© Shutterstock & Getty Images

Utrolige OL-prestasjoner endrede sportens historie

OL-medaljene blir ikke bare vunnet av de sterkeste utøverne – de smarte har også en sjanse, særlig hvis de finner en ny måte å hoppe på, svømmer under vann eller tar et par tequila før konkurransen.

5. august 2016 av Claus Cancel

Sykling: Karbon ga det avgjørende sekundet

Var det sykkelen eller den britiske rytteren Chris Boardman som vant gull på 4000 meter forfølgelsesritt i OL i Barcelona i 1992? Den dag i dag klarer ikke sportsjournalister å bli enigeom hvor stor rolle selve sykkelen spilte.

Halvveis i siste runde tok Boardman igjen tyskeren Jens Lehmann i suveren stil. Og Lehmann var ingen hvem som helst i denne disiplinen. Året før hadde han satt verdensrekord på 4minutter og 25,775 sekunder. Nå suste Boardman i mål 1,279 sekunder raskere.

Boardmans sykkel var støpt i ett stykke karbon og kunne minne om en reservedel fra en racerbil – og det var den nærmest også. Sykkelen var laget i samarbeid med formel 1-teamet Lotus og ble etter mye om og men godkjent av Den internasjonale olympiske komité.

Det ble begynnelsen på en sykkelrevolusjon og la grunnlaget for utviklingen innenfor enkeltstartsyklene.

Høydehopp: Dick Fosbury fant en helt ny måte å hoppe på

Folk satt lamslått på det olympiske stadion i Mexico City i 1968. Amerikaneren Dick Fosbury hadde nettopp forbedret den olympiske rekorden i høyde med sensasjonelle seks centimeter!


Og han hadde gjort det med et hopp ingen hadde sett før. I stedet for – som var vanlig – å løpe frem og hoppe over, snudde Fosbury i siste øyeblikk ryggen til og gled baklengs over lista.

Dick Fosbury hadde øvd seg på hoppet helt siden han gikk på high school. Hva teknikken het, visste ingen – heller ikke Dick Fosbury.


Da han ble spurt i Mexico, svarte han: back lay-out.

«Navnet var uinteressant, og journalisten skrev det ikke engang ned. Under neste intervju sa jeg at folk hjemme i Medford i Oregon kalte det Fosbury flop – da noterte alle det», fortalte Fosbury senere.
The Fosbury flop har dannet skole – nå hopper alle som ham.
© Oregon State University & Shutterstock

Kulestøt: O’Brien snudde ryggen til og tok gull

To år før OL i Helsingfors i 1952 begynte amerikaneren Parry O’Brien å arbeide med en ny kulestøtteknikk. Før hadde utøverne stått med siden til, tatt et skritt frem og kastet kulen fra seg i én sammenhengende bevegelse. O’Brien tenkte at han med mer rotasjon kunne sende kulen lenger av gårde – og han fikk rett.

Til OL i 1952 hadde han finpusset teknikken. Han snudde ryggen til, sviktet lett i det ene kneet, hoppet et skritt baklengs og lot den bakerste foten gli inn i midten av sirkelen. Umiddelbart i forlengelse av denne bevegelsen svingte han 180 grader rundt og utnyttet både bevegelsen bakover og kroppens rotasjon til å gi kulen ekstra fart.

Han vant gull og satte ny olympisk rekord med et kast på 17,41 meter – en forbedring på 39 centimeter. De neste 20 årene var the O’Brien glide den mest benyttede teknikken, helt til russeren Viktor Aleksejev introduserte en ny teknikk, inspirert av diskoskast.
Lett svikt i kneet, et skritt baklengs og så snurre rundt. På to år hadde Parry O’Brien kastet klart.
© Getty Images

Skranke: Baklengs saltosensasjon

«Har en kvinne noen gang gjort det før?» spurte en amerikansk kommentator sin kollega direkte fra overføringen av skrankeøvelsen under OL i 1972 i München.

Sovjetunionens Olga Korbut hadde nettopp forbløffet verden ved å ta en baklengs salto fra den øverste holme, før hun grep fatt i holmen igjen, lot seg svinge rundt og med stor kraft traff nederste holme og lot seg svinge rundt, før kraften sendte henne tilbake til den øverste holme. Det hadde ingen gjort før.

«Jeg trente i ti timer i strekk i ti år for å klare å utføre øvelsen», forklarte hun siden. Publikum gikk av skaftet, men dommerne ga bare 9,8, så Olga Korbut måtte nøye seg med sølv.

Turneren Olga Korbut hadde trent i 10 år før OL i München.

© Recursos Prácticos

Langrenn: Skøyteteknikk ga skiene mer fart

Etter et skuffende OL i Lake Placid i 1980 utviklet den amerikanske langrennsløperen Bill Koch en ny teknikk. 


I stedet for å bevege skiene rett frem brukte han en teknikk som var hentet fra skøyte-verdenen: Han sparket kraftig fra med det ene beinet og lot skiene gli ut til siden, før han sparket fra med det andre beinet. Denne moderne skøyteteknikken krevde sterke bein, men økte farten så mye at den sikret ham en samlet World Cup-seier i langrenn i 1982.

Svømming: 2,7sekunder raskere ved å etterligne en ubåt

Publikum så ikke noe særlig til Masaru Furukawa i løpet av finalen i 200 meter bryst i OL i 

Melbourne i 1956. 

Han svømte nemlig det meste av distansen under vann. Furukawa hadde studert ubåtteknologi og funnet ut at kraftover- føringen under vann er mer effektiv enn i overflaten – dette gjelder også for svømmere.

Året etter vedtok IOC at svømmerne bare får ta ett svømmetak under vann ved start og vendinger. Det skjedde fordi flere besvimte når de etterlignet Furukawas teknikk.

Skihopp: Svenske snublet i luften og fløy lenger

Det kunne ha endt med et stygt fall da den svenske skihopperen Jan Boklöv holdt på å miste balansen i svevet under trening i 1985. For å unngå å falle spredte han skiene
i en V-form.

Refleksreaksjonen hadde en forbløffende effekt. Ikke bare hindret den ham i å falle i unnarennet. Han hoppet også 4,5 meter lenger enn han pleide. Boklöv prøvde flere ganger, og resultatene talte for seg. 

Han holdt seg lenger i luften.

Den vitenskapelige forklaringen er enkel.

Ved å spre skiene ut til siden blir luftmotstanden større, og skihopperen får mer oppdrift. Japanske forskere har regnet ut at teknikken gir opptil 28 prosent mer oppdrift.

Boklövs nye teknikk hadde imidlertid tøffe kår i konkurranser, for riktig nok hoppet alle som brukte V-stilen lenger, men de fikk færre poeng av dommerne, som syntes at hoppet så uelegant ut. Først i 1992 bestemte Det internasjonale skiforbundet at de hopperne som brukte V-stilen, ikke skulle straffes med en lav stilkarakter. Siden har V-stilen vært den mest utbredte i hoppverdenen.

«Jeg er mest stolt av at jeg klarte å stå imot all kritikken og gjorde skihoppene bedre for min egen del», har Jan Boklöv sagt om sitt bidrag til skisporten. 

Lengdehopp: Utøveren hadde medvind

Egentlig lå det ikke i lufta at Bob Beamon 18. oktober under OL i Mexico City 1968 skulle sette en rekord som ble stående i 23 år.

Kvelden før hadde han drukket et par tequila for å roe nervene – og til og med vært til sengs med sin kone. Ikke akkurat optimale forberedelser til en OL-konkurranse – likevel følte han seg klar neste dag.

Da det ble hans tur, stilte han seg opp på tilløpsbanen. Her sto han og fokuserte før han spurtet mot hoppgropen. Planken var perfekt, hastigheten helt på topp, og vinden kom rett bakfra og holdt seg akkurat under den tillatte grensen – og luften var tynn på grunn av høyden.

Alle faktorene til sammen gjorde at Beamon fløy helt til andre ende av hoppgropen, så langt at det optiske målesystemet ikke kunne fastslå lengden, og dommerne måtte bruke målebånd: Verdensrekorden var slått med 55 centimeter. Rekorden på 8,90 meter sto helt til 1991. 
Dommerne har ennå ikke oppdaget at Bob Beamon er i ferd med å sprenge rammene for et lengdehopp.
© Corbis/All Over

Kanskje du er interessert i