrikken til å blande litt gulfarge i porselenet.

Da fabrikken brente det nye settet med tenner, gikk det galt igjen, og Duchâteau mottok et krympet gebiss. Først da han fikk kontakt med tannlegen Nicholas de Chemant, klarte de å jobbe seg frem til en oppskrift. 

Sammen oppdaget de at hvis de tilsatte pipeleire (en feit og lys leir-type) og jordfarger, ble resultatet en tone som så noenlunde naturlig ut.

Porselenstennene var en stor forbedring, ikke bare fordi de verken luktet eller ble misfarget, men også fordi de ikke samlet sykdomsfremkallende bakterier på samme måte som gebiss laget av dyretann. 

I sin bok «Avhandling om kunstige tenner», utgitt i 1797, forteller Chemant om hvordan tennene hans hjalp en eldre herre som hadde blitt «en byrde for seg selv og alle som kom i nærheten av ham, på grunn av stanken fra ånden». Chemant tok ut mannens gamle tannprotese.

«Da jeg hadde fjernet årsaken til infeksjonen og sykdommen, laget jeg et komplett sett tenner av porselen til ham og hadde tilfredsstillelsen av å se ham bli frisk igjen i løpet av kort tid», skrøt Chemant. 

Beretningen var sannsynligvis overdrevet, men de fleste brukere var glade for tennene, ikke minst da det i 1808 lyktes den italienske tannlegen Guiseppangelo Fonzi å lage enkeltstående tenner av porselen.

Tidligere hadde porselensprotesen blitt brent i ett stykke med tannmellomrommene malt på. Nå ble tennene laget enkeltvis og deretter festet med små metallkroker eller løkker som var innkapslet i porselenet. 

Tennene var fint avrundet foran og helt flate på den siden som vendte inn i munnhulen. Det ga assosiasjoner til en gjennomskåret bønne, noe som ga dem tilnavnet «bønnetenner».

De nye «mineraltennene», som porselenstennene også ble kalt, møtte stor interesse over hele Europa. Perfekte var de imidlertid ikke. Porselenstennene var påfallende ensfarget og virket massive. 

Dessuten hadde de en tendens til å ødelegge eksisterende tenner, og det var uheldig dersom pasienten bare trengte for eksempel en ny underkjeve.

«De apparatene vi kaller mineraltenner eller jødetenner, blir nå produsert i stort antall av porselen, men de ser alltid ut som det de er, og kan aldri bli forvekslet med ordentlige tenner. Videre fungerer de som en slipestein på de naturlige tennene slik at disse slites fortere ned», advarte en tannlege.

Disse ulempene fikk flere pasienter til fortsatt å sverge til elfenbein, som holdt seg i popularitet i mange år. Så sent som i 1875 reklamerte det velrenommerte firmaet Claudius Ash i London med at det solgte blokker av elfenbein til produksjon av kunstige tenner.

Flodhestens tenner ble skåret ut og tilpasset slik at de kunne brukes i gebiss på 1700-tallet.

Likrøvere stjeler tenner

Når det gjaldt naturlig utseende, var det imidlertid ingenting som kunne måle seg med mennesketenner. Tennene kom fra fattige som i ren nød fikk trukket friske tenner for å tjene en skilling. 

Det var heller ikke uvanlig at tennene kom fra døde mennesker. Britiske tannleger hadde nok av organiserte gravrøverbander til disposisjon som sørget for stadig nye forsyninger.

Bandene hadde dukket opp på 1700- tallet, da leger begynte å interessere seg for å studere menneskets anatomi. 

Myndighetene ga dem lov til å bruke likene av henrettede straffanger, men forsyningene var ikke nok til å dekke behovet for menneskekropper til disseksjon. Legene hyret derfor folk til å skaffe lik. Gravrøverne gravde opp likene eller stjal dem før begravelsen.

Bandene opererte på kanten av loven ettersom de døde kroppene ikke tilhørte noen og i prinsippet kunne stjeles uten at skurkene risikerte straff.

Men respektable folk så ned på likrøverne, og ryktet deres ble ikke bedre av at de uten skrupler brukte ufine metoder som for eksempel å la kvinnelige bekjente møte opp i kapeller eller på sykehus i rollen som sørgende etterlatt for å få utlevert en avdød. 

Plyndringene var imidlertid innbringende, og ved å levere tenner til proteser kunne bandene skaffe seg en saftig ekstrainntekt. Ifølge beretninger fra 1800-tallet kunne utbyttet i tenner alene lett komme opp i mellom 20 og 30 britiske pund for bare ett enkelt gravsted. 

Til sammenligning tjente en faglært arbeider som for eksempel en tømrer rundt 13 pund på et år.

En annen forsyningskilde var 1800-tallets slagmarker.

De fleste som falt i for eksempel slaget ved Waterloo, der rundt 30 000 ble drept, var unge, friske menn, og tennene deres ble en etterspurt vare. De ekte tennene ble ikke like raskt nedbrutt som dyretennene og virket samtidig og av gode grunner mer naturlige. 

Til gjengjeld kjente ikke datidens tannleger til nødvendigheten av å desinfisere tennene først, og bakteriene fra de døde ga hyppig infeksjoner.

Mennesketennene dalte langsomt i popularitet i løpet av 1800-tallet, men var fortsatt mot slutten av århundret en vanlig vare som kunne finnes i kataloger over tannlegeutstyr. På midten av 1860-årene fikk mennesketennene faktisk en kort oppblomstring da de massive tapstallene i den amerikanske borgerkrigen sørget for rikelige forsyninger.

Magasinet Pall Mall Gazette kunne i 1865 fortelle at tannleger i London ikke lenger laget kunstige tenner, men brukte de naturlige, som de fikk fra noen av tanntrekkerne som fulgte de amerikanske styrkene på slagmarkene. Tønnevis av slike tenner ble sendt til Storbritannia med dampskip.

På dette tidspunktet hadde gebissets popularitet nådd nye høyder. Store smerter under tanntrekking hadde hittil holdt mange fra å få fjernet de siste tannstumpene og anskaffe seg et helt gebiss.

Det hadde det blitt en ordning med da den amerikanske tannlegen William Morton 16. oktober 1846 i Boston tok i bruk eter som smertelindring. Først pustet pasienten inn eterdamp, og så kunne Morton smertefritt operere pasientens kjeve. 

Oppdagelsen førte til et voldsomt oppsving i antall tanntrekkinger og innkjøp av kunstige tenner. Brukerne måtte likevel fortsatt ta til takke med det stive, uhygieniske og dyre elfenbeinet som tennene var festet i. Men dette endret seg etter at den amerikanskfødte tannlegen Thomas W. Evans i 1848 begynte å eksperimentere med vulkanisert gummi til tannproteser. 

Materialet viste seg å være ideelt. Det kunne lett formes til pasientens munnhule, de ferdige tennene satt godt fast og fremfor alt så var materialet billig.

Hvalrosstenner ble i mangel av noe bedre brukt til gebisser langt ut på 1800-tallet.

Patentkrig fører til drap

I 1864 var det imidlertid Josiah Bacon, en ærgjerrig ansatt ved et gummifirma, som stakk av med patentet på gebiss- typen. Bacon begynte straks å kreve inn lisenser fra tannleger over hele landet. 

Avgiften var ikke avskrekkende for den enkelte tannlege, men en utgift var det like fullt. En tannlege som ville produsere tenner etter metoden, måtte punge ut med 25 til 100 dollar i året avhengig av størrelsen på praksisen.

I tillegg kom en avgift på to dollar for hvert gebiss tannlegen produserte. De som nektet å betale, ble saksøkt og risikerte både praksis, hus og hjem.

«Josiah Bacon, den drivende Mefistofeles i denne flåingen av tannlegene», skrev et blad oppgitt.

Bacon gikk så langt som til å bruke lokkeduer for å avsløre tannleger som prøvde å vri seg unna lisensen.

De falske pasientene var, het det i en samtidig avisartikkel, typisk «en ung, vakker kvinne. Hun ville henvende seg til tannlegen for å få ham til å ta et avtrykk til en modell i gummi. Hun var gavmild med pengene, og stilte bare krav til gummien». Bacon brukte også andre ufine metoder.

«Tannlegenes hushjelp ble bestukket, naboer utspurt, og det ble brukt truende metoder», skrev avisen.

Tannlegene prøvde gjentatte ganger å stoppe Bacon, men da amerikansk høyesterett ga ham medhold, var han tilsynelatende ustoppelig. Firmaet hadde da tjent tre millioner dollar på sakene.

I 1879 dro Bacon til San Francisco, der han blant annet ville saksøke en tannlege ved navn Samuel Chalfant. Bacon hadde prøvd å trekke Chalfant for retten to ganger tidligere, men hver gang hadde tannlegen sluppet fri. Denne gangen måtte det gå i boks, tenkte Bacon, som var fast bestemt på å ta den egenrådige tannlegen en gang for alle.

Til Bacons store tilfredshet hadde han hellet med seg denne gangen. Lørdag 12. april 1879 ble Chalfant funnet skyldig i retten. Gleden ble imidlertid kortvarig for Bacon, for dagen etter oppsøkte Chalfant ham på rommet på Baldwin Hotel. Neste morgen fant stuepiken Josiah Bacon død med en kule i magen.

De såkalte celluloid-gebissene var direkte farlige, fordi de inneholdt det eksplosive stoffet skytebomull.

© Bridgeman

Tennene eksploderer

Rettstvistene sluttet med Bacons død. I mellomtiden hadde tannleger desperat prøvd å finne en erstatning for den nå sterkt fordyrende gummien. Et av forslagene var proteser av celluloid. 

Den formbare plasten ble oppfunnet av John Wesley Hyatt, som også brukte materialet til å lage biljardkuler og kammer.

Ettersom hovedingrediensen i celluloid er skytebomull, et eksplosivt stoff blandet av cellulose og salpetersyre, var tennene svært brannfarlige. New York Times kunne rapportere om «eksploderende tenner» når varme og gnister fra sigarer eller sigaretter fikk røykerens protese til å ta fyr.

Forfatteren Compton MacKenzie beskriver i sine erindringer hvordan Sydney Clark, den anerkjente redaktøren av The Church Times, med nød og neppe unngikk en katastrofe da han sovnet en gang han var i selskap.

«Plutselig spratt han opp med røyken stående ut av munnen. Den tente sigaretten hadde satt fyr på de kunstige tennene hans. Jeg så flammene med mine egne øyne, og jeg hørte Sydney Clarks fortvilte skrik da han rev ut tennene», forteller MacKenzie.

Heldigvis for tannleger og protese-brukere bestemte Josiah Bacons firma seg for ikke å forlenge patentet da det utløp i 1881, og gummi ble brukt til kunstige tenner helt til 2. verdenskrig. 

Krigen førte til mangel på gummi, og produsentene begynte derfor i stedet å bruke akryl, et sterkt plastmateriale som er lett å gjøre rent, og som tannleger og tannteknikere bruker den dag i dag.

Etter krigen økte velstanden i samfunnet, noe som blant annet betydde at folk flest begynte å gå regelmessig til tannlegen. Samtidig begynte tannlegene å bli mer opptatt av å bevare pasientenes tenner, og tanntrekking ble derfor i økende grad bare en nødløsning.

De få som likevel trengte gebiss, kunne imidlertid glede seg over at tannlegene nå omsider hadde klart å lage perfekte tenner.

Kanskje du er interessert i