© Getty Images

De første fotballreglene: Angrip, og send aldri fra deg ballen

Sju angripere, ingen pasninger og ingen dommer – slik så en fotballkamp ut på 1800-tallet. Det var til og med lett å score mål, for det fantes ingen tverrligger.

1. juni 2016 av Jannik Petersen

Pasninger var foraktet i 20 år

Å spille ballen videre til en medspiller ble i fotballens første tiår regnet som æreløst og et tegn på desperasjon. I stedet forsøkte alle å drible seg helt ned til motstanderens mål og komme til en skuddsjanse.

Selv toppkamper i engelsk fotball minnet derfor om dagens knøttekamper: en stor klynge spillere som jager ballen. Under landskampen mellom Skottland og England i 1877 var en medspiller frekk nok til å kritisere Alfred Lyttelton for ikke å sentre. Da fikk han følgende svar: «Min herre, jeg spiller utelukkende for min egen fornøyelses skyld».

Fotballstøvler var forbudt

Reglene fra 1863 forbød bruken av støvler med pigger, jern- eller gummiknotter under sålen. I sportens barndom trakk spillerne i stedet i myke, ankelhøye hverdagsstøvler med en liten hæl til å bremse med.

Først i 1880-årene begynte de første spesiallagde fotballstøvlene å dukke opp. De var grove, slitesterke og tunge som bly, særlig når læret hadde sugd til seg rikelig med regnvann. Fra 1891 fikk spillerne omsider gå på banen med knotter under støvlene.

Ingen filmet seg til straffespark

Det skulle gå 27 år og tusenvis av kamper før historiens første straffespark ble begått. Det skyldtes dels at fotball var en gentlemanssport der alle la sin ære i å overholde reglene og være en fair idrettsmann, og dels at straffefeltet først ble innført i 1891.

Målmann tok ballen med hendene overalt

© Bridgeman

De første årene spilte alle lag med rullerende målmann. Det vil si at utespillerne sto i mål på skift - først og fremst for å få seg en hvil.

Ingen brukte hansker, og spillerne trakk heller ikke i en annen trøye når de inntok buret. Den eneste som beholdt retten til å gripe ballen med hendene, var målmannen – et privilegium han dessuten nyttet over hele banen. Først i 1912 ble reglene endret slik at målmannen bare fikk ta ballen med hendene i eget felt.

Spillerne dømte selv

Ingen ropte ukvemsord etter dommeren i 1860-årene og 1870-årene, for en nøytral oppmann fantes ikke. Spillerne dømte selv. Hvis noen brøt reglene, dømte han eller offeret frispark. 

Etter hvert som kampene ble mer prestisjefylte og tiltrakk mange tilskuere, oppsto behovet for at avgjørelsene ble truffet av personer som ikke ble for engasjert i kampens hete. I en overgangsperiode utpekte lagene en umpire hver – en mann som ropte opp fra sidelinjen hvis spillere brøt reglene ute på gressmatten. 

Dessverre var de to lagenes umpirer ikke alltid enige, og i 1881 ble det obligatorisk å la en nøytral dommer dømme i turneringskamper.

Lagene angrep totalt hodeløst

2-1-7 var det foretrukne spillesystemet i mange år: To forsvarsspillere, en midtbanesliter og sju angripere.

Banen kunne være opptil 182 meter lang, så hvis laget plasserte mange mann nær motstanderens mål, økte det sjansen for å skåre.

Målene hadde stolper, men ingen tverrligger, og det ga visse problemer. Da en spiller i 1873 fikk godkjent en skåring selv om han skjøt 30 meter over mål, besluttet det engelske fotballforbundet å spenne en snor mellom de to stolpene – ni år senere fulgte kravet om en tverrligger av tre.

Spillerne fryktet ballen

© Bridgeman

Headinger var en sjeldenhet på 1800-tallet, for alle fryktet den harde knuten på ballen. Den ga både kul og blåmerker i pannen. Lærballen sugde dessuten til seg så mye vann at den i løpet av en regnværskamp kunne doble vekten.

Kanskje du er interessert i