Oppgjøret i Nürnberg: Göring nøt rampelyset

Majestetisk duver Hermann Görings Mercedes-Benz gjennom de østerrikske Alper. Bak de skuddsikre rutene troner riksmarskalken – ikledd sølvgrå uniform og behengt med sine ordener, Jernkorsets storkors og Pour le Mérite, Tysklands gjeveste hedersbevisninger. Bak ham følger en hale av Luftwaffes lastebiler.

Datoen er 7. mai 1945. Tyskland er bombet sønder og sammen, befolkningen sulter, Hitler har begått selvmord, og naziregimet har kollapset. Men Göring, Hitlers førstemann, mener at han fortsatt har en viktig rolle å spille. I erkjennelse av Tysklands uunngåelige nederlag har han kontaktet general Dwight D. Eisenhower, de alliertes øverstkommanderende i Europa, for å forhandle avslutningen på krigen. Nå kjører han av sted mot slottet Fischhorn ved Zell am See, overbevist om at han skal møte generalen.

Göring kommer aldri til å møte Eisenhower. I stedet blir kortesjen hans stoppet av den amerikanske brigadegeneralen Robert I. Stack og hans soldater fra 36. infanteridivisjon. Med avmålt honnør vinker han Göring ut av bilen.

Stacks adjutant besvarer spørsmålet i de unge tyske soldatenes blikk mens Göring blir ført over til amerikanernes kortesje. «Riksmarskalken deres er ferdig», konstaterer han.

Dagene som følger er forvirrende for Göring. I hans forestillingsverden er han fortsatt riksmarskalk, sjef for Luftwaffe og førerens betrodde mann. Han opplever oven i kjøpet et sus av fortidens storhet og berømmelse da Stack gir ham lov til å holde pressekonferanse og – stadig uniformert – gi sin versjon av krigens gang og Tysklands fremtid.

Først 20. mai, da han blir sendt til et tidligere kurhotell i Bad Mondorf i Luxemburg som for anledningen er omgjort til fengsel, går alvoret i situasjonen opp for Göring. Møtet med hotellet, som er ribbet for sitt opprinnelige inventar og i stedet utstyrt med enkle celler og halmmadrasser, fratar ham enhver illusjon om at han stadig er betydningsfull. Som de andre toppnazistene som er internert her mens de allierte forbereder rettssaken mot dem, er han nå bare en ussel krigsforbryter. Og om mindre enn 18 måneder vil han møte sitt endelikt.

Göring vil sikre ettermælet

Like etter at han ble tatt til fange blir Görings bagasje – 16 kofferter forsynt med monogram, en rød hatteeske og en stor samling ringer, armbåndsur og mansjettknapper – tatt fra ham. I toalettvesken finner Görings voktere et stort antall kodeintabletter. Pillene er en mildere erstatning for morfinen Göring har blitt avhengig av på grunn av smerter fra et skuddsår han fikk i forbindelse med nazistenes mislykte ølkjellerkupp i 1923. Pillene inndras, og den tidligere riksmarskalken settes på avvenning.

Konfiskeringen av medisinen og en snikende erkjennelse av at spillet er over, gjør Göring nærmest panisk. En kveld da det tordner og lyner kraftig blir han så skremt at han får et hjerteinfarkt. «Jeg var alene da det begynte å tordne og lyne. Det gjorde meg bekymret», klynker den tidligere riksmarskalken.

Avvenningen, mosjonen i fengselets luftegård og den spartanske dietten har imidlertid en gunstig effekt på Görings helse. Da han ble pågrepet, var han sterkt overvektig, med 104 kilo fordelt på sine bare 170 cm. Ifølge den amerikanske militærlegen som undersøkte ham, var han «så tjukk at det virket grotesk, en dissende masse». Nå raser kiloene av. Etter to måneder må de grå uniformsbuksene sys inn med 15 centimeter. Og da Göring 12. august sendes med et amerikansk transportfly til Nürnberg, der rettsaken skal finne sted, er han nesten ikke til å kjenne igjen.