Turen over Den engelske kanal var en livsfarlig kamp mot bølgene.

© Getty Images

Amerikansk kvinnelig svømmer på livsfarlig manndomsprøve

I 1920-årene er langdistansesvømming den ultimate manndoms­prøven, og Den engelske kanal blir regnet som svømmingens Mount Everest. Ingen forventer at en kvinne skal klare kraftanstrengelsen da 20-åringen Gertrude Ederle hopper i kanalen.

17. august 2017 av Søren Sorgenfri

Vinden ulte ubarmhjertig, og bølger høye som hus reiste seg foran Gertrude Ederle, kalt Trudy av både familie og medier. ­

Tidevannet hadde snudd seg mot den 20 år gamle amerikanske svømmeren, som kjempet hardt for å nå kysten av England. 

Regnet stod ned i tykke stråler fra den mørke himmelen, og slepebåtene Alsace og La Morinie rullet fra side til side når vannet slo inn over dem.

Trudy kjempet seg gjennom bølgene i forsøket på å bli første kvinne til å krysse Den engelske kanal – den ultimate testen for 1920-årenes lang­distansesvømmere. 

Men hun hadde havnet ut av kurs og svømte ikke lenger bare for å vinne. Trudy svømte for livet.

Den unge jenta med verdensrekorden

Unge Trudy var et kjent navn i 1920-årenes svømmeverden. Allerede som 12-åring ble hun medlem av en svømmeklubb i New York og satte samme år sin første verdensrekord som tidenes ­yngste verdensrekordholder. 

Under De olympiske leker i 1924 vant Trudy i tillegg både en gullmedalje og to bronsemedaljer, bare 18 år gammel.

Med de olympiske seirene i bagasjen følte den unge kvinnen seg klar for svømmingens «Everest» – Den engelske kanal. 

Det amerikanske kvinnesvømmeforbundet ­utpekte Jabez Wolffe til treneren som skulle lede Trudy gjennom den enorme utfordringen. Wolffe var en erfaren og ­respektert svømmer, men hadde hele 21 ganger måttet gi opp forsøket på å krysse den lumske kanalen. 

Ved ett tilfelle kollapset han av utmattelse bare noen meter fra kysten. De mange mislyk­kede forsøkene ga ham tilnavnet ­«verdens uheldigste kanalsvømmer».

Samarbeidet mellom Trudy og den aldrende Wolffe viste seg å bli alt annet enn friksjonsløst. 

Først og fremst var de uenige om svømmeteknikken. Wolffe trodde ikke at Trudy ville greie den raske, men harde krålen, og prøvde å overtale henne til tradisjonell brystsvømming. 

Trudy var også lei av Wolffes hjemmelagde oksekjøttsuppe, som skulle holde henne varm i det kalde vannet. 

Dessuten kunne han bare glemme å gi henne massasje, som han insisterte på. Wolffe mente behandlingen ville herde musklene hennes, men Trudy stolte ikke på den eldre mannens hensikter. 

Treneren hadde ikke tro på henne

18. august 1925 settes forsøket på å krysse Den engelske kanal i gang fra kysten av Nord-Frankrike. 

Bare et par måneder tidligere hadde kanalen kostet den spanske svømmeren Rodriguez de Lara livet, og dagen før uttalte Wolffe til ­pressen at han var skeptisk til Trudys sjanser for suksess. 

Men på turen er været bra, og Trudy setter opp en ­fantastisk fart, mens slepebåten La Morinie følger henne. Om bord er Wolffe, journalister, et orkester og hjelpesvømmere som hopper i ­vannet underveis for å holde henne med selskap.

Men bare sju kilometer fra den ­engelske kysten går det galt. Det blåser opp til storm, og store bølger slår over Trudy. 

Sjøvannet står ut av nese og munn på henne, og den unge svømmeren ­kjemper for å få puste. Wolffe tolker ­situasjonen som om Trudy er i ferd med å drukne, og beordrer hjelpesvømmeren Ishak Helmy i vannet for å redde henne. 

Ifølge reglementet for kanal­svømming ­blir et forsøk straks diskvalifisert ved menneskelig berøring, så da Helmy ­griper fatt i Trudy, er det over.

Trudy holdt ikke på å drukne. Hun er ­rasende over trenerens beslutning og gir ham sparken på flekken. De neste ukene følger et ufint etterspill i pressen med skitt­kasting mellom de to. 

Trudy beskylder ham blant annet for å blande kokain i den forhatte kjøttsuppen. Wolffe mener at han forsøkte å hjelpe henne til å gjøre det umulige.

«En kvinne kan ikke krysse kanalen», er hans avsluttende kraftsalve.

Lærte å svømme med tau

Det mislykkede forsøket var karrierens første store fiasko, men det skremte ikke den unge svømmeren. Året etter var hun igjen om bord på et skip med kurs mot Nord-Frankrike. 

Hun var i god form og klar til sitt andre forsøk på å ­beseire kanalen. Denne gangen hadde Trudy støtte fra sin far, Henry «Pop» Ederle, søsteren Meg og journalisten Julia Harpman, som var utsendt for USAs første tabloidavis, Daily News. 

Avisen hadde satset stort på Trudy og både betalt turen til Frankrike og 5000 dollar for den eks­klusive retten til en ukentlig spalte med den modige svømmeren. 

Som ytterligere ­motivasjon hadde «Pop» dessuten lovet henne en knallrød Ford ­Roadster hvis hun fikk landkjenning på motsatt side.

Faren «Pop» var en robust slakter og tysk immigrant, og det var fra ham Trudy hadde sitt brede skulderparti. 

Etter at hun som åtteåring holdt på å drukne i bestemorens hagedam, var det også «Pop» som bestemte at Trudy skulle lære å svømme. 

Treningen foregikk ved at «Pop» bandt et tau rundt livet på den vesle jenta og kastet henne i vannet til hun klarte å komme seg opp selv.

Da hun først hadde lært å svømme, kunne ikke lille Gertrude få nok. Etter at hun hadde hatt meslinger advarte legene om at svømmingen kunne være skadelig for hørselen hennes, men selv ikke det fikk Trudy til å holde igjen.

Gertrudes familie var en viktig støtte for henne under anstrengelsene. Søsteren Margaret til venstre, faren Henry i midten og Gertrude selv til høyre i bildet.

© Getty Images

Trudy kjempet mot fordommene

9. juni var reisefølget fremme på stranden Cap Gris-Nez, der Trudys nye trener, Thomas Burgess, ventet. 

Burgess spil­te blant annet på det franske vannpololandslaget, og hadde i 1911 blitt verdens andre mann som svømte over Den engelske kanal. 

Han og Trudy arbeidet godt sammen om forbe­redelsene frem mot forsøket. Begge bare lo av mediene, som mente at «det svake kjønn» ikke burde forsøke i det hele tatt.

«Det er som å forfølge en absurd drøm. Ingen kvinne har noensinne vært i nærheten av å klare det», skrev for eksempel The London Daily.

I et intervju med Julia Harpman ga Trudy tilsvar:

«Fem menn har klart det, hvorfor skal ikke en kvinne kunne gjøre det? Jeg ser ikke den store forskjellen på menn og ­kvinners utholdenhet».

De kamplystne ordene gikk rett hjem hos ­leserne av Daily News.

6. august 1926 var tiden inne. Trudy stod opp klokken fire og så ut på det mørke vannet fra rommet. 

Etter frokost fikk hun hjelp av søsteren til å smøre seg inn med ulike typer fett som beskyttende lag mot kanalens 14-15 grader. 

Da hun var ­ferdig og hadde trukket i den todelte badedrakten, fant hun «Pop» og sa alvorlig til ham og Meg:

«Ikke la noen trekke meg opp av vannet, med mindre jeg ber om det. Lov meg det».

For å beskytte huden mot saltvann og holde henne varm under den mer enn 14 timer lange svømmeturen, ble Trudy smurt inn i en spesiell fettblanding. Den besto av olivenolje, vaselin og rikelige mengder sauefett.

© Getty Images

Kanalsvømmingen var livsfarlig

På stranden ved Boulogne hadde nysgjerrige lokale møtt opp for å se den unge ­svømmeren de hadde hørt så mye om. 

En liten hund løp rundt Trudy og lepjet i seg fettet som falt av henne. Fem minutter over sju om morgenen kastet hun seg ­endelig i bølgene. 

En robåt ­guidet henne gjennom det lumske farvannet utenfor stranden, og et stykke unna lå ­slepebåten Alsace.

Kanalen er forrædersk av natur, og i sterk vind kan bølgene bli opptil seks meter høye. Tidevannskreftene var sterke, og trakk hele tiden i den unge svømmeren. 

Hun måtte også passe seg for flytende tømmerstokker som hadde falt av de 800 skipene som daglig seiler gjennom farvannet. 

Det var til og med ­risiko for hai, og store klaser av brennmaneter drev like under overflaten.

Under det første forsøket ble Trudy ­alvorlig brent etter å ha svømt inn i en stim av brennmaneter, men den unge svømmeren fryktet ikke havets ­prøvelser. 

Hun la ut i et imponerende tempo. Klokken ni hadde hun tilbakelagt 5,6 kilometer, og kaptein Corthes på Alsace fortalte «Pop» at han aldri hadde sett en kanalsvømmer åpne så hardt.

Klokken ti brøt solen frem, til stor glede for de på Alsace. Jubelen ble ikke mindre da slepebåten La Morinie med flere journalister, fotografer og kameramenn om bord slo følge med dem.

Ved middagstid spiste Trudy lunsj, som hun fikk overrakt på en stang. Kylling, sukkerbiter og ananas i skiver, som skulle lindre svien på leppene som langsomt ødelegges av saltvannet. 

Det var grunn til optimisme. Trudy hadde tilbakelagt 16,8 kilometer, og lå mer enn en time foran skjema. Men nå viste kanalen seg fra sin ublide side med sterk kuling. 

Bølgene reiste seg opptil seks meter foran henne, og kaptein ­Corthes informerte journalistene om at hvis ikke været ble bedre, så måtte de ­avbryte forsøket. Julia sendte oppdateringer om dramatikken hjem over radioen, mens Trudy kjempet videre ute i de høye ­bølgene, og den kraftige nordavinden truet med å blåse dem ut i Nordsjøen.

Klokken tre om ettermiddagen var været like ille, men Trudy nektet å gi opp. Alsace og La Morinie pløyde like friskt gjennom bølgene, mens de fleste journalistene hang sjøsyke over rekka.

De kraftige vindkastene ble på slutten av etter­middagen ledsaget av tunge regnskyll, men Trudy svømte ufortrødent videre.

Mi­li­tær­svøm­me­ren Louis Timson tok mot til seg og hoppet ut i bølgene for å hjelpe henne å holde motet oppe. Med sin favorittdisiplin brystsvømming klarte han imidlertid ikke å holde tritt med Trudy, som virket uberørt av det voldsomme været.

Kjempebølger ga kalde føtter

Klokken seks hylte vinden fremdeles stridslystent, og de høye bølgene hadde ikke lagt seg. Kaptein Corthes trakk Burgess til side og sa:

«Dere må tvinge henne om bord. Været er så dårlig at det ikke engang er sikkert at jeg kan legge til».

Burgess vegret seg, men en time ­senere sa han til «Pop» og Meg at forsøket måtte avsluttes. Meg protesterte:

«Dersom ikke søsteren min klager i dette været, skal ikke vi heller syte».

Julia overhørte samtalen og ropte til Trudy at hun måtte komme opp av vannet.

«Hvorfor det?» svarte den hardt ­kjempende svømmeren.

Trudys svar skapte begeistring på båten og ble omgående kringkastet via radio ut til verden. I USA ble det mottatt som et utsagn om amerikansk utholdenhet.

Omsider løyet stormen, men uværet hadde fått Trudy og følgebåtene mer enn 20 kilometer ut av kurs, og det var ikke sikkert de ville treffe havnebyen ­Rams­gate som planlagt. Dersom de bommet, var det flere timer til en egnet strand.

Den engelske ­lokalbefolkningen ­fulgte utviklingen nøye. De var vant til kanal­svømmere som ikke nådde i land, men da de hørte på radioen at unge Trudy ikke var langt unna kysten, begynte de å tenne bål for å vise sin støtte. 

Hun var nå bare 600 meter fra land, men det siste stykket hadde knekt sterke menn. Strømmen var kraftig og mot­arbeidet de kalde og desorienterte svømmerne. 

Det krevde en siste stor kraftanstrengelse for ikke å bli trukket ­til­bake ut i åpen sjø.

«Pop» og Meg så Trudys røde ­badehette forsvinne det ene øyeblikket, for så å dukke opp igjen like etter. Med 200 meter igjen gav hun alt hun hadde, og trosset strøm, tidevann og ­forventningene til «det svake kjønn».

Det steg et brøl opp fra stranden ved Kingsdown, der tusenvis av mennesker hadde møtt frem med fakler. Trudy var nå sikker på å beseire Den engelske kanal, og klokken 21.39 stod hun på sandbunnen. 

Turen ble 54 kilometer

Kanalkryssingen ble 22 kilometer lenger enn beregnet. Turen over Den engelske kanal var vanligvis rundt 34 kilometer, men Ederle kom ut av kurs og endte med å svømme mer enn 56 kilometer.

Hun gikk inn mot stranden og ropte til de lokale som kom løpende at de måtte holde seg unna.

Hvis de rørte henne før hun var oppe av vannet, ville hun automatisk bli disket. De forstod alvoret og holdt ­avstand med hurrarop, mens den skjelvende Trudy gikk inn på stranden.

Etter 14 timer og 39 minutter hadde hun som første kvinne svømt over Den engelske kanal, og samtidig slått mennenes rekord med nesten to timer. De knappe 34 kilometerne fra Frankrike til England i luftlinje ble til 56 kilometer i åpen, stormfull sjø.

Hun fikk en bamseklem av faren, mens hun spurte med et stort glis:

«Far, nå har jeg vel gjort meg fortjent til den Roadsteren?»

Dover stod på hodet da Gertrude Ederle ankom byen samme kveld. De mange frammøtte buet mot politiet fordi hun ble tatt inn til avhør som potensiell smugler.

Etter noen timer fikk hun ­endelig lov å sjekke inn på Grand Hotel og ta seg et velfortjent, varmt bad. I løpet av noen dager hadde nyheten om Trudys prestasjon gått verden rundt.

Den unge svømme­ren ­ble verdenskjent som ­bølgenes dronning. 

Trudy kjørte i åpen bil gjennom New Yorks gater, mens konfettien regnet fra skyskraperne.

© Getty Images

Svømmedronning var verdensstjerne i ett år

Etter Trudys vellykkede tur over kanalen tok New York imot bysbarnet med den største paraden byen hadde sett. 

De neste ukene kunne hun ikke bevege seg utenfor døren uten at trafikken gikk i stå, og hun ble omringet av nysgjerrige som ville se svømmefenomenet. Trudy måtte bli i foreldrenes leilighet, fanget i et kjendisliv hun ikke ble fortrolig med.

President Calvin Coolidge inviterte henne på besøk i Det hvite hus og kalte henne «hele ­Amerikas jente». Hun ble oversvømt med henvendelser om ekteskapstilbud, filmroller, bøker og show, men den reserverte svømmeren takket nei til de fleste henvendelsene.

Hun endte med å reise på kryss og tvers i USA med et vaudeville-show, der hun som en annen havfrue dykket i en liten oppvisnings-tank. 

Interessen var stor, men da Charles Lindbergh året etter fløy over Atlanteren, hadde USA fått en ny superstjerne, og Trudys stjerne falmet. 

Etter et nervesammenbrudd i 1927 trakk hun seg tilbake fra rampelyset, og et fall ned en trapp i 1933 satte en stopper for svømmekarrieren. Som legene forutsa, endte hun med å miste hørselen. 

Hun tok seg jobb som svømmelærer for hørselshemmede barn. Den tidligere verdensstjernen levde deretter tilbaketrukket og ugift til hun døde i en alder av 98 år.

Les mer om Gertrude Ederle

  • Tim Dahlberg: America’s Girl, St. Martin’s Press, 2009 
  • Lisa Bier: Fighting the Current: The Rise of American Women’s Swimming, McFarland, 2011

Kanskje du er interessert i